Maria Onarheim v/Ole Asbjørn Winther mot Nidaros

PFU-sak 220/22


SAMMENDRAG:

Nidaros publiserte i oktober 2022 reportasjen «Meriam (27) brøt ut av Jehovas vitner: – Jeg ble hjernevasket». Her fortalte kvinnen om sitt liv i Jehovas Vitner, og sitt brudd med trossamfunnet. I artikkelen omtales både bruddet med familien.

 

KLAGEN:

Klager er Ole Asbjørn Winther, på vegne av mor Maria Onarheim, som mener framstillingen av at Meriam har hatt en «bedrøvelig oppvekst» og at hun måtte velge bort familien, er feil. Klager vektlegger at leseren får inntrykk av at familien har slått hånden av henne fordi hun ikke lenger ønsket å være et Jehovas vitne, men at dette ikke stemmer. Det anføres at avisen aldri kontaktet noen i familien for å høre hva de hadde å si til beskyldningene.

Klager opplyser at det ble sendt to e-poster til Nidaros med tydelig beskjed om at påstandene ikke stemte, men at de ikke fikk svar og at overskriften «Meriam (27) brøt ut av Jehovas Vitner: – Hele familien vendte meg ryggen» lå på forsiden en hel dag. Klager anfører at denne både var usann, injurierende og stigmatiserende.

Klager beskriver at avisen svarte at Meriams subjektive opplevelse ikke utløste rett til samtidig imøtegåelse. Her er klager uenig, og skriver at:

«En subjektiv opplevelse kan ta form av en sterk beskyldning (som i denne artikkelen), og da utløser det krav om samtidig imøtegåelse. Nettopp derfor publiserte Dagbladet, som plukket opp artikkelen, en disclaimer i sin artikkel der familien kunne komme med en kommentar. Og nettopp derfor kontaktet Romsdals Budstikke, som også plukket opp saken, Meriams mor før de publiserte.»

Eksempler på uriktig innhold som klager trekker fram, er tittelen på forsiden av Nidaros 11. oktober: «[…] hele familien vendte meg ryggen». Klager mener også ingressen framsetter en uriktig påstand: «Meriam Alice Onarheim (27) måtte ta det brutale valget: Religionen og familien eller livet og friheten». Under ingressen finner man formuleringen «[…] hvordan hun ble utstøtt av familien […]», som et annet eksempel. I tillegg viser klager til flere eksempler på påstander i artikkelen om både familie og tidligere venner.

Ifølge klager vokste Meriam opp i en livsbejaende og glad familie, og anfører at hun av andre og bakenforliggende årsaker har tatt avstand fra sin mor og resten av familien. Klager skriver at det er intervjuobjektet som nektet å ha kontakt med familien, og ikke motsatt. Klager erkjenner at PFU ikke kan ta stilling til hva som er realiteten i familiesituasjonen, men mener Nidaros skulle gjort dette under arbeidet med artikkelen.

Klager anfører at dersom journalisten hadde tatt kontakt med familien, så ville avisen fått informasjon som var nødvendig og saken ville sett helt annerledes ut: «Dette gjorde ikke Nidaros. Heller ikke etter at de ble kontaktet av familien», skriver klager.

Denne svikten fører ifølge klager til at avisen har brutt punkt 3.2 i Vær Varsom-plakaten (VVP) om opplysningskontroll, fordi Nidaros ikke kontrollerte noen av de sterke anklagene de publiserte. Klager anfører også brudd på VVP 4.1 om å vise saklighet og omtanke, fordi saken ifølge klager er ensidig og tendensiøs.

Klager peker på at avisen i to e-poster fikk eksplisitt beskjed om at beskyldningene mot familien ikke stemte, men unnlot å undersøke eller rette opp. Derfor er ifølge klager publiseringen brudd på VVP 4.13, som krever at feilaktige opplysninger skal rettes så snart som mulig. Klager kritiserer avisen for at den i stedet distribuerte artikkelen til en rekke Amedia-aviser.

Det anføres brudd på VVP 4.14 fordi sterke beskyldninger rettet mot privatpersoner (familien), ble publisert uten at de fikk komme til orde. Klager peker også på at da Nidaros ble gjort oppmerksom på at familien var helt uenig i fremstillingen, fikk de heller ikke tilgang til tilsvar, og dermed er publiseringen også i strid med VVP 4.15. Det anføres også brudd på VVP 3.9 om å opptre hensynsfullt i det journalistiske arbeidet, fordi «Nidaros har i arbeidet med denne saken misbrukt en ung kvinnes manglende medieerfaring, sviktende dømmekraft og sårbarhet».

Klager anfører at artikkelen har fått store negative konsekvenser for familien i deres lokalsamfunn, men også for andre medlemmer i Jehovas Vitner. At artikkelen ble spredt i store deler av Norge gjennom publisering i ytterligere 31 Amedia-aviser, har ført til store negative konsekvenser for de berørte, påpeker klager. Derfor er samtlige av disse klaget inn til PFU.


FORSØK PÅ MINNELIG LØSNING:

Enkelte medier har tatt kontakt med klager i forsøk på å oppnå minnelig løsning, uten at de har kommet til en slik løsning.

 

TILSVARSRUNDEN:

Nidaros avviser at artikkelen bryter med noen av de påklagede VVP-punktene. Avisen mener Meriam må få fortelle om sine opplevelser, erfaringer, vurderinger, valg og oppfatninger av sitt liv som del av Jehovas Vitner, og om sitt brudd med og eksklusjon fra trossamfunnet.

Avisen peker på at klager er den omtalte kvinnens mor, sendt inn på vegne av hennes svoger. Avisen bekrefter at Winther henvendte seg til avisen 10. oktober, men at ingen av de andre 31 avisene er blitt kontaktet med reaksjoner, krav om å få komme til orde med tilsvar eller med krav om rettelser, før klagen ble sendt til PFU.

Avisen ser ikke at artikkelen inneholder faktiske feil eller sterke beskyldninger mot moren som utløser samtidig imøtegåelse. Nidaros peker på at «den egentlige klager», moren, aldri har henvendt seg til avisen for å be om tilsvar eller få fram sin opplevelse av situasjonen. Nidaros skriver:

«Slik vi forstår klager/klagere er det de som besitter sannheten om Meriam og hennes oppvekst, forhold til familien og til trossamfunnet – og så lenge artikkelen ikke representerer deres sannhet, så bryter den, etter deres syn med de fem innklagede punktene i VVP.»

Avisen mener temaet er et viktig samfunnsmessig problem å dekke. Nidaros viser til en tidligere PFU-sak (189/04) der Stavanger Aftenblad var klaget inn for manglende opplysningskontroll og samtidig imøtegåelse. Her fikk avisen medhold i at den kunne viderebringe en kvinnes opplevelser fra sin tid i Smiths Venner, uten at det automatisk utløste en rett til samtidig imøtegåelse.

Nidaros påpeker fire moment om hva de har formidlet i artikkelen:

  1. At ingen familiemedlemmer er omtalt direkte eller er identifisert med posisjon i familien.
  2. At Meriam hele tiden uttaler seg om sine egne, subjektive vurderinger, opplevelser, erfaringer og valg.
  3. At det ikke fremsettes «sterke beskyldninger» av faktisk art mot identifiserbare enkeltpersoner.
  4. At hovedtyngden av saken og Meriams uttalelser handler om Jehovas Vitner, menigheten og dens praksis med frafalne og ekskluderte medlemmer.

Avisen anfører at det er Meriam selv som åpenhjertig forteller om «hvordan hun ble utstøtt av familien, venner og menigheten», at det således handler om intervjuobjektets egne valg, og ikke en direkte beskyldning mot enkeltpersoner i familien. Avisen mener å viderebringe hennes egne vurderinger av konsekvensene. Avisen peker også på at det ikke ligger noen sterke beskyldninger mot moren eller familien i uttalelsene.

Nidaros framhever at moren ikke er nevnt verken med navn eller betegnelse i artikkelen, kun faren, som hun forteller hun har gjenopptatt kontakten med. Avisen påpeker også at Jehovas Vitner sin talsperson ble gitt anledning til å kommentere påstander.

I den siste delen av artikkelen heter det: «Meriam forteller at familie og venner vendte seg mot henne. At hun fikk tilsendt en rekke stygge meldinger, og at flere fra menigheten dukket opp uanmeldt på døren hennes.» Også dette er ifølge avisen beskrivelse av en personlig opplevelse. Det ligger ingen «sterk beskyldning» mot familien i en slik beskrivelse.

Nidaros henviser ellers til Dagbladets disclaimer, da Meriam uttalte seg om det samme til dem. Her opplyser avisen at de har vært i kontakt med Onarheims familie som sier at de er glade i Meriam, men at de overhodet ikke kjenner seg igjen i beskrivelsen. Dette viser ifølge Nidaros at de kun henviser til nettopp subjektive opplevelser, tilsvarende Meriams subjektive opplevelser. Nidaros opplyser at det aldri kom et slikt krav om disclaimer til dem.

Avisen stiller seg undrende til at familien på vegne av Meriam kan klage inn punkt 3.9 om å opptre hensynsfullt i det journalistiske arbeidet. Avisen peker på at de lagde saken etter lange og grundige samtaler med henne, der hun fremsto som reflektert og bevisst.

Til påstanden om brudd på VVP 3.2 om kildekritikk og opplysningskontroll, anfører Nidaros at artikkelen baserer seg på Meriams subjektive oppfatning og derfor vanskelig kan utsettes for faktasjekk i tradisjonell forstand. En personlig opplevelse av frykt, er vanskelig å verifisere. Allikevel har avisen i artikkelen innhentet «grundig informasjon om trossamfunnet» og kontaktet både Jehovas Vitner og en forsker/psykolog.

Til påstanden om brudd på VVP 4.1 om saklighet og omtanke, anfører Nidaros at kritikken i hovedsak er rettet mot trossamfunnet, og ikke på noe punkt mot konkrete enkeltpersoner. Avisen mener tvert om at de oppfyller pressens samfunnsoppdrag ved å beskytte enkeltmennesker som blir utsatt for overgrep eller forsømmelser.

Når det gjelder VVP 4.13 om å rette og beklage feilaktige opplysninger, mener avisen at man her står overfor en klassisk påstand mot påstand-situasjon, der det ikke finnes noen objektive, faktiske forhold i saken. Begge parters opplevelser måtte i tilfelle ha blitt underlagt likeverdig kildekontroll, påpeker avisen.

Når det gjelder påstanden om brudd på VVP 4.14 om samtidig imøtegåelse, viser avisen til flere lignende PFU-saker hvor lignende type ytringer er behandlet. I tillegg til sak 189/04 mot Stavanger Aftenblad (nevnt over), viser avisen til sak 045/04 om en kvinne som brøt ut av Sannhetens Ord og der lignende subjektive beskrivelser ikke utløste rett til samtidig imøtegåelse. Også i sak 030/16 der en person klaget inn iTromsø for at han ble kalt bløffmaker i et leserinnlegg, fant PFU at uttalelsen dreide seg om en verdivurdering og ikke var av faktisk karakter, noe som førte til frifinnelse. Nidaros anfører derfor at samtidig imøtegåelse forutsetter at det er identifiserbare personer som blir utsatt for «sterke beskyldninger av faktisk karakter», og presiserer at ingen familiemedlemmer er omtalt ved navn eller posisjon i familien. Det kan vanskelig være slik at Nidaros måtte ha tatt kontakt med mor, far, søsken, tanter, onkler, besteforeldre, nieser og nevøer eller andre for å innhente deres samtykke, anfører avisen.

Når det gjelder VVP 4.15 om adgang til tilsvar, anfører avisen at onkelens henvendelse til avisen ikke inneholdt noe krav om tilsvar verken for egen del eller for moren. Avisen peker på at onkelen i sin e-post skrev at henvendelsen «står for min regning, verken min svigerinne eller andre vet at jeg kontakter dere». Avisen peker på at verken moren eller andre i familien hadde bedt om tilsvar før PFU-klagen ble sendt.

Nidaros anfører at de generelt vil følge opp og gi plass til tilsvar når noen ber om dette, men anfører at:

«Nidaros vurderte saken dithen at den ikke var av en slik karakter at den utløser samtidig imøtegåelse, og følgelig heller ikke at det var naturlig av avisen å oppsøke familien for å tilby tilsvar. Vi oppfattet heller ikke at det var et tilsvar onkelen etterlyste i sin første henvendelse til Nidaros. Henvendelsen var en reaksjon på at han – ut fra hans subjektive oppfatning av situasjonen – mente at saken inneholdt faktiske feil og var usann, og en oppfordring om å korrigere saken i tråd med det han opplever som sannheten om Meriam og familien. Siden henvendelsen heller ikke skjedde på vegne av moren eller andre, oppfattet vi det derfor ikke som naturlig å følge opp aktivt for å innhente tilsvar fra moren.»

 

Haugesunds Avis tilføyer i sitt tilsvar at de alltid vurderer artikler fra samarbeidsaviser kritisk, og vurderte artikkelen fra Nidaros som «god, gjennomarbeidet, viktig og relevant», og peker på at de anklagede får svare på den sterke kritikken av Jehovas Vitner. Avisen mener omtalen av Meriams forhold til familien ikke faller inn under retten til samtidig imøtegåelse, jf. VVP 4.14.

Da PFU-klagen ble mottatt, opplyser Haugesunds Avis at det var naturlig å kontakte klager for å tilby dem å komme til orde:

«Selv om saken presseetisk står seg godt uten å gå inn i familiens opplevelse av situasjonen, er vi enig i at artikkelen hadde blitt enda bedre med en kommentar derfra, og det er beklagelig at den konkrete dialogen om dette kommer flere uker etter publisering. Haugesunds Avis’ henvendelse må også anses som en invitasjon til en minnelig løsning. Klager takker nei til vårt tilbud om å gi uttrykk for familiens syn. De viser til at det er gått for lang tid siden publisering.»

 

Oppland Arbeiderblad beklager at deres publisitet om saken oppleves som belastende, men mener likevel at hensynet til å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke mulige kritikkverdige forhold taler for publiseringen, jf. VVP 1.4 og 1.5. Avisen erkjenner at det ville styrket saken om familien kom til orde, men mener at artikkelen ikke utløser VVP 4.14 om samtidig imøtegåelsesrett. Avisen føyer seg her til Nidaros’ argumenter, og viser til samme presedens i tidligere PFU-saker.

Avisen anfører at familien får tilsvarsrett etter VVP 4.15, som inntraff da de ble kjent med PFU-klagen. Dette ønsket ikke klager å benytte seg av. Avisen har lag inn en presisering i artikkelen om at den er innklaget. OA har justert noen «passuser i teksten» og tydeliggjort at det er avvikende syn på saken.

Avisen mener det ikke framkommer sterke anklager av faktisk og dokumenterbar art. Påstand mot påstand-situasjonen gjør at avisen ikke har brutt kravet om kildekontroll og opplysningsplikt etter VVP 3.2. OA anfører at de har opptrådt tilstrekkelig hensynsfullt – jf. FFP 3.9 – fordi Meriam framsto som reflektert og bevisst på hva hun gjorde ved å la seg intervjue, både før og etter intervjuet ble gjort.

OA anfører at redaktøren anerkjenner et selvstendig ansvar for enhver publisering, men at avisen har en noe mer begrenset undersøkelsesplikt dersom opplysningene kommer fra et annet «kjent og respektert redaktørstyrt medium i eget konsern»: «Som vi kjenner Nidaros som en stor profesjonell organisasjon i eget konsern, mente vi det heller ikke var påtvunget å sjekke nærmere hva som hadde vært forsøkt. Saken forelå som en Fri Flyt-sak og i ettertid deler vi også Nidaros-redaktørens vurderinger av saken.»

 

Moss Avis føyer seg i hovedsak til Nidaros’ tilsvar, men anfører at de etter denne PFU-klagen har skjerpet inn hvordan de legger til rette for bruk av artikler i stoffutvekslingen. Uavhengig av om det er brudd på VVP 4.14, hadde avisen ønsket at Moss Avis hadde tatt kontakt med mor for å få hennes versjon av det datteren forteller. Avisen erkjenner at det hadde styrket saken.

Avisen visste ikke at nær familie ønsket tilsvar før PFU-klagen kom, og «er lei oss for at det gikk flere uker fra første publisering til vi ble gjort oppmerksom på nær families syn. Tidsaspektet gjør det vanskelig å oppfylle VVP 4.15.» Avisen har i ettertid oppdatert artikkelen med at familien ikke kjenner seg igjen i beskrivelsen. Moss Avis anfører at de har vært i dialog om minnelig ordning og tilbud om å komme til orde, og således har oppfylt VVP 4.15 om tilsvar.

Moss Avis viser til høringsuttalelsen til Medieansvarsloven, der MBL og Norsk Redaktørforening påpeker at «redaksjonelt stoff som kommer fra seriøse nyhetsbyråer og produsenter, som i vårt tilfelle med Nidaros, i stor grad blir behandlet på den forutsetning at det har vært gjenstand for en journalistisk kvalitetskontroll». Det påpekes at det vil være tilfeller hvor det er vanskelig å ettergå arbeidsprosessen, på samme måte som for det arbeidet som gjøres i eget hus:

«Høringsuttalelsen gir uttrykk for at det etisk og rettslig er et poeng om den som har ansvaret for publiseringen hadde grunn til å stole på den som leverte et ferdig journalistisk produkt. I en stoffutvekslingsavtale, som det her er snakk om, er det tatt for gitt at Moss Avis hadde grunn til å stole på det ferdige journalistiske produktet fra Nidaros.»

Øvrige innklagede aviser slutter seg til Nidaros’ tilsvar uten ytterligere kommentarer.

 

Klager anfører at avisen gjennomgående blander trossamfunnet og Meriams familie, og peker i sin replikk på at de ikke har klaget på vegne av Jehovas Vitner. På samme måte som Nidaros hentet tilsvar fra Jehovas Vitner, burde de hentet tilsvar fra familien når avisen også publiserte påstander om familiens gjøren og laden. Klager anfører at moren da ville vært naturlig kontaktpunkt.

Klager avviser at det å hente generell informasjon om trossamfunnet er god nok kontroll av beskyldningene om Meriams familie, jf. VVP 3.2:

«Velger avisen å bruke personlige anekdoter og påstander om en familie, i sitt forsøk på å beskytte «enkeltmennesker fra overgrep» fra «en mektig institusjon», må de evne å se at påstandene rammer familien i minst like stor grad som den mektige institusjonen.»

Klager mener Nidaros’ tilsvar inneholder stråmannsargumentasjon, og tillegger klager meninger de aldri har gitt uttrykk for, og ber PFU være klar over dette. Til PFU-sakene avisen refererer til, anfører klager at disse er svært forskjellige både i innhold og kontekst fra denne klagesaken, og mener løsrevne sitater fra PFUs uttalelser ikke gjør dem mer relevante.

PFU-sak 045/04 handlet eksempelvis om en kvinne som var siktet for bombing av lokalene til Sannhetens Ord, hun var anonymisert, og svarte på påstander som mannen tidligere hadde ytret i samme avis (Drammens Tidende). PFU-sak 030/16 handlet om et debattinnlegg fra en profesjonell part, og hadde heller ingenting til felles med denne klagesaken, mens sak 189/04 dreide seg om et intervju av en kvinne som hadde brutt ut av Smiths Venner for 20 år siden, og fortalte om et overgrep som fant sted for 40 år siden, av en anonymisert gjerningsmann. Heller ikke denne har noe til felles, anfører klager.

Klager bemerker at det både i Nidaros’ tilsvar og i tilleggstilsvar fra andre aviser presiseres at ingen i familien er identifisert ved navn eller betegnelse. Ifølge klager er de imidlertid grundig indentifisert, når avisene skriver om «Meriam Alice Onarheim (27)» som «[…] vokste opp på Ranheim utenfor Trondheim». Klager peker på at dette er en familie med tre døtre som har vært aktive i lokalsamfunnet gjennom tiår, og både mor, søstre og bestemor har møtt negative, sosiale sanksjoner som følge av publiseringen.

Nettopp det faktum at det er en påstand mot påstand-situasjon, krever at begge parter bør komme til orde, anfører klager.

Klager anfører at Nidaros harselerer i sitt tilsvar, når avisen hevder det ikke kan være slik at avisen måtte kontakt «mor, far, søsken, tanter, onkler, besteforeldre, nieser og nevøer eller andre for å innhente deres samtykke». Klager anfører at de allerede i første e-post presiserte at de feilaktige opplysningene rammet moren, og at det kun har vært søkelys på mor i kommunikasjonen med avisen.

For en privat familie var det uoverkommelig å holde tritt med spredningen av saken, anfører klager. I stedet for å gå etter hver eneste Amedia-avis om tilsvar, var løsningen å sammenfatte dette i en PFU-klage. Klager peker på at Nidaros visste om familiens innvendinger, uten å kommunisere dette til samarbeidsavisene. Klager tviler på at alle 31 redaksjoner har gjort grundige, selvstendige vurderinger.

Til argumentet fra Nidaros om at klagers henvendelser ikke inneholdt eksplisitt forespørsel om tilsvar, så peker klager på at de ikke visste om dette som en mulighet. De spurte heller ikke Dagbladet om dette, men den avisen foreslo selv å slippe dem til orde. Det burde også Nidaros gjort, anfører klager.

En årsak til at onkel, og ikke moren, sendte første e-post, forklares med at mor hadde «gått i kjelleren» etter at saken ble publisert. Klager mener det er utidig at avisen sår tvil om hvem som egentlig står bak klagen.

 

Nidaros presiserer i sin sluttreplikk at artikkelen handler om Meriams vei ut av trossamfunnet. Bruddet er dramatisk fordi det skjer i Jehovas Vitner, og umulig å skille fordi samfunnets kultur og dynamikk griper sterkt inn i livene til medlemmene. Beskrivelsen av at familien brøt kontakt og utstøtte henne, henger direkte sammen med trossamfunnets praksis og kan ikke løsrives fra konteksten. Avisen fastholder at artikkelen er et eksempel på en ‘value judgement’-vurdering og ikke består av objektive, etterprøvbare fakta.

Avisen avviser at henvisningene til PFU-sakene er irrelevante, og fremholder at sakene ikke var parallelle, men at de illustrerer hvordan PFU tidligere har vurdert hva som er «sterke beskyldninger» som krever samtidig imøtegåelse, jf. VVP 4.14.

Til kritikken mot at familien er de facto identifisert, og dermed påført stor skade, svarer avisen med at det for dem var et sentralt poeng å begrense den delen av artikkelen. Der Meriam omtalte bruddet med familien, anfører avisen at de skrev «familien» og ikke «moren» eller «søstre» eller «onkel». Nidaros falt likevel ned på at det var viktig å la henne få fortelle sin historie. Dersom identifisering helt skulle vært unngått, måtte avisen i tilfelle ha unnlatt navn og bilde på hovedpersonen. Nidaros fastholder at de ikke har identifisert noen for personer ut over den kretsen som allerede visste eller uansett ville forstått hvem familien var.

Knyttet til det ulike synet på subjektive oppfatninger og sterke beskyldninger, viser avisen til at terskelen for injurier og sterke beskyldninger sannsynligvis er enda høyere i jussen enn i presseetikken. Nidaros viser til saker i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMK), som f.eks. Røv-saken i Bergens Tidende, der praksis er stor takhøyde for ytringer som kan virke krenkende for dem de rettes mot. I dette tilfellet foreligger det ifølge avisen ingen slike sterke beskyldninger eller påstander.

Når det gjelder mangelen på varsel om tilsvar til andre Amedia-aviser, svarer avisen at onkelen i sin kontakt med dem uttrykte at «dette står for min regning, verken min svigerinne eller andre vet at jeg kontakter dere». Avisen beskriver kontakten som en underhånden henvendelse, og fant det ikke nødvendig å varsle andre aviser om denne. I stedet besvarte redaksjonen med å begrunne publiseringen med at dette var Meriams subjektive opplevelser. Avisen oppfattet ikke henvendelsen som et spørsmål om tilsvar fra «en person som ikke visste om henvendelsen eller på egen hånd hadde reagert overfor avisen».

 

Haugesunds Avis slutter seg til Nidaros’ sluttreplikk, men føyer til at de tok kontakt med klager så fort de ble oppmerksomme på at enkelte i familien ønsket å gi uttrykk for et annet syn. Avisa tilbød et tillegg i saken, noe klager takket nei til.

 

Moss Avis tilføyer i sin sluttreplikk at de har kommentert deler av klagen mot Nidaros, og ikke slik klager fremstiller det at alle Amedia-avisene stiller seg bak hele tilsvaret som er utarbeidet av Nidaros. Avisen har i ettertid oppdatert artikkelen med at familien ikke kjenner seg igjen i fremstillingen, og at saken er klaget inn for PFU. Klager har fått tilbud om å komme til orde for å få til en minnelig ordning, men så det ikke som hensiktsmessig så lang tid etter publisering. Moss Avis mener likevel at de har gitt nær familie adgang til å kommentere artikkelen.