NN m. fl. mot TV 2
TV 2 sendte mandag 30. april 2007 et Dokument 2-program med tittelen «En frihavn for krigsforbrytere». Programmet satte fokus på at det finnes en rekke personer i Norge som er ettersøkt for krigsforbrytelser / folkemord andre steder i verden.
En av personene som var intervjuet i programmet befinner seg på en liste over 15 personer som rwandiske myndigheter har begjært utlevert fra Norge. Det oppgis i programmet at han tidligere har vært politimester i Rwandas hovedstad Kigali, men at han årene før folkemordet arbeidet i et kaffeselskap som også drev med produksjon og import av jordbruksredskaper. Videre:
«(Navn) er anklaget for å ha kjøpt 16 000 macheter privat under planleggingsfasen av folkemordet. Macheter som skal ha blitt brukt til å bevæpne mobben som gikk løs på tutsibefolkningen.»
I programmet besøker vi vedkommende hjemme i Tønsberg. I intervjuet avviser han anklagene fra Rwanda.
Senere i intervjuet:
Reporter:
«Familien (navn) kom som flyktninger til Norge i 1997. I dag er (navn) skilt fra sin kone. Hun bor et annet sted i Norge, og er i likhet med sin eksmann ettersøkt for å
ha deltatt i folkemordet. (Navn) mener at familien blir forfulgt av myndighetene i Rwanda, som et ledd i en konspirasjon mot hutuer.»
Mens reporteren leser teksten over viser intervjuobjektet fram to bilder av familien, ektefelle, fire barn og seg selv. Bildene står på skjermen i anslagsvis 20 sekunder.
I intervjuet avviser personen anklagene fra rwandiske myndigheter, og hevder også at antall personer som skal ha blitt drept ikke var mellom 800 000 og en million slik det er alminnelig akseptert, men rundt 280 000.
KLAGEN:
Klagerne er fire av den intervjuede personens barn. I klagebrevet heter det:
«Vi har i utgangspunktet ikke noe imot at mistenkte krigsforbrytere straffeforfølges, tvert imot. Vi har heller ikke noe imot at pressen tar opp slike saker, men nettopp fordi dette tema har en så stor alvorlighetsgrad, må det stilles strenge faglige og etiske krav til utførelsen av journalistikken for at ikke helt uskyldige mennesker skal rammes.»
Klagerne viser så til Vær Varsom-plakatens punkt 3.9, og skriver:
«I forhold til dette punktet, mener vi at vår far ikke var klar over hva han gjorde når han fremstilte sin families bilder. I hans situasjon var han åpen og fortrolig med journalisten. Journalisten burde i dette tilfellet forstått dette og ikke fremstilt bilder av familien.»
Videre viser klagerne til Vær Varsom-plakatens punkt 4.7, om identifisering:
«Visning av bildene kan ikke begrunnes i noe reelt informasjonsbehov i forhold til dokumentaren, familiens bilder har ingen relevans og betydning som skulle tilsi at de skulle vært publisert, og dette oppfattes som svært krenkende. For oss har disse bildene en svært sterk emosjonell verdi. Dette er ett av de få bildene vi har igjen fra vår familiebakgrunn, og det føles spesielt krenkende at de blir brukt i en slik sammenheng.»
TILSVARSRUNDEN:
TV 2 anfører flere grunner for bruken av familiebildene:
«TV er et bildemedium. Vi gjorde opptak da vi var hjemme hos klagernes far (navnet), på hans bopel i Norge. Han viste oss bilder fra sitt fotoalbum for å fortelle om sitt liv i Rwanda. Slik sett kunne vi også ta med TV-seerne nærmere det stedet saken handlet om. Bildene viste på den måten også en mer varm og familekjær side av klagernes far, (navnet).»
TV 2 viser videre til at klagernes far var svært opptatt av at mistanken mot ham var en del av et stort komplott, og at også hans (eks)kone var ettersøkt var et bevis på dette. «(Navnet) mente hele hans familie var forfulgt, og det var viktig for han å få frem nettopp det poenget. Dermed var det naturlig å vise bilder av familien hans.» Det preiseres at han ga TV 2 samtykke til å bruke de to familiebildene i programmet. Videre:
«TV 2 vurderte at bildene kunne brukes, til tross for at de inneholdt barn, fordi fotografiene var rundt 20 år gamle og fordi (navnet) ga tillatelse. (Navnet) var på besøk hos TV 2 dagen etter sending, men han hadde ingen innvendinger mot bildebruken.»
Det anføres at TV 2 bevisst unnlot å navngi noen av familiemedlemmene på bildene. «De bor heller ikke på samme sted som (navnet) og vi nevner ikke noe om hvor de bor. I tillegg utgjør bildene en svært liten del av en omfattende dokumentar. Vi kan ikke se at det kan identifisere verken barna eller (eks)konen ut over den krets som allerede er kjent med familieforholdene.»
Det vises også til at TV 2 har unnlatt å sette opp programmet i reprise, for ikke å forsterke eventuelle belastninger for klagerne
Klagerne opprettholder klagen. I tilsvaret heter det blant annet:
«TV 2 unnskylder seg med at fotografiene var ble tatt for mange år siden da vi var barn og at vi ikke skulle gjenkjennes på bildet som ble vist i TV-sendingen, men uansett ble vi med dette involvert i en svært alvorlig sak uten at vi engang visste om det på forhånd. Vi har alle opplevd dette som svært ubehagelig og belastende. Vi, barna, er i dag myndige, ingen andre enn oss selv skulle kunne godkjenne at bildet ble offentliggjort. Før TV 2 kunne sende bildet ut på fjernsynsskjermene, skulle redaksjonen ha søkt om tillatelse fra hver enkelt av oss. Det er oppsiktsvekkende at ansvarlige medarbeidere i et riksdekkende fjernsynsselskap som
TV 2 ikke overholder en så elementær regel.»
TV 2 har ikke hatt ytterligere kommentarer.
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagerne, fire av barna til en påstått rwandisk krigsforbryter bosatt i Norge, hevder TV 2 brøt god presseskikk i forbindelse med Dokument 2-programmet «En frihavn for krigsforbrytere«, som ble sendt i april 2007. I programmet viste den intervjuede påståtte krigsforbryteren fram to bilder av sin familie; tidligere ektefelle og fire barn. Klagerne mener TV 2 burde innhentet tillatelse til visningen av bildene og anfører at de har opplevd visningen som svært ubehagelig og belastende.
TV 2 viser til at klagernes far ga tillatelse til bildebruken, at bildene er om lag 20 år gamle, at klagerne ikke ble navngitt og at det heller ikke ble gitt noen opplysning om hvor de er bosatt i dag og at de ikke er identifiserbare ut over den krets som allerede kjenner familieforholdene. Det vises også til at bildene utgjør en svært liten del av et omfattende dokumentarprogram.
Pressens Faglige Utvalg vil innledningsvis peke på at det ut fra en presseetisk begrunnelse ikke finnes noen regel som skulle tilsi at en må innhente tillatelse før en bruker bilder av personer. Det sier seg selv at dette både prinsipielt og praktisk vil være umulig å håndtere. Det må med andre ord være bildets innhold, og konteksten det plasseres i, som vil være avgjørende for om bildet skal brukes, eventuelt om det skal innhentes tillatelse.
I det påklagede tilfellet framstår to 20 år gamle bilder av klagerne og deres foreldre i anslagsvis 20 sekunder på TV-skjermen. Utvalget har ingen problemer med å forstå det subjektive ubehaget klagerne opplever ved eksponeringen, særlig fordi klagernes far framstår som ettersøkt av rwandiske myndigheter for en svært alvorlig forbrytelse.
Utvalget vil imidlertid nettopp vektlegge at bildene er 20 år gamle, at klagerne ikke er navngitt og at kun ett av barna har samme etternavn som faren. Videre er ikke barnas bosted oppgitt i programmet. Utvalget har også registrert at TV 2 har valgt ikke å sende det påklagede programmet i reprise.
TV 2 har ikke brutt god presseskikk.
Oslo, 9. oktober 2007
Hilde Haugsgjerd,
John Olav Egeland, Halldis Nergård,
Ingeborg Moræus Hanssen, Eva Sannum, Camilla Serck-Hanssen