Erik Rudi mot TV2 Nyhetskanalen

PFU-sak 219/20


SAMMENDRAG:

 TV 2 publiserte lørdag 3. oktober 2020 en nettartikkel med tittelen: «Har dom på samvær – men får likevel ikke se sin sønn».

I artikkelen stod det:

«Våren 2019 fikk Petter dom på at han skal ha samvær i fem dager annenhver uke med sønnen. Fremdeles venter han på å få samvær med sin sønn.

– Jeg trodde at min sønn skulle sikres tilgang til begge foreldre, men det er med sjokk at jeg ser at dommen ikke har noen verdi eller betydning, sier «Petter».

En tingrettsdom fra mai 2019 slår fast at far og sønn skal ha samvær 40 prosent av tiden. Men de to har ikke hatt et eneste døgn samvær siden dommen ble rettskraftig for 16 måneder siden.

Av hensyn til barnet har TV 2 valgt å anonymisere alle involverte.»

 

KLAGEN:

 Klager er psykologspesialist, som klager med samtykke fra moren til barnet.

Klager anfører brudd på følgende punkter i Vær Varsom-plakaten (VVP):

1.2 – om pressens oppgaver

1.4 – om å avdekke kritikkverdige forhold

1.5 – om å beskytte enkeltmennesker mot overgrep

2.3 – om åpenhet om bakenforliggende forhold

3.2 – om opplysningskontroll og kildebredde

3.3 – om premissene i intervjusituasjonen

3.7 – om å gjengi meningsinnholdet

4.3 – om stigmatiserende omtale

4.8 – om omtale av barn

Klager mener overskrift og innhold i artikkelen tyder på at journalisten ikke har satt seg godt nok inn i lovverket han refererer til, og at fremstillingen er egnet til spredning av feilinformasjon.

Klager skriver: «Når det er påvisbart at journalisten har latt seg påvirke ensidig av en kilde, uten å stille spørsmål ved dennes troverdighet, uten å ta innover seg at det kunne vært hensiktsmessig å utdype alternative perspektiver, og uten å opplyse andre som kommer med innspill om at innspillene ‘siteres’ i saken, finner vi grunnlag for å klage inn artikkelen og journalisten til PFU.»

Klager mener enhver samværsdom etter lov om barn og foreldre i all hovedsak er en rettighetsdom for barnet, ikke for forelderen, og at den på ingen måte innebærer at barnet blir pålagt gjennomføring av samvær i samsvar med domsslutningen.

Klager skriver: «Journalistens kilde påstår uten dokumentasjon at dette ikke gjennomføres fordi motparten hindrer barnet. (…) Det skal særs vektige grunner til for å påtvinge en 12-åring et samvær med en forelder når dette ikke fungerer, og bevisbyrden ligger her helt og holdent på journalistens kilde.

Klager skriver videre at det ikke fremkommer i artikkelen at barnets mor ser på beskyldningene som usannheter, uthenging, trakassering, stigmatisering og til byrde for barnet. Klager anfører at det heller ikke kommer frem at barnevernets behandling av saken er klaget inn til Fylkesmannen og at barnevernet har henlagt alle bekymringsmeldinger om mors omsorgsevne.

I følge klager fungerer barnet bedre uten samvær med far.

Klager skriver at han tok kontakt med redaksjonen for «å informere om at det finnes motargumenter og at det fra barnets side ikke ville være formålstjenlig å publisere saken før Fylkesmannen har tatt stilling til om barnevernets saksbehandling bryter med lovverket og mandatet sitt i det å forsøke påvirke barnet til et samvær som ikke er til barnets beste.»

Klager skriver videre: «Jeg ble av journalisten bedt om å sende en epost som jeg forstod det slik at journalisten da ville ta stilling til. Jeg hadde ikke under noen omstendighet forestilt meg at jeg ved slik presentasjon skulle bli sitert og imøtegått, uten forespørsel eller noen form for opplysninger om at jeg ville bli sitert. Derfor ga jeg heller ikke de utfyllende opplysningene som jeg nå ser meg nødt til å gi. Om journalisten hadde ønsket å bruke en nyansert fremstilling var det på ingen måte stengt av for å hente inn mer informasjon, men da eventuelt i avklart form og med samtykke fra meg og kildens motpart.»

Klager kommenterer deretter de enkelte klagepunktene (utdrag):

4.8 – Hvilke konsekvenser denne saken får for barnet er ikke hensyntatt, selv med advarsel fra fagperson med kjennskap til saken.

4.3 – «Samværssabotasje» og «foreldrefiendtliggjøring» er stigmatiserende begreper, der journalisten ikke har dekning for å gjengi annet enn at kilden har fremsatt påstander som er udokumenterte.

1.2 – Journalisten har i denne saken ikke ivaretatt pressens spesielle ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk, men derimot presentert ensidig informasjon egnet til misbruk også i statsforvaltningen, jf. Stortingsrepresentantens bruk av eksempler.

1.4 – Journalisten har i denne saken ikke fulgt pressens rett til å avdekke og gjengi kritikkverdige forhold, da påstandene fra kilden er udokumenterte og ikke kritisk gjennomgått.

1.5 – Klage til Fylkesmannen er sendt nettopp med tanke på å beskytte barnet fra forsømmelser fra offentlige myndigheter. Gitt at journalisten hadde ventet eller innhentet mer informasjon, ville han kunne hatt en sak. Den publiserte artikkelen videreformidler og viderefører isteden forsømmelsene fra offentlige myndigheter.

2.3 – Åpenheten om kildens ståsted i saken er utilstrekkelig, og bakenforliggende forhold gjør at bruken av ordet «samværssabotasje» er direkte feilinformasjon.

3.2 – Kildebruken i saken tilsier at journalisten ikke har vært etterrettelig i kontrollen av sine opplysninger. Bredden av kilder og relevant informasjon er tilgjengelig, men ubenyttet.

3.3 – Selv om det ikke var snakk om noen intervjusituasjon, ser jeg det som brudd på dette punktet når jeg på telefon bes om å sende epost, og eposten siteres – ufullstendig – i saken, uten mitt samtykke. Det eksisterte ingen avtale og premissene for publisering var ukjent for meg. Jeg fikk ingen opplysninger fra journalisten verken i forkant eller etterkant av publisering om at jeg var sitert.

3.7 – Fullstendig epost fra min side legges ved, for å tydeliggjøre journalistens stillingstagende til min anbefaling om at saken ikke omtales før ytterligere avklaringer.

Eposten fra klager:

» Hei.

Viser til telefonsamtale nettopp.

Jeg er involvert i saken gjennom å være kontaktperson for mor og barnet i saken som foreløpig er svært uavklart hos flere offentlige instanser. Denne saken har enormt mange nyanser som ikke avklares gjennom ensidig presentasjon fra en part som fremstiller seg selv som offer.  Den omhandler et barn i en presset situasjon, og som selv ikke ønsker mer oppstyr i noen retning. Selv om saken er anonymisert er den hentet fra et lite sted der risikoen er svært stor for at deling i sosiale medier fører til identifisering av de det gjelder. Dette vil ha en konfliktskapende, ikke en konfliktdempende funksjon, og medfører en helserisiko for et barn der samværssituasjonen enda ikke er fastsatt i rettslig forstand.

Min anbefaling med tanke på barnets beste er derfor at saken ikke omtales på dette tidspunkt.»

 

 TILSVARSRUNDEN:

 TV 2 avviser brudd på god presseskikk, og skriver: «TV 2 har i denne sammenheng jobbet opp mot en rekke kilder i politiet, barnevernet, domstol, politikere, BUF-etat, barnelovutvalg, fagfolk, juridiske eksperter, familievernkontorer osv. Ubegrunnede påstander fra Erik Rudi om at journalisten ikke har satt seg ‘godt nok inn i lovverket’ eller at fremstillingen er ‘egnet til spredning av feilinformasjon’ faller på sin egen urimelighet og kommenteres ikke nærmere.»

TV 2 skriver videre: «Generelt og gjennomgående har problemet med ‘samværssabotasje’ og ‘foreldrefiendtliggjøring’ vært underkommunisert av media. Dette har vært et tabubelagt tema, men problemstillingen er relevant for et stort antall berørte. Dette er forhold som sterkt berører barn – men naturligvis også foreldrene.

Det er grunnleggende viktig at barn har kontakt med (og rett til kontakt med) begge foreldre. Både FNs barnekonvensjon og norsk lovverk presiserer dette, og situasjonene TV 2 har arbeidet med tar dette utgangspunkt.»

TV 2 mener det er medienes oppgave å løfte frem slike problemstillinger til det offentlige ordskiftet. Redaksjonen anførerer at det i artikkelen reises både generell systemkritikk og det konkrete spørsmål om hvordan dette oppleves av den part som ikke får samvær med egne barn. Dette er problemstillinger i kjernen av medienes samfunnsoppdrag. Å ikke dekke slike tilfeller ville være en presseetisk unnlatelsessynd.

Om samværsdommen skriver TV 2 at barnet har rett til samvær med begge foreldrene, og at den av foreldrene barnet ikke bor sammen med, har rett til samvær med barnet om ikke annet er avtalt eller fastsatt.

TV 2 skriver: «I den saken som omtales foreligger det uttalelser og avgjørelser truffet i tråd med dette, som TV 2 naturligvis både kan og må bygge på, slik som: ‘Retten mener at det er verdifullt og viktig for [barnet] i den videre oppveksten har god kontakt med både mor og far. Retten mener derfor at [……] på sikt bør ha tilnærmet vanlig samvær med far, jf. barnelova § 43 andre ledd fjerde punktum, og at dette vil være bra for [barnet]’.»

TV 2 påpeker at den påklagde artikkelen av hensyn til barnet omtales i fullt ut anonymisert form, i tråd med VVP 4.8, og skriver: «Saken har gått sin gang gjennom retts- og det øvrige systemet og det foreligger således en omfattende dokumentasjon. De faktiske opplysningene som TV 2 publiserer – i den fullt ut anonymiserte artikkelen – er korrekte.»

Redaksjonen anfører at moren har fått mulighet til samtidig imøtegåelse, men ikke har villet medvirke til saken. Det er etter TV 2s mening heller ikke dokumentert faktafeil.

TV 2 mener det er svært vanskelig å forholde seg til omtalen av barnet i klagen, som redaksjonen mener er udokumentert fra klagers side, men mener forholdet mellom far og sønn er korrekt beskrevet i artikkelen: «I dommen og dokumenter fra barnevernet og familievernkontoret står det at sønnen tidligere ønsket å bo fast hos mor, men være med far. Med tiden har sønnen tatt litt mer avstand fra barnefaren, uten at de har vært sammen.»

TV 2 kommenterer deretter de enkelte klagepunktene (utdrag):

4.8. Konsekvensene av TV 2s publisering for barnet, er både grundig vurdert og ivaretatt gjennom arbeidet med og utformingen av saken.

4.3. Begrepet «samværssabotasje» er et begrep som brukes generelt om problemstillingen i den alminnelige debatten som «Petter» gjennom innslaget bidrar til, både i den alminnelige diskusjonen, i fagmiljøene og i Stortinget.

4.3 gjelder primært «menneskers egenart og identitet, privatliv, etnisitet, nasjonalitet og livssyn» og betegnelsen «samværssabotasje» er utenfor bestemmelsens virkeområde. De faktiske forholdene som beskrives i artikkelen gir, som man ser ved gjennomlesning, faktisk og korrekt grunnlag for den intervjuede barnefarens (Petters) beskrivelse av egen situasjon.

1.2. Saken bygger på et korrekt faktisk grunnlag.

Det fremstår som uklart om klager mener at hun og hennes psykolog de ikke har hatt adgang til samtidig imøtegåelse. Det er i så fall åpenbart feil. Det er gjort forsøk på telefonhenvendelser til mor og hennes advokat uten å nå frem. Det er tatt kontakt med moren og gitt orientering om artikkelen og dens innretning med kontaktopplysninger til journalisten i melding til henne. Det er også tatt kontakt med melding til morens advokat under henvisning til meldingen til moren, med samme opplysninger om sak og kontaktadresse hos TV 2. Det kom ingen reaksjon tilbake fra dem, men TV 2s journalist oppfattet at henvendelsen fra psykologspesialist Rudi påfølgende mandag, hvor han opptrådte på vegne av moren, kom som følge av henvendelsene journalisten hadde gjort til moren og hennes advokat.

1.4. Dekningen bygger som nevnt over både på intervju med faren og tilgang til annen relevant dokumentasjon fra sakene.

TV 2 har også, gjennom omtalen i artikkelen, satt berettiget søkelys på hvordan retts- og forvaltningssystemet fungerer når avgjørelser eller samværsavtaler ikke etterleves. Hvordan dette påvirker den som opplever at manglende etterlevelse går ut over det vedkommende anser er barnets beste. Samtidig er det også av betydning å vise hvordan vedkommende opplever behandlingen i forhold til egne (rettsbeskyttet) interesser.

1.5. TV 2 ser ikke at man skulle være presseetisk forpliktet til å utsette publisering av denne artikkelen – i den form man valgte – til «klagen til Fylkesmannen» var behandlet. Saken hadde vært gjenstand for behandling i flere omganger allerede.

2.3. Som nevnt er kildene flere. Den (fullt ut) anonymiserte faren fremtrer, men opplysningene som gjengis fra ham understøttes av øvrige kilder. At han er barnefar i saken og omtaler sine egne opplevelser – hans «ståsted» – er klargjort.

3.2. Det fremstår uklart hvilke opplysninger som skulle vært bedre kontrollert. Hvilke kilder som ikke er «benyttet» fremtrer også om uklart. TV 2 ser ikke grunnlag for denne kritikken.

3.3. Det er åpenbart feil når psykologspesialist Rudi hevder at 3.3. ikke er fulgt. Situasjonen er selvforklarende, og innvendingen fremtrer som oppkonstruert. Journalisten gjorde Rudi uttrykkelig oppmerksom på at han hadde gjort forsøk på å kontakte både mor og hennes advokat. Det ble i tråd med god presseskikk klargjort at redaksjonen gjorde fortløpende vurderinger frem mot publisering. Rudi ble for å sikre at hans synspunkter skulle bli korrekt gjengitt, oppfordret til å sende dem via email. Redaksjonen gjenga deretter hans synspunkter korrekt. Det dokumenteres når mail og artikkel sammenholdes.

(Påstandene fra Rudi utløste samtidig imøtegåelse fra far, slik det fremgår av artikkelen).

3.7. Mailen ble mottatt og vurdert, jfr. merknadene til 3.3. over. Som man ser er det referert til forutgående telefonsamtale i selve mailen fra Rudi.

 

Klager fastholder brudd på god presseskikk, og skriver:

» Journalisten har selvfølgelig ikke fått presentert denne siden av saken fra sin kilde, og kan ikke forventes å selvstendig skulle innhente dokumentasjon som strider mot den saken han ønsker å belyse. Når journalisten likevel mottar innvendinger mot å publisere saken fra helsepersonell, er dette noe som ikke tas til etterretning og heller ikke stilles oppfølgingsspørsmål til. God presseskikk ville etter vår oppfatning ha vært å gjøre nye forsøk på å innhente tilstrekkelig informasjon om andre perspektiver i saken, gjennom noe så enkelt som oppfølgingsspørsmål til den som henvender seg.»

Om kontakten mellom klager og redaksjonen, skriver klager:

«Jeg vil her gå så langt som til å påstå at journalisten lyver. Jeg har fra journalistens side verken blitt gjort oppmerksom på hans henvendelser til mor og advokat, på at min henvendelse blir brukt i saken, eller at redaksjonen ville gjøre noen ytterligere vurdering utover det inntrykket jeg fikk fra journalisten: at henvendelsen skulle tas til etterretning. Jeg ble ikke opplyst om at henvendelsen ville refereres, benyttes som kildemateriale, utløse tilsvarsrett fra far, eller at eposten ble forespurt for å sikre korrekt gjengivelse. Jeg ble opplyst om at journalisten heller ville ha innspillet på epost, så denne ble sendt som et innspill til vurdering, ikke som del i saken. Klagen opprettholdes og anses ikke tilfredsstillende besvart.»

(…)

«Jeg har ikke oppfattet meg selv som et intervjuobjekt, og stiller motspørsmål ved hvordan jeg skulle være forventet å fange opp dette. Det vanlige er vel også å sende intervjuobjekter utkast til artikkelen for sitatsjekk og godkjenning.»

 

TV 2 kommenterer avslutningsvis:

«Vi noterer at det bekreftes at «motparten» (moren) har avvist å medvirke» til artikkelen.

Da Rudi i etterkant av journalistens henvendelse til moren og hennes advokat, tok kontakt, ble det naturligvis notert og tatt på alvor. Det ble som nevnt bedt om en skriftlig oppfølging. Det redaksjonen anså som sentralt ble så gjengitt i artikkelen. Vi fastholder fremstillingen fra tilsvaret. Premissene var gjort tindrende klare og behandlingen av henvendelsen i tråd med god presseskikk.

Det må også være grenser for i hvor stor grad det kan prosederes på manglende virkelighetsforståelse fra en psykologspesialist med slikt arbeidsområde som Rudi selv beskriver at han har. Her melder han seg uoppfordret hos journalisten, som representant for en konkret part (som journalisten har forsøkt å komme i kontakt med) med tydelig formål å påvirke redaksjonens arbeid med, innholdet i og publisering av saken. Informasjonene som gis fra ham og som følges opp skriftlig fra ham, blir registrert, vurdert og innarbeidet i artikkelen. Alt i tråd med god presseskikk. At redaksjonen faktasjekker det man mottar fra psykologspesialist Rudi med barnefaren, som Rudi dels omtaler, og innhenter samtidig imøtegåelse der, kan vanskelig kritiseres.»

(…)

«Vi tror PFU når man ser konkret på og helheten i det som faktisk ble publisert (og ikke på Rudis virkelighetstilpasninger), vil se at TV 2 har dekning, at kildekritikk er utøvet, at publisert faktum er korrekt, at TV 2 har utvist varsomhet i tråd med god presseskikk og at publiseringen gjelder et svært viktig samfunnsområde.»

Tilsvarsrunden avsluttet.

 

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder en nyhetsartikkel på TV 2.no med tittelen: «Har dom på samvær – men får likevel ikke se sin sønn». I artikkelen stod det at faren, kalt «Petter», har en dom fra våren 2019 på at han kan ha samvær med sønnen fem dager annenhver uke, men at han fremdeles ikke har fått se sin sønn. Artikkelen var illustrert med anonymiserte bilder av faren, og sladdede bilder på farens mobiltelefon av far og sønn sammen.

 

Klager er psykologspesialist, som klager med samtykke fra moren til barnet. Klager anfører en rekke brudd på Varsom-plakaten (VVP). Han mener blant annet at TV 2 i publiseringen ikke har tatt hensyn til konsekvensene for barnet, jf. VVP 4.8. Videre at journalisten ikke har satt seg godt nok inn i lovverket han refererer til, og at fremstillingen er egnet til spredning av feilinformasjon. Klager mener at han ikke var klar over at han ble brukt som kilde i artikkelen, jf. VVP 3.3, om premissene i intervjusituasjonen.

TV 2 avviser brudd på god presseskikk. TV 2 mener konsekvensene for barnet er grundig vurdert og at artikkelen ble publisert i en fullt ut anonymisert form. TV 2 anfører at de har en rekke relevante kilder og at det foreligger en omfattende dokumentasjon i saken, blant annet fra rettssystemet. Redaksjonen anfører at moren har fått mulighet til samtidig imøtegåelse, men at hun ikke har villet medvirke til saken. Det er etter TV 2s mening heller ikke dokumentert faktafeil. TV 2 mener at premissene for bruk av klager som kilde var klare, og viser til at klager også ble bedt om å sende sine synspunkter på epost.

 

Pressens Faglige Utvalg (PFU) vil understreke den særskilte aktsomheten omtale av barn krever, jf. Vær Varsom-plakatens 4.8. I familietvister skal barns identitet som hovedregel ikke røpes.

PFU konstaterer at TV 2 har anonymisert faren og øvrige opplysninger i artikkelen, og således ikke bidratt til identifisering av barnet og den ekstra belastningen dette ville medført. Utvalget kan heller ikke se at redaksjonen har brakt opplysninger på et detaljnivå som er i strid med den tilbakeholdenheten presseetikken krever. Slik utvalget ser det, er også bildebruken innenfor det akseptable. Utvalget vil likevel minne om at selv anonymiserte bilder kan oppleves belastende for de som er berørt av forholdene som omtales.

PFU mener TV 2 har satt søkelys på forhold som har offentlig interesse, i tråd med  VVP 1.2 og 1.4. Slik utvalget ser det, kan redaksjonen vise til et bredt og relevant kildegrunnlag, jf. kravene til opplysningskontroll i VVP 3.2. Barnets far er en hovedkilde i artikkelen, men hans ståsted er tydelig for publikum, jf. VVP 2.3.

PFU registrerer at redaksjonen før publisering tok kontakt med barnets mor og hennes advokat, men at disse ikke ønsket å kommentere saken. Da klager tok kontakt, var det etter utvalgets mening naturlig for redaksjonen å oppfatte ham som en talsperson for mor, og følgelig som en kilde. Ord står mot ord om hva som ble sagt i telefonsamtalen mellom klager og journalisten, men utvalget kan ikke se at redaksjonens bruk av sitatene fra eposten, er i strid med kravene i VVP 3.3 om å gjøre premissene klare i kontakten med kilder.

TV 2 har ikke brutt god presseskikk.

 

Oslo, 17. februar 2021

Ellen Ophaug, Stein Bjøntegård, Lars Helle, Gunnar Kagge,
Ylva Lindberg, Ingrid Rosendorf Joys, Melissa Jocelyn Lesamana