Erik Bisgaard mot Aftenposten

PFU-sak 235-237/19


SAMMENDRAG:

Fædrelandsvennen publiserte i mai 2019 flere artikler om en kvinne som i mange år har slitt med psykiske problemer, og som til slutt flyttet til Spania for å få hjelp av en norsk terapeut som har praksis der innen alternativ behandling. Kvinnen var ufør, og utgiftene til terapien førte til at hun pådro seg stor gjeld. Etter tre år med terapi var regningen kommet opp i over 700.000 kroner. Terapeuten mente de da hadde jobbet sammen omkring 3000 timer, og at han derfor egentlig hadde fakturert for lite. Terapien opphørte i 2018.

Hovedartikkelen hadde tittelen «Angstens pris», og ble også publisert i Aftenposten og Stavanger Aftenblad. Artikkelen startet slik:

«Alene og syk sender kvinnen melding til terapeuten og forteller at hun vil begå selvmord.
‘Vi ville jo aldri fått pengene våre hvis du tar livet ditt’, lyder deler av svaret fra han som skulle hjelpe.

Dette er historien om en kvinne som ofret alt for å bli frisk.
Og om en terapeut som ikke har lov til å behandle alvorlig syke mennesker.»

Terapeuten var intervjuet, og deler av dette ble på nett publisert i form av videoopptak. Han forklarte blant annet at han svarte kvinnen slik han gjorde da hun skrev at hun ville begå selvmord, for å «manipulere henne til å leve videre».

I flere av nettartiklene var det lagt inn lenke til hele intervjuet med terapeuten. Intervjuet hadde tittelen «- Hadde vi fortsatt så hadde hun kommet gjennom», og i ingressen her sto det:

«Gestaltterapeut Erik Bisgaard hevder at han flere ganger har stått i valget mellom å gi kvinnen terapi eller å risikere at hun tar livet sitt.»

Videre:

«Terapeuten har valgt det første, selv om det påførte klienten flere hundre tusen i gjeld.
 – Det er problematisk å nekte en klient terapi. Klientene som kommer til meg har som regel hatt veldig mange behandlere før. De vil oppleve det som en avvisning dersom jeg avslutter terapien, sier Bisgaard. Han mener at siden noe av det aller viktigste for effekten av terapi er relasjonen mellom klient og terapeut vil også stadig nye terapeuter gjøre at effekten av terapi blir langt dårligere.»

I artikkelen ble terapeuten stilt spørsmål blant annet om hvorfor han startet langvarig behandling når han skulle flytte til Spania, hvorvidt han kan «behandle», om han som alternativ behandler har lov å gi terapi mot så alvorlige diagnoser, og om han burde begrenset timeantallet.

 

I en artikkel med tittelen «Fikk nylig inkassokrav på 477.000» uttalte kvinnen blant annet at hun føler seg «mer syk og isolert enn da hun startet opplegget med gestaltterapeuten». Også her ble terapeuten sitert.

 

Videre hadde avisen vært i kontakt med en professor i psykiatri, Jan Ivar Røssberg, som uttalte seg på generelt grunnlag ut fra det som var publisert om saken. Han mente det var flere betenkelige aspekter ved historien FVN fortalte, og reagerte sterkt på at regningene hadde kommet opp i over 700.000 kroner: «- Jeg har ikke ord!» Han pekte blant annet på at alternative behandlere ikke har lov å behandle mennesker med alvorlige lidelser, men at det er uklart hva som «regnes som alvorlige lidelser når deg gjelder psykiske lidelser». Han uttalte:

«– Gir den psykiske lidelsen alvorlige symptomer som for eksempel selvmordstanker, nedsatt funksjon og livskvalitet, mener Røssberg det helt klart må kunne sies å være en alvorlig lidelse i lovens forstand.»

 

I ytterligere en publisering ble det omtalt at «Terapeut og klient lagde samarbeidsavtale om butikk»:

«Kvinnen som hadde Bisgaard som sin psykoterapeut, inngikk en skriftlig samarbeidsavtale med terapeuten og hans samboer høsten 2017. Kvinnen drev da en liten nettbutikk, en forretning hun også hadde i Norge. Avtalen sier at Bisgaard og samboeren skal gi nødvendig rådgivning, praktisk bistand og økonomisk støtte slik at hun fikk raskere økt omsetning i forretningen. Til gjengjeld skulle de få 50 prosent av overskuddet. Samarbeidet strandet etter få måneder.»

I denne artikkelen ble det også opplyst at terapeuten tidligere er «dømt for økonomisk kriminalitet», noe han også fikk kommentere:

«Bisgaard sier han ikke vil skjule sin fortid, men mener han er ferdig med disse tingene.
 – Det finnes mange bedrageridømte, og personer som er dømt for andre ting, som både driver firmaer og er aktive i politikken. Når man har sonet sin straff bør det være mulig å være ferdig med det.»

 

En annen artikkel omtalte at terapeutens journaler om klienten i Spania «inneholder helt like avsnitt i 89 uker etter hverandre»:

«– Hele journalen er full av gjentakelser, sier kvinnen som omtales i journalen.
Terapeuten brukte tre uker på å skrive ut journalen, som har mange sider som er helt like. Kvinnen mener han kan ha brukt disse ukene på å skrive den. Terapeuten sier han skrev den fortløpende.»

 «Kvinnen sier flere ting ikke skjedde på det tidspunktet som det er beskrevet i journalen. (…)
Terapeut Bisgaard sier at et slikt prosessnotat eller journal ikke nødvendigvis vil fange opp endringer fra dag til dag.
– Jeg er ikke pliktig å ha en journal. Prosessnotatet er derfor i større grad skrevet for å ha det formelle i orden, samt gi en viss oversikt over hvor mange timer som har blitt brukt på klienten, sier Bisgaard.»

 

I en annen artikkel var en psykiatrisk sykepleier som den omtalte kvinnen hadde i Norge intervjuet. Hun uttalte:

«- Jeg ba henne komme hjem. Det opplegget jeg ble skissert framsto svært uprofesjonelt og uetisk. For meg virker det som om hun ble gjort avhengig av de to behandlerne, og det var ingen andre i livet hennes i Spania enn dem.»

Videre kom det frem i enda en oppfølgende artikkel at terapeuten var «suspendert fra Foreningen for Gestalterapeuter etter Fædrelandsvennens avsløringer».

Og i en publisering med tittelen «– Utenfor det vi skal drive med», uttalte styreleder i Forening for Gestaltterapeuter (FGT), Therese Agathe Hübert, seg.

FVN hadde også vært i kontakt med en annen kvinne som hadde vært på nippet til å flytte til Spania. Det kom frem under tittelen: «Melding fra terapeut til ny klient: – Fortell din mor minst mulig. Hun kan stikke kjepper i hjulene»
FVN skrev samtidig at «Bisgaard sier han frarådet flytting».

 

Videre het det i en publisering omkring en måned senere at terapeuten «mener styret som har ekskludert han fra Foreningen for Gestaltterapeuter selv bør vurdere å gå av».

 

KLAGEN:

Klager er den omtalte terapeuten. Han anfører brudd på flere punkter i Vær Varsom-plakaten (VVP):

  • 3.2, om kildekritikk og kontroll av opplysninger
  • 3.7, om å gjengi meningsinnholdet i intervjuobjektets uttalelser
  • 4.3, om ikke å fremheve private og personlige forhold som ikke er relevante
  • 4.7, om å være varsom med navn og bilde ved omtale av klanderverdige forhold
  • (4.14, om rett til samtidig imøtegåelse – denne legges til i tilsvaret, se dette)

Hovedinnvendingen i klagen handler om at klager mener fremstillingen ikke er korrekt, og at den er svært ensidig.

Klager skriver: «Journalisten skriver mye i artiklene om alvorligheten i den psykiske lidelsen, om alle de forskjellige diagnosene hun hadde fått, og at jeg som alternativ behandler ikke hadde lov til å behandle henne. Dette er ikke korrekt.» Klager anfører blant annet at det ikke finnes noen tydelig lovbestemmelse som gjør det ulovlig for ham å behandle klienten. Han skriver også: «Når klient kom til meg første gang i sept. 2014 var det ingenting som tydet på en alvorlig sykdom.»

Et annet moment klager innvender er feil er omtalen av antallet terapitimer: «Journalisten skriver i artiklene at klient fikk mer enn 3 000 terapitimer i perioden. Han skriver også at terapitimene varte 3 – 4 timer. Dette er definitivt ikke korrekt. Dette er dermed nok og et brudd på VVP 3.2. Måten dette legges frem på er også et brudd på VVP punkt 3.7.»

Klager forklarer: «Når det skal skrives artikler om psykisk helse og behandling er det svært viktig å forstå forskjellen på individualterapi, telefonsamtaler og miljøterapi. Hvis ikke vil man lett kunne tro at en person som er innlagt i psykiatrien har 15 – 24 terapitimer i døgnet, og det stemmer selvfølgelig ikke. For å forstå fakturaene fra Conciencia AS, behandlingsplaner, brev til NAV etc er det viktig å være klar over at individualterapi er det eneste som faktisk er terapitimer. Da jobber vi med eksempelvis traumer, virkelighetsoppfatninger, angst eller andre ting klient ønsker å ta opp. Telefonsamtaler er ikke terapitimer. Disse brukes i større grad for å roe ned før leggetid for å få sove, ved akutte hendelser, før et legebesøk, for å komme seg til en terapitime e.l. Ved enkelte anledninger kan en telefonsamtale være terapitime, men dette er kun unntaksvis i de tilfeller der klient eksempelvis grunnet sykdom ikke kommer seg til terapitimen. Miljøterapi er sosial trening. Miljøterapi kan være å gå på cafe, restaurant, i butikk for å handle, gå til tannlege, lage mat eller bare sitte hjemme for å ha sosialt samvær. Miljøterapi brukes for å koble av fra terapien, og er ment å være en miniversjon av samfunnet man lever i. Å forstå forskjellen på dette er helt nødvendig for å kunne forstå hva som har foregått og hva det er fakturert for.»

Ifølge klager ble det gitt gjennomsnittlig to terapitimer i uka: «Ser vi på samtlige fakturaer klienten har fått, prosessnotater (utregning av timeantall som er basert på prosessnotatet vedlegges), brev til NAV (vedlegges), behandlingsplan (vedlegges) og absolutt alt annet jeg har skrevet så kommer det frem at klient i løpet av hele perioden har hatt 2 ukentlige terapitimer i gjennomsnitt.»

Klager tilføyer: «Det jeg riktignok har skrevet i en mail til journalisten er at ’vi har arbeidet ca. 3 000 timer’, men ikke at vi har hatt 3 000 terapitimer.  Dette er en fryktelig stor forskjell, og jeg har forklart dette mange ganger.»

Videre avviser klager at det ble fakturert 75 000,- kroner for miljøterapi, og at miljøterapeuten (som er klagers samboer) egentlig var en venninne som hun gjorde venninne-ting og hadde venninneprat med. «Min samboer og min klient hadde aldri truffet hverandre eller snakket sammen før klient flyttet til Spania, og de har selvfølgelig aldri vært venninner», påpeker klager.

Klager mener også at det kun er for å diskreditere hans praksis at det i artikkelen skrives at miljøterapeuten ikke hadde noen formell utdannelse. Klager mener «utdannelse betyr langt mindre enn egnethet», og at hans samboer «har erfaring fra miljøterapi samt stor interesse for psykisk helse». Klager tilføyer: «Jeg kunne selvfølgelig brukt en sykepleier eller en vernepleier i stedet siden jeg også samarbeider med det her i Spania, men miljøterapien ville ikke nødvendigvis blitt noe bedre av det. Og når klient forteller at ’miljøterapien likevel har vært til god hjelp ved enkelte anledninger’ og hun sammenligner miljøterapien med å gjøre ’venninneting’ og ‘venninneprat’ tenker jeg vurderingen av å bruke min samboer var korrekt.»

Et annet forhold klager reagerer på er fremstillingen av hvor mye klienten er fakturert for i løpet av perioden. Klager mener det er viktig å se summen «i perspektiv, i stedet for å svartmale». Han viser til hva det ville kostet å få behandling hos eksempelvis en privat klinikk, og mener summen da er billig. Samtidig mener han det blir feil å sammenligne hans tilbud med en ukentlig terapitime hos en psykolog med driftstilskudd. Klager skriver: «Vi må huske at klient helt frivillig valgte å kjøpe et ‘skreddersydd’ behandlingsopphold her i Spania, som er satt sammen basert på hennes ønsker og behov.»

Klager avviser videre påstanden om at journalnotatene var fulle av gjentakelser og ikke skulle være reelle: «Som alternativ behandler er jeg heller ikke pliktig å føre journal, noe han [journalisten] absolutt burde fått med i artiklene når han først skriver om journalføringen. Dette er dermed også brudd på VVP punkt 3.7. Prosessnotatet som journalisten viser til i artiklene er hovedsakelig ment for skattemyndighetene og regnskapsføreren her i Spania for å avgjøre hvorvidt omsetningen er merverdiavgift (iva) pliktig eller ikke. Så når han skriver masse om denne journalen og gjentagelsene i dem, er det fullstendig uten mening.»

For øvrig, når det gjelder forretningsavtalen som omtales, mener klager at det handler om «et lite lån der klient låner litt penger til sin nettbutikk i en 5 måneders periode for å holde nettbutikken i gang, og dermed sikre økonomien sin». Klager mener at dette også handler om feil fremstilling, og han reagerer dessuten på at det i sammenhengen blir henvist til tidligere dommer. Slik klager ser det, er disse ikke relevante. Klager viser til at det handler om forhold 20–30 år tilbake i tid.

Slik klager ser det, er fremstillingen totalt sett svært ensidig mot hans praksis, og uten at kompleksiteten rundt behandling av psykiske lidelser kommer frem. Klager viser til at journalisten hadde fått informasjon om samarbeid med andre, som fastlege, akuttpsykiatri etc. Klager skriver: «Jeg fulgte mye av opplegget til Modum Bad i terapien, og vi var så heldige at vi fikk være med på en studie i regi av Towson University i USA. Dette blir ikke en gang nevnt i artiklene.»

Klager legger til: «Det virker som om journalisten har bestemt seg for at mine vurderinger rundt denne klienten var feil, men jeg kan vanskelig se at hans kunnskap om psykisk helse gjør han egnet til å ta en slik vurdering. Riktignok forsøker han å få professor Røssberg til å ta denne vurderingen slik at hans ‘heksejakt’ på min praksis støttes, men Røssberg understreker at ‘han kun kjenner saken slik den er blitt gjengitt av Fædrelandsvennen. Han påpeker at han verken har snakket med terapeuten eller kvinnen i denne saken og fått deres versjon av saken. Han må derfor uttale seg på generelt grunnlag.’. I tillegg sier Røssberg ’Hva som regnes som alvorlige lidelser når det gjelder psykisk sykdom er uklart.’.»

Oppsummert mener klager at det er «skrevet fryktelig mye rart i disse artiklene som ikke stemmer med virkeligheten». Klager anfører: «Journalisten skriver at jeg forsøkte å diktere hva han skulle skrive, når det jeg faktisk gjorde var å korrigere feil.»

Slik klager ser det, er også uttalelser, meldinger og kommentarer tatt ut av kontekst slik at de har fått en annen betydning. I denne sammenheng viser klager til det som skrives om vurderinger rundt suicidalitet, og at journalisten ikke har forstått hva det handlet om: «’Selvmordsdialogen’ som journalisten skriver om var mer et forsøk på å få gratis terapitimer enn det var reell fare for selvmord.»

Etter klagers mening er det lett å trå feil når man skriver om psykisk helse, og han påpeker at omtale av dette må skrives med stor varsomhet. Han skriver: «Journalisten bør i tillegg ha en viss innsikt i problematikken, samt kontinuerlig ha i bakhodet at en person i behandling for en psykisk lidelse kan ha virkelighetsoppfatninger som kanskje ikke er helt korrekte. Journalisten bør også ha i bakhodet at vedkommende kanskje heller ikke klarer å se hele sitt sykdomsbilde. Påstander som settes frem må derfor kontrolleres.»


TILSVARSRUNDEN:

Fædrelandsvennen (FVN) har besvart klagen på vegne av alle de innklagede redaksjonene. Det avvises brudd på god presseskikk.

FVN forklarer først hvordan saken er arbeidet frem: «Fædrelandsvennen jobbet med denne saken i ni måneder før publisering. Klager, Erik Bisgaard, ble kontaktet første gang i slutten av februar, to og en halv måned før første artikkel ble publisert. Vi har etter vår mening vært svært nøye på å klargjøre premissene for hva slags sak vi jobber med, vi har spilt med åpne kort overfor Bisgaard og kan dokumentere at han har fått anledning til samtidig imøtegåelse på alle opplysninger som angår han og som fremkommer i artikkelen. Vi kan dokumentere gjennom flere titalls eposter hvor nøye vi har vært i spørsmålsstillingen. Vi har også møtt Bisgaard på hans kontor i Spania hvor vi intervjuet han i over to timer.»

FVN viser også til at redaksjonen har vært bevisst sakens karakter i arbeidet: «at hovedkilden sliter med psykiske problemer, at maktforholdet mellom terapeut og pasient er vesentlig her og at vår kilde kommer med sterke anklager mot sin terapeut og har/hadde betydelig økonomisk gjeld til han». Redaksjonen opplyser at den derfor har lagt særlig vekt på å innhente samtidig imøtegåelse, dokumentere og undersøke opplysninger med flere kilder.

FVN skriver: «Kvinnen sakene er basert på kan ha motiv for å ville sverte terapeuten. Vi har derfor krevd sterk dokumentasjon for alle anklager. Påstander og opplysninger uten dokumentasjon har vi ikke skrevet – eller, i noen tilfeller, gjort det tydelig at dette er nettopp påstander. Etter hvert som vi fikk sjekket dokumentasjon og ettergått alle uttalelser har kvinnens troverdighet som kilde økt. Hun har vært presis og hold fast på de samme historiene hele tiden. (…) Faktum er at hun har dokumentert alle sine påstander, mens [klager] ikke har lagt frem et eneste dokument for å underbygge sine opplysninger.»

For øvrig opplyser FVN at deres publiseringer har fått konsekvenser, blant annet at inkassoselskapet Lindorff har slettet krav mot kvinnen, og at klager er ekskludert fra både Foreningen for psykoterapi og Foreningen for Gestaltterapeuter, noe som ifølge FVN betyr at han heller ikke har rett til å være registrert som alternativ behandler i Brønnøysundstregistrene.

Når det gjelder de omtalte forholdene klager mener ikke er korrekte, imøtegår FVN disse.

FVN viser til at klager er gestaltterapeut uten helsefaglig utdanning, og at påstanden om at han ikke har lov til å behandle alvorlige syke mennesker, er basert på lovtekst og uttalelser fra eksperter (se side 2–4 i vedlagte tilsvar, sekr. anm.). FVN skriver: «Vi trekker ingen konklusjon om hvorvidt han har lov til å behandle henne spesielt – men altså alvorlig syke mennesker generelt. Selv sier Bisgaard at han ikke har lov til å bruke ordet behandling, og det siterer vi ham på.»

Videre mener FVN at opplysningen om 3000 terapitimer stammer fra klager selv. Det vises til epostkorrespondanse mellom journalist og klager, og FVN siterer klagers eget regnestykke:

«Hun har blitt fakturert til sammen ca. 730 000,- kr, og har betalt ca. 350 000,- kr.
Det gjenstår dermed ca. 380 000,- som ikke er betalt.
Vi har arbeidet ca. 3 000 timer.
Det medfører at det har blitt fakturert ca 243,- kr i timen.
Vi har fått betalt ca 115,- kr i timen ut fra det som er betalt.»

FVN opplyser at de syntes det hørtes mye ut med 3000 timer, og spurte om «timebruken på 3000 timer» kunne dokumenteres. FVN skriver: «Vi ba samtidig om dokumentasjon for flere andre påstander. Og fikk dette svaret: Jeg har dokumentasjon på det aller meste. Det ligger i de flere tusen meldingene som ble sendt mellom oss på whatsapp. Mulig du burde lest alle disse meldingene for å se hvordan terapiprosessen er. Meldingene vil nok også vise (dokumentere) at hun er utrolig mye bedre nå (når hun sluttet hos meg) enn hun var når hun startet. Så det er overhodet ingen tvil om at hun er bedre, men det medfører ikke at jeg vet hvor mye som gjenstår. Pr dato bruker jeg et journalprogram (Easypractice), og jeg går ut fra at dette viser at ‘journal’ føres fortløpende. Men igjen. Journal er ikke obligatorisk for meg, så når denne klienten gikk hos meg ble det skrevet i word. Det kan nok dermed ikke dokumenteres.»

FVN opplyser at gjentatte forespørsler om informasjonen ikke førte frem.

Videre merker FVN seg at klager nå skiller mellom individualterapi, miljøterapi og telefonsamtaler. FVN anfører: «Han skriver nå at han har forsøkt å forklare dette flere ganger og beskylder oss for løgn når vi skriver dette. Det er jo underlig da at det at (…) hvis han mener han har ‘forsøkt å forklare dette flere ganger’ ikke kan dokumentere dette gjennom noe av epost-korrespondansen vi har hatt med han. Vi ville naturligvis tatt med hans presisering av dette i saken dersom disse opplysningene hadde kommet frem. Vi stusset veldig på det høye antallet timer og jobbet derfor mye med å dokumentere dette. Når terapeuten selv oppgir dette tallet veier det selvsagt tungt, og vi sjekket også fakturaene han sendte til kvinnen og der beskrives møtene med miljøterapeuten for ‘miljøterapi’. Telefonsamtalene beskrives som ‘onlineterapi/telefonterapi’, og Telefonsamtaler ble også, ifølge fakturaer, beskrevet/fakturert som ‘individualterapi.’ Vi sjekket definisjonen av ‘terapi’ og i følge leksikon (https://snl.no/terapi ) er det en samlebetegnelse for all behandling.»

Slik FVN ser det, har klager altså hatt mulighet til å presisere hva som lå i setningen om 3000 timer, og avisen mener det uansett er dokumentert at klager har fakturert kvinnen for 3000 timer.

Videre mener FVN at omtalen av miljøterapien er nøktern og faktabasert: «Vi forstår ikke helt hva han reagerer på her. Vi mener denne delen var relevant å ha med fordi det kan dokumenteres at det er fakturert 75.000 kroner for ‘miljøterapi’. (…) Her svartmaler vi ikke (…) Vi beskriver hvordan kvinnen ser på det, både positivt og negativt og hvorfor Bisgaard mener det er viktig. Samtidig dokumenterer vi omfanget.» Slik FVN ser det, er deres beskrivelse dessuten ganske lik den klager selv beskriver i klagen.

 Videre avviser FVN også at omtalen av økonomien ikke er korrekt gjengitt. FVN skriver: «Det vesentlige her er den oppsiktsvekkende høye totalsummen, terapitimer for 750.000 kroner, som Bisgaard ikke bestrider. Vi leser i klagen at Bisgaard mener klienten selv alene er ansvarlig for at den økonomiske belastningen ble så høy og at behandlingen har vært ‘fryktelig billig’. I den forbindelse kan det være på sin plass at noe av motivasjonen for at Fædrelandsvennen valgte å gå inn i denne saken er nettopp å problematisere i hvilken grad en terapeut har ansvar for å hensynta de økonomiske konsekvensene et slikt behandlingstilbud kan føre til. Slik vi leser klagen til Bisgaard blir dette poenget understreket nok en gang. I løpet av tre år har Bisgaard fakturert kvinnen for like mye som hennes skattbare inntekt har vært de siste seks årene.»

Etter FVNs syn var det også relevant å omtale at klager hadde inngått en samarbeidsavtale knyttet til kvinnens nettbutikk. FVN påpeker: «Vi bruker ikke ordet forretningsavtale i artikkelen, slik Bisgaard hevder. Journalisten brukte begrepet forretningsavtale en gang under et av intervjuene, men Bisgaard mente det ikke var riktig. Dermed publiserte vi heller aldri teksten med ordet forretningsavtale. Vi bruker i stedet det samme ordet, samarbeidsavtale, som Bisgaard og klienten gjør i kontrakten (Bisgaards eget vedlegg).
Det kan umulig være brudd på 3.2 å videreføre ordbruken de tre partene selv har.»

Slik FVN ser det, var det også relevant å omtale klagers tidligere forretningsliv når han inngår samarbeidsavtale med kvinnen om hennes forretning. FVN skriver: «At vi nevner utenlandske foretak har blant annet med å gjøre at de ble etablert i perioder da han var fradømt retten til å drive forretningsvirksomhet. Noen av selskapene nærmer seg 30 år gamle, slik Bisgaard påpeker. Mens andre bedrifter som vi omtaler går helt frem til de siste årene. Siste bedrageridom er fra 2007. Bisgaard fikk bred plass til samtidig imøtegåelse av alt som er omtalt i dette avsnittet.»

Når det gjelder omtalen av journalnotatene, mener FVN at klager også her tillegger avisen påstander som ikke er publisert: «Vi har ikke skrevet at journalnotatene ikke er reelle. Vi har beskrevet notatene og talt opp gjentakelsene og gjengitt dette. Dette er ikke brudd på 3.2. Gjentakelsene er reelle.  Så siterer vi klienten på at hun mener de er skrevet i ettertid. Dette imøtegår Bisgaard umiddelbart i artikkelen. Han får også her godt med plass til å svare samtidig.» For øvrig siterer FVN hva klager er sitert på, og at det altså er tatt med opplysningen om at han ikke er pliktig til å føre journal.

Oppsummert mener FVN å ha omtalt forhold som ligger i kjernen av pressens samfunnsoppdrag, jf. VVP 1.4 og 1.5. FVN skriver: «Nettopp på grunn av kritikken som ble løftet frem har vi lagt stor vekt på å ivareta Bisgaards rettigheter i henhold til presseetikken ved å bruke mye tid både på å innhente informasjon, kontrollere informasjonen med han, forelegge alle påstander for han og gi bred anledning til samtidig imøtegåelse på alle punkter. I tillegg til et langt intervju med Bisgaard som ble publisert samtidig som hovedartikkelen, var vi bevisst på å legge flere av hans svar også inn i hovedartikkelen og lenke til intervjuet med han.»

 

Klager mener FVN kommer med flere feilaktige påstander og misforståelser i tilsvaret. Han avviser for det første at han fikk tilstrekkelig samtidig imøtegåelse, og at avisen har spilt med åpne kort hele tiden. Klager utvider derfor klagegrunnlaget med henvisning til VVP 4.14.

Klager skriver: «Når jeg ble kontaktet av journalisten i FVN første gang fikk jeg beskjed om at han var i Spania for å skrive en artikkelserie der jeg var litt involvert. Jeg forsøkte i ettertid å gi flest mulig opplysninger til journalisten for å gi best mulig innblikk i saken.»

Slik klager ser det, inneholder hovedartikkelen («Angstens pris») svært mange ukorrekte påstander og beskyldninger mot ham. Han skriver: «Jeg ble kun informert om hovedtrekkene som skulle skrives i artikkelen, samt at tidligere klient var kritisk til behandlingen hun hadde fått og flyttingen til Spania. Jeg fikk ingen indikasjoner om at hennes virkelighetsoppfatninger skulle publiseres som fakta. Manglende informasjon er et av hovedproblemene i denne saken. Hadde jeg blitt informert bedre før publisering ville jeg selvfølgelig forsøkt å rette opp alle feilene, samt imøtegått alle påstandene og beskyldningene på en helt annen måte. I stedet fikk jeg svært lite informasjon før publisering, og fikk etter publisering beskjed om at jeg måtte betale for tilgang hvis jeg skulle lese den. Jeg fikk dermed ikke imøtegått det som ble skrevet om meg i hovedartikkelen.»

Klager avviser at artikkelen «– Hadde vi fortsatt så hadde hun kommet gjennom» er hans imøtegåelse. Han anfører at han bare svarte på spørsmål her, og han mener denne heller ikke er publisert i Aftenposten eller Stavanger Aftenblad.

Klager tilføyer imidlertid at han ble kontaktet før publisering av oppfølgende artikler, og at han her fikk imøtegåelse. Klager mener det likevel er problemer her, fordi de som uttalte seg i oppfølgingsartiklene baserte seg på det som sto i første artikkel, «den behandlingen FVN påsto hun hadde fått, og ikke den behandlingen hun faktisk fikk».

Hva gjelder påstandene om dokumentasjon som FVN omtaler, mener klager det umulig kan stemme. Klager skriver: «Siden jeg i min klage til PFU dokumenterer flere ukorrekte påstander så kan ikke FVN ha krevd sterk dokumentasjon for påstandene som settes frem. Eksempel på dette er påstanden i artiklene om at min klient hadde 11 terapitimer i uken som varte 3 – 4 timer, der jeg i klagen har dokumentert at snittet lå på 2 timer i uken og at timene i snitt varte i overkant av en time. Dette er et regnestykke FVN også kunne gjort, siden de hadde all nødvendig dokumentasjon.»

Hva gjelder egen tilgjengelig dokumentasjon, opplyser klager at det er «svært begrenset hva som finnes av dokumentasjon fra terapitimer». Klager forklarer: «Det har jo ikke lydbåndopptak fra terapitimene. Jeg forstår derfor ikke hvilke opplysninger de mener jeg skulle dokumentert siden de også beskylder mine notater for å ikke være reelle. Det aller meste av den dokumentasjonen som finnes har FVN fått. Samtidig har jeg et visst ansvar for min klient selv etter at hun har sluttet i behandling. På bakgrunn av dette ønsket jeg ikke å dele hennes mest intime betroelser som hun sendte til meg som sin behandler. En ting er å opplyse om hva hun har blitt utsatt for og gjøre enkelte psykoterapeutiske vurderinger, men det er noe helt annet å sende over flere tusen meldinger og mailer til en journalist der hun kommer med svært personlige betroelser i en behandlingssammenheng.»

Klager viser også til at møter med NAV, fastleger etc. som han nevnte for å gi et helhetsbilde, heller ikke kan dokumenteres fordi det handler om taushetsbelagt informasjon, noe han påpeker FVN ble orientert om. Klager påpeker: «Hvis FVN hadde ønsket dokumentasjon burde de derfor sørget for at kvinnen skaffet det til veie. I alle fall hvis de ønsket å belyse saken best mulig. Samtidig oppfattet jeg nok at de var mest interessert i dokumentasjon som støttet kvinnens sak, og at de helst ikke ville ha dokumentasjon som gikk mot dette.»

For øvrig stiller klager spørsmål ved FVNs vurdering av kildens troverdighet.

Slik klager ser det, har FVNs fremstilling gitt inntrykk av at han har stått for behandlingen av kvinnen helt alene, noe han avviser riktigheten av. Klager skriver: «Det er langt flere som har vurdert denne kvinnens psykiske helse fra hun startet i behandling hos meg i 2014. Målet mitt er alltid å gi mine klienter best mulig behandling, så jeg forsøker alltid å samarbeide med spesialisthelsetjenesten når dette er mulig. Jeg har derfor i løpet av behandlingstiden hatt veiledning med gestaltveileder, og jeg har konsultert med leger, psykologer og psykiatere. Beklageligvis ønsker ingen av disse å komme med en uttalelse siden de opplever at både artiklene og spørsmålsstillingene mer har vært en ‘heksejakt’ på meg, enn et faktisk forsøk på å belyse saken rundt kvinnen. De ser derfor ingen hensikt i å uttale seg om saken, og er redde for sitt eget omdømme hvis de blir innblandet.»

Videre avviser klager nok en gang at han ikke skulle kunne behandle kvinnen: «FVN viser til 10 – 20 år gamle rapporter og uttalelser som forteller at hun har en alvorlig psykisk lidelse, at hun kanskje er psykotisk og at jeg ut fra dette ikke har lov til å behandle henne. Dette til tross for at det m.a.o. finnes rapporter fra senere innleggelser som viser at hun ikke har en slik alvorlig psykisk lidelse. Dette er innleggelser, og dermed rapporter, som FVN var klar over når de skrev artiklene. Hadde jeg fått informasjon om hvor stort fokus det skulle være i hovedartikkelen på at jeg ikke hadde lov til å behandle hennes ‘alvorlige’ psykiske lidelse ville jeg selvfølgelig også insistert på å bruke de siste rapportene.  Dette ville gitt et langt mer riktig bilde på kvinnens nåværende psykiske helse, og jeg tenker det er kritikkverdig at FVN ikke bruker disse rapportene når de vet at de finnes. Samtidig mistenker jeg at de eldre rapportene ble foretrukket fordi de passet bedre til de artiklene journalisten i FVN ønsket å skrive.»

Slik klager ser det, har FVN også villedet professor Jan Ivar Røssberg i denne sammenheng, slik at han uttaler seg på feilaktig grunnlag: «Når FVN viser professor Røssberg artikler som sier at kvinnen har dissosiative lidelser med tidvis psykoser og selvmordstanker, er det ikke rart at Røssberg uttaler at hun har en alvorlig psykisk lidelse som jeg ikke bør behandle. Hadde dette vært tilfelle hadde jeg heller ikke behandlet henne. Og når de i tillegg forteller at hun har fått 11 ukentlige terapitimer der hver time varte 3 – 4 timer, er det klart at han reagerer på dette. Hadde jeg hatt 40 timer terapi i uken med en klient burde jeg ikke vært behandler. Det ville vært så alvorlig at jeg burde politianmeldes.»

Etter klagers mening er det også noe av det samme som skjer når styreleder i Foreningen for Gestaltterapeuter (FGT) uttaler seg. Klager skriver i denne sammenheng: «Det er også forskjell på å være suicidal (kronisk) til å få suicidale tanker fra tid til annen fordi livet plutselig blir for tøft, eller fordi det snakkes om vanskelige ting i terapitimen. Som tidligere nevnt behandler jeg ikke personer som er kronisk suicidale, mens klienter som tidvis kan få suicidale tanker er noe som ofte kan skje i et behandlingsforløp. Det er vel strengt tatt dette hun også uttaler.»

Hva gjelder bruken av begrepene «behandling» vs. «terapi», viser klager til at det i perioden 2016-2019 ble gitt beskjed fra Norsk forbund for psykoterapi, som klager da var medlem av, at «behandling» ikke skulle brukes: «Begrunnelsen for dette vet jeg egentlig ikke, men jeg forholdt meg til denne regelen og brukte ordet terapi i stedet. Når jeg nå ikke lenger er medlem, bruker jeg igjen ordet behandling. Jeg er for øvrig helt enig i at psykoterapi er behandling, så når mine svar relatert til dette kanskje kan virke litt snodige så er dette grunnen. Dette ble FVN informert om, men valgte likevel (og velger fortsatt) å gjøre et stort nummer ut av dette.»

Når det gjelder antallet terapitimer, påpeker klager: «Jeg kom med faktaopplysning om at VI har arbeidet 3 000 TIMER med henne. Da burde det ikke være nødvendig å presisere mer. Spesielt ikke når det kommer frem i både behandlingsplan(er), fakturaer, brev til NAV og journal at hun har hatt 2 terapitimer i uken. Samtidig er det en presisering når journalisten spør om hva er forresten ‘annet’, og jeg svarer at hun plutselig trengte mer enn 10 – 15 minutter tilsyn før leggetid. Da er det er jo fortsatt tilsyn av en miljøterapeut/assisten jeg skriver om. Det er stor forskjell på terapitimer og tilsyn. Senere i samme mail skriver jeg også det er ingen tvil om at klient har ønsket å ha meg til å gjøre mest mulig og at hun har ønsket minst mulig miljøterapi, men det har likevel blitt brukt mye miljøterapi fordi det var billigere. Alt dette viser at hun innenfor de 3 000 timene mottok andre tjenester enn terapitimer. Dette står i den mailen som redaktøren viser til. Dette er også nettopp slik presisering han spør etter.»

Slik klager ser det, er det rart at FVN ikke velger å rette opp dette, noe klager også skal ha presisert på sin Facebook-side få dager etter publisering: «Det FVN da i stedet velger å gjøre, er å legge igjen en kommentar der de igjen tilbakeviser at dette ikke var terapitimer og ikke tar noe ansvar for dette.» Klager henviser her til VVP 4.13.

Videre bestrider klager påstanden i tilsvaret om at han mener summen på 750.000 kroner er fryktelig billig, og at det ble fakturert dette for «terapitimer».

Klager skriver: «Jeg har et behandlingskonsept der jeg tilbyr både terapitimer, miljøterapi og telefonsamtaler her i Spania. Det må skilles mellom terapitimer jeg tilbyr som psykoterapeut, og behandlingskonseptet der mine terapitimer bare er en liten del av hele ‘behandlingspakken’ som tilbys. Hvis du legger deg inn på Vangseter og betaler 119 000,- kroner for et 6 ukers opphold, så er det ikke fordi samtalene med behandler koster 10 000,- kroner pr. samtale. Hun fikk tilbud om kun terapitimer, men dette ville hun ikke ha. Da kunne hun fortsatt bodd i Norge og prisen ville vært en helt annen. I stedet ville hun flytte til Spania og ha hele konseptet jeg tilbyr. Dette koster selvfølgelig mer.»

Klager presiserer: «Hun hadde i løpet av hele perioden på godt over 3 år, 2 terapitimer i uken i gjennomsnitt. Dette kostet henne i underkant av 200 000,- kroner i terapitimer fordelt over disse årene. Dette kommer frem av den dokumentasjonen FVN hadde når de skrev artiklene.»

For øvrig fastholder klager at det var irrelevant å vise til hans tidligere selskaper og dommer i omtalen av den omtalte samarbeidsavtalen.

Klager skriver: «I realiteten er avtalen kun et gjeldsbrev. Min tidligere klient ønsket å kalle det samarbeidsavtale siden hun følte det tryggere, og fordi hun ønsket at vi også skulle hjelpe henne med andre ting knyttet til butikken. Hun skulle under hele perioden ha full kontroll over butikken, og avtalen skulle kun gjelde i noen få måneder. Hensikten (dette kommer tydelig frem av avtalen) var at hun skulle låne penger i en periode for å dekke utgifter til butikken. Vi skulle ikke ha eierskap eller drive butikken sammen med henne. Tidligere selskaper og dommer som ligger mer enn 10 år tilbake i tid kan umulig ha noen relevans til dette.»

Avslutningsvis skriver klager: «Diskusjoner rundt alternativ behandling og psykisk helse ønsker jeg velkommen. Det finnes mye rart innen alternativ behandling og det er mye å kritisere innen psykisk helse. Jeg har heller ingen motforestillinger mot å få søkelyset på behandlingen som jeg tilbyr her i Spania.
Jeg strakk meg så langt det lot seg gjøre når det gjaldt å svare på mail og imøtegå det som ble fremlagt, men det er helt nytteløst når meldinger tas ut av kontekst eller ikke tatt hensyn til. Dette føltes dermed for meg etter hvert som et overgrep fra pressen som det ikke var mulig å forsvare seg mot.»

Etter klagers mening har FVN brutt følgende punkter i Vær Varsom-plakaten (VVP):  3.2, 3.7, 4.3, 4.7, 4.13 og 4.14.

Når det gjelder Aftenposten og Stavanger Aftenblad begrenses anførselen til brudd på VVP 3.2, 3.7 og 4.14.

 

FVN svarer også på vegne av alle redaksjonene i siste tilsvar.

Klagers utvidelse av klagen, brudd på VVP 4.14, avvises: «Det spesielle er at klager heller ikke denne gangen ikke dokumenterer noen av sine påstander. Dette opplevde vi også under arbeidet med saken og nettopp derfor har vi vært nøye på å finne dokumentasjon fra andre kilder for alle faktaopplysninger som fremkommer i artikkelen. I sitt siste svar påstår klager en rekke ganger at han ikke har fått anledning til å svare samtidig, men han konkretiserer ikke hva han ikke har fått svare på. Og da blir det vanskelig å svare konkret tilbake. På generell basis kan imidlertid undertegnede si følgende. Jeg har i min tid som redaktør aldri vært i nærheten av å jobbe så grundig med nettopp samtidig imøtegåelse som det vi var i denne saken. Både underveis i arbeidet, like før publisering, hvordan vi løste dette under publisering og etter publisering har vi etter vår mening vært mer svært nøye på å gi klager bred anledning til å komme med sine kommentarer og sin versjon.»

FVN fastholder også sitt syn om at det ble «spilt med åpne kort» og at klager tidlig ble orientert om saken: «Vi har aldri sagt at klager kun var litt involvert. Saken har hele tiden handler om han og hans klient. Etterhvert kom det også en annen klient til. Dette ble klager orientert om da vi intervjuet ham i 2,5 timer i hans terapirom i Spania. Klager forstod nok dette, siden han i denne perioden skrev en lang og utleverende blogg om terapiforholdet mellom ham og kvinnen. Dette skjedde før vi publiserte vår første artikkel. I intervjuet forela vi han mange av opplysningene vi satt på. Resten har han blitt konfrontert med i ettertid, før artiklene ble publisert. De fleste påstandene kommenterer han også i artiklene.»

FVN viser for eksempel til at klager kommer til orde flere ganger i første artikkel: «For eksempel kommenterer han SMS-meldingene både i teksten og i en video tidlig i artikkelen. Samme sted linker vi for første gang til hele intervjuet med ham. Når vi skriver om behandling/terapi så kommenterer klager dette også fortløpende i den første artikkelen.

Det samme gjelder når vi skriver om planleggingen av flyttingen til Spania, selve flyttingen, påstandene om journalen, advarselen fra Helsetilsynet, miljøterapien, regningene og kritikk av terapien. I tillegg linkes det flere ganger til hele det lange intervjuet med ham. Denne artikkelen linket både Aftenposten og Stavanger Aftenblad til. Aftenbladet publiserte den også på sin plattform.» «Aftenposten lenket først til Fædrelandsvennens artikkel, men publiserte senere intervjuet på eget nettsted.»

For øvrig opplyses det at klager også fikk sitatsjekk.

Hva gjelder antallet timer som er omtalt, mener FVN at klager tar utgangspunkt i opplysninger «som faktisk ikke har fremkommet for så å bygge argumentasjonen rundt det»: «Vi skriver ikke at de har 11 teraptitimer i uken som varer 3 – 4 timer. Vi forholder oss til at en time varer en time, og leser ut fra en behandlingsplan at det er 11 timer med miljøterapi, telefonterapi og terapi på kontoret.» FVN siterer fra egen publisering, og viser også til publisert bilde av behandlingsplanen: «Planen viser til sammen 3 timer på kontoret, 3,5 timer med telefonsamtaler, 1 time med et glass brus, 2 timer med middag og 2 timer ‘følge hjem’.»

FVN understreker også hva avisen faktisk skrev om totalantallet: «Fædrelandsvennen har sett fakturaer for over 1000 timer. Bisgaard sier selv at han og samboeren i løpet av tre år har arbeidet ca 3000 timer med kvinnen, og at de derfor har fakturert lite.» FVN viser til at begrepene individualterapi, onlinterapi, telefonterapi og telefonsamtaler har samme pris i fakturaene, og at miljøterapi kommer i tillegg.

FVN skriver: «Det er dokumentert at klager mener det har vært grunnlag for å fakturere kvinnen for 3000 timer. Som igjen er bakgrunnen for opplysningene som fremkommer i våre artikler.»

Hva gjelder journalene, påpeker FVN at avisen ikke selv har påstått, men gjengitt kvinnens syn om at disse ikke kunne være reelle, en påstand klager har fått imøtegå. FVN har anført at journalen er gjentakende, noe klager også har fått kommentere. For øvrig avviser FVN at klager skal ha gitt FVN dokumentasjon: «Imidlertid har vi lest flere hundre, kanskje noen tusen, meldinger fremskaffet av hans klient.»

FVN tilføyer også at det er fremskaffet dokumentasjon fra annet helsepersonell, og at det også har vært kontakt med andre personer rundt kvinnen. FVN påpeker: «Selv om vi har stolt på klienten har vi i alle sammenhenger krevd dokumentasjon.»

For øvrig står FVN fast på at det var relevant å omtale klagers forretningshistorikk i forbindelse med avtalen som ble inngått med kvinnen: «Vi registrerer at klager nå kaller det et gjeldsbrev. Men vi har altså lest kontrakten. I overskriften kalles det en samarbeidsavtale. Avtalen omhandler driften av nettbutikken, der det står at de skal dele overskuddet for en gitt tidsperiode. Klager får også komme til orde med sitt syn på avtalen [.]»

Oppsummert mener FVN at det ikke er begått presseetiske overtramp i det påklagede materialet.