PFU – INITIATIVRETTEN mot

PFU-sak 91-049


SAMMENDRAG:
25.april 1991 bragte billedbladet Nå en reportasje om dronning Sonja basert på et oppslag i det tyske bladet Frau im Spiegel.På NÅs førsteside som var preget av et portrett av dronningen, lød titlene «Dronningen offer for stygg løgn», «Overtramp forarger kongehuset» og med hovedtittel «SONJA BESKYLDT FOR UTROSKAP». Inne i bladet var tittelen: «Tøffe påstander i tysk skandaleblad: DRONNING SONJA ØDELA EKTESKAPET», med bl.a. en faksimile av det tyske bladets oppslag.

I ingressen i NÅ heter det: Dronning Sonja får skylden for en skilsmisse! Nå går den tyske ukepresse helt amok i jakten på mulige «kongeskandaler» i Norge. «Kjøpmannsdatteren fra Oslo er blitt mer kongelig enn alle de kongelige tilsammen», påstår FRAU IM SPIEGEL.

Den signerte reportasjen i NÅ innledes slik: «Dronning Sonja som skilsmissegrunn i retten», er tittelen på FRAU IM SPIEGELs førsteside. Over to sider i sladrebladet fortelles historien om Oslo-mannen Terje Aamodt, som angivelig skal ligge i slkilsmisse med sin kone. Aamodts kone har oppgitt dronningen som skilsmissegrunn, hevder bladet. Aamodt har tilbakevist saken: Absolutt ingenting av dette stemmer – han skal ikke skilles og er ikke tannlege. Historien er hårreisende, sier Terje Aamodt sjokkert, heter det i NÅ.

TILSVARSRUNDEN
26.april 1991 besluttet Pressens Faglige Utvalg å bruke sin initiativrett i denne saken. Sekretariatet innhentet muntlig tillatelse fra Slottet til å ta saken opp. Sekretariatet sendte samme dag et brev til NÅ om dette, med anmodning om tilsvar. «Utvalget vil gjerne høre redaktørens syn på en journalistisk arbeidsmetode som går ut på å presentere «en stygg løgn», for så å dementere den. Utvalget ber også om redaktørens syn på om denne reportasjen krenker Vær Varsom-plakatens punkt 4.3. som pålegger pressen å vise respekt for menneskers privatliv», heter det i sekretariatets brev.

30.april 1991 svarer redaktør Hans Fr. Steenland med å henvise til at NÅ tidligere hadde omtalt kronprinsens fremtyidige giftermål. PFU burde vel også den gang tatt saken opp til doms, heter det i svaret, for dette var også snusk og sladder som utenlandsk presse skrev om, ikke den norske. Men Kronprinsen fikk piken han hadde bestemt seg for.

Dengang som nå, sier redaktøren satte NÅ lyset på noe utlandet skrev om, svært mange snakket om, noe som angikk og angår vårt slott og vårt folk. Vi kan velge: Vi kan la kongehuset leve i muggen trygghet bak rullgardiner av ubeskrevet avispapir. Vi kan lufte dem hver 17.mai på balkongen, for så å stenge dem inne igjen. I seilbåter og sportshytter. I all privatlivets tause fred, hvor de kan leve sitt liv som andre. Med utenlandsk presse som eneste luftekanal.

Redaktøren sier videre at i de aller fleste land settes kongelige personer under lupen i samme grad som andre statsoverhoder. Men norsk presse har altså en holdning som går på at man skal unnta kongehuset fra kritiske vurderinger. Man gir også klart uttrykk for at man ikke skal gjengi artikler i utenlandsk presse som omhandler det norske kongehuset på en mindre heldig måte. Vi mener det må være feil at norsk presse har en 30-40 år gammel holdning som går ut på at man ikke skal skrive negativt om kongehuset eller gjengi hva utenlandske medier skriver. Kongehusets medlemmer må finne seg i at alt de foretar seg, såvel offisielt som privat, til enhver tid er gjenstand for omgivelsenes vurderinger. Deres private adferd er med andre ord ingen privatsak.

6.mai 1991 svarer sekretariatet at redaktørens brev inneholder et greit svar på det ene av de to spørsmål PFU gjerne ville ha en kommentar til – om forholdet til privatlivets fred og en generell vurdering av omtale av kongehuset. – Men vi vil gjerne også ha bladets kommentar til den journalistiske arbeidsmetode som går ut på å presentere «en stygg løgn», for så å dementere den.

7.mai 1991 sier redaktør Steenland i et svarbrev at han mener å ha svart på spørsmålet indirekte. Hva vi stiller oss noe undrtende til, er at PFU åpenbart synes å mene at dette er en ny og oppsiktsvekkende journalistisk praksis. Etter vår oppfatning er den slett ikke ny i Norge, sier redaktøren og henviser igjen til avisomtalene om kronprinsens eventuelle giftermålsplaner.

– Vi er i dag i tvil om vi burde ha skrevet «En stygg løgn»< i vår stikktittel. Redaksjonen hadde nemnlig på det tidspunkt ikke tilstrekkelig informasjon hva angikk dronningens private adferd til å kunne vurdere om påstanden var riktig eller gal. Vårt motiv var likevel kun positivt, vi ville understreke at det var snakk om grunnløse beskyldninger i det tyske bladet. Det korrekte ville nok ha vært "stygg løgn, hevder Slottet", svarer redaktør Steenland. PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER
Billedbladet NÅ har i utgave nr. 17 for i år gjengitt sårende utsagn om kongehuset fra et tysk blad. NÅ bruker en stor del av førstesiden til å presentere det bladet selv stempler som en stygg løgn. Pressens Faglige Utvalg mener at denne form for journalistikk er et brudd på god presseskikk. Det er ikke akseptabelt å videreformidle utsagn som redaksjonen selv betegner som løgnaktige – i særdeleshet ikke når utsagnet er grovt krenkende. Det hjelper ikke at bladet selv siterer kilder som karakteriserer historien som rent oppspinn, og at NÅ sier at tysk ukepresse nå går amok i jakten på mulige kongeskandaler. Pressens Faglige Utvalg tar avstand fra slike journalistiske arbeidsmetoder.

Pressens Faglige Utvalg finner det riktig å gi uttrykk for sin fulle støtte til den varsomhet pressen i vårt land generelt utviser ved å unnlate å viderebringe rykter og sladderhistorier. Kongehuset vil være særlig utsatt i slike situasjoner fordi det ikke er mulig å ta til motmæle.

NÅ har brutt god presseskikk.
Oslo, 15. mai 1991
Johan O. Jensen,
Thor Bjarne Bore, Per Edgar Kokkvold, Helen Bjørnøy,
Brikt Jensen, Edith Nærbø, Sølvi Wærhaug