NN mot TV 2
TV 2 sendte mandag 30. april 2007 et Dokument 2-program med tittelen «En frihavn for krigsforbrytere». Programmet satte fokus på at det finnes en rekke personer i Norge som er ettersøkt for krigsforbrytelser / folkemord andre steder i verden.
En av personene som var intervjuet i programmet befinner seg på en liste over 15 personer som rwandiske myndigheter har begjært utlevert fra Norge. Det oppgis i programmet at han tidligere har vært politimester i Rwandas hovedstad Kigali, men at han årene før folkemordet arbeidet i et kaffeselskap som også drev med produksjon og import av jordbruksredskaper. Videre:
«(Navn) er anklaget for å ha kjøpt 16 000 macheter privat under planleggingsfasen av folkemordet. Macheter som skal ha blitt brukt til å bevæpne mobben som gikk løs på tutsibefolkningen.»
I programmet besøker vi vedkommende hjemme i Tønsberg. I intervjuet avviser han anklagene fra Rwanda.
Senere i intervjuet:
Reporter:
«Familien (navn) kom som flyktninger til Norge i 1997. I dag er (navn) skilt fra sin kone. Hun bor et annet sted i Norge, og er i likhet med sin eksmann ettersøkt for å
ha deltatt i folkemordet. (Navn) mener at familien blir forfulgt av myndighetene i Rwanda, som et ledd i en konspirasjon mot hutuer.»
Mens reporteren leser teksten over viser intervjuobjektet fram to bilder av familien, ektefelle, fire barn og seg selv. Bildene står på skjermen i anslagsvis 20 sekunder.
I intervjuet avviser personen anklagene fra rwandiske myndigheter, og hevder også at antall personer som skal ha blitt drept ikke var mellom 800 000 og en million slik det er alminnelig akseptert, men rundt 280 000.
KLAGEN:
Klager er NN, den intervjuede personens fraskilte ektefelle. Hun viser til at det ble vist bilder av henne sammen med han og deres barn. Hun anfører at det i TV-programmet feilaktig ble opplyst at hun er ettersøkt for krigsforbrytelserm og at dette kan dokumenteres fra flere kilder. Hun opplyser videre at har fått opplyst fra Kripos at de sitter med opplysninger som kaster visse mistanker mot henne. Hun hevder så i klagebrevet at det hele dreier seg om en misforstålse, fordi hun i april 1993 deltok i en demonstrasjon i Kigali mot krigshandlinger, og at det der deltok både hutu- og tutsikvinner. Hun opplyser at hun er av blandet etnisk avstamning, med tutsi-mor og hutu-far.
Når det gjelder bildebruken anfører hun at bildene ble brukt uten hennes vitende og tillatelse.
«Jeg ble spurt av TV 2s journalist Tommy Gulliksen om å delta i fjernsynsprogrammet, men avslo fordi jeg har dårlig psykisk helse og er under behandling for dette. Jeg ble ikke informert om at det nevnte bildet ville bli vist i programmet, noe jeg i så fall ville ha protestert kraftig mot. Visningen av bildet med nevnte bildetekst (teksten reporteren leste; sekr. anm.) har vært en stor belastning både for meg og mine barn, selv om fotografiet ble tatt for rundt 20 år siden da barna var mindreårige. Jeg er klar over at bildet ble frambrakt på initiativ av min eksmann. Men de ansvarlige for programmet burde ikke ha gitt han anledning til å trekke inn familien på denne måten. Jeg ble skilt fra (navnet) i 1999 og har ingen ting med han eller hans sak å gjøre. Både jeg og mine barn tar sterk avstand fra de uttalelser og synspunkter som han ga uttrykk for i programmet på Dokument 2.»
Hun opplyser at hun er relativt kjent i den nordnorske byen hun bor i og hun er redd for å bli gjenkjent som «folkemorderske» på grunn av programmet og ser heller ikke bort fra at visningen av bilder kan sette henne i fare. Hun mener hun sakesløst er dratt inn i et TV-program.
TILSVARSRUNDEN:
TV 2 oppgir at de er kjent med at klageren befinner seg på en liste som er sendt til norske
myndigheter over personer som ønskes utlevert i forbindelse med folkemordet i Rwanda. TV-kanalen mener dette er tilstrekkelig faktum for å hevde at klageren er ettersøkt. TV 2 oppgir to grunner for å ha brukt familiebilder. For det første for å vise en mer varm og familiekjær side av klagerens eksmann. For det andre for å illustrere at eksmannen var svært opptatt av at minstanken mot ham var en del av et stort komplott som også omfattet hans tidligere ektefelle.
Det opplyses i TV 2s tilsvar at man to ganger forsøkte å få kontakt med klageren før sending angående bruken av bildene, men uten å lykkes. I tidligere samtaler fikk ikke TV 2s medarbeider inntrykk av at klageren hadde andre syn på den omtalte saken enn hennes eksmann, og at det derfor ikke var noen indikasjoner på at hun ikke kunne godkjenne bruk av bildene, og at det heller ikke forelå signaler som skulle tilsi at hennes eksmann alene ikke kunne godkjenne bildebruken. I tillegg anføres det at verken klagerens navn eller bosted ble oppgitt i programmet, og dessuten at bildene er rundt 20 år gamle. Hun deler heller ikke familienavn med den intervjuede eksmannen. Endelig opplyser TV 2 at det ble besluttet å ikke sende programmet i reprise, for å gjøre belastningen mindre for henne og resten av familien.
Klageren hevder i sitt tilsvar at TV 2 tar feil når de hevder hun står på listen hos Kripos over personer fra Rwanda som er begjært utlevert. Hun hevder å ha fått dette bekreftet fra Kripos. Videre anføres det fra klageren at TV 2s framstilling i sitt tilsvar om at det ikke skulle være noe uvennskap mellom henne og hennes eksmann er fullstendig feil, og hun hevder at hun aldri har gitt uttrykk for annet.
Hun skriver i tilsvaret: «Under alle omstendigheter regnet jeg med at mitt svar til TV 2 ville bli respektert. Og dette er mitt hovedpoeng: Hvilken rett har journalist Gulliksen (i TV 2; sekr. anm.) og TV 2 til å eksponere meg med bilde og bildetekst en tekst som attpåtil er løgnaktig etter at jeg helt tydelig hadde klargjort at jeg ikke ville bli involvert?»
Klageren er også forundret over at TV 2 kan hevde at hennes eksmann alene kunne godkjenne at bildene ble brukt. «Hvordan kunne TV 2 dra denne konklusjonen uten å ha snakket med meg?» Det anføres i tillegg nok en gang fra klageren at bruken av bildene «ikke bare har vært ubehagelig, men også har satt meg i fare».
TV 2 opplyser i sitt siste tilsvar at «Redaksjonen har dobbeltsjekket sine opplysninger med flere uavhengige kilder som bekrefter at hun (klageren; sekr. anm.) er ettersøkt av rwandiske myndigheter.»
Om klagerens påstand om at TV 2 ikke respekterte hennes ønske om ikke å bli involvert i programmet skriver TV-kanalen i tilsvaret: «(NN) ga beskjed om at hun ikke ønsket å stille til intervju i forbindelse med dokumentaren. Det ble respektert og hun er kun omtalt i en bisetning i programmert. Hun er i den forbindelse ikke navngitt, og ikke på noen måte identifisert. Vi legger også vekt på at hun ikke har samme etternavn som sin tidligere mann, og at hun bor et helt annet sted i landet. Med tanke på sakens alvorlige art og de alvorlige anklagene som foreligger mot (NN) og hennes eks-mann, kan vi ikke se at hun blir urettmessig involvert.»
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klageren er tidligere ektefelle til en påstått rwandisk krigsforbryter bosatt i Norge. Hun mener TV 2 brøt god presseskikk i forbindelse med Dokument 2-programmet «En frihavn for krigsforbrytere«, som ble sendt i april 2007. I programmet viste den intervjuede påståtte krigsforbryteren fram to bilder av sin familie; tidligere ektefelle og fire barn. Det ble i programmet også opplyst at klageren var ettersøkt av rwandiske myndigheter, noe hun avviser. Klagens hovedpoeng er imidlertid framvisningen av bildet av familien uten at det var gitt tillatelse til dette, og den belastning framvisningen har medført for henne.
TV 2 viser til at klagerens eksmann ga tillatelse til bildebruken, at bildene er om lag 20 år gamle, at klageren ikke ble navngitt og at hun heller ikke har samme familienavn som sin eksmann. Det ble heller ikke gitt noen opplysning om hvor i landet hun nå er bosatt. TV 2 mener hun ikke er identifiserbar ut over den krets som allerede kjenner familieforholdene. Det vises også til at bildene utgjør en svært liten del av et omfattende dokumentarprogram.
Pressens Faglige Utvalg vil innledningsvis peke på at det ut fra en presseetisk begrunnelse ikke finnes noen regel som skulle tilsi at en må innhente tillatelse før en bruker bilder av personer. Det sier seg selv at dette både prinsipielt og praktisk vil være umulig å håndtere. Det må med andre ord være bildets innhold, og konteksten det plasseres i, som vil være avgjørende for om bildet skal brukes, eventuelt om det skal innhentes tillatelse.
I det påklagede tilfellet framstår to 20 år gamle bilder av klageren, hennes tidligere ektefelle og fire barn i anslagsvis 20 sekunder på TV-skjermen. Utvalget har ingen problemer med å forstå det subjektive ubehaget klageren opplever ved eksponeringen, særlig fordi klagerens tidligere ektefelle framstår som ettersøkt av rwandiske myndigheter for en svært alvorlig forbrytelse.
Utvalget vil imidlertid nettopp vektlegge at bildene er 20 år gamle, at klageren ikke er navngitt og heller ikke har samme familienavn som den intervjuede eksektefellen. Videre er ikke klagerens bosted oppgitt i programmet. Utvalget har også registrert at TV 2 har valgt ikke å sende det påklagede programmet i reprise.
TV 2 har ikke brutt god presseskikk.
Oslo, 9. oktober 2007
Hilde Haugsgjerd,
John Olav Egeland, Halldis Nergård,
Ingeborg Moræus Hanssen, Eva Sannum, Camilla Serck-Hanssen