Advokat Vidar Hauge Halvorsen mot Moss Avis

PFU-sak 91-006


SAMMENDRAG:
Tilsvarsrunden er avsluttet etter avisens tilsvar.
22. desember 1990 hadde Moss Avis en reportasje om «Skomakeren» (68) som lever «under «direkte helsefarlige forhold, uten at huseieren eller forretningsføreren reagerer». Tittelen er » Jovisst finnes det slum «. Reportasjen er illustrert med bilder som understreker hvor boforholdene. Huseieren navngis og det opplyses at huseierens forretningsfører (klageren) er leder av hovedutvalget for miljøsaker i Østfold. Intervjuobjektet sier han ikke kan forstå at huseieren lar huset forfalle. En kamerat som stikker innom («Det skrangler i øl-posen, men han er edru…….») hevder at huseieren spekulerer i å ha i»Skomakeren» boende i huset. Selv sier «Skomakeren» at han «blir forbanna når jeg tenker på at’n Hauge Halvorsen aldri har sett på huset». Journalisten selv minner om husleielovens bestemmelser. Det opplyses at husleien er kr. 435 pr. måned. Tirsdag 15. januar har klageren, etter initiativ fra avisen, et innlegg hvor han tilbakeviser påstandene.

Klageren ber utvalget vurdere om det er god presseskikk 1) å skrive artikkelen uten å innhente kommentarer fra de omtalte personene, 2) å koble klagerens verv som forretningsfører med vervet som leder av hovedutvalget for miljøsaker og 3) å navngi forretningsføreren og huseieren. Det opplyses at leieforholdet er basert på at leieboeren etter husleielovens vanlige regler skulle forestå alt innvending vedlikehold av huset. Det vesentlige av det avisen tar opp, er derfor leieboerens eget ansvar, noe som gjentatte ganger er blitt påpekt. Leieboeren har imidlertid ansett sitt boforhold som tilfredsstillende. Husleien på kr. 400 pr. måned, inkludert kommunale avgifter, er tilpasset både boligens standard og leieboerens forpliktelser. Klageren er forøvrig godt tilfreds med den plassering tilsvaret har fått.

Avisen påpeker at stil, innhold og presentasjonsform tilsier at det dreier seg om et portrettintervju med et menneske på lavest sosiale nivå som gjengis uten at journalisten friserer bort «saftige slengbemerkninger». Leserne vil forstå at meningene er subjektive. Kravet til balanse og objektivitet i nyhetsreportasjen kan ikke ha gjennomslagskraft i en slik situasjon, skriver redaktør Fredrik Th. Bolin. Redaktøren finner påpekningen om at forretningsføreren er leder av hovedutvalget for miljøsaker som relevant. Når huseierens navn offentliggjøres, gir det svar på mange naturlige spørsmål. Forøvrig fastslår redaktøren at intervjuobjektet er istand til å vurdere virkningene av sine uttalelser.

Pressens Faglige Utvalg uttaler at avisen har brutt god presseskikk ved ikke å kontrollere opplysningene i artikkelen med de omtalte personer. Hadde avisen gjort dette, ville det ikke vært urimelig å navngi huseieren og forretningsføreren, samt koble forretningsførerens navn til hans verv som leder av miljøvernutvalget i Østfold fylkeskommune. (Se side 5.)

DET PÅKLAGEDE FORHOLD
Lørdag 22. desember 1990 hadde Moss Avis et intervju med en 69 år gammel mann under tittelen «Jovisst finnes det slum».

Det heter i ingressen:

«Helge «Skomakern» Kristiansen (68) tilhører ikke dem som roper høyest i det norske samfunn. En forslummet bolig i Bråtengaten er hans hjem. Det har den vært i 59 år. Her lever Helge under deprimerende og direkte helsefarlige forhold, uten at huseieren eller forretningsføreren reagerer».

Det heter blant annet i teksten:

«Neida, du trenger ikke reise til Calcutta eller Sao Paulo for å finne regulær slum. Det holder å besøke Helge Kristiansen i Bråtengaten 32 på Jeløy. Rett overfor de svært så omtalte arbeiderboligene finner du en bolig som neppe tilfredsstiller norske krav til en menneskeverdig bolig.

Her finner du ikke så mye som et dobbeltisolert vindu. En knust rute gaper mot de forbipasserende i Bråtengaten. En brun papplate er satt opp i det ene stuevinduet for å stenge for den verste trekken. Malingen flasser av og listverket rundt vinduene et sterkt angrepet av råte. Kåken, unnskyld uttrykket, formelig skriker etter skikkelig isolasjon.

Husets eier heter Sonja Rosenving. Forretningsføreren er ingen ringere enn advokat Vidar Hauge Halvorsen. Han er også kjent som lederen for hovedutvalg for miljøsaker i Østfold fylke.»

Avisen forteller at 68-åringen har isjias og nedslitte hofteskåler.

«- Jeg ha’kke for vane å klage, men jeg blir forbanna når jeg tenker på at’n Hauge Halvorsen aldri har sett på huset. D’ække blitt spandert så mye som fem øre på oppussing og vedlikehold siden foreldra mine solgte huset. Du veit, jeg er lissom ikke verdt en dritt fordi jeg tar meg en tår, bemerker Helge.

Nå skal vi vokte oss vel for å dra noen hastige konklusjoner, men vi tillater oss i det minste å bemerke at huset neppe er blitt pusset opp innvending på minst 30 år. Husleien er riktignok marginal. Helge betaler 435 kroner pr. måned. Likevel er han ikke uten rettigheter der han lever år etter år i et hus som under normale omstendigheter ville blitt revet omgående.

Etter en stund stikker en kompis innom. Det skrangler i ølposen, men han er edru, tidlig på dagen som det er. Interessert følger gjesten med i samtalen før han forlanger et ord med i laget.

– Du skjønner vel at dama som eier huset spekulerer i å ha’n Helge boende. Hvorfor i all verden skull’a beholde denne rønna ellers?

Huset var en perle da foreldra mine eide det. Jeg veit hva jeg snakker om. Har tross alt bodd her siden jeg var ni år gammel. Jeg kan’ke forstå at dama bare lar huset forfalle. Hu’ er da såpass velsituert at hu’ kunne bruke noen av grunkene sine på å holde huset vedlike.»

«- Hva skal du gjøre i julen, Helge?
– Da reiser jeg bort.
– Hvorhen da?
– Det har du ikke noe med.
– Nei, det har du helt rett i Helge, svarer vi og tenker vårt om hvordan en julaften med minus
15 blå på gradestokken vil fortone seg.

Og joda, vi er alle skapt likt og har alle de samme rettighetene i henhold til norsk lov. Hvilket får tankene til å streife innom husleieloven som sier noe om at utleieren plikter å sørge for at en helt eller delvis utleid bygning til enhver tid er i ordentlig stand.»

Så langt den påklagede artikkelen.

27. desember sendte redaktør Fredrik Th. Bolin en telefax til klageren (forretningsføreren) hvor han tilbød klageren å komme med en redegjørelse «på bakgrunn av enkelte formuleringer i hans (Helge Kristiansens) uttalelser».

15. januar brakte avisen klagerens redegjørelse på side 2 under tittelen «Om «slum» i Moss».

KLAGEN
Klageren skriver at han anser at avisen har brakt hans beriktigelse på «en meget skikkelig og ordentlig måte, og er fullt tilfreds med plassering og oppslag».

Men samtidig imøteser han utvalgets vurdering av om det er i overensstemmelse med god presseskikk

– å publisere en slik artikkel uten å forsøke å innhente kommentarer fra de omtalte personer (eier
og forretningsfører). Klageren påpeker at det ikke dreier seg om en nyhetsartikkel skrevet
under tidspress, men er publisert i avisens julemagasin og «trolig er skrevet adskillig tid forut
for trykking»
– å koble klagerens verv som forretningsfører med hans verv som folkevalgt leder av Østfold
Fylkeskommunes hovedutvalg for miljøsaker
– å navngi eier og forretningsfører?

Klageren mener videre at Pressens Faglige Utvalg bør vurdere – på eget initiativ – om det er riktig av avisen å presentere vedkommende leieboer slik det gjøres i artikkelen.

Når det gjelder leieboerforholdet, skriver klageren:

«Leieforholdet var basert på at leieboeren etter husleielovens vanlige regler skulle forestå alt innvending vedlikehold av huset. Det vesentlige av mangler og øvrige forhold som påtales i Moss Avis’ artikkel, er således forhold som leieboeren selv gjennom mere enn 21 år har hatt ansvaret for. Allerede tidlig under leieforholdet ble manglende oppfølging av disse forpliktelser påpekt fra de daværende forvaltere av eiendommen. Undertegnede overtok dette oppdrag i 1981, og har også ved flere anledninger tatt opp manglende vedlikehold med leieboeren. Det er imidlertid blitt tilkjennegitt at han selv har ansett sitt boligforhold som tilfredsstillende for seg, og ikke ønsket å foreta seg noe i forhold til dette. Uten å skulle gå i detaljer, vil jeg følgelig påpeke at det er positivt uriktig at jeg ikke har vært på eiendommen eller hatt annen kontakt med leieboeren.

Når det forøvrig gjelder leieforholdet, burde det være åpenbart for de fleste at en leiesum på kr. 400,- pr. måned for hva som i utgangspunktet er et bolighus med ca. 700 kvm. have, er tilpasset både boligens standard og de forpliktelser leieboeren skulle ha påtatt seg. Leiesummen inkluderer forøvrig kommunale avgifter, og jeg synes disse opplysninger burde gi et visst perspektiv i forhold til beskyldningene som fremsettes.

Skal man kritiseres for noe i dette forhold, må det etter min oppfatning være at man har latt leieboeren i for stor grad være i fred, og ikke tatt skritt for å avvikle leieforholdet. Men det var neppe poenget med artikkelen?»

AVISENS TILSVAR
Redaktør Fredrik Th. Bolin skriver i sitt tilsvar at intervjuet i sitt innhold, stil og presentasjonsform et klart preg av å være et portrettintervju med et menneske på laveste sosiale nivå, og journalisten gjengir ham uten å frisere bort saftige slengbemerkninger om den velsituerte «dama» som eier den rønna han bor i.

«I et intervju av denne typen må intervjuobjektet få lov til å snakke ut. Hans meninger er klart subjektive, det vil enhver leser forstå. Selv om avisen i en nyhetsreportasje ville hatt plikt til å forelegge slike uttalelser for den som blir anklaget, så mener jeg dette faller utenfor den journalistiske ramme i en «rapport fra slummen», skriver Bolin som påpeker at bakgrunnen for intervjuet var avisen ville bringe et glimt fra «en annerledes jul» og at intervjuobjektet er en kjent skikkelse i lokalmiljøet fra velferdssamfunnets sidelinje.

«Kravet om balanse og objektivitet i nyhetsreportasjen kan etter min mening ikke ha gjennomslagskraft når det dreier seg om klart ensidige, subjektive ytringer slik de fremkommer i et juleintervju med et menneske i rennestenen.»

Når det gjelder koblingen av klagerens roller, skriver redaktøren:

«Generelt skal man være ytterst forsiktig med slike koblinger, men i dette tilfellet dreier det seg om en påpekning som intervjuobjektet synes det var nærliggende å foreta, på grunn av at temaet er boligmiljø. Det var imidlertid uheldig at det avsnitt der dette trekkes frem, står som journalistens egen fremstilling, og ikke som en bemerkning fra intervjuobjektet».

«At husets eier navngis er en opplysning som gir svar på det mange lesere naturlig ville spørre om. Journalisten bringer denne informasjon som et faktisk forhold uten å henge ut huseieren, som mange i Moss kjenner som et meget hederlig og velgjørende menneske», skriver redaktør Bolin som også fastslår at intervjuobjektet er istand til å vurdere virkningene av sine uttalelser.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Pressens Faglige Utvalg vil gi avisen honnør for at den har tatt opp de forhold intervjuobjektet lever under og latt han komme til orde. Selv om intervjuet utleverer intervjuobjektet til offentligheten, beskrives hans situasjon på en realistisk måte. Ved en rekke anledninger har Pressens Faglige Utvalg uttalt at mennesker som lever under sosialt vanskelige forhold, må få komme til orde med det de har på hjertet.

Men dette innebærer ikke at kravet til kildekontroll kan svekkes. I den aktuelle reportasjen burde Moss Avis tatt kontakt med huseieren og klageren før artikkelen ble trykket, for å sjekke sakens faktiske sider. Dermed ville avisen unngått de faktiske feil som kommer frem i reportasjen. Selv om avisen har forsøkt å rette opp dette ved å stille spalteplass til disposisjon for en redegjørelse fra klageren, vil utvalget fastholde at avisen ikke har utvist god nok kildekontroll.

Hvis avisen hadde etterlevet kravet til kildekontroll, ville det ikke vært urimelig om både huseieren og klageren hadde vært omtalt ved navn. Da hadde det også vært relevant å koble klagerens verv som forretningsfører med hans verv som leder for hovedutvalget for miljøsaker i Østfold fylkeskommune. Selv med bakgrunn i leiekontraktens faktiske forhold har disse et ansvar som det må settes et søkelys på.

Moss Avis har brutt god presseskikk.

Oslo, 21. mars 1991
Johan O. Jensen,
Thor Bjarne Bore, Per Edgar Kokkvold, Helen Bjørnøy,
Arne Pran, Edith Nærbø, Sølvi Wærhaug