Sykehuset Innlandet, divisjon psykisk helsevern mot Oppland Arbeiderblad

PFU-sak 186/20


SAMMENDRAG:

Oppland Arbeiderblad (OA) publiserte torsdag 27. august 2020 en nyhetsartikkel på nett med overskriften «Anmeldte lege for journalsnoking: – Avslører en ukultur ved sykehuset». Det fremgikk hvilket sykehus det var snakk om. Senere samme dag ble overskriften endret til «Lege anmeldt for journalsnoking: – Virker som det ikke er lover å forholde seg til på [Navn på sykehus], og deretter «Anmeldte lege for journalsnoking: – Virker som det ikke er lover å forholde seg til på [Navn på sykehus].

Artikkelen ble publisert på papir 29. august 2020 med overskriften:

«Lege ble anmeldt for journalsnoking på [Navn på sykehus]: – En ukultur, mener pasient


Fredag 28. august 2020
, publiserte OA en oppfølgingsartikkel med overskriften «Pasientombud om brudd på taushetsplikt —Sykehuset må ta grep.»

Oppfølgingsartikkelen ble også publisert på papir 31. august 2020.

 

KLAGEN:

Klager er Sykehuset Innlandet, divisjon psykisk helsevern, som klager med samtykke fra den omtalte legen. I klagen anføres det brudd på Vær Varsom-plakaten (VVP) 2.3, 3.2, 3.7, 4.1, 4.4, 4.5, 4.7 og 4.14.

Klager gjør innledningsvis rede for to forutgående (ikke påklagede) artikler i OA, som blant annet omtalte en tilsynssak knyttet til anklager om brudd på taushetsplikten ved sykehuset. Videre vises det til at klagende part, i forbindelse med at redaksjonen jobbet med en ny artikkel, mottok en e-post med spørsmål og informasjon den 26. august. E-posten ble besvart neste morgen, og deretter ble den første av de to påklagede artiklene publisert på nett samme dag (e-postkorrespondanse følger sakspapirene som vedlegg 1-3, sekr. anm.).

Klager er kritisk til artikkelen og skriver:

«I oppslaget vises det kun til anonymiserte kilder, og en rekke udokumenterte påstander fra disse. Opplysningen fra Sykehuset Innlandet om at anmeldelsen er henlagt kommer først langt ned i saken, noe som gjør at det framstilles som om det er en pågående strafferettslig prosess mot den aktuelle legen.»

Klager anfører også at redaksjonen, ved å opplyse om at anmeldelsen gjaldt en «ledende lege», i praksis identifiserte vedkommende, da det er kjent i lokalsamfunnet at det kun er én ledende lege ved sykehuset. Klager mener dette brøt med punkt 4.7 i VVP, og minner om at PFU har uttalt at pressen må vise varsomhet ved omtale av anmeldelser, da en anmeldelse bare er en påstand fra en part.

Klager påpeker at legen heller ikke fikk adgang til samtidig imøtegåelse, jf. VVP 4.14, og er i tillegg kritisk til at sykehusets imøtegåelse ikke inngikk i selve nettartikkelen, men ble publisert som en frittstående sak leserne måtte klikke seg videre til. Klager anser ikke dette som en reell samtidig imøtegåelse, jf. tidligere PFU-avgjørelser.

I klagen pekes det også på at redaksjonen opplevde «noe krøll» med lenken til sykehusets imøtegåelse (vedlegg 10, sekr. anm.), slik at den ikke ble liggende høyt i artikkelen slik meningen var. Først tre-fire timer etter publisering ble det lagt inn en setning fra klager som lenket til imøtegåelsen (se skjermdump av nettartikkel).

Videre viser klager til at redaksjonen hadde fått tilgang til et ark med opplysninger om en rekke pasienter. Arket var avbildet i sladdet form i artikkelen, og i bildeteksten sto det:

«GJENGLEMT: Dette dokumentet er sladdet av Oppland Arbeiderblad. Arket med mange sensitive opplysninger som fødselsdato, navn. innleggelsesdato, informasjon om sykdom og medisinering ble lagt igjen på rommet til en pasient.»

Klager bekrefter at sykehuset er kjent med hendelsen knyttet til dette arket. Klager oppfattet imidlertid ikke at det var denne episoden journalisten refererte til i e-posten 26. august (vedlegg 1, sekr. anm.). Klager anfører at et slikt ark ikke er definert som sensitivt på en sengepost der pasienter omgås, og at pasienter også har en selvstendig moralsk taushetsplikt om medpasienter. Etter klagers syn har også OA en etisk plikt til å avstå fra å tilegne seg slik informasjon. Klager bemerker også at flere ved sykehuset nå vet hvem OAs kilde er, siden de gjenkjenner den konkrete episoden som omtales i artikkelen.

Klager mener det var uklart hvem som sto bak det konstaterende sitatet i overskriften:

«Anmeldte lege for journalsnoking: – Avslører en ukultur ved sykehuset»

I klagers øyne kan det fremstå som om sitatet viser til et resultat av en pågående etterforskning i forbindelse med anmeldelsen overskriften viser til. Dermed mener klager at overskriften går lenger enn det var dekning for, jf. VVP 4.4.

Klager viser til at sykehuset gjorde sine innvendinger kjent overfor redaksjonen kort tid etter publisering, men at redaksjonen da mente å ha godt nok kildegrunnlag. I samtalen gikk det også frem at redaksjonen ikke hadde kontaktet politiet for å få verifisert at anmeldelsen var henlagt. Klager mener at redaksjonen dermed med hensikt underslo relevant informasjon.

Fredag 28. august ble nettartikkelen oppdatert med kommentarer fra politiet etter at redaksjonen hadde fått bekreftet at anmeldelsen var henlagt fordi legen hadde hatt en legitim grunn til å slå opp i pasientens journal. Politiets kommentar ble lagt inn «langt ned i teksten» i papirutgaven 29. august, anfører klager, som også mener at politiets sitat ble plassert på en uheldig måte i nettartikkelen, slik at det kunne fremstå som om politikilden hadde egne erfaringer med brudd på taushetsplikten ved sykehuset (se sitat fra politiet og påfølgende avsnitt i nettartikkelen, sekr. anm.).

Videre oppgir klager at redaksjonen erkjente at overskriften om en avslørt ukultur kunne ha vært moderert. Overskriften ble også endret på nett flere ganger på publiseringsdagen, men klager kan ikke se at endringene innebar en moderering (se vedlegg 7-9, sekr. anm.).

Når det gjelder overskriften i undersaken med klagende parts samtidige imøtegåelse, mener klager at den fremsto som et direkte sitat, noe den ikke var. Overskriften var:

«– Ingen grunn til å tro at det er verre på [Navn på sykehuset] enn ved andre sykehus»

Det divisjonsdirektøren faktisk hadde svart i e-posten til journalisten, var:

«- Vi har ikke grunn til å tro at det er flere uønskede hendelser innenfor dette området på [Navn på sykehuset] enn ved andre sykehus eller enheter.»

Klager mener at redaksjonen, ved å bruke ordet «verre», ønsker å gi inntrykk av at forholdene bekreftes, og at sykehuset legger til grunn et premiss om at både deres sykehus og andre sykehus i Innlandet har en praksis som er «ille». Dette står etter klagers mening i kontrast til svaret som ble avgitt, som påpekte «fakta om antall meldte saker knyttet til slike problemstillinger». Klager anfører brudd på VVP 3.7 om å gjengi kilder korrekt.

Klager anser at også oppfølgingsartikkelen 28. august brøt med god presseskikk, og viser til tittelen «Pasientombud om brudd på taushetsplikt —Sykehuset må ta grep». Klager argumenterer for at overskriften legger til grunn at beskyldningene fra første artikkel er berettigede, altså at det har forekommet brudd på taushetsplikten. I realiteten hadde avisen så langt bare vist til en pågående tilsynssak samt udokumenterte påstander fra anonyme kilder. Overskriften var dermed i strid med VVP 4.4, slik klager ser det. Klager bemerker for ordens skyld at de anonyme kildenes påstander ikke er påklaget.

Når det gjelder adgangen til samtidig imøtegåelse i oppfølgingsartikkelen, viser klager til at sykehusets kommentarer som ble gjengitt i teksten, var hentet fra svaret klager ga på e-post 27. august (vedlegg 3, sekr. anm.). Klager mener at redaksjonen burde ha gjort det klart at det aktuelle spørsmålet og svaret skulle brukes i en egen oppfølgingsartikkel med en rekke påstander og kommentarer fra Pasient- og brukerombudet. Klager skriver:

«I PFUs veileder for samtidig imøtegåelse heter det i punkt 4 at ‘den angrepne skal klart og tydelig bli presentert for det konkrete innholdet i beskyldningene’ og i punkt 5 at ‘tidligere uttalelser ikke opphever kravet til samtidighet’. Vi mener avisen burde gjøre oppmerksom på at ett av spørsmålene skal brukes i en egen artikkel, med langt mer omfattende beskyldninger og påstander. Spørsmålet gjengir ikke en fullstendig sammenfatning av det sykehuset bør få anledning til å gi tilsvar til, da det i artikkelen blir lagt som et premiss at framsatte påstander stemmer. Avisen opptrer dermed ikke i tråd med […] 4.14 i Vær varsom-plakaten.»

Endelig minner klager om at taushetsplikten begrenser helseansattes mulighet til å imøtegå denne type påstander fra anonyme pasienter, og at mediene følgelig bør vise stor aktsomhet ved publisering av slikt materiale. Klager forstår at det kan være vanskelig for medier å vurdere hvorvidt enkeltpersoners historier skal videreformidles når opplysninger ikke lar seg verifisere, men mener at mediene iallfall burde undersøke om påstander om kritikkverdige forhold er meldt som offentlige klage- eller avvikssaker.

Klager viser til at sykehuset i kjølvannet av oppslagene i OA er blitt kontaktet av bekymrede pasienter og pårørende. Klager anfører at det er alvorlig om pasienter unnlater å søke hjelp på grunn av unyanserte eller feilaktige medieoppslag.

 

 

FORSØK PÅ MINNELIG LØSNING:

Partene har vært i kontakt med sikte på å løse saken i minnelighet, uten at dette har ført fram.

 

 

TILSVARSRUNDEN:

Oppland Arbeiderblad (OA) viser innledningsvis til at redaksjonens utgangspunkt har vært VVP 1.5 om å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra det offentlige.

Redaksjonen avviser at den med hensikt underslo relevant informasjon om at den omtalte anmeldelsen var henlagt. OA anfører at reporteren ble kjent med dette gjennom sykehusets svar, og at informasjon om henleggelsen, ble lagt inn høyt i artikkelen (fjerde avsnitt). Etter publisering påpekte klagende part at redaksjonen ikke hadde søkt informasjon hos politiet om hvorfor anmeldelsen var henlagt. Dette ble da gjort, og politiets kommentarer ble lagt inn i artikkelen tidlig neste dag, altså ved første mulige anledning. Redaksjonen ser at den kunne ha undersøkt status i saken før publisering, men mener ikke at den henlagte anmeldelsen var saken uvedkommende. Anmelderen har for øvrig påklaget henleggelsen.

OA skriver følgende om redaksjonens aktsomhet ved bruk av anonyme kilder, jf. VVP 3.2:

«OA har vurdert påstandene som kommer fra anonyme kilder og også søkt bekreftelse for det de har sagt. Vi fikk seks-sju henvendelser til redaksjonen kort tid etter den første saken, med ulike historier om hvordan pasienter opplevde ‘hverdagsbrudd’ på taushetsplikten […] Disse henvendelsene synes for oss ikke å være motivert av annet enn at man ville fortelle hva de faktisk hadde opplevd. Flere lesere reagerte også på opplysninger om at en ansatt som var under tilsyn for brudd på taushetsplikt/journalsnoking i en periode fikk fortsette i sin jobb. Vi vurderte det derfor som riktig å sette fokus på temaet som et mulig problem på systemnivå.»

Redaksjonen anfører at dersom psykiatriske pasienter måtte stå frem med fullt navn for å få sine historier hørt, ville ingen ha sagt noe. Etter redaksjonens syn ville det også ha vært urimelig å kreve at sårbare personer med ulike grader av ressurser måtte reise en formell sak mot sykehuset. Videre skriver redaksjonen:

«Vi mener at såpass mange historier forsvarte at vi reiste spørsmål om temaet, og vi vil hevde at bruken av anonyme kilder kan forsvares i en slik sak. Det å motta materiale eller informasjon som kan være taushetsbelagt for å dokumentere forhold av samfunnsviktig karakter, mener vi pressens rammeverk også gir en åpning for. […] Styringsmekanismene for det er VVP, redaktørplakaten og norsk lov. […] Vi ba om en større mengde dokumentasjon i den første saken. Det fikk vi. Det var med på å tegne et bilde av alvorligheten i saken, uten at vi trykket innholdet ut fra å ha vurdert det mot VVP. Slik fortsatte det. […] Når det gjelder arket, hvor alt av identifiserende informasjon er sladdet, fungerer det som dokumentasjon på hva slags forhold de ansatte […] hadde til dokumentasjonen. Vår oppgave er å innhente informasjon, behandle det forsvarlig og så ta stilling til hva som kan publiseres ut fra VVP. Vi mener at OA ikke skal felles på dette punktet.»

Redaksjonen avviser at den hadde til hensikt å fordreie klagers uttalelse da den brukte ordet «verre» i tittelen til undersaken. Sitatet ble dessuten gjengitt ordrett i brødteksten. OA ser at formuleringen «ikke verre» kan diskuteres, men fremholder at tittelen er en sammenfatning av det redaksjonen opplever som meningsinnholdet i klagers uttalelse. Etter redaksjonens vurdering er dette innenfor normal sitatpraksis når det dreier seg om talestrek, selv om det har vært diskutert å endre dette.

OA mener å ha lagt vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon, jf. klagers henvisning til VVP 4.1. Redaksjonen har forståelse for sykehusets utfordringer knyttet til taushetsplikten, men anser det også som alvorlig dersom pasienter eller pårørende mister tilliten til behandlere eller behandlingssystemer fordi de ikke ser seg i stand til å reise kritikk eller varsle om forhold som bør undersøkes.

Redaksjonen tar imidlertid selvkritikk på at den omtalte legen ikke fikk adgang til samtidig imøtegåelse til den første påklagede artikkelen, og skriver:

«I den sist sammenlignbare sak som reporteren hadde laget med sykehuset, var det også pasient/pårørende som rettet kritikk som pekte på en bestemt lege. Her var det divisjonsdirektør og leder som valgte å svare på kritikken, som ble formidlet via kommunikasjonsavdelingen. Dette var altså sykehusets linje og kan følgelig [ha] medvirket til at OA fant at samtidig imøtegåelse var ivaretatt. Vi ser i etterkant at det skulle ha vært søkt tilsvar fra den ‘ledende legen’ uansett.»

Når det gjelder klagers påstand om brudd på VVP 4.14 i forbindelse med den andre påklagede artikkelen, påpeker redaksjonen at klager blant annet mottok følgende spørsmål i e-posten fra redaksjonen 26. august (vedlegg 1, sekr. anm.):

«Pasient og brukerombudet i Innlandet omtaler summen av opplysningene som svært alvorlig og mener SI nå må ta grep. Han ser ingen grunn til å vente på tilsynsmyndighetene. Kommentar?» 

Siden det var en omfattende sak, valgte OA å publisere pasientombudets reaksjon som en egen artikkel. Redaksjonen kan ikke se at det er presseetisk påkrevd å ta kontakt med angrepet part for hver publisering så lenge det er blitt gitt anledning til å svare på alle konkrete anklagepunkter. Det mener redaksjonen at klager fikk i dette tilfellet.

Redaksjonen er enig i at tittelen «Anmeldte lege for journalsnoking: – Avslører en ukultur ved sykehuset» var uheldig, spesielt siden det fremgår av teksten at anmeldelsen er henlagt. Det vises til at overskriften 16. september ble endret til «Nye påstander om brudd på taushetsplikten: – Avslører en ukultur ved sykehuset». I artikkelen er det også lagt inn merknader der det opplyses om denne og andre endringer (se vedlagt nettartikkel, sekr. anm.).

OA mener imidlertid at det var dekning for tittelsitatet om at det var avslørt en ukultur, da en kilde i artikkelen påpekte en ukultur knyttet til behandlingen av taushetsbelagt informasjon ved sykehuset. Talestrek-sitatet i overskriften var dekkende for meningsinnholdet i denne uttalelsen, slik redaksjonen vurderer det.

Redaksjonen kan ikke se å ha brutt VVP 4.5 i form av å forhåndsdømme noen, og skriver:

«Vi mener å ha klargjort så snart vi kunne, hvorfor anmeldelsen ble henlagt og det ble plassert høyt i artikkelen. Dagen etter la vi også til at den var henlagt som ‘intet straffbart forhold’. Artikkelen fokuserer mest av alt på de pasientene som hevder seg utsatt for brudd på taushetsplikt og tittelen fokuserer på det faktum at kvinnen anmeldte legen til politiet og påsto at noe hadde skjedd.» 

OA anfører at det er flere ved det omtalte sykehuset som har en ledende rolle, og at det verken for redaksjonen, eller dem redaksjonen har snakket med, er slik at det er én lege som er kjent som «den ledende legen». Redaksjonen viser til at den i forbindelse med en annen sak tilknyttet sykehuset fikk oppgitt navnet på flere ledende leger. Redaksjonen mener også at klager eventuelt kunne ha påpekt begrepsbruken i e-postkorrespondansen før publisering, da formuleringen «ledende lege» inngikk i et av spørsmålene. På denne bakgrunn avviser redaksjonen brudd på VVP 4.7 om identifisering.

Redaksjonen bestrider ikke klagers påstand om teknisk krøll knyttet til lenkingen til klagers samtidige imøtegåelse, og skriver at klager har rett i at den første artikkelens overskrift ble endret noen ganger på kvelden på publiseringsdagen. OA understreker imidlertid at tittelen er endret nå. Det var en hektisk kveld på desken, og OA arbeider med å få sikrere rutiner for håndteringen av klager og varsler.

 

Klager oppfatter at OA går langt i å erkjenne brudd på Vær Varsom-plakaten, men mener også å se at redaksjonen i tilsvaret forsøker å forsvare omtalen av den anmeldte legen. Det at det ble opplyst i brødteksten at anmeldelsen var henlagt, kan ikke forsvare avisens vinkling og overskrift, slik klager ser det.

Klager registrerer redaksjonens argument om at klager hadde anledning til å problematisere formuleringen «ledende lege» under kommunikasjonen før publisering. Fra klagers side ble det imidlertid antatt at redaksjonen ville gå bort fra opprinnelig tiltenkt vinkling opp mot den anmeldte legen, ettersom klager opplyste at anmeldelsen var henlagt.

Endelig skriver klager:

«Oppland Arbeiderblad gjennomgår i sitt tilsvar de ulike punktene som er innklaget. I sin skriftlige dialog med Sykehuset Innlandet erkjenner avisen at ‘de ikke har gjort godt nok arbeid’, men mener i sitt tilsvar til PFU at de bør frikjennes på enkelte punkter. Sykehuset Innlandet mener de ulike punktene som er innklaget tar opp i seg elementer fra hverandre, og medfører flere ‘følgefeil’ i publiseringene. Sykehuset Innlandet står derfor fast på innsigelsene i oversendt klage til PFU[.]»

 

Oppland Arbeiderblad mener det er naturlig at redaksjonen i større grad forsvarer sitt arbeid i et tilsvar enn i dialogen omkring en minnelig ordning. Dette skyldes at redaksjonen, i forbindelse med tilsvaret, har gått dypere inn i klagen for å se på hva som var rett og hva som var galt.

OA anser selv at det var kritikkverdig opp mot VVP 4.4 at overskriften ble vinklet opp mot anmeldelsen av en lege, ettersom forholdet var henlagt. Avisen står imidlertid fast på at den ikke har skjult bakenforliggende forhold, ettersom det fremgikk av brødteksten at saken var henlagt.

Redaksjonen skriver:

«[S]om OA i sitt første tilsvar også sier: Vi tar kritikk for at vi ikke henvendte oss direkte til legen. Selv om legen ikke er identifisert, kan han sies etter veilederen til 4.14 å ha en samtidig imøtegåelsesrett. Men for øvrig mener vi at det å referere til en henlagt anmeldelse ikke er galt i seg selv, i særlig grad ikke når man vet at henleggelsen er påklaget. Men det må settes inn i en rimelig sammenheng som er innenfor det rammeverket VVP setter. Øvrige kommentarer har vi ikke. Vi er enige i at det bør være en rettesnor for mediene å undersøke om påstander som fremsettes om kritikkverdige forhold pasienter mener seg utsatt for, er meldt som offentlige klage- eller avvikssaker. Men det kan ikke være et krav at de skal være det. Deres opplysninger må som andres opplysninger vurderes ut fra sak til sak – ut fra Vær Varsom-plakaten og de veiledninger som finnes for bruk av anonyme kilder.»

 

 

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder to artikler i Oppland Arbeiderblad, publisert på nett og papir. Anonyme kilder beskyldte et sykehus for brudd på taushetsplikten og uvøren omgang med pasientopplysninger. Opprinnelig overskrift i første nettpublisering var «Anmeldte lege for journalsnoking: – Avslører en ukultur ved sykehuset». Overskriften i andre artikkel var «Pasientombud om brudd på taushetsplikt —Sykehuset må ta grep».

Klager er Sykehuset Innlandet som klager med samtykke fra den omtalte legen. Klager er kritisk til redaksjonens kildegrunnlag, tittelbruk og vinkling, da redaksjonen visste at anmeldelsen var henlagt. Videre mener klager at legen var identifiserbar selv om han ikke var navngitt, og at han burde ha fått adgang til samtidig imøtegåelse. Klager anser heller ikke at avisen overholdt sykehusets imøtegåelsesrett, og mener seg dessuten feilsitert.

Oppland Arbeiderblad (OA) mener at det var gode grunner for å slippe til anonyme kilder, og at det ble utvist kildekritikk. Redaksjonen tar selvkritikk på et par titler, men viser til at det ble gjort endringer. Videre er OA enig i at legen burde fått samtidig imøtegåelse, men uenig i at omtalen identifiserte ham i strid med god presseskikk. Endelig anføres det at sykehusets imøtegåelsesrett ble ivaretatt, og at klagers meninger ble gjengitt korrekt.

 

Pressens Faglige Utvalg (PFU) forstår at OA innvilget kildene anonymitet, og det fremstår som om redaksjonen hadde et bredt nok kildegrunnlag til å forsvare omtale av forholdet.

Hva angår klagers anførsel om feilsitering, kan PFU ikke se at tittelsitatet med talestrek innebar en så betydelig meningsforskyvning at det var i strid med punkt 3.7 i Vær Varsom-plakaten (VVP) om å gjengi meningsholdet korrekt. Klager ble også gjengitt ordrett i brødteksten.

PFU kan ikke utelukke at enkelte i lokalmiljøet kunne resonnere seg frem til hvem legen var, men finner ikke grunnlag for å konkludere med at artiklene inneholdt identifikasjonstegn som utløste et brudd på VVP 4.7 om aktsomhet ved identifisering.

Videre kan PFU ikke se at det var presseetisk uakseptabelt i seg selv å omtale at en lege var anmeldt, eller at tittelen om anmeldelsen teknisk sett gikk lenger enn hva det var dekning for. Utvalget mener likevel at det var et misforhold mellom tittelen og reell status i saken, spesielt i nettpubliseringen, der man kunne få inntrykk av at det var avklart at legen hadde gjort det han var anmeldt for. Opplysningen om at anmeldelsen var henlagt, var ikke spesielt fremtredende i brødteksten, og det ble ikke opplyst om bakgrunnen for henleggelsen, noe som ville gjort omtalen mindre rammende for legen. I sum mener derfor utvalget at presentasjonen i nettpubliseringen var i strid med VVP 4.1 om saklighet og omtanke. Utvalget registrerer at overskriften ble endret, og at det ble føyet til nyanserende opplysninger etter én dag, men anser ikke at dette fullt ut veier opp for overtrampet.

Etter utvalgets vurdering fikk sykehuset forelagt alle sterke beskyldninger av faktisk art før publisering, jf. VVP 4.14. PFU er imidlertid kritisk til presentasjonen av sykehusets imøtegåelse. Det kan være presseetisk akseptabelt å gjengi angrepet parts samtidige imøtegåelse i en atskilt nettpublisering, såfremt det lenkes og henvises svært tydelig til denne i teksten. PFU anser ikke at dette ble gjort tydelig nok ved førstegangspublisering, og selv etter endringene mener utvalget at henvisningene kunne vært tydeligere. I tillegg mener PFU at den omtalte legen selv burde ha fått adgang til samtidig imøtegåelse. Ikke minst siden den første artikkelen var vinklet så sterkt på ham. Angrepet part kan ha krav på samtidig imøtegåelse selv om vedkommende ikke blir navngitt i omtalen. PFU har også tidligere understreket at det er den som blir utsatt for beskyldninger som har rett til imøtegåelse.

Endelig oppfatter utvalget at overskriften i den andre påklagede artikkelen la til grunn at det forelå brudd på taushetsplikten ved sykehuset. Så langt utvalget kan se, var dette på publiseringstidspunktet påstander fra pasienter og andre kilder, og ikke et ubestridelig faktum. I alle tilfeller innebar fremstillingen en sterk beskyldning av faktisk art som klager ikke fikk imøtegå fullt ut i samme artikkel. Følgelig mener utvalget at også den andre artikkelen var i strid med VVP 4.14.

Oppland Arbeiderblad har brutt god presseskikk på punktene 4.1 og 4.14 i Vær Varsom-plakaten.

Oslo, 17. februar 2021

Anne Weider Aasen,
Ellen Ophaug, Stein Bjøntegård, Gunnar Kagge,
Ylva Lindberg, Ingrid Rosendorf Joys, Melissa Lesamana