Kari Gåsvatn mot Dagbladet

PFU-sak 91-021


SAMMENDRAG:
4. februar 1991 hadde Dagbladet et oppslag med tittelen «Oslo-krangel om bleieskift». Det heter i ingressen: «De sikler, de gjør i buksa, eller de må ha hjelp til å gå på do. Psykisk utviklingshemmede elever som etter HVPU-reformen nå integreres i vanlige skoler, trenger ekstra omsorg og pleie. Men i Oslo vil ingen betale regninga». Artikkelen er koblet med bilde av «14 år gamle Ingvil Gåsvatn» som leker med «vanlige» elever, men bildet tilhører i realiteten artikkel nr.2 på siden, med tittel «Bedre miljø på skolen». Her fremgår det at «Rødtvedt skole i Groruddalen i Oslo har hatt psykisk utviklingeshemmede elever helt siden 1964″ og at » – Integrering skaper et bedre miljø på skolen. Vi er veldig fornøyd med elevenes oppførsel, sier rektor Bjørn Hansen».

Klageren – som også hadde leserinnlegg om saken i Dagbladet 16.02.91 – reagerer sterkt på at tittel og første setning i ingressen kobles sammen med bildet av hennes datter. «Leserne vil automatisk trekke den konklusjon at denne beskrivelsen gjelder henne, noe som er helt feil.» «Slik kobling er ekstra uheldig når det dreier seg om barn med en funksjonshemning, fordi de mer enn andre barn er sårbare for fordommer og plassering i stereotype båser», skriver klageren. Klageren gjør oppmerksom på at hun fikk spørsmål om fotografering av datteren, og sa ja fordi hun fikk forståelse av at det dreide seg om en helt annen type artikkel.

Avisen sier i sitt tilsvar at «kjernen i artikkelen er at Oslo kommune ikke har budsjettert penger til å assistere HVPU-elever i Oslo-skolen. For å få greie på hva slik assistanse innebærer, besøkte Dagbladet Rødtvet skole». Og videre: «Både rektoren og de spesiallærerne og assistentene Dagbladet snakket med…snakket åpent om de psykisk utviklingshemmede elevenes personlige hygiene». Avisen hevder at «flere lærere» pekte ut Ingvild Gåsvatn som en «bra elev å ta bilde av for å illustrere vår artikkel». Avisen finner det beklagelig at Ingvilds mor føler datteren «uthengt», men mener reportasjen fra Rødtvet skole viser «en klar hentydning til hvor positivt det er at utviklingshemmede elever er integrert».

Pressens Faglige Utvalg uttaler at klageren må gis rett i at det for leserne må fortone seg som om bildet med datteren har direkte sammenheng med oppslagets hovedtittel og ingress. Utvalget viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.4 hvor det heter: «Legg vekt på saklighet og omtanke i all reportasje. Sørg for at titlene ikke går lenger enn det er dekning for i stoffet.» Klageren ble heller ikke fullt ut gjort oppmerksom på i hvilken sammenheng bildet av datteren skulle brukes da hun ga samtykke til fotografering, hvilket i seg selv må sees som et brudd på god presseskikk. Dagbladet har brutt god presseskikk.

DET PÅKLAGEDE FORHOLD
Dagbladet bragte 4. februar 1991 et nyhetsoppslag på side 9 med følgende tittel:

Oslo-krangel om bleieskift

Ingressen lød:

«De sikler, de gjør i buksa, eller de må ha hjelp til å gå på do.
Psykisk utviklingshemmede elever som etter HVPU-reformen nå integreres i vanlige skoler, trenger ekstra omsorg og pleie. Men i Oslo vil ingen betale regninga».

Og videre i artikkelen:

» -Vi glemte å budsjettere omsorgsmidler, sier Grethe Horntvedt, leder i Oslo skolestyre. Først den tredje januar i år, nærmere tre år etter at reformen ble vedtatt i Stortinget, og to dager etter at reformen skulle vært innført gikk det opp for skolestyrets medlemmer i Oslo at noen må betale lønningene til HVPU-elevenes assistenter. Da vedtok skolestyret å søke om en tilleggsbevilgning på mellom 12 og 15 millioner kroner til dette formålet».

En nr. 2-artikkel («undersak») hadde tittelen (sitat):

«Bedre miljø på skolen»

Ingressen lød:

«Rødtvet skole i Groruddalen i Oslo har hatt psykisk utviklingshemmede elever helt siden 1964. Integrering skaper et bedre miljø på skolen. Vi er veldig fornøyd med elevenes oppførsel, sier rektor Bjørn Hansen».

Og bildeteksten:

» – Se, Ingvil har det gøy! I friminuttene leker 14 år gamle Ingvil Gåsvatn med «vanlige» elever, og storkoser seg. Ingvil har Downs-syndrom».

Vedlagt også kopi av klagerens innlegg i Dagbladet 16. februar 1991, med tittel » HVPU-reformen som påskudd «.

KLAGEN
Klageren skriver:

1.
Jeg reagerer sterkt på at tittel og første setning i ingressen: «De sikler, de gjør i buksa, eller de må ha hjelp til å gå på do», kobles sammen med bilde av min datter Ingvild Gåsvatn (13 år). Leserne vil automatisk trekke den konklusjon at denne beskrivelsen gjelder henne, noe som er helt feil. Hun er riktignok født med Downs syndrom, noe som medfører psykisk utviklingshemning, men hun brukte ikke bleier stort lenger enn andre barn, hun sikler ikke og hun går selv på do. Slik kobling av tittel, ingress og bilde er ekstra uheldig når det dreier seg om barn med en funksjonshemning, fordi de mer enn andre barn er sårbare for fordommer og plassering i stereotype båser.

2.
Som mamma fikk jeg riktignok spørsmål om hun fikk være med på fotografering. Men jeg sa ja fordi jeg fikk forståelse av at det dreide seg om en helt annen type artikkel, nemlig om hvor positivt det er med integrering i vanlig skole. Jeg beklager at min datter er brukt som en illustrasjon til en helt annen type artikkel.

3.
I andre del av ingressen heter det: «Psykisk utviklingshemmede elever som etter HVPU-reformen nå integreres i vanlige skoler, trenger ekstra god omsorg og pleie». Også dette er faktisk feil for min datters vedkommende. Hun har aldri vært HVPU-klient, men alltid bodd hjemme og gått i vanlig barnehage og skole. I artikkelen får man inntrykk av at hun har vært «HVPU-elev». Man burde forvente at journalister som skriver om skolespørsmål og om HVPU-reformen, setter seg inn i grunnleggende fakta både om skole og om reformen. I Oslo er det svært få barn med psykisk utviklingshemming som kommer fra HVPU til vanlig skole. De aller fleste har gått i vanlig skole hele tiden, noe de har hatt krav på etter norsk grunnskolelov siden 1975, og altså helt uavhengig av reformen. Framstillingen i artikkelen gir min datter et uheldig klient-stempel som hører hjemme i en gammeldags tenkning omkring hva det vil si å være utviklingshemmet. (I parantes: Man burde kanskje også forvente riktig skrevet navn og riktig alder – ettersom det ellers blir lagt vekt på slike unøyaktigheter i pressen).

4a.
Som journalist selv oppleves det belastende å klage på en kollega inn for PFU. Etter mange år i yrket kjenner man altfor godt til hvordan kravet om å levere en «god sak» kan føre til uheldige og skadelige vinklinger for enkeltpersoner og sårbare grupper. Samtidig som man vet at den som kommer med kritikk og klager, risikerer å bli møtt med arroganse og kald skulder. Derfor oppleves det som et stort dilemme å måtte klage på et mediaoppslag for å forsvare min datters integritet.

4b.
Jeg savner sårt større engasjement i media for våre barns rettigheter til et vanlig liv. Derfor sier jeg også med glede ja til spørsmål om å være med i reportasjer for å fremme større toleranse og forståelse og vise at våre barn ikke er så forskjellige fra andre barn. Da er skuffelsen desto større når reportasjen bidrar til å øke fordommene og oppfatningen av at mennesker med utviklingshemning er en ensartet, stereotyp og pleietrengende gruppe.

AVISENS TILSVAR
Dagbladet, ved redaktør Erling Ramnefjell, svarer (22.03.91):

Kjernen i artikkelen «Oslo-krangel om bleieskift» er at Oslo kommune ikke har budsjettert penger til å assistere HVPU-elever i Oslo-skolen. For å få greie på hva slik assistanse innebærer, besøkte Dagbladet Rødtvet skole.

Både rektoren og de spesiallærerne og assistentene Dagbladet snakket med på Rødtvet skole, snakket åpent om de psykisk utviklingshemmede elevenes personlige hygiene.

Etter intervjuet ble Dagbladet vist rundt på skolen. Flere lærere pekte da ut Ingvild Gåsvatn som en bra elev å ta bilde av for å illustrere vår artikkel. Lærerne ringte Ingvilds mor som ga tillatelse til fotografering.

Til klagens punkt 1:

Det er beklagelig at Ingvilds mor føler at Dagbladet «henger ut» Ingvild med å antyde at hun enten «gjør i buksa, sikler eller må ha hjelp til å gå på do».

I bildeteksten, det eneste stedet hvor Ingvild nevnes i saken, står det «Se, Ingvil har det gøy!». Dagbladet mener at dette er en klar hentydning til hvor positivt det er at utviklingshemmede elever er integrert på Rødtvet skole, og ikke, slik Kari Gåsvatn hevder, en hentydning om at det er negativt at HVPU-elever må ha hjelp til å gå på do eller å skifte bleier.

Bildet av Ingvil er ment som en illustrasjon til undersaken «Bedre miljø på skolen». Bildet av Ingvil viser ei glad og integrert jente som morer seg i skolegården. Det eneste Dagbladet slår fast om Ingvild, er at hun har Downs syndrom.

Til klagens punkt 2:

Igjen: Bildet av Ingvild ER brukt som en illustrasjon på hvor positivt integrering er på Rødtvet skole!

«Da er skuffelsen desto større når reportasjen bidrar til å øke fordommene og oppfatningen av at mennesker med utviklingshemming er en ensartet, stereotyp og pleietrengende gruppe,» skriver Kari Gåsvatn i sin klage mot Dagbladet, og refererer øyensynlig til ingressen i hovedsaken, der det heter at:

«De sikler, de gjør i buksa, eller de må ha hjelp til å gå på do.» Men problemstillingen kan etter Dagbladets oppfatning snus på hodet: For bidrar ikke setningen til større åpenhet? Til økt toleranse og forståelse? Ingen av lærerne på Rødtvet skole kviet seg for å snakke åpent om elevenes personlige hygiene. Åpenhet er tvert om en forutsetning for et fordomsfritt og godt miljø på skolen.

Til klagens punkt 3:

Igjen må Dagbladet presisere at ingressen er generell, at den ikke beskriver Ingvild Gåsvatn spesifikt, men omtaler storparten av HVPU-elevene.

Dagbladet kan ikke forstå hvor i artikkelen Ingvild Gåsvatn blir gitt et «gammeldags klient-stempel som hører hjemme i en gammeldags tenkning omkring hva det vil si å være utviklingshemmet», slik klageren hevder. Ingvild Gåsvatns person blir bare omtalt i bildeteksten.

Til klagerens punkt 4:

Som Kari Gåsvatn er klar over, gikk det over to uker fra Dagbladet besøkte Rødtvet skole til artikkelen kom på trykk. Avisas journalist og fotograf var derfor ikke under tidpress for «å levere en god sak», slik klageren antyder.

KLAGERENS TILSVAR
Klageren svarer Dagbladet i tilsvar av 10.04.91:

Å klage til Pressens Faglige Utvalg er blitt en tankevekkende erfaring. For meg illustrerer saken hvor viktig det er at også utenforstående har anledning til å klage. Som direkte berørt part føler man nemlig en enorm maktesløshet, som forsterkes når Dagbladet i sitt tilsvar viser at de ikke har forsøkt å lytte til hvordan artikkelen oppleves, men istedet vrenger og vrir på det som står i klagen, og svarer i en til dels kverulerende og ironiserende form.

Da jeg leste artikkelen i Dagbladet, reagerte jeg kraftig på to forhold: Måten saken var vinklet på, og politikernes uttalelser. Replikken skrev jeg for å forsøke å nå fram til politikerne.

Ved å virkelig lese min replikk, vil man også se at Dagbladet ikke har fått fram hovedpoenget og alvoret i saken. Ved å ikke kjenne saken, framstiller journalisten det som om dette er «elever som etter HVPU-reformen nå integreres i vanlig skole». Men saken har jo ingen ting med reformen å gjøre. Skolegang er en rettighet i norsk grunnskolelov. Oslo-politikerne bruker nå reformen som påskudd for å fraskrive seg ansvaret. Hadde journalisten kjent saken, ville hun kunnet stille politikerne mye mer aktuelle og pågående spørsmål.

Jeg ønsket å forme klagen som et forsøk på å få en dialog med avisen, og det brukes mot meg. For meg er det ikke noe hovedpoeng å «vinne en sak», men å nå fram med informasjon, både om hva saken dreier seg om, og om hvordan en bestemt vinkling rammer ekstra hardt når det dreier seg om grupper som fra før er forbundet med intoleranse og misforståelse. Samtidig forstår jeg at «krangel om bleieskift» rent umiddelbart er en bedre «sak» enn en sak som får frem at det dreier seg om brudd på lovfestede rettigheter for barn. Noe annet er hva som i lengden holder mål som profesjonell journalistikk.

Dagbladet hevder at setningen «De sikler, de gjør i buksa osv.» bidrar til økt toleranse og forståelse. Det beste som kan sies om setningen er at den er uinteressant. Ville Dagbladets redaktører – og medlemmene av PFU – føle at en artikkel med slik begynnelse fremmer toleranse og forståelse, dersom det var deres barns lovfestede rett til skolegang det dreide seg om?

Dagbladet mener det er uklart om jeg i pkt. 4b refererer til konkrete opplysninger eller utsagn i artikkelen, eller om det er en generell situasjon jeg har opplevd andre steder. Ut fra det jeg har skrevet skulle det være klart at jeg refererer både til konkrete, feilaktige opplysninger i artikkelen, til fordomsfulle og stereotype holdninger i artikkelen, og til utsagn fra politikerne.

Selvsag er det ikke avisens jobb å sensurere politikerne. Men med et annet utgangspunkt og mer innsikt i saken kunne avisen ha hengt ut politikerne mye mer. Jeg står fast på hvert ord i den opprinnelige klagen, men viktigere enn å «vinne» saken er det at Dagbladet tar seg tid til å lese om igjen både klagen, replikken og det jeg nå skriver.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen reiser presseetisk viktige spørsmål vedrørende sammenkobling av titler, ingresser og bilder. I det påklagede tilfellet har Dagbladet foretatt en uheldig kobling av artikkel og bilde. Klageren må gis rett i at det for leserne må fortone seg som om bildet med datteren har direkte sammenheng med oppslagets hovedtittel og ingress. Utvalget viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.4 hvor det heter: «Legg vekt på saklighet og omtanke i all reportasje. Sørg for at titlene ikke går lenger enn det er dekning for i stoffet.»

Klageren ble heller ikke fullt ut gjort oppmerksom på i hvilken sammenheng bildet av datteren skulle brukes da hun ga samtykke til fotografering, hvilket i seg selv må sees som et brudd på god presseskikk.

Dagbladet har brutt god presseskikk.

Oslo, 15.mai 1991
Johan O. Jensen,
Thor Bjarne Bore, Helen Bjørnøy,
Brikt Jensen, Edith Nærbø, Sølvi Wærhaug