Adv. Anne Merete Nicolaysen (p.v.a. Martin Schøyen) Adv.firma Haavind Vislie DA mot NRK
NRK Brennpunkt satte i to dokumentarprogram, sendt henholdsvis 7. og 14. september 2004 , søkelys på bakgrunnen for den norske «mangemillionæren» Martin Schøyens samlinger av buddhistiske skrifter og såkalte magiske krukker.
I «Skriftsamleren» del 1fulgte Brennpunkt-redaksjonen Schøyens samling av skriftfragmenter tilbake til Afghanistan og Pakistan, med etterprøving av Schøyens tidligere opplysninger om at han ved hjelp av buddhististiske flyktninger reddet skriftene unna Talibanregimet. Programmet frambringer materiale i form av intervjuer og faksimiler som dels er ment å dokumentere og dels sannsynliggjøre at store deler av Schøyens skriftsamling er ulovlig fjernet smuglergods. Mot slutten av del 1 sier dokumentarens kommentator:
» Schøyen-samlingens buddhistiske skrifter ble altså ikke reddet fra Taliban, men ble i hovedsak smuglet ut av Afghanistan før Taliban kom til makten. Minst to, men trolig seks skriftstykker, stammer fra en stjålet samling av buddhistiske skrifter fra Afghanistans nasjonalmuseum. Dette har Schøyen og forskerne som har studert samlingen tiet om siden 1988. Deler av materialet som Schøyen hevder er reddet fra Afghanistan, ble gravet ut i Nord-Pakistan. Et land som har klare lover mot plyndring og smugling.
Til tross for gjentatte forespørsler nekter Schøyen å la seg intervjue av Brennpunkt, men gjennom sin advokat hevder han at han ikke kjenner til noen manuskripter i sin samling som er ervervet på ulovlig vis. »
I «Skriftsamleren» del 2 het det innledningsvis at «forskere og institusjoner lar seg bruke for å hvitvaske kulturskatter uten en klar eierhistorie». En tidligere «kunsteventyrer» er overbevist om at Martin Schøyen har handlet direkte med smuglere, og at det konkret dreide som arkeologiske funn i Gilgit-området i Pakistan. Et sted sier kommentatoren:
» Mye tyder på at Schøyens og andres oppkjøp av buddhistiske skrifter bidro til en plyndringsbølge av gamle klostre i Gilgit, for tidligere var det ikke noe stort marked for slike skrifter. Schøyen vil ikke snakke med Brennpunkt, men bekrefter til Aftenposten at 200 til 300 skriftbiter i hans samling er fra Pakistan. »
Siste halvdel av dokumentaren tar for seg det forhold at Martin Schøyen også «har en av verdens største samlinger av det som kalles magiske krukker», ialt 600-700 objekter med opphav i Irak og lagret i London . Det framgår at det etter Golf-krigen ble innledet en fase med plyndring av irakiske antikviteter, og at det i Norge er inntil tre års fengsel for å kjøpe eller eie antikviteter som er tatt ut av Irak etter 1991. Kommentatoren fortsetter:
» Ifølge Brennpunkts kilder kjøpte Martin Schøyen de magiske krukkene fra den jordanske antikvitetshandleren (utydelig navn) som hadde nære bånd til landets kongefamilie. Den nå avdøde forretningsmannen hadde en svært romslig eksportlisens, som gjorde ham i stand til å frakte nesten hva det måtte være til London. Våre kilder hevder krukkene først ble solgt til dette kunstgalleriet (bilder av London-galleri), hvor Schøyen kjøpte dem for anslagsvis 25 millioner kroner. »
Brennpunkt har her alliert seg med en britisk arkeolog og krukkeekspert som «i lange perioder siden 1987 arbeidet ved Bagdad-museets samlinger». Hun finner Schøyen-samlingen av krukker «mistenkelig». Professor Jens Braarvig ved Universitetet i Oslo sier imidlertid at de dokumentene han har sett, viser at krukkesamlingen har vært i privat eie siden 1930-tallet. «-Men jeg vil understreke at jeg ikke kjenner detaljene rundt samlingen. Mitt inntrykk, og dokumentene jeg har sett, sier at det er helt legalt.»
I «Skriftsamleren» del 2 brukes i to omganger skjult kamera i sammenheng med at det er University College London (UCL) som oppbevarer Schøyen-krukkene. På det ene skjulte opptaket sier en UCL-professor at «de fleste [krukkene] er dessverre uten eierhistorie». Andre gang filmes et avlåst UCL-lagerrom som angivelig skal inneholde Schøyen-krukkene. Mot slutten sier kommentatoren:
» Både Universitetet i Oslo og University College London har et nært samarbeid med Martin Schøyen. Til tross for at sentrale deler av hans håndskriftsamling er smuglergods og har en tvilsom eierhistorie, har de likevel valgt å forske på hans materiale. Først etter Brennpunkts avsløringer har nå Universitetet i Oslo lagt forskningen på is og igangsatt en intern granskning. UCL forsket også på materiale de visste var tvilsomt, og prøvde å avlede Brennpunkt. Vi fikk et nytt intervju med UCL, som nå beklager det inntrufne. »
På NRK Brennpunkts nettsider ble det parallelt publisert artikler som baserte seg på opplysninger som framkom i de to dokumentarene. Også på andre NRK.no-sider ble saken fulgt opp.
KLAGEN:
Klager er advokat Anne Merete Nicolaysen på vegne av Martin Schøyen. Klagen omfatter de to TV-dokumentarene og «internettsidene som utfyller programmet». Videre skriver klageren:
«Programmet inneholder direkte feil, er unøyaktig og vinklet skjevt og tendensiøst og etterlater et feilaktig inntrykk av Martin Schøyen som samler, og av opprinnelsen til Schøyensamlingens jødiske, magiske boller (i programmet omtalt som krus; sekr. anm.) og buddhistiske skrifter. Brennpunktredaksjonen har ikke i tilstrekkelig grad utført sin kildekritiske oppgave. De sterke påstandene som fremsettes er ikke i tilstrekkelig grad dokumentert. Kravet til dokumentasjon og etterrettelighet er ikke oppfylt.»
» Selv om Martin Schøyen ikke ønsket å la seg intervjue i programmet, opphever ikke dette redaksjonens selvstendige ansvar for å påse at saksfremstillingen er korrekt, ei heller senker dette redaksjonens krav til kontroll av opplysninger .»
Slik klageren ser det, bygger Brennpunkt på to hovedhypoteser: «1) Martin Schøyen har kjøpt smuglergods i London, herunder stjålne skrifter fra Kabul Museum, og 2) de magiske bollene stammer fra Irak og er utført etter første gulfkrig. Martin Schøyen har således utført en straffbar handling ved å kjøpe og eie slike boller. Hele vinklingen på programmet er et forsøk på å underbygge disse alvorlige beskyldningene. Ingen av beskyldningene er i samsvar med det faktiske forhold og ingen av beskyldningene er dokumentert i programmene. »
«Et vesentlig poeng fra NRK Brennpunkts side når det gjelder beskyldningen om ?plyndring av Kabul Museum? er påvisningen av at det finnes fragmenter i Schøyensamlingen innlemmet i 1998 som skulle stamme fra Kabul Museum. Dette er ikke riktig, disse fragmentene befinner seg ikke i Schøyensamlingen. »
Klageren viser her til brev til Kringkastingssjefen 24.09.04, med kopi til Brennpunkt-redaksjonen, der «det ble opplyst at Martin Schøyen ikke anså de angjeldende buddhistiske tekster som stammet fra Kabul Museum å tilhøre Schøyensamlingen. Det vises også til en japansk professor, som anbefaler at Martin Schøyen ikke returnerer de to skriftfragmentene før det er klarlagt om de har vært oppbevart ved museet i Kabul. (Kopi av e-brev vedlagt).
Når det gjelder den angivelige plyndringen i Gilgit-området i Pakistan, og påstanden om at Schøyen skulle hatt direktekontakt med smuglere, vises i dokumentaren (og på nettet) en telefaks som Schøyen, ifølge klageren, sendte til en antikvitetsbokhandler i USA. Klageren skriver: » Det er i programmet foretatt en grov manipulasjon av meningsinnholdet i faksen. Faksen omhandlet ikke Schøyens buddhistiske skrifter i det hele tatt, men forfalskede skrifter fra Induskulturen 2500-188 BC. »
Klageren forutsetter at NRK vil kunne opplyse hvem de har fått telefaksen av og framlegge denne i lesbar stand. » En slik manipulering av en faks som urettmessig er kommet Brennpunktredaksjonen i hende, viser både mangel på kildekritikk, og totalt manglende kontroll av at opplysningene som gis er korrekte. »
Videre mener klageren å kunne påvise en rekke feilopplysninger, både hva funnsteder og årstall angår. Dette skal også gjelde ett av hovedpunktene i dokumentarens del 1, der det hevdes at Schøyens fortelling om redningsoperasjonen er usann. Klageren viser her til «komplekse» forhold som det detaljert redegjøres for, innen hun skriver:
«Både før og etter 1998 ble den gjenværende rest av de buddhistiske skriftene reddet ut av Afghanistan over pass nord for Khyber-passet, både på eselrygg og med bil, og etter 1998 forsøkt hindret av Taliban. Dette er korthistorien slik Schøyen ble fortalt i London og følgelig refererte til media i 2001. Imidlertid består Schøyens egentlige redningsoperasjon i at han lykkes i å bringe materialet sammen igjen, konservere det og gjøre det tilgjengelig for forskere. »
Klageren går også i rette med at Schøyens redningsoperasjon settes i sammenheng med «eventuell plyndring». Ifølge klageren var fragmentene allerede funnet og for det meste fraktet ut av Afghanistan på tidspunktet for redningsoperasjonen. Også når det gjelder referanse til eksperter ved British Museum hevder klageren at NRK Brennpunkt manipulerer og kommer med faktafeil. » Det er sannsynligvis her snakk om British Librarys buddhistiske ruller, ikke Schøyens skrifter… «. Videre finner klageren det «lite seriøst» når NRK lar en tidligere «kunsteventyrer» komme med ukontrollerbare påstander som er egnet til «å kaste mistanke mot Schøyensamlingen». Det samme mener klageren om uttalelsene fra en uidentifiserbar «smugler».
I et siste punkt knyttet til «Skriftsamleren» del 1, hevder klageren at NRK også har manipulert et brev som ble forevist professor Jens Braarvig, og «det gjøres et stort poeng av datoen». Ifølge klageren fikk Braarvig bare lese siste del av brevet, mens «avsnitt to og tre i brevet er manipulert bort». Og klageren tilføyer her:
» Faktum er at forskerne aldri har forsøkt å skjule noe som helst rundt manuskriptene fra museet i Kabul og faktum om disse skriftstykkene har vært vel kjent i forskermiljøene i lang tid. Dette forskningsfunnet som aldri har vært noen hemmelighet, fremstilles av Brennpunkt som en avsløring de selv har gjort. Dette er et klart overtramp av de presseetiske regler. »
Når det gjelder dokumentarens del 2, om Schøyensamlingens magiske boller, betegner klageren det som udokumenterte påstander når det hevdes at bollene må stamme fra Irak. Ifølge klageren skal slike boller også være funnet ved arkeologiske utgravninger i Syria, Jordan og Iran. » Martin Schøyen har opplyst og han har dokumentert overfor Scotland Yards Art and Antiques Unit at samlingen ble lovlig importert til England i 1988. Scotland Yard har undersøkt med jordanske myndigheter og har fått bekreftet at eksporttillatelsen er i orden. »
Klageren viser her til vedlagt kopi av eksporttillatelse, utstedt i Jordan 1988, og konkluderer: » Dette er altså ikke en bollesamling som stammer fra Irak og som er smuglet til England etter første gulfkrig, slik NRK Brennpunkt mener å vite. » Etter klagerens mening har NRK på dette punkt gjort seg skyldig i forhåndsdømming.
Videre setter klageren spørsmålstegn ved NRKs arbeidsmetode overfor intervjuobjektene i England, idet tre av dem «fikk spørsmål som de på forhånd ikke var forberedt på». » Dette er altså vitner som Brennpunktredaksjonen forsøkte å overraske med sine spørsmål. » Og klageren skriver dessuten:
» En rekke av de som ble intervjuet, bl.a. professor Jens Braarvig, hevder at de er blitt klippet ved redigering slik at positive uttalelser om samlingen har blitt fjernet, mens uheldig eller dårlig formulerte uttalelser er beholdt, slik at balansen i meningsinnholdet er blitt forrykket. »
Klageren går for øvrig i rette med at den britiske arkeologen som NRK allierte seg med, skulle være » en av verdens ledende eksperter på slike krukker «. Også når det gjelder dokumentarens del 2 mener klageren å kunne påvise en rekke faktiske feil, som i sum innebærer » en grov forvrengning av sannheten » som » mistenkeliggjør samlingen og sier den er ulovlig» .
Mot slutten av klagebrevet het det dessuten:
» Å insinuere at Martin Schøyen har noe å skjule, er ren forhåndsdømming. Det er intet som tilsier at Martin Schøyen har noe å skjule. (…) Programmet etterlater et feilaktig inntrykk om at Martin Schøyen kjøper og betaler forskere, spesielt professor Jens Braarvig. Dette er grovt injurierende både mot forskere – spesielt professor Jens Braarvig – og Universitetet i Oslo. »
Helt til slutt anførerer klageren at hun anser at påstandene i de to dokumentarene er forsterket gjennom repriser, tilleggsinnslag i Dagsrevyen og andre NRK-programmer, pressemeldinger og via internett.
TILSVARSRUNDEN:
NRK har avgitt et omfattende tilsvar (på over 50 A4-sider og med 36 vedlegg), som konkluderer med at Brennpunkt-redaksjonen ikke har brutt god presseskikk. «Generelt er det å si om disse dokumentarene at de er blant NRKs mest langvarige, komplekse og krevende researchprosjekter i nyere tid. Kompliserende forhold er at hovedpersonen ikke samarbeider, og at mye av journalistikken har vært drevet i noen av verdens minst tilgjengelige land som Irak, Jordan, Pakistan og Afghanistan. (…) I London og Oslo har det også vært betydelige utfordringer med å trenge inn i lukkede nettverk av samlere, smuglere og selgere. »
Det framgår at Martin Schøyen i over et år var kjent med Brennpunkt-prosjektet, og at redaksjonen i mai 2003 ba om et møte. «Schøyen svarte ikke på henvendelsen, men da vi purret ham pr. telefon ga han uttrykk for at han var lei av all skrivingen om det buddhistiske materialet. Han ble først interessert igjen da vi nevnte andre deler av samlingen.» NRKs første formelle henvendelse om intervju med Schøyen ble gjort i februar 2004, men » det har ikke vært mulig å få Schøyen i tale «.
«I likhet med de fleste medier vurderte også NRK å lage en historie om den rike og mediesky mangemillionæren Martin Schøyen. Ifølge ham selv reddet han skrifter i hele verden – mest kjent som mannen som ?lurte? Taliban og som finansierte en ?redningsoperasjon? for å få buddhismens første skriftstykker ut av Afghanistan. Den nærmest unisone positive vinklingen gjorde at Martin Schøyen fremsto som en helt – en slags bibliotekets Thor Heyerdahl. »
«Da vi begynte å undersøke denne saken, gikk vi igjennom radiointervjuer, avisartikler og fagartikler som forskerne selv hadde skrevet. En generell konklusjon var at ?redningsaksjonen? stadig endret seg. Kort sagt; historien fortonet seg etterhvert som en moderne røverhistorie. (…) Vår research ga oss grunn til å stille spørsmål ved denne litt utrolige historien. For hvor sannsynlig er det at de ytterst få buddhistene som måtte leve i Afghanistan på denne tiden, snublet over et buddhistisk bibliotek i en fjellhule.»
» Først etter at vi sendte den første av Brennpunkt-versjonene av vår dokumentar, innrømmet Schøyen for første gang at det han fortalte til alle medier i 2000 ikke var sant.» Det vises her til vedlagt kopi av artikkel i Aftenposten 10.09.04. «Schøyen reduserer sin redningsoperasjon til kjøp av manuskripter fra antikvitetshandlere i London…». I avisartikkelen bekrefter Schøyen også at han ikke visste at deler av samlingen var «gravd ulovlig ut».
Om kontakten med professor Jens Braarvig, heter det i tilsvaret: «Da han ble klar over problemstillingene som vi ønsket å reise i programmet, forsøkte Braarvig prisverdig nok å hjelpe oss med en del opplysninger. Problemet med disse opplysningene var at vi måtte basere oss på hans muntlige gjengivelse av Schøyens beskjeder og høytlesning av Schøyens dokumenter. Vi fikk ingen kopier av det han leste. » NRK mener imidlertid at intervjuet med Braarvig bekrefter «store deler av vår historie – en historie som til nå hadde vært ufortalt». «Klagers påstand om at Braarvigs positive uttalelser om samlingen er fjernet, er ikke korrekt.»
Videre skiver NRK blant annet:
» Det er korrekt at vi mener at så lenge Schøyen ikke er i stand til å legge fram dokumentasjon på hans skrifters eierhistorie, hvordan de ble fraktet til London og kvitteringer for når han kjøpte dem og hvem han kjøpte dem fra, er de for smuglergods å regne. Ikke minst fordi Schøyen selv hevder å ha betalt og organisert en ?redningsaksjon? for skriftene inne i Afghanistan, hvor smuglere lastet skriftene på eselrygger og smuglet skriftene over grensa til Pakistan. Hvordan skriftene kom derfra til London og Oslo har ikke Schøyen vært villig til å si noe om. »
Dokumentasjonen for at Schøyens buddhistiske materiale er smuglet ut av Afghanistan og Pakistan, betegnes av NRK som » overveldende «. «I tillegg er den i hovedsak bekreftet av Schøyen selv i ettertid.»
NRK finner det likeledes fastslått at Schøyen «eier to fragmenter av det han selv og hans forskere inntil nylig anså å stamme fra Kabul museum». » Vi har aldri hevdet at Schøyen har plyndret Kabul museum .»
Videre tilbakevises klagerens påstand om at redaksjonen skal ha «stjålet» og » foretatt en grov manipulasjon av meningsinnholdet » i en faks Schøyen sendte til en antikvitetsbokhandler i USA. Det opplyses at NRK fant faksen publisert på en nettside, og vedlagt følger bekreftelse på at den rettmessig har kommet innehaveren i hende.
For øvrig mener NRK at » klageren forsøker å tilsløre vårt fokus og faxens viktige innhold, nemlig at Schøyen hadde en kontakt inne i Pakistan (Gilgit). Det går også fram at hensikten med faxen var å hente ut materiale fra Pakistan, noe som er en potensiell kriminell handling i henhold til pakistansk lov.» NRK har vedlagt en redegjørelse fra redaksjonens britiske medarbeider når det gjelder innholdet i den aktuelle faksen.
Angående klagepunktet om «manipulasjon» av brevet professor Braarvig ble forevist, anser NRK dette for å være en påstand «uten substans».
NRK konstaterer ellers at klageren kommer med «nyanser og informasjon som er viktig når skriftenes opprinnelseshistorie skal fortelles». «Klagerens problem er imidlertid at dette er svært upresis informasjon og som han fortsatt ikke er villig til å dele helt og fullt med andre.»
For øvrig forsvarer NRK bruken av sine «mange kilder».
Om dokumentarens del 2 het det videre:
«Brennpunkt har ikke publisert noen konklusjon når det gjelder de ?magiske? krukkenes opprinnelse, eller om de er utført etter første gulfkrig. Vi har heller ikke hevdet at Martin Schøyen har utført en straffbar handling. Den delen av dokumentaren som angår disse krukkene, handler om flere forskeres – herunder Dr. Erica Hunters – tvil om deres opphav. Hun mener i kraft av sin kunnskap om de magiske krukkene at det er grunn til å mistenke dette for å være smuglergods fra Irak. (…) Vi mener det er relevant å nevne de lovmessige forholdene omkring gjenstander fra Irak. Dette har sammenheng med det store antallet krukker Schøyen har. »
«Dokumentaren framstiller et søk etter sannheten omkring disse krukkene. Vi hører Erica Hunters historie, vi forsøker å komme i kontakt med de relevante fagpersoner ved UCL uten hell. Vi blir villedet til å tro at krukkene er levert tilbake til Schøyen, og til slutt blir vi fortalt at UCL ikke vil levere dem tilbake til Schøyen, fordi hans dokumentasjon ikke er god nok.»
» Det nærmeste vi kom noen dokumentasjon om disse krukkene, var da Braarvig hadde undersøkt med Schøyen og fått gjengitt hovedinnholdet i hans dokumentasjon. I programmet er Braarvig intervjuet om dette og han forteller hva Schøyen har fortalt ham. Han får si at det er ingenting ulovlig ved disse krukkene. »
NRK hevder «at dokumentasjonen som er lagt ved klagen til PFU, trolig er den samme som UCL mottok fra Schøyen». «Denne og annen dokumentasjon har vi etterlyst siden i fjor høst, men uten hell.» » Vi har gjennomgått denne i et eget vedlegg. Vår konklusjon er at den reiser flere spørsmål enn den gir svar. » NRK viser her til vedlagt kopi av brev fra
antikvitetsavdelingen i det jordanske turistministeriet, der det heter at «lisensen trolig er en forfalskning».
Videre avviser NRK klagepunktene som er knyttet til «behandlingen» av intervjuobjektene. «Ettersom Schøyen ikke ville la seg intervjue, foreslo Braarvig selv å la seg intervjue for andre gang.» Ellers kan ikke NRK se at klageren har noe mandat til å klage på de øvrige medvirkendes vegne, heller ikke når det gjelder «skjulte» opptak.
«Etter programmet har det vært en kraftig dragkamp innad i UCL om hvordan man skal forholde seg til denne saken. (…) Grunnet vår avsløring har UCL-ledelsen tatt initiativet til en gjennomgang av saken, hvor de blant annet er i dialog med New Scotland Yard. Det er både vi og Erica Hunter tilfreds med og avventer resultatet av denne gjennomgangen.»
» Vår dokumentasjon viser at både Nasjonalbiblioteket, Universitetet i Oslo og University College London av hensyn til sitt forhold til Schøyen, har latt være å ta stilling til helt sentrale spørsmål vedrørende eierskap og eierhistorie til hans materiale. Dette mener vi berettiger et slikt fokus. »
Klageren påpeker i sitt tilsvar at NRK Brennpunkt ikke er innklaget for brudd på Vær Varsom-plakatens punkt 4.14, om retten til samtidig imøtegåelse. » Men selv om Martin Schøyen har valgt å avstå fra å la seg intervjue og å besvare de spørsmål som ble stilt, innebærer ikke dette at innklagede kan tilsidesette plakatens øvrige bestemmelser. »
I tilsvaret fastholder klageren at det er direkte feil når NRK påstår «at Martin Schøyen skal ha plyndret Kabul Museum» og «at Martin Schøyen skal ha bidratt til plyndringsbølge av gamle klostre i Gilgit». Ifølge klageren har Schøyen «aldri vært interessert i fragmenter fra Gilgit-området». «Martin Schøyen har kjøpt sine magiske boller i London i 1994-1995. Utførsel skjedde fra Jordan i henhold til en eksportlisens datert 1988. Der er således feil når det i programmet gis et klart uttrykk for at Martin Schøyens samling av magiske boller sannsynligvis var ulovlig utført fra Irak.»
Etter klagerens mening viser NRKs tilsvar «at det programmet søkte å dokumentere bygger på bl.a. spekulasjoner i faktum og hva som kan synes å være manglende engelskkunnskaper». » Resultatet er blitt et tendensiøst program med en klar vinkling mot at det her foreligger alvorlige forbrytelser. Martin Schøyen er blitt mistenkeliggjort uten grunnlag i faktum. »
Det meste av klagerens tilsvar brukes til å tilbakevise «de mest graverende påstander» fra NRKs side. Som eksempel på at NRK også på nettet har fremmet påstand om «plyndring» av Kabul museum fra Schøyens side, viser klageren til vedlagt utskrift av introduksjonen til dokumentaren på nrk.no?s forside.
Klageren mener NRK » synes å se helt bort fra at forskerne først kunne bli klar over at fragmentene muligens stammet fra Kabul Museum etter at forskningen på samlingen ble påbegynt. » Videre anklages NRK for å ha underslått opplysningen om at fragmentene «i dag ikke ansees som en del av Schøyensamlingen». «Videre visste innklagede at disse fragmentene ville bli sendt tilbake til Kabul Museum.»
» Den redegjørelse som innklagede har gitt i tilsvaret og den dokumentasjonen som er fremlagt, viser at innklagede ikke har sine ord i behold og at det i programmet ikke er tatt de nødvendige forbehold .»
Klageren fastholder at den tidligere omtalte faksen, som ifølge NRK skal dokumentere at Schøyen hadde smuglere som hovedkilde når det gjaldt skrifter fra Gilgit-området, var stjålet. » Innklagede har på en uredelig – og klart i strid med god presseskikk – måte, påberopt seg denne telefaks som bevis for sine uholdbare påstander.» Angående påstanden om fakstyveri, viser klageren til vedlagt kopi av brev til Schøyen fra den aktuelle amerikanske antikvitetsbokhandleren. Redegjørelsen fra Brennpunkt-redaksjonens britiske medarbeider kan etter klagerens mening ikke tillegges vekt.
Videre betrakter klageren det som «helt umulig for en kleshandler i Gilgit å kunne bekrefte at de bildene han ble forevist av fragmenter i Schøyensamlingen akkurat stammer fra ?the jeweller in Gilgit Town?.» » Påberopelse av et slikt vitne viser med all ønskelig tydelighet med hvilken manglende kildekritikk dette programmet er produsert. »
» Schøyen har ikke endret opprinnelseshistorien. Han har hele tiden gjengitt det han selv har blitt fortalt om hvordan materialet ble funnet. Innklagede bekrefter for øvrig at de var kjent med at den teorien som forskerne trodde mest på var at det materialet som Schøyen besitter er skrifter fra et gammelt buddhistisk bibliotek og stammer fra en hule i Afghanistan. Hvorfor innklagede da hele tiden har mistenkeliggjort Martin Schøyen ved å forsøke å knytte ham til plyndring i Gilgit-området, er uforståelig. »
For øvrig registrerer klageren at NRK medgir at meningsinnholdet i uttalelser fra en representant for British Museum ikke ble presist gjengitt. Slik klageren ser det, dreide det seg om en manipulasjon fra redaksjonens side.
Også når det gjelder dokumentardelen om de magiske bollene, fastholder klageren sine opprinnelige ankepunkter. «Selv om forskerne ikke ønsket å la Erica Hunter få se bollene, er det ikke dermed sagt at forskerne har noe å skjule.» Som vedlegg følger en erklæring fra UCL, datert 10.10.04. Klageren mener NRK » har vært et ukritisk mikrofonstativ for Erica Hunter» , og er igjen kritisk til bruken av anonyme kilder.
Videre påpeker klageren at NRK i dokumentaren unnlot å opplyse at eksportlisensen fra Jordan var utstedt allerede i 1988, og at jordansk politi hadde bekreftet gyldigheten.
» Innklagede hevder at de ikke har publisert noen konklusjon om at samlingen er ulovlig. Dette er en forvrengning av sannheten. Hvis Brennpunkt skal gjemme seg bak at de ikke har trukket noen konklusjon, men at de bare har viderebrakt hva andre har sagt, fremstår Brennpunkt- redaksjonen som et rent mikrofonstativ for folk som kan ha andre agendaer. Så lenge det er kjent at krukkene er innført til London etter en eksportlisens som som er funnet å være ekte, kan vi ikke se at det er grunnlag for innklagede å trekke ektheten av dokumentasjonen i tvil. »
Klageren viser samlet til Vær Varsom-punktene 3.2, om kildekritikk og kontroll av opplysninger, 3.7, om å gjengi meningsinnholdet i uttalelser, 4.1, om saklighet og omtanke i
innhold og presentasjon, 4.4, om inn- og utannonseringer som ikke skal gå lengre enn det er dekning for i stoffet, og 4.5, om å unngå forhåndsdømming.
Til slutt skriver klageren:
» Jo alvorligere beskyldningene er, jo mer må programskaperne forsikre seg om at de har dekning for sine beskyldninger. De kan f.eks. ikke som i denne saken bygge på en stjålet faks som omhandler noe helt annet, se bort fra opplysninger de mottar fordi opplysningene ikke underbygger egen arbeidshypotese og bygge på diverse anonyme kilder. Programskaperne må også ha tilstrekkelig forståelse for det stoffet som behandles og evne til å se to sider av en sak .»
NRK finner ingen grunn til å endre de innklagede programmenes konklusjoner eller sitt første tilsvar «Tvert i mot er vår historie blitt ytterligere bekreftet av de fakta som klageren selv har lagt fram i intervjuer i ulike medier etter våre sendinger, samt i sin klage til PFU.» «Memento (tidligere Museumsnytt) har avslørt at Schøyen i ettertid har fjernet eierhistorien på viktige deler av Schøyens kontroversielle materiale fra Mesopotamia (hovedsakelig Irak)». «En rekke råd, institusjoner og sentrale enkeltpersoner ber nå nasjonalbiblioteket rydde opp i sitt forhold til Schøyen.» » Spesielt ille er det om forskerne, som er avhengig av et godt forhold til slike samlere, velger å etterkomme samlerens ønske om hemmeligholdelse framfor åpenhet. »
Når det gjelder klagerens henvisning til omtale av «plyndring» på nrk.no, opplyses det at denne «henvisningspluggen» ikke er laget av Brennpunkt-redaksjonen. NRK konstaterer imidlertid at de påklagede formuleringene er i spørsmålsform, og altså ikke framstår som en påstand om «plyndring». «NRK Brennpunkt har altså ikke stilt dette spørsmålet på våre nettsider og i vårt program.»
«Klageren har også påpekt noen eksempler på det han kaller manipulasjon av fakta i programmene. Etter vårt skjønn er dette eksempler som ikke på noen måte rokker ved programmenes konklusjoner eller er i strid med god presseskikk.»
Videre fastholder NRK sin versjon av den omtalte faksens tilkomst, og betydningen av dens innhold for å få klarhet i opphavet til Schøyens pakistanske materiale. «Kompasset pekte mot Gilgit-området. Schøyen bekreftet etter programmet at 200-300 fragmenter fra hans samling kommer herfra . (…) Schøyen liker selvsagt ikke at vi siterer fra denne faxen og påpeker at han kjøper materiale direkte fra en smugler. Schøyen forsøker å tåkelegge denne avsløringen i PFU-klage 2. » (Klagerens tilsvar; sekr. anm.).
«Vi mener også at Schøyen heller ikke i forbindelse med PFU-klage 2 har redegjort for det ubehagelige faktum at hans primærkilde tidligere har levert ham buddhistiske skrifter fra dette området, at hans kilde er en smugler, og at Schøyen ikke har noe i mot at hans primærkilde opererer sammen med plyndrere .»
NRK viser for øvrig til flere andre kilder som grunnlag for å sette Gilgit-materialet i forbindelse med Schøyensamlingen. Det refereres også fra opptak av en telefonsamtale som ifølge NRK bekrefter at den omtalte faksen ikke var stjålet.
Angående klagerens påstand om at redaksjonen skulle ha manipulert med uttalelsene fra representanten for British Museum om de magiske krukkene, tilbakevises også denne. » Dette er nok et eksempel på at klager benytter dokumenterbart feilaktige fakta som grunnlag for sine klageanførsler. »
NRK merker seg klagerens anførsel om at man i dokumentaren burde ha redegjort for eksportlisensen fra Jordan, men finner det meningsløst av klageren å kreve at redaksjonen skulle presentere eller forholde seg til en dokumentasjon man på sendetidspunktet ikke hadde.
Avslutningsvis finner NRK summen av klagerens anklager » høyst urimelig «. «NRK mener at vi gjennom to tilsvar har vist at våre programmer er en nøktern og balansert presentasjon av et vanskelig tilgjengelig og komplekst tema. Vi har brukt lang tid på å presentere en så korrekt informasjon som mulig og vi har gitt klageren alle muligheter til å kommentere de fakta som kommer fram i programmet.»
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder NRK Brennpunkts to dokumentarsendinger, og parallelle artikler på redaksjonens nettsider, om samleren Martin Schøyen høsten 2004. I programmene ble det satt søkelys på bakgrunnen for den norske «mangemillionæren»s samlinger av buddhistiske skrifter og såkalte magiske krukker. Via advokat klager Schøyen over udokumenterte beskyldninger og mangel på kontroll av opplysninger. Selv om Schøyen ikke ønsket å la seg intervjue, kan ikke klageren se at dette opphever NRKs selvstendige ansvar for å gi en korrekt saksframstilling. Spesielt viser klageren til «grov manipulasjon» av meningsinnholdet i en telefaks. Klageren ser det som forhåndsdømming når dokumentarene insinuerer at Schøyen har noe å skjule.
NRK tilbakeviser klagen på alle punkter, men påpeker det kompliserende forhold at hovedpersonen ikke har villet samarbeide med redaksjonen. Det vises imidlertid til hva Schøyen senere har uttalt til andre medier, der han bekrefter opplysninger som framkommer i dokumentarene. For øvrig mener NRK å ha framlagt et omfattende og tilstrekkelig materiale til å underbygge de spørsmålsstillinger som reises, så lenge Schøyen ikke har vært villig til komme med motdokumentasjon. NRK tar ellers sterk avstand fra at det skulle være manipulert med en faks, slik klageren hevder.
Pressens Faglige Utvalg viser til Vær Varsom-plakatens punkt 1.4, der det blant annet heter: «Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold.»
I det påklagede tilfellet finner utvalgets flertall det godtgjort at NRK Brennpunkt hadde legitime grunner til å stille spørsmål ved eierhistorikken til så vel buddhistiske skrifter som magiske krukker. Flertallet konstaterer at redaksjonen har nedlagt et omfangsrikt og grundig researcharbeid som i høy grad synliggjøres i sendingene, og dermed gir seerne mulighet til å vurdere hypotesenes sannsynlighet.
Utvalgets flertall konstaterer at påstand står mot påstand mellom partene om det overveiende antall ankepunkter som inngår i klagen. Om det i dokumentarene skulle forekomme feilopplysninger, anser flertallet at klageren selv må ha et medansvar for at redaksjonen ikke i tide ble gitt mulighet til å kontrollere alle deler av informasjonen. Utvalgets flertall kan for øvrig ikke se at klageren i etterkant har anmodet NRK om konkrete rettelser av faktiske feil, eller fremmet ønske om likevel å få komme til orde med sin versjon, forut for klagen til PFU.
NRK Brennpunkt har ikke brutt god presseskikk.
Oslo, 22. februar 2005
Odd Isungset,
Hilde Haugsgjerd, John Olav Egeland, Merethe Ekanger
Selv om utvalgets mindretall finner det prisverdig at NRK Brennpunkt retter et kritisk søkelys mot Schøyen-samlingen og stiller relevante spørsmål om deler av samlingens eierhistorie, anser mindretallet likevel at programmet mangler mye av konteksten rundt flere sentrale uttalelser og dokumenter. Dermed framstår det ved flere anledninger som om det er ulovlige omstendigheter rundt Schøyen-samlingen, uten at det i hvert av disse tilfellene er tilstrekkelig grunnlag for å påstå dette. Utvalgets mindretall finner det heller ikke godt nok sannsynliggjort at klagerens virksomhet som sådan har bidratt til en bølge av plyndring og smugling. Her mener mindretallet at uttalelser i programmet burde ha vært nyansert.
På disse punkter har NRK Brennpunkt opptrådt kritikkverdig.
Oslo, 22. februar 2005
Ingeborg Moræus Hanssen, Henrik Syse