Advokat Bjørg Haavorstad p.v.a. klient mot Se og Hør

PFU-sak 92-131


SAMMENDRAG:
Se og Hør hadde i nr. 17/92 en reportasje om en 28 år gammel kvinne som har født tre barn med den meget sjeldne sykdommen sensorisk veropati. Titlene er: «Evy (28) fra Trondheim har allerede mistet en sønn: /Alle mine barn kommer til å dø!» I reportasjen forteller kvinnen om sitt liv med barn Erica på 3 år og Emmely på 7 år, om kampen mot sykdommen og erfaringene med byråkratiet som ikke vil akseptere at hennes barn er funksjonshemmede. Det opplyses i artikkelen at barna ikke kjenner smerte og at barna for eksempel kan legge hendene på en glohet plate uten at de merker noe. Det ene barnet har tygget i stykker fingertuppene side uten å skjønne at noe er galt. Moren sier at hun må regne med å miste begge jentene sine. «Evys største ønske er å reise til USA der forskningen har kommet lengst», skriver Se og Hør og konkluderer med at «Evy trenger hjelp i sin fortvilede situasjon».

Kvinnen er navngitt og bladet har brakt bilder av kvinnen og hennes barn.

TILSVARSRUNDEN

Klageren, som er barnas far, reagerer på at hans tidligere ektefelle har gått ut til pressen med alvorlige helseopplysninger som er underlagt taushet. Det opplyses at ektefellene hadde felles foreldreansvar for barna. Fra og med høsten 1991 har det ene barnet som døde hos sin mor som hadde den daglige omsorgen, mens barnet som fortsatt lever bor hos sin far som har den daglige omsorgen. Klageren reagerer også på at Allers bladet har publisert artikkelen uten at redaksjonen har stilt spørsmål ved morens juridiske rett å utlevere barna på en slik alvorlig måte. Det opplyses at barnefaren ikke på noe tidspunkt blitt forespurt om han vil gi sitt samtykke til publiseringen, til tross for at han har den daglige omsorgen for barnet som lever. Det påpekes at det gjenlevende barnet kan forstå hva moren sier om hennes egne fremtidsutsikter.

Videre mener klageren at barnet har vært utsatt for mishandling i barnehaven fordi lekekamerater skulle utprøve smertegrensen, noe som anses som en følge av at bladet har opplyst at barna ikke kjenner smerte.

Klageren opplever at hans barn er fremstilt som rene monstre, og et fremstillingen truer den trygghet han har forsøkt å gi det gjenlevende barnet. En annen følge av oppslaget er at eksmannen til barnefarens samboer har truet med å ta fra samboeren omsorgsretten til felles barn, idet eksmannen ikke kan akseptere at hans barn bor sammen med det syke barnet.

Endelig stilles det spørsmålstegn ved om «faktadelen» er i overensstemmelse med god presseskikk fordi fremstillingen av barnas livssituasjon med sykdommen ikke er korrekt. Det påpekes at kilden er moren som ikke har hatt den daglige omsorgen for det gjenlevende barnet. Klageren har vedlagt en rapport fra styreren ved barnehagen hvor det gjenlevende barnet går og fri kommunelegen som begge fremstiller barnet som et barn med få adferdsavvik.

«Sett utifra Emmelys interesse antas selv en isolert fremstilling av medisinske faktaopplysninger å kunne ha slike konsekvenser at man burde ha utvist varsomhet med å publisere disse», skriver klagerens advokat.

Se og Hør opplyser at kvinnen selv tok kontakt med Se og Hør og at et team fra avisen deretter reiste til Trondheim for å lage reportasjen. Sjefredaktør Odd J. Nelvik skriver at Se og Hør ønsket å omtale kvinnens fortvilte situasjon for å kunne hjelpe henne og at det var umulig å omtale en så spesiell sykdom uten å nevne symptomene. Det vises til at mye av informasjonen bladet brukte er tilgjengelig i medisinske artikler.

Det påpekes at Se og Hør ikke har brukt uttrykket «snart dør Emmely også».

Bladet har forholdt seg til moren som har foreldrerett for begge samt den daglige omsorg for det ene barnet (som senere døde) som saken i hovedsak dreiet seg om. Den påståtte mishandling av det andre barnet i barnehagen, skal ifølge Se og Hør opplysninger, ha foregått «i god tid før reportasjen i Se og Hør» og kan således ikke være et resultat av reportasjen.

Klagerens advokat har i sitt siste tilsvar ikke fremkommet med nye opplysninger, og utvalget finner derfor ikke grunnlag for å be avisen om en kommentar.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Den påklagede reportasjen reiser to spørsmål av presseetisk karakter, nemlig om det er pressens ansvar å påse at begge foreldrene har godkjent en reportasje som involverer deres felles barn og om det er pressens ansvar å vurdere de konsekvenser en reportasje får for de omtalte barna.

Utvalget påpeker at det i denne saken ville vært naturlig å innhente samtykke fra den av foreldrene som har den daglige omsorgen før den påklagede artikkelen ble publisert.

Redaksjonen har det fulle og hele ansvar for det som publiseres, uansett hvem som står frem med «sin» sak. Det er også pressens plikt å vurdere konsekvensene av enhver reportasje opp mot den journalistiske informasjonsansvar. Når det gjelder omtalen av barn, er det særlig viktig å huske at barna alltid vil være den svake part som ofte selv ikke kan trekke grensen for sitt eget privatliv.

PFU vil understreke den særlige aktsomhetsplikt som må overholdes når det gjelder omtalen av navngitte menneskers forestående død. I særlig grad gjelder dette barn. I den konkrete saken mener Pressens Faglige Utvalg at Se og Hør har vist mangel på omtanke.

Se og Hør har brutt god presseskikk.

Oslo, 15. desember 1992
Johan O. Jensen,
Inger Bentzrud, Per Edgar Kokkvold, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Gunhild Støver, Inge Lønning