Svein Sire mot Tromsø
Tromsø brakte 4. november 1998 , inne i avisen, en nyhetsartikkel med den fem-spaltede tittelen » Behandlet som dyr «. Ingressen lød:
» Flere titalls barn lå hjelpeløse i årevis og ble fysisk og psykisk mishandlet. De led av sykdommen leddtuberkulose, og våget ikke si fra «.
Av artikkelen, som var basert på en pressekonferanse, framgikk det at «Dette skjedde på Kysthospitalet i Tromsø på 1940- og -50-tallet. I dag er disse menneskene i femtiårene. Historien de forteller er uvirkelig, ubegripelig og grotesk. Den er en hittil ukjent del av norsk helsevesens historie».
Tre tidligere pasienter uttaler seg til avisen. «Nå ønsker de å samle flest mulig av ‘Kysthospitalets barn’ og tidligere ansatte til et åpent seminar i Tromsø i slutten av denne måneden. (…) Hensikten er å sette fokus på det som skjedde den gangen, og sørge for at historien blir kjent».
Under mellomtittelen » Tre tyranner » forteller de intervjuede om sin tid ved hospitalet, og det heter i et avsnitt:
» I tillegg til torturen ved å ligge stille i årevis, kom mishandlingen. De ufattelige overgrepene begått av ansatte ved sykehuset. De understreker at ikke alle var tyranner. Men de nevner spesielt tre personer som holdt på i årevis. Iallfall to av dem skal være døde nå.
Først da Ragnar Wiesener (en av de intervjuede; sekr. anm.) tok mot til seg og sa fra til overlegen – 11 år gammel – ble den verste av overgriperne avskjediget. Det var i 1952 «.
Og under mellomtittelen » Fysisk avstraffelse «:
» Videre ble barna pisket med bjørkeris til blodet fløt, dratt i håret, dratt i ørene eller dukket under vann mens de ble badet «.
KLAGEN:
Klager er overlege Svein Sire, som viser til vedlagt kopi av brev han dagen før klagen til PFU sendte til avisen, med henblikk på å få på trykk. «Som det fremgår av inseratet mener jeg blant annet at artikkelen ikke holder mål rent journalistisk . Dette gjelder i særlig grad overskriften som er grovt insinuerende overfor et statlig sykehus og den behandling som der ble gitt». I innlegget skriver klageren bl.a. følgende om Tromsøs artikkel:
«Innholdet gir leserne et inntrykk av meget kritikkverdige forhold hva angår såvel den medisinske behandlingen som den faglig administrative ledelse av det medisinske personale. Selv om det ikke nevnes med navn vil mange av de eldre tromsøværinger og gjenlevende pasienter huske at det var min far som i nærmere 20 år hadde dette ansvaret ved Kysthospitalet «.
Klageren mener «kritikken av den medisinske behandlingen, slik pasientene nå 50 år senere husker den, må ses i lys av hvilke behandlingsmuligheter man dengang hadde». «I vår tid, nå 50 år senere, kan en slik behandling virke unødvendig streng, men var dengang et helt akseptert medisinsk behandlingsprinsipp».
Når det gjelder «anklagene som anføres mot 3 ansatte», finner klageren disse «alvorlige» og «burde selvsagt ha vært tatt opp på et tidligere tidspunkt enn nå 50 år senere». » At de ting som beskrives ikke ble rapportert av annet medisinsk personale virker i seg selv merkelig. Vår familie var de første årene etter krigen innlosjert i sykehuset og jeg hadde da selv endel kontakt med jevnaldrende pasienter, uten at jeg kan huske forhold av den typen som her nevnes «.
Klageren medgir likevel: «At en ansatt ble avskjediget slik det skrives er imidlertid i seg selv en så alvorlig reaksjon at det taler for at uakseptabel opptreden forekom, dersom dette og ikke andre forhold var den konkrete grunnen til oppsigelsen».
Og klageren skriver videre:
» Det tredje punktet som bør kommenteres er selve presentasjonen og journalistens ansvar i den forbindelse. Selv om vedkommende bare refererer uttalelser fra pasienter som dengang var barn, må så sterke formuleringer som her brukes dokumenteres bedre før de kommer på trykk. Flertallet av de personer som dengang arbeidet ved sykehuset er idag borte og kan ikke argumentere i saken. I en slik situasjon bør journalisten være ekstra nøye med kildegrunnlaget «.
Etter klagerens mening ville det være synd om Kysthospitalet i Tromsø for ettertiden skulle bli husket slik det nå fremstilles i bladet ‘Tromsø’s artikkel».
Klagerens innlegg sto på trykk i avisen 24.11.98.
Sekretariatet ba avisen om å få tilsendt eventuelle andre publiserte artikler om samme sak. Tromsø har oversendt kopi av minileder 06.11.98, med tittelen » Skremmende «. Dessuten fulgte kopier av oppfølgende artikler 28. og 30.11.98, med ytterligere kritisk søkelys på tidligere forhold ved Kysthospitalet.
TILSVARSRUNDE IGANGSATT:
Klageren beklaget seg i brev til PFU over at det trakk ut med avisens tilsvar, og benyttet samtidig anledningen til å anføre:
«Også etter at mitt tilsvar ble publisert (klagerens innlegg 24.11.98; sekr. anm.) har avisen fulgt saken opp med nye innlegg. Det er imidlertid påfallende at ytringer fra de leger som har uttalt seg i saken aldri har kommet på trykk. (…) Frem til i dag har ingen instans lagt frem konkrete data som underbygger påstandene om medisinsk feilbehandling».
Avisen avga etter hvert tilsvar og det het innledningsvis at pasientgruppens arbeid hadde vært vanskelig, «fordi historiske dokumenter fra den biten av sykehushistorien er makulert eller forsvunnet». «Det er svært få av helsepersonell som lever, eller i stand til å stille på en konferanse eller høring».
Men avisen fortsetter: «Vi er ikke i tvil om at når medlemmer av gruppen sier de ble behandlet som dyr, ja, så er det fordi ekspasientene føler det slik 50 år etter oppholdet. Det er ingen grunn til å tvile på etterretteligheten i utsagnene, og det er heller ingen grunn til å dra motivene til gruppen i tvil «.
Tromsø konstaterer for øvrig at det er den påklagede artikkelens tittel klageren «ikke liker». «Hans far var lege og hadde sitt virke på Kysthospitalet for 50 år siden. Det er på denne bakgrunn Sire påberoper seg å være part i saken. Han trekker ekspasientenes uttalelser i tvil, men kan ikke dokumentere at behandlingen av TUB-barn var eksemplarisk og feilfri. Svein Sire er sønn av en ansatt på Kysthospitalet. Tromsø har ikke navngitt noen av de ansatte i den innklagede artikkel».
Og Tromsø tilføyer: Debatten om forholdene på Kysthospitalet har vært og er levende. Nesten alle debattdeltakere holder til i avisens nedslagsfelt. Det gjør ikke Svein Sire, og han kan derfor ikke forlange at avisen skulle be om kommentarer fra en legesønn med postadresse Oslo . Tromsø vil hevde at saken er løst på tilfredsstillende måte, og at det ikke foreligger noe brudd på god presseskikk».
Klageren bemerker igjen at avisen ikke overholder PFU-vedtektenes svarfrister.
I tilsvaret viser klageren til avisens anførsel om at «svært få av daværende helsepersonell nå er i live» og skriver: «Dette burde avisen også ha tatt hensyn til ved utformingen av nevnte artikkel». Her refererer klageren til Vær Varsom-plakatens punkt 3.2, om kildekritikk, punkt 3.3, om premissene for intervjusituasjonen, og punkt 4.14, om samtidig imøtegåelse.
Klageren viser til avisens anførsel om at det ikke er grunn til å betvile etterretteligheten i utsagnene fra ekspasientene, og skriver: » Hva jeg har forstått er det pasientene selv som overfor hverandre dokumenterer de overgrep som skal ha foregått fra pleiepersonell. Jeg kan ikke se at noen annen, nøytral instans har bekreftet dette «.
Her viser klageren for øvrig til kontakt han nylig har hatt med annen ekspertise og fått bekreftelse på at «de behandlingsprinsipper som ble fulgt i det aktuelle tilfellet var korrekte i forhold til datidens muligheter». » Slike opplysninger hadde det vært mulig å innhente for både bladet Tromsø og ekspasientgruppen i forkant av den aktuelle artikkelen «.
På ny tar klageren for seg avisen tittelbruk, som han mener «ikke er forenlig med god presseskikk». Klageren kan ikke se at ekspasientene noe sted i artikkelen bruker en slik formulering. «At de føler det slik etter 50 år… kan vel hende, men da burde overskriften ha
hatt en helt annen ordlyd». I denne sammenheng viser klageren til Vær Varsom-plakatens punkt 4.1, om saklighet og omtanke, og punkt 4.4, om overskrifter som skal ha dekning i stoffet.
Når det gjelder avisens anførsel om at ingen navn nevnes i artikkelen, skriver klageren: » I en forholdsvis liten by som Tromsø der Kysthospitalet var en meget kjent institusjon, og der min far arbeidet i 25 år, er det ikke vanskelig å identifisere hvem som i den tiden hadde det medisinske behandlingsansvar . Jeg har da også mottatt en rekke henvendelser fra tromsøborgere som er meget forskrekket over hva som har stått på trykk».
For øvrig nevner klageren at en av ekspasientene som uttaler seg, selv er journalist – i avisen Nordlys – og at gruppen vurderer å reise erstatningskrav.
Tromsø finner det «meningsløst å fortsette skriveriene om hvilke syn og opplevelse som skal tillegges størst vekt». «Det er likevel grunn til å nevne at avisen ikke på noe tidspunkt har lagt begrensninger på lesernes muligheter til å delta i debatten. Det gjelder også lege Svein Sires mulighet. Han fikk sitt leserinnlegg på trykk så hurtig som mulig etter at det kom inn i vårt avishus . Uansett hvordan man snur og vender det, er og blir det slik at det er ulike syn på hvordan behandlingen på Kysthospitalet var».
Og redaktøren tilføyer: «Sire har sin versjon fra guttedagene i småbyen Tromsø. Pasientene som har brukt flere tiår på å bearbeide opplevelsene, har en helt annen oppfatning av hva som skjedde. De står frem i storbyen Tromsø. At det blant denne gruppen befinner seg en journalist er intet ankepunkt. Journalister har samme rett som alle andre samfunnsborgere til å fortelle om sine opplevelser som TUB-barn. (…) At det kastes nytt lys over denne helsehistorien har svært stor offentlig interesse».
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en nyhetsartikkel i avisen Tromsø, der personer som på 1940- og -50-tallet hadde vært tuberkulosepasienter ved det lokale Kysthospitalet, sto fram og fortalte om fysisk og psykisk mishandling. Klageren er sønn av legen som den gang hadde det medisinske og administrative ansvaret ved hospitalet. Selv om navn ikke nevnes i artikkelen, hevder klageren at mange eldre i Tromsø vil huske faren. Klageren reagerer særlig på den konstaterende tittelen «Behandlet som dyr», som han finner grovt insinuerende og ikke kan se at det er dekning for i stoffet. Dessuten påpeker klageren manglende kildekritikk og dokumentasjon av de alvorlige påstandene.
Tromsø anfører at avisen ikke har hatt grunn til å betvile etterretteligheten i de tidligere pasientenes utsagn. Når det gjelder kildegrunnlaget, anfører avisen at historiske dokumenter fra den aktuelle sykehusperioden er makulert eller forsvunnet, og at svært få av helsepersonellet fra den gang er i live. Tromsø kan heller ikke se at klageren har kommet med noen motdokumentasjon. Avisen påpeker for øvrig at klageren raskt fikk på trykk et lengre innlegg han sendte redaksjonen.
Pressens Faglige Utvalg mener Tromsø var i sin fulle rett til å viderebringe ekspasientenes kritikk av tidligere forhold ved det omtalte hospitalet. Utvalget viser til Vær Varsom-plakatens punkt 1.5, der det heter: «Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre».
Utvalget kan forstå klagerens reaksjon på artikkelens tittel og innhold, og vil minne om de presseetiske kravene til kildekritikk og angrepne parters rett til samtidig imøtegåelse.
I det påklagede tilfellet kan utvalget imidlertid vanskelig se at det fantes alternative kilder det ville være naturlig å henvende seg til, femti år etter de påståtte overgrep. Selv om avisen hadde kontaktet eksperter på det aktuelle medisinske området, ville ikke disse under noen omstendigheter hatt mulighet til å vurdere riktigheten av ekspasientenes konkrete påstander.
Tromsø har ikke brutt god presseskikk.
Oslo, 23. mars 1999
Sven Egil Omdal,
Odd Isungset, Thor Woje,
Grete Faremo, Brit Fougner