X-skole og Karsten Hytten mot Verdens Gang

Verdens Gang (VG) brakte 5. oktober 2006 en større reportasje med følgende sitattittel over to sider:

«»Har tatt noen piller. Vær glad på mine vegne, jeg får det endelig bra.
Avskjedsbrev fra mobbeoffer (14)»

Undertittel: «Jentegjeng siktet for drapstrusler og tyveri».

Over halvannen spalte gjenga avisen en faksimile av den unge jentas brev, og i en ramme ved siden av ble innholdet gjengitt. Øverst i rammen opplyste avisen:

«VG har med familiens tillatelse fått lov til å viderebringe selvmordsbrevet. Identifiserende detaljer og navn er utelatt.»

Og innledningsvis i hovedartikkelen:

«SØRLANDET (VG): For en uke siden skrev 14-åringen dette selvmordsbrevet og spiste over 100 piller for å dø. På jenterommet lå det syv sider lange avskjedsbrevet til familien, vennene og mobberne. «Jeg har blitt lei, jeg klarer ikke mer av all
mobbingen og problemene. Har tatt noen piller. Vær glad på mine vegne, jeg får det endelig bra,» skriver 14-åringen. I brevet navngir hun mobberne og skriver «takk til dem som gjorde meg til ingenting». Foranledningen var grov trakassering fra en gjeng jenter på vei hjem fra skolen tirsdag forrige uke.

Nå er jentegjengen, tre på 15 år, siktet for grovt tyveri og drapstrusler mot 14-åringen, som ble sendt til sykehus for pumping på intensivavdelingen etter selvmordsforsøket. I tillegg er en 14-årig jente overlatt barnevernet.

Jenta og familien vil belyse mobbingens grimme bakside ved å dele det som kunne blitt tenåringens siste tanker med VGs lesere.»

Under mellomtittelen «Desperasjon» uttaler moren seg:

«Jentene ringte og gråt da de fikk rede på fra skolen hva som hadde skjedd med min datter. Det er for ille at mobbing skal gå så langt før noen reagerer. Nå føler vi at politi, barnevern og skole har grepet fatt i problemet, men håper mobbere og ofre som leser dette får hjelp. Det har vært ofre før oss, og det kommer ofre etter oss, sier moren.»

Og videre, under mellomtittelen «Leggetid»:

«Etter å ha grått ferdig, trodde moren at 14-åringen taklet episoden etter busstoppet bra. Det gikk mot leggetid. –Plutselig kommer hun inn og sier: Glad i deg, mamma. Så lukket hun døren og gikk igjen. Vi tenkte at det var godt å se at hun tok det så godt. Så gikk hun ned til broren og gjorde akkurat det samme. Broren fikk dårlig magefølelse av søsterens oppførsel, og gikk for å se hva hun drev med en liten time senere.

I mellomtiden hadde jenta saumfart huset på jakt etter piller. –De første virket ikke. Jeg la meg ned på sengen, men ingenting skjedde. Derfor spiste jeg alle pillene jeg fant, sier 14-åringen.

Broren fant tomme pillebrett og slo alarm. –Da han fant henne, satt hun med en stor flaske cola og hev innpå piller. Hun hadde først funnet astma-, leddgikt- og magesårmedisiner, jerntabletter og andre ufarlige piller. Deretter slukte hun Somadril, Paralgin forte, Paracet og Ibux, sier kvinnen.»

Til slutt i artikkelen het det:

«14-åringen sier hun har tilgitt, og at deler av jentegjengen har bedt om unnskyldning og sagt at det er godt å se henne i god behold. –Men jeg er glad jeg lever! Jeg husker ikke så mye av det som hendte, annet enn at jeg var lei meg. Nå håper jeg at jeg får være i fred. Jeg ber mobbere tenke på hvordan de selv ville følt det å bli mobbet. Denne gang gikk det bra, men hva med neste? sier 14-åringen.»

KLAGE A:

Klager A er X skole, ved rektor og undervisningsinspektør. 14-åringen som VGs reportasje omhandler, er elev ved skolen. «På samme skole går også en av elevene som er omtalt som mobberne.» «De andre jentene som nevnes anonymt, er elever på andre ungdomsskoler i (kommunenavnet).» Klageren skriver:

«Vi reagerer på oppslaget fordi saken gjelder unge mennesker og er en meget alvorlig sak for dem det gjelder. Vi mener journalisten burde ha tatt hensyn til at i et lite lokalsamfunn, vil både jenta og de omtalte mobberne lett kunne identifiseres. En slik omtale som de andre unge jentene fikk i VG, kan i ettertid bli meget belastende for dem. (…) Saksframstillingen i VG kan bare være med på å bryte ned mennesker og det saken gjelder. Selvmordsbrevet er sannsynligvis overlevert fra jentas familie, men dette rettferdiggjør ikke avisens rett til å publisere det.»

«Verst er det kanskje for de jentene som i avisen har fått «skylda» for selvmordsforsøket. Journalisten burde være klar over at også denne saken har minst to sider. Det er ytterst uprofesjonelt å publisere en sak der flere unge mennesker er omtalt på en så negativ og belastende måte. Vi vet bestemt at elever har referert til VG og navngitt både «hovedpersonen» og de antatte mobberne som har forårsaket det tragiske selvmordsforsøket.»

Klager A viser til Vær Varsom-plakatens punkt 3.9, 4.7, 4.8 og 4.9, som man mener VG har brutt. Det vises også til Norsk Presseforbunds veiledning for omtale av selvmord og selvmordsforsøk, idet klageren mener VG ikke har tatt hensyn til smittefaren ved slike omtaler.

KLAGE B:

Klager B er psykiater Karsten Hytten. Han påpeker at årsaken til selvmordsforsøket «tilskrives ensidig den langvarige mobbingen, selvmordsmetoden beskrives i detalj, og deler av jentas avskjedsbrev presenteres». Også klager B viser til Vær Varsom-punktene 4.7, 4.8 og 4.9, innen han fortsetter:

«De mobbende barna som angivelig har forårsaket at et annet barn ønsket døden og gjorde et alvorlig selvmordsforsøk, er fullt mulig å identifisere i lokalmiljøet. Det er etter min vurdering intet i saken som legitimerer at de omtalte personer skal kunne identifiseres.»

«Reportasjen handler om barn som har mobbet, og et barn som har blitt mobbet. En dramatisk og sensasjonspreget medieomtale hvor mobberne entydig gis skyld i et alvorlig selvmordsforsøk, vil åpenbart være en svært stor belastning for de anklagede barna.»

«Den nye selvmordsparagrafen som ble vedtatt i fjor (VV-punkt 4.9; sekr. anm.), maner til varsomhet ved omtale av selvmord og selvmordsforsøk. Spesielt skal en unngå omtale av metode og andre forhold som kan utløse selvmordshandlinger hos andre (selvmordssmitte). Fra suicidologien vet vi at slike forhold er dramatiske oppslag, detaljert omtale av metode,
ingen beskrivelse av mulig hjelp. Det finnes i VGs oppslag etter min vurdering ingen almene informasjonsbehov som legitimerer VGs måte å omtale selvmordsforsøket på.»

Klager B har vedlagt utskrift av en artikkel han 03.11.06, sammen med journalist Siri Storstein Hytten, fikk publisert i «Journalisten».

Sekretariatet gjorde begge klagere oppmerksom på PFU-vedtektenes samtykkekrav, hvis meningen var å klage også på vegne de omtalte «mobberne». Derimot vil det ikke være noe formelt problem å behandle de deler av klagene som gjelder selve selvmordsforsøket, siden det ville være unaturlig å be om samtykke fra 14-åringens foresatte. Sekretariatet legger her til grunn at hennes foreldre har gitt sitt samtykke til VGs reportasje i den form den fikk.

Klager A meldte tilbake: «Vi kommer av ulike grunner ikke til å innhente noen samtykkeerklæring fra andre parter. Vi som skole oppfatter oss imidlertid som berørt part av saken. To av de omtalte ungdommene er elever ved skolen. (…) Vi mener at oppslaget har gjort situasjonen vanskeligere både for de berørte elevene og for skolens videre arbeid.»

Klager B har pr. telefon meddelt at det for hans del heller ikke er aktuelt å innhente samtykke fra noen av de berørte, og aksepterer at klagepunktene som gjelder «mobberne» av den grunn eventuelt bortfaller.

Sekretariatet la etter dette spørsmålet om behandling av klagene i full bredde, åpent fram for utvalget; dvs. om behandlingen også kan omfatte de angivelige mobberne, uten at det foreligger samtykke fra én eller flere av deres foresatte.

Når det gjelder forholdene knyttet til 14-åringen som utførte selvmordsforsøket, vil det under alle omstendigheter være uaktuelt å be om samtykke, siden hennes foresatte åpenbart har gitt sin tilslutning til reportasjen. Det foreligger heller ikke tegn på at jentas foresatte i ettertid skal ha hatt innsigelser.

PFU-VEDTAK 19.12.2006:

Utvalget finner at det i henhold til PFU-vedteketene må foreligge skriftlig samtykke til klagebehandling fra foresatte til elever som i VGs reportasje omtales som «mobberne».

Klager A meldte tilbake: «Vi kommer som vi tidligere har meddelt, ikke til å innhente noen samtykkeerklæring fra andre parter og vi trekker herved klagen.»

Klager B bekreftet likeledes at det ikke var aktuelt å innhente samtykke til klagebehandling på vegne av «mobberne», men det øvrige klagegrunnlaget ble opprettholdt.

TILSVARSUNDEN:

Verdens Gang har avgitt tilsvar på basis av den gjenstående del av klage B, og skriver bl.a.:

«Vi skal gjerne medgi at journalistikk som skal gå inn i dette ytterst alvorlige samfunnsproblemet og gripe fatt i en enkeltskjebne må utøves med den største aktsomhet. Hensynet til åpenhet og seriøsitet må veie tungt, på linje med hensynet til personvernet for de impliserte. Medias plikt til å informere om mobbing i skolen er åpenbar, og det er et dilemma at dette i enkelte tilfeller kan utløse smitteeffekt, selv om noen slik ikke er påvist i vårt tilfelle.»

«Eksempelvis skriver Hytten i et innlegg på Journalistens hjemmeside: ”All honnør til jenta og hennes familie som forteller sin historie for å få oppmerksomhet rundt mobbing og hva det kan føre til.” Og videre: ”Vi har stor respekt for familien som vil belyse problematikken rundt mobbing ved å dele datterens erfaring med VGs lesere. Vi er også positive til mer åpenhet rundt selvmord og selvmordsforsøk – dette kan svekke den stigmatisering og tabuisering som gjerne er knyttet til temaet, og potensielt hjelpe selvmordstruede til å få hjelp.”»

«Hyttens kritikk synes dermed ikke å rette seg mot det faktum at moren og datteren forteller sin historie til Verdens Gang, men snarere hvordan de forteller den og hva de legger vekt på. Selv om han gir dem honnør for å gå offentlig ut med sin historie, misliker han det som formidles. Her er vi ved selve kjerneproblemet i konfliktområdet mellom den frie ytring og dens mulige negative konsekvenser ved omtaler av selvmordsforsøk og selvmord.»

VG har «ingen problemer med å dele Karsten Hyttens bekymring for smitteeffekten, den såkalte Werther-effekten, ved omtale av selvmordsforsøk i media. Fenomenet er vitenskapelig dokumentert, og vi er overbevist om at Hytten, som psykiater og medlem av Rådet for legeetikk, står på sikker faglig grunn når han løfter en advarende pekefinger. Sett fra hans ståsted forstår vi at vår reportasje kan fremstå som problematisk. Men en fri presse må også ta hensyn til, og har en plikt til, å ivareta flere interesser i et åpent samfunn.»

Redaksjonen viser her til «samtlige 5 regler i pressens Vær Varsom-plakat under det innledende kapitelet ”Pressens samfunnsrolle”.» Videre viser VG til en doktoravhandling av overlege Gunilla Klensmeden Fosse. Denne «viste at cirka halvparten av pasientene som kom til en voksenpsykiatrisk poliklinikk var mobbet under oppveksten». Avisen antar at klageren også kjenner et tilsvarende arbeid av professor Christina Salmivalli ved Senter for atferdsforskning ved Universitetet i Stavanger.»

VG opplyser at moren til den 14 år gamle jenta kontaktet avisen en uke før artikkelen ble publisert. «Morens inderlige ønske om å få sin og datterens historie ut i offentlighet var begrunnet med at hun ville slå alarm overfor alle skoler og myndigheter her i landet, og forhindre at andre barn skulle havne i samme situasjon som hennes datter.» «Moren opplyste at hun og datteren hadde snakket om dette og tenkt seg godt om før de ringte til oss.» «Datteren ble, både med og uten morens nærvær, eksplisitt spurt av våre journalister om hun hadde noe i mot omtale, og vi forsikret oss om a hun frivillig og aktivt samtykket.»

«En forutsetning fra mor og datter var at de begge ble fullstendig anonymisert i saken. De gav tillatelse til å trykke jentas selvmordsbrev på betingelse av at vi utelot navn og andre identifiseringer. Både moren og jenta fikk manus til gjennomlesing, og godkjente bildet som skulle brukes. Det ble foretatt et par mindre vesentlige endringer i manus, og våre journalister forsikret seg igjen om at moren og datteren forstod hva en publisering av historien i VG kunne innebære, og at den ville bli viet relativt stor plass.»

«Moren presiserte at datterens skjebne og selvmordsforsøk var kjent i hennes nærmiljø. Jenta opplyste også at grunnen til at hun var borte fra klassen var offentliggjort av læreren foran elevene. Saken hadde fått forsterket oppmerksomhet ved at tre av mobberne var satt under straffeforfølging av politiet.»

Om selve innholdet i reportasjen skriver VG:

«Skildringen av jentas følelser og handlinger denne kvelden er gripende og dramatisk lesing, men også svært tankevekkende for familier med barn i samme situasjon. Det dreier seg om hvordan et årvåkent familiemedlem aner uråd og reagerer på sin søsters merkelige oppførsel. (…) Og denne delen av historien kunne vanskelig bli fortalt uten å gå inn på den metode jenta valgte i forsøket på å ende sitt liv. (…) Dette handler om jentas desperate handling etter års mobbing, og hvordan hennes nærmiljø så vidt oppfattet faresignalene før tragedien var et faktum.»

«Vi er kjent med de aktsomhetskrav som settes til omtale av selvmordsmetoder i denne type reportasjer. Men i dette tilfelle mener vi det var berettiget å nevne dette for å forklare hendelsesforløpet. (…) Intervjuobjektets dramatiske og detaljerte beretning er ikke sensasjonspreget eller spekulativ, men er formidlet med nøktern realisme og med de følelser som nødvendigvis må prege mennesker som har opplevd dette på kroppen.»

Klager B synes VGs tilsvar «inneholder svært lite» som berører hans klage og «svært mye om mobbing og psykiske konsekvenser av mobbing». Og han fortsetter:

«Jeg er selvsagt enig i at media skal sette søkelys på alle sider ved mobbeproblemet og konsekvenser av mobbing. Jeg er vel kjent med litteraturen rundt temaet, og media har en plikt til å formidle denne kunnskapen. Det gjelder også det velkjente faktum at langvarig mobbing kan medvirke til både alvorlig psykisk lidelse, selvmordsforsøk og gjennomført selvmord.»

«Jeg har aldri ytret kritikk mot mor eller datter, det er VGs formidling jeg er kritisk til med sensasjonspreg, dramatikk, detaljert beskrivelse av selvmordsmetode, trykking av avskjedsbrevet – etter min mening på en måte som går langt ut over almenne informasjonsbehov.»

Etter klagerens mening går avisen lengre enn å beskrive at jenta tok overdoses. «Reportasjen beskriver type medisiner i detalj, antall, avskjedsbrev osv. – informasjon uten almen interesse og med fare for smitte. (…) Hvis VG ønsket å formidle en advarsel, burde det gjøres eksplisitt. Da ville VG bidratt til kunnskap om viktige selvmordsforebyggende tiltak som blant annet er å fjerne potensielle selvmordsmetoder.»

«Det er viktig at pressens høyeste etiske organ vurderer hvor grensen nå skal gå for detaljert, sensasjonspreget, dramatisk selvmordsomtale. At smitteeffekten er reell, er vi enig om.»

Verdens Gang mener det er «viktig å skille mellom omtale som bygger på journalistiske iakttagelser, der reporteren har en egen fortellerstemme, og på den annen side formidling av utsagn gjennom et intervju. I vår sak er det siste gjeldende.»

Angående avisens vektlegging av mobbing som fenomen, heter det i tilsvaret:

«Når vi går såpass grundig inn i denne problematikken er det ikke av hensyn til klageren, som er utvilsom kapasitet på området, men snarere for å trekke opp et bakteppe for utvalget i forbindelse med den aktuelle sak. (…) Det er en utfordring til utvalgets empatiske evner å sette seg inn i hvordan en årelang kamp mot skolemyndighetene i slike saker fortoner seg. Følelsen av avmakt, ikke å nå frem i systemet, ikke å oppnå ubetinget støtte fra skolen og samtidig ikke få iverksatt effektive tiltak mot mobberne, er ødeleggende.»

VG viser her til en hovedoppgave i pedagogikk av Annik Solberg ved Universitetet i Bergen, og går ytterligere inn på den 14 år gamle jentas situasjon i den aktuelle saken. Avisen merker seg klagerens kritikk av måten jentas og morens fortelling ble formidlet på, og skriver:

«Vi kunne avdramatisert deres historie ved å unnlate å bringe deler av den videre. Men vi fant ikke at vi kunne innta noen ny sensur-rolle mot disse menneskene, som i årevis hadde opplevd ikke å bi lydhørt. At de nå i tillegg må høre at de ved å fortelle sin historie kan forårsake nye selvmordsforsøk og selvmord, er virkelig å legge dem sten til byrden. (…) Den teoretiske mulighet for suicidal smittefare ved at noen reseptpliktige medikamenter ble navngitt, mente vi måtte vike i denne spesielle saken.»

«VG kan tåle belastningen av en fellende kjennelse i PFU, og vil ta den til etterretning. Men det er tragisk hvis våre intervjuobjekter i denne saken skal få inntrykk av at deres beretning helt eller delvis er ”uetisk”. Det er den ikke. Derfor valgte vi også å trykke den.»

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder en reportasje i Verdens Gang (VG) etter at en skolejente i tenårene hadde forsøkt å ta sitt eget liv. I anonymisert form framkom det at jenta over lang tid hadde vært utsatt for mobbing fra medelever. Med samtykke fra familien ble utdrag fra jentas avskjedsbrev gjengitt.

En psykiater påklager VGs handlemåte, idet han mener avisen går for langt i sin omtale av hvordan selvmordsforsøket skjedde. Klageren viser til Vær Varsom-plakatens advarsel mot detaljerte beskrivelser av selvmordsmetoder, på grunn av smitteeffekten dette kan ha. Etter klagerens mening framstår reportasjen som unødvendig dramatisk og sensasjonspreget, og han stiller særlig spørsmål ved riktigheten av å gjengi avskjedsbrevet.

Verdens Gang legger hovedvekten på medias plikt til å informere om hvilke alvorlige konsekvenser mobbing i skolen kan ha. Avisen medgir imidlertid at beskrivelse av selvmord og selvmordsforsøk representerer et redaksjonelt dilemma, siden smitteeffekt i enkelte tilfeller kan utløses. Når det gjelder den påklagede reportasjen, viser VG til at det var familien som kontaktet avisen, og at redaksjonen nøye forsikret seg om at medvirkningen skjedde med så vel jentas som foresattes vitende og vilje.

Pressens Faglige Utvalg viser generelt til Vær Varsom-plakatens punkt 4.9, der det heter: «Vær varsom ved omtale av selvmord og selvmordsforsøk. Unngå omtale som ikke er nødvendig for å oppfylle allmenne informasjonsbehov. Unngå beskrivelse av metode eller andre forhold som kan bidra til å utløse flere selvmordshandlinger.»

I det påklagede tilfellet anser utvalget at avisen hadde legitime grunner til ta for seg omstendighetene som førte fram til skolejentas forsøk på å ta livet sitt. Utvalget finner det godtgjort at familien fullt og helt ønsket å dele sine opplevelser med allmennheten, nettopp for å gjøre andre oppmerksom på hvilke alvorlige følger det kan få hvis det ikke i tide blir slått ned på mobbing i skolesammenheng.

Utvalget konstaterer at avisen har gått langt i å formidle foresattes skildring av hendelsesforløpet, og dermed også detaljer om selvmordsforsøket. Etter utvalgets mening kunne avisen her med fordel brakt inn klare advarsler overfor andre unge i lignende situasjoner, og samtidig informert om hvordan man kan få hjelp eller skaffe hjelp ved selvmordsfare og risikofaktorer man bør være oppmerksom på.

Like fullt finner utvalget at det må legges avgjørende vekt på viktigheten av at pressen får fram reelle historier som gir innblikk i unge menneskers vonde og vanskelige virkelighet, slik at det kan virke vekkende for så vel skoleansvarlige som familie og venner. Selv om det i tråd med Vær Varsom-punkt 4.9 må manes til varsomhet i presentasjonen av slike saker, kan utvalget i dette tilfellet vanskelig se at avisen har gått uakseptabelt langt.

Etter en samlet vurdering finner utvalget at Verdens Gang ikke har brutt god presseskikk.

Oslo, 27. februar 2007
Odd Isungset,
Hilde Haugsgjerd, Marit Rein, John Olav Egeland,
Ingeborg Moræus Hanssen, Eva Sannum, Trygve Wyller