Sarpsborg Hotellselskap A/S mot Sarpen

PFU-sak 91-028


SAMMENDRAG:
Lørdag 9. mars 1991 bragte avisen Sarpen et dominerende 1. side-oppslag med tittel «Ulovlig sparket», og i ingressen het det: «Nok en av de ansatte ved Hotel Saga har fått beskjed om å gå på dagen. Direktør Kjell Bonnevie-Svendsen, som selv har undertegnet oppsigelsen, sier at det ikke er noen oppsigelse. Etter at Sarpen har konfrontert ham med saken sier han at kvinnen kan få komme tilbake. Juridisk konsulent i Arbeidstilsynet, Kari Ørebech, slår fast : at] hele hele oppsigelsen er ugyldig». I Sarpen for 11. mars har hotell-direktøren på trykk et uavkortet leserbrev som tilsvar. 12. mars følger Sarpen opp med en lederartikkel om hotell-saken, og denne konkluderer med at «det finnes bedriftsledere som ikke følger de helt elementære spilleregler i arbeidslivet». Også en notis i samme avis – fra innringer – «angriper» hotell-direktøren. 13. mars har avisen intervju med leder av Hotell- og restaurantarbeiderforbundet, som sier at «det er et generelt problem at respekten for regelverket er blitt borte».

Klageren , som er den omtalte hotell-direktør, skriver: «Begrunnelsen for klagen er at avisen ikke har tatt hensyn til undertegnedes forklaring av hendelsesforløpet». Avisen anklages dessuten for, forbeholdsløst, å ha tatt inn uttalelser fra Arbeidstilsynet uten at sistnevnte ble forelagt direktørens forklaring. Klageren sier det er «en selvfølge at jeg ikke ville skrive et permitteringsvarsel eller en oppsigelse som ikke er formelt iorden». I tillegg mener klageren at intervjuet med lederen av Hotell- og restaurantarbeiderforbubdet ytterligere blir brukt til «å sverte» hotellet. Klageren vedlegger skriftlig uttalelse fra de ansatte, med støtte til direktøren – en uttalelse som ikke ble tatt inn i Sarpen.

Avisen – gjennom advokat – mener at «enkelte av de opplysninger klageren fremkommer med…neppe kan sies å ha noen betydning for utvalgets avgjørelse». Avisen henviser også til at hotell-direktøren, på trykk, har fått anledning til å uttale seg. I brevet, som var grunnlaget for avisens første oppslag, har hotell-direktøren selv brukt betegnelsen «oppsigelse». Avisens advokat mener Sarpen har gitt «en beskrivelse av det faktiske hendelsesforløp» basert på skriftlig materiale, og at mulige misforståelser kan ha oppstått gjennom klagerens egen opptreden. Sarpens advokat avviser at avisen, ifølge klageren, «på forhånd har hatt en fastlåst overbevisning».

Klageren medgir i sitt tilsvar at ordet oppsigelse er brukt, men bare i erklæring til Arbeidskontoret. «Årsaken var at jeg ikke tok meg tid til å tenke gjennom utformingen p.g.a. hastverk i en stresset situasjon». «Det var ikke et oppsigelsesbrev!».

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Utvalget mener avisen burde ha utvist større forståelse for klagerens reaksjon på saksframstilling og presentasjon. At et korrigerende og nyanserende leserinnlegg fra klageren raskt kom på trykk, taler til avisens fordel, men dette fritar ikke avisen fra et selvstendig ansvar for snarest å beklage feil, dersom uriktige opplysninger er kommet på trykk (Vær varsom-plakatens punkt 4.10). Avisen har dekning for sine opplysninger i brev og skriftlig materiale, men også her er det nødvendig å utvise aktsomhet og kildekritikk (Vær varsom-plakatens punkt 4.1 og 4.4). Klageren må til gjengjeld ta sin del av ansvaret for at avisen fant grunnlag for oppslag og reportasje.

Sarpen har ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 19. juni 1991.
Thor Bjarne Bore
Per Edgar Kokkvold, Brikt Jensen, Edith Nærbø,
Sølvi Wærhaug, Arne Pran, Oddbjørn Harnes