Marit Wilhelmsen mot Stavanger Aftenblad
Stavanger Aftenblad hadde 7. april 1992 et (hoved)oppslag på førstesiden med tittelen «Langt igjen til fargerikt fellesskap/Lærere vil ha innvandrer-hjelp» . I teksten heter det: «Lærerne ved St. Svithun skole i Stavanger er leie av å streve med å få norske elever, innvandrere og flyktninger til å fungere sammen.» Lærerne sier at innvandrerne må «bidra mer hvis de virkelig ønsker å bli en del av det norske samfunnet.» Hovedoppslaget fortsetter på side 27.
Til venstre for det ovennevnte er det et oppslag hvor lederen for NOAS, Anette Thommessen, uttaler at innvandrere må lære seg mer om norske forhold. Uttalelsen faller i etterkant av angrepene på den iranske og tyrkiske ambassaden, og har i utgangspunktet ikke noe med hovedoppslaget å gjøre. Imidlertid har avisen hengt på en uttalelse fra innvandrerkonsulenten i Stavanger kommune hvor han kommenterer forholdene ved St. Svithun skole. Her heter det blant annet: «Vi må balansere hensynet til andre kulturer og deltakelse i det norske samfunnet om vi skal få til en samhandling mellom nordmenn og innvandrere.»
Hovedoppslagets fortsettelse på innsiden har følgende tittel: «Lærerne slitne av kulturkollisjoner». I ingressen står det at lærerne har sluttet å plassere fremmedspråklige elever i norske klasser, og at de gir opp å få norske og fremmedspråklige elever til å fungere sammen i timene. Avslutningsvis i ingressen heter det: » – Vi kan ikke skape noe fargerikt fellesskap alene – nå er det innvandrernes tur til å bidra, sier lærerne».
I brødteksten stiller lærerne ved skolen spørsmål om innvandrerne vil bli en del av det norske samfunnet, eller om de egentlig ønsker seg egne skoler. Som forklaring på hvorfor de har trappet ned integreringen, viser lærerne til at de fremmedspråklige elevene tapte faglig på å bli plassert i integrerte klasser.
Under tittelen «Vanskelige gymtimer» skriver Stavanger Aftenblad at det særlig er i gymtimene kulturmøtene blir vanskelige. Det heter blant annet: «Der kolliderer forskjellige syn på hvordan jenter kan kle seg, på nakenhet, på voldsom lek og på dans og musikk».
Avisen siterer også den mangeårige kroppsøvingslæreren Arvid Helgøy, som nå har bedt seg fritatt fra gymtimer med fremmedspråklige elever fordi han ikke orker mer.
«Kulturkollisjonene er så kraftige at vi ikke kan overse dem. Jeg sto ofte i situasjoner jeg ikke ante hvordan jeg skulle takle, sier Helgøy.»
Videre skriver avisen: » Både Helgøy og kollega Otto Emil Olsen mener at noen av de muslimske elevene setter koranen over norsk lov i konkrete situasjoner. De og flere andre kolleger mener det er nødvendig å stille strengere krav til tilpasning fra de fremmedspråkliges side.» Otto Emil Olsen sier videre at overdrevne særordninger ikke blir av norske elever. Det opplyses at mange ikke kan dusje sammen med andre og at de går videre til neste time og lukter svette, at jenter stiller med skjørt og skaut i gymtimene og at de ikke kan bevege seg til musikk.
Klageren reagerer på at mindreårige elever ved skolen kobles sammen med angrep på og vandalisering av Tyrkias og Irans ambassader i Oslo, og mener at en slik kobling er utidig og misvisende.
Etter at sekretariatet innstilte på forenklet saksbehandling, sendte klageren et nytt brev hvor hun peker på at elevene er mindreårige, at de ikke er politisk aktive og at de ikke har den fjerneste sammenheng med de forhold som Anette Thommessen omtaler. Måten de to artiklene er stilt ved siden av hverandre på medvirker i følge klageren til å forsterke inntrykket av at angrepene på ambassadene har sammenheng eller felles forklaring med dusjforholdene ved St. Svithun skole.
Klageren viser også til at det bare dreier seg om to jenter som av religiøse grunner bruker skaut og skjørt i gymtimene, og at journalisten ikke har tatt hensyn til klagerens oppfordring om ikke å omtale forholdet av hensyn til jentenes personvern og deres private liv. Klageren viser til punkt 4.3 i Vær Varsom-plakaten, hvor det heter: «Vis respekt for menneskers identitet, privatliv, rase, nasjonalitet eller livssyn. Fremhev ikke personlige avvik når dette er saken uvedkommende.»
Stavanger Aftenblad ved redaktør Kaare Haukaas, tilbakeviser at redigeringen av avisens førsteside har skjedd på en måte som er i strid med presse-etiske regler. Han mener at førstesidehenvisningene hver for seg er fullt forsvarlige, og aksepterer heller ikke at avisen skal ha opptrådt uetisk ved å plassere de to beslektede sakene ved siden av hverandre på førstesiden
Avisen registrerer at klageren mener det var uklokt av avisen å gjengi uttalelsene fra en lærer-kollega om at noen av de muslimske jentene ved skolen «stiller i skjørt og skaut med treningsdrakt under». Avisen mener imidlertid at en slik meningsforskjell mellom klageren på den ene siden og hennes lærer-kollega og avisen på den andre siden ligger klart innenfor rammene som må gjelde for ytringsfrihet og journalistikk.
Klageren skriver i sitt tilsvar at det i beste fall er uetisk og i verste fall et grovt overtramp av avisen å koble omtale av voldelige og straffbare handlinger sammen med omtale av dusjforholdene ved St. Svithun skole. Hovedankepunktet er likevel at avisen ikke har tatt hensyn til elevenes personvern og rett til privatlivets fred.
Hun peker på at det er vesentlig forskjell på å diskutere forhold ved skolen med lærere, fagfolk og foresatte, og det å bli skrevet om i en avis med mer enn 200 000 lesere. Klageren mener at avisen har fremhevet personlige avvik og gjort dem synbare for utenforstående, uten at elevene har hatt mulighet til å forsvare seg.
Klageren viser videre til at det handler om svake barn, som ikke kan det norske språk og som kjenner lite til regler og normer i det samfunn de har flyttet til. Klageren mener at avisen ikke har tatt hensyn til at jentene trolig er tvunget av sine foreldre til å kle seg i samsvar med sin
religion. De har ikke selv valgt å skape kulturelle kollisjoner på skolen. Klageren mener at det er irrelevant hvorvidt de skaper problemer i skolens gymtimer, saken handler om hvorvidt de skal være fritt vilt for norsk presse av den grunn.
I sitt tilsvar opplyser klageren at hun ba vedkommende journalist vise varsomhet nettopp fordi klageren fryktet at elevene ville bli lidende dersom avisen skrev om saken. Journalisten skal da ha svart at hun forsto situasjonen og ikke kom til å skrive om den.
Klageren viser for øvrig til at avisen etter det hun kjenner til ikke har tilbudt jentene eller deres foreldre spalteplass for å forklare sin side av saken. Representanter for innvandrerorganisasjoner uttalte seg i avisen dagen etter reportasjen, men klageren ser ingen grunn til at ikke Stavanger Aftenblad skulle skaffe seg tolk for å gjøre det mulig for jentenes foreldre å forklare seg dersom de ønsket det.
Stavanger Aftenblad tilbakeviser påstanden om at avisens journalist skal ha lovet ikke å skrive om saken. Sin omtale forsvarer avisen ved å vise til at påkledningen er et av de problemer kulturelle forskjeller skaper i skolehverdagen, og at elevenes påkledning derfor er en sak for avisen. Stavanger Aftenblad mener at påkledning er et kulturelt særpreg, og ikke kan betraktes som noe «personlig avvik». Avisen vil ikke akseptere at den gjennom sitt ordvalg har bidratt til å identifisere jentene for andre enn folk som kjenner dem.
For øvrig viser avisen til at den har meget lang tradisjon for å drive seriøs reportasje om flerkulturelle forhold, både i Norge og i utlandet. Avisen har en egen «stoff-gruppe» for innvandrings- og asylpolitikk, med egne fagmedarbeidere på dette feltet. Avisen har drevet reportasje i alle verdensdeler, og mener at den også må lage reportasjer om dette på hjemmebane.
I den aktuelle reportasjen mener avisen å ha belyst kulturkollisjoner mellom utenlandske og norske barn, slik de arter seg for elever og lærere ved en alminnelig norsk ungdomsskole i den alminnelige norske hverdag. Dette må i følge Stavanger Aftenblad være trygt innenfor «norsk journalistikk».
Avisen gjør oppmerksom på at den ikke har fått noen direkte henvendelse fra klageren i saken, og således ikke har mottatt noe ønske fra henne om å få gi uttrykk for sine motforestillinger i avisens spalter.
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Utvalget ser det problem som reiser seg ved at de to aktuelle artiklene knyttes til hverandre. Men selv om begge artiklene omhandler forhold i tilknytning til innvandrere, kan ikke utvalget se at elevene ved St. Svithun blir knyttet til de ansvarlige bak angrepene på den tyrkiske og den iranske ambassaden.
I en etisk analyse må man blant annet vurdere hvilke konsekvenser oppslaget får for de berørte parter. Med bakgrunn i Vær Varsom-plakatens punkt 4.3 om personvernet, må det være rimelig å kreve at en avis må være forsiktig med å slå opp saker som kan øke fremmedhatet i vårt samfunn. På den annen side kan ikke en avis undertrykke opplysninger om samfunnsforhold, herunder informasjon om konflikter som oppstår når ulike kulturer møtes, hvis disse tilfredsstiller det berettigede informasjonskrav.
Etter utvalgets oppfatning var Stavanger Aftenblad i sin fulle rett til å omtale kulturkollisjonen som inntreffer når innvandrerbarn møter det norske skolesysstemet. At avisen i denne sammenheng særlig nevner det som skjer i gymtimene, er en viktig illustrasjon på forholdene. Selv om avisen burde vært mer forsiktig med å trekke frem personlige forhold, mener utvalget at omtalen ikke krenker personvernet fordi motsetningene er knyttet til kulturbakgrunn og ikke til personlige avvik.
Stavanger Aftenblad har ikke brutt god presseskikk.
Oslo, 25. august 1992
Johan O. Jensen,
Inger Bentzrud, Per Edgar Kokkvold, Thor Woje,
Gunhild Støver, Helen Bjørnøy, Jan Vincents Johannessen