Advokat Bjørg Haavorstad p.v.a. klient mot Allers

PFU-sak 91-130


SAMMENDRAG:
Allers hadde i nr. 28/92 en reportasje om en 28 år gammel kvinne som har født tre barn med den sjeldne sykdommen sensorisk veropati. Den ene barnet døde plutselig som spebarn mens det andre barnet døde 8 år gammel som følge av sykdommen. Tilbake sitter moren med det siste barnet som nå er 8 år gammelt. I reportasjen forteller kvinnen om sitt liv med sine barn, om kamp mot sykdommen og erfaringene med sykehus og leger. Det opplyses i artikkelen at «Sjansen for at to bærere av sykdommen skulle møtes, var en til tre millioner, men Evy og eksmannen utgjorde likevel den skjebnesvangre kombinasjonen». I en egen ramme gir bladet faktiske opplysninger om sykdommen. Her det heter at stadig kan det inntreffe alvorlige komplikasjoner og at man har liten erfaring med disse barnas fremtidsutsikter. I artikkelen uttaler imidlertid moren at «barna kjenner ikke smerte», «alle mine barn kommer til å dø» og «snart dør Emmely også».

Kvinnen er navngitt og bladet har brakt bilder av kvinnen og hennes barn.

Klageren, som er barnas far, reagerer på at hans tidligere ektefelle har gått ut til pressen med alvorlige helseopplysninger som er underlagt taushet. Det opplyses at ektefellene hadde felles foreldreansvar for barna. Fra og med høsten 1991 hadde moren daglig omsorg for Erica som døde, mens faren har hatt daglig omsorg for Emmely som fortsatt lever. Klageren reagerer også på at Allers bladet har publisert artikkelen uten at redaksjonen har stilt spørsmål ved morens juridiske rett til å utlevere barna på en slik alvorlig måte. Det opplyses at barnefaren ikke på noe tidspunkt blitt forespurt om han vil gi sitt samtykke til publiseringen, til tross for at han har den daglige omsorgen for barnet som lever. Det påpekes at det gjenlevende barnet kan forstå hva moren sier om hennes egne fremtidsutsikter.

Videre mener klageren at barnet har vært utsatt for mishandling i barnehaven fordi lekekamerater skulle utprøve smertegrensen, noe som anses som en følge av at bladet har opplyst at barna ikke kjenner smerte.

Klageren opplever at hans barn er fremstilt som rene monstre, og fremstillingen truer den trygghet han har forsøkt å gi det gjenlevende barnet. En annen følge av oppslaget er at eksmannen til barnefarens samboer har truet med å ta fra samboeren omsorgsretten til felles barn, idet eksmannen ikke kan akseptere at hans barn bor sammen med det syke barnet.

Endelig stilles det spørsmålstegn ved om «faktadelen» er i overenstemmelse med god presseskikk fordi fremstillingen av barnas livssituasjon med sykdommen ikke er korrekt. Det påpekes at kilden er moren som ikke har att den daglige omsorgen for det gjenlevende barnet. Klageren har vedlagt en rapport fra styreren ved barnehagen hvor det gjenlevende barnet går og fra kommunelegen som begge fremstiller barnet som et barn med få adferdsavvik..

«Sett utifra Emmelys interesse antas selv en isolert fremstilling av medisinske faktaopplysninger å kunne ha slike konsekvenser at man burde ha utvist varsomhet med å publisere disse», skriver klagerens advokat.

Allers skriver at klageren reiser et viktig og vanskelig prinsipielt spørsmål med hensyn til om den ene av foreldrene etter en skilsmisse kan la seg intervjue om felles barn uten å avklare dette med den andre ektefellen. Sjefredaktør Stig Fossum mener dette heller er et spørsmål for domstolen enn for PFU, men understreker at dette ikke fratar Allers bladets ansvar for hva som er god presseskikk.

Sjefredaktøren skriver at det i slike tilfeller må foreligge en enighet mellom foreldrene, noe bladet trodde var tilfelle i den aktuelle saken. Ikke minst fordi saken var omtalt i andre blader tidligere. «Vår vurdering i ettertid er at vi på egenhånd burde ha forespurt barnas far. Det vi forutsatte som selvsagt (at foreldrene hadde samme holdning) viste seg ikke å være det, hvilket vi beklager», skriver sjefredaktøren.

Klagerens advokat påpeker at barneloven klart avgrenser den enkelte foreldres handlingsevne og handleplikt utifra hensynet til barnets interesser og behov. «Pressen på sin side vil imidlertid også ha plikt til å gjøre seg kjent med de lover og regler som gjelder på de områder hvor pressen har til hensikt å behandle saker journalistisk», skriver klagerens advokat som mener at det i den aktuelle saken hvor moren ikke engang hadde den daglige omsorgen, burde faren fått uttale seg før artikkelen ble trykket. Advokaten kan ikke akseptere en så lettvint løsning at man antar at foreldre som har skilt lag, skulle ha samme holdning til en sak.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Den påklagede reportasjen i Allers reiser to spørsmål av presseetisk karakter, nemlig om det er pressens ansvar å påse at begge foreldrene har godkjent en reportasje som involverer deres felles barn og om det er pressens ansvar å vurdere de konsekvenser en reportasje får for de omtalte barna.

Utvalget påpeker at det i denne saken ville vært naturlig å innhente samtykke fra den av foreldrene som har den daglige omsorgen før den påklagede artikkelen ble publisert, noe forøvrig Allers har innrømmet.

Imidlertid har redaksjonen det fulle og hele ansvar for det som publiseres uansett hvem som står frem med «sin» sak. Det er også pressens plikt å vurdere konsekvensene av enhver reportasje opp mot den journalistiske informasjonsansvar. Når det gjelder omtalen av barn, er det særlig viktig å huske at barna alltid vil være den svake part som ofte selv ikke kan trekke grensen for sitt eget privatliv. I en sak som dette hvor et barn lider av en alvorlig sykdom, kreves det stor varsomhet for at ikke barna skal påføres ytterligere skader.

I den konkrete saken mener Pressens Faglige Utvalg at Allers har vist mangel på omtanke overfor det gjenlevende barnet.

Allers har brutt god presseskikk.

Oslo, 15. desember 1992
Johan O. Jensen,
Inger Bentzrud, Per Edgar Kokkvold, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Gunhild Støver, Inge Lønning