Troms Fylkeskommune, Barne- og ungdomstjenesten v. Tormod Aasland mot Troms Folkeblad

PFU-sak 184/01


SAMMENDRAG:

Troms Folkeblad brakte mandag 22. oktober 2001 en nyhetsreportasje med tittelen «Gråtende farvel med heimen. Krangel endte med ildspåsettelse».

I ingressen står det: «Sjøvegan: Gråtende tar ungdommene ved Lamo-kollektivet i Salangen de ulmede restene av heimen sin i øyesyn» .

Oppslaget er illustrert med et bilde der man ser fem personer, to menn og tre jenter, som står og ser på ruinene etter brannen. De står med ryggen til kamera.

Det framgår at Lamo-kollektivet er en institusjon for ungdom med adferdsproblemer eller spesielle omsorgsbehov. I dag er det 14 beboere på Lamo, seks av disse var tilknyttet hovedhuset som brant ned. «To av beboerne ved kollektivet ? to jenter på 14 og 16 ? har tilstått at det var de som tente på hovedhuset etter en krangel med noen av de ansatte».

«Når det lysner av dag, er restene av heimen et sterkt syn for de unge beboerne. Skjerma av de ansatte i kollektivet, er ungdommene i brannruinene for å se og å prøve å fatte det som skjedde natta før. Noen timer tidligere var det med vantro (NN) (16) sto med tårevåte øyne og beskua den mektige brannen. ?Helt jævlig. Jeg har bodd her og det er jo klart en blir glad i stedet, sier 16-åringen . Sjøl var hun på kjærestebesøk og dermed ikke i hovedhuset da brannen starta. Det var heldigvis ingen andre heller».
KLAGEN:

Klageren, Troms Fylkeskommune, Barne- og ungdomstjenesten v. Tormod Aasland, påklager to forhold.

1. «Bildet som viser 3 ungdommer med ryggen til fotografen identifiserer pga at bygdemiljøet er så lite, hvem de fire er. Av samme grunn identifiseres derfor også hvem som ikke var der, og dermed hvem som kunne være de to som tente på og som var beboere på institusjonen. Verken miljøpersonale eller ungdommene ble gjort kjent med at de ble fotografert av en journalist og at bilde ville bli brukt i avisen?Det skal ikke offentliggjøres hvem som er i institusjonen uten den enkeltes eller foresattes/verges godkjenning».

2. «I artikkelen blir en av klientene ved institusjonen sitert og navngitt. Ungdommen selv var ikke klar over at hun snakket med en journalist, da hun ikke hadde opplevd at han gav seg til kjenne som journalist. Direktøren forventer i tillegg at avisen selv har et vurderingsansvar for ansvarligheten i å intervjue et barn som ser ?heimen? brenne opp. Barnet det her gjelder, har i kraft av sin situasjon krav på anonymitet».

TILSVARSRUNDEN:

Troms Folkeblad kan ikke se at avisen ved å bruke oppslagsbildet «bringer noen ny kunnskap til leserne om hvem som kan være anklaget for å ha tent på bygningen. Bildet fanger en aktuell, beskrivende og autentisk situasjon, og de i lokalmiljøet som klarer å peke ut personene på bildet ut fra eksempelvis klær eller hårfrisyre, må man anta allerede vet hvem som er anklaget i saken». Videre anfører avisen at bilde ble tatt dagen etter brannen. «Vår journalist var ved branntomta for å ta bilder av de rykende ruinene da de fem kom gående. Han skjønte at de hadde noe med Lamo å gjøre. Han ga seg ikke til kjenne, og fotograferte dem bakfra fordi det ikke skulle være mulig å kjenne dem igjen. Alle fem var unge mennesker, og det var ikke mulig for vår journalist å se hvem som var ansatte, og hvem som var beboere».

Når det gjelder intervjuet med den 16-år gamle jenta, viser Troms Folkeblad til at journalisten som rykket ut på brannen så en ung jente og en gutt på branntomta. Journalisten skal ha presentert seg med både sitt eget navn og avisas navn. «Jenta sa hun hadde bodd der et år, og at gutten var kjæresten hennes. Journalisten spurte om lov til å intervjue henne, noen hun svarte et bekreftende ?ja? på. Hun ble stilt noen spørsmål rundt det som hadde skjedd. Journalisten fikk også hennes mobiltelefonnummer, slik at vi eventuelt kunne intervjue henne mer utfyllende neste dag». Paret skal også ha stilt opp på et bilde.

Troms Folkeblad kan vanskelig se at jentas svar «er brudd på taushetsbelagte opplysninger ? eller et ?kraftig overtramp av privatlivets fred?, slik det heter i klagen. Tvert imot, jenta gir med sine uttalelser inntrykk av å ha et svært positivt forhold til Lamo, ettersom hun framhever hvor ille det er at hennes hjem brant ned, og at hun er glad i stedet. Jenta som det i klagen refereres til som et ?barn? opplyste til Folkebladet at hun er 16 år gammel. Hun er dermed ikke myndig, men 16-åringer bør etter vår oppfatning få lov til å være meningsberettigede?Vårt spørsmål er om en 16-åring er fratatt sin ytringsfrihet fordi hun
lever under omsorg av barnevernet. Det burde ikke være mer unaturlig for en journalist å ta kontakt med en 16-åring i en barnevernsinstitusjon enn en i en ?normal? familiesituasjon.
Denne 16-åringen reagerte som hvilken som helst annen 16-åring i en tilsvarende situasjon, og Folkebladet så ingen grunn til å gjøre henne annerledes enn andre fordi hun bor i institusjon. Vårt spørsmål er om det ikke er mer belastende for en 16 år gammel jente å bli møtt med at hun har gjort noe galt ved at hun har gitt en helt uskyldig kommentar til lokalavisa i forbindelse med en dramatisk hendelse ? når hun har gjort noe så normalt som å kommentere at hennes hjem brant ned».

Klageren hevder at bakgrunnen «for at vi har tatt opp saken, er at ungdommene er lei seg og fortvilet og ble sint over oppslaget». Når det gjelder bildet, anfører klageren at bygda er lita, slik at beboerne kan gjenkjennes, og «de konklusjoner som dermed kan trekkes ble da også trukket?Videre er det rimelig uhøflig og frekt å ta bilde av noen en vet er rammet av en for dem tragedie uten å gjøre seg til kjenne, slik han beskriver de har gjort».

Når det gjelder intervjuet med den 16 år gamle jenta, hevder klageren at hun ikke oppfattet hva hun var med på. «Det har hun gitt utrykk for etterpå, og var meget skuffet og lei seg over det hun leste i avisen, og skjønte ikke at det kunne skje. Internt har vi brukt mye tid på å støtte ungdommen i at det hun sa var veldig greit og ikke noe galt. Det har vi måtte gjort for å trøste henne ved at hun ble identifisert ved fullt navn og syntes det var dumt og ble sint og lei seg». Klagerens poeng er at identifiseringen av henne og hennes bosted oppleves som et overtramp.

Troms Folkeblad understreker at det er svært lite trolig at intervjuobjektet ikke oppfattet at hun ble intervjuet.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder et større oppslag i Troms Folkeblad etter at deler av et bokollektiv for vanskeligstilte ungdommer brant ned. Et bilde viser fem mennesker ved branntomten med ryggen til, og det framgår at to av beboerne har tilstått å ha tent på huset. Klageren, Barne- og ungdomstjenesten i Troms Fylkeskommune , reagerer på at man lett kan gjenkjenne tre av beboerne på bildet, og at avisen dermed indirekte har identifisert de to beboerne som har tilstått forholdet. Videre hevder klageren at en intervjuet beboer ikke var klar over at hun snakket med en journalist, og mener avisen har gjort seg skyldig i et overtramp ved å navngi henne og hennes bosted.

Troms Folkeblad viser til at bildet fanger en aktuell situasjon på offentlig sted, og at de antatt skyldige ikke er med på bildet. Avisen hevder at de som klarer å peke ut personene på bildet, og derav slutter hvem som tente på huset, allerede vet hvem som er anklaget i saken. Avisen hevder også at journalisten presenterte seg og fikk lov til å intervjue jenta, idet hun samtykket til å la seg avbilde sammen med kjæresten sin.

Pressens Faglige Utvalg har tidligere uttalt at redaksjoner må være forsiktige med å bruke barn som intervjuobjekter, fordi disse ikke alltid er klar over virkningene av sine uttalelser. Samtidig må gjengivelse av barns egne opplevelser av forhold som angår dem selv, kunne forsvares.

Etter utvalgets mening måtte avisen kunne publisere bilder fra brannstedet. Utvalget kan ikke se at de avbildede er gjenkjennelige på en slik måte at de antatt skyldige identifiseres.

Når det gjelder intervjuet med en 16-årig beboer, konstaterer utvalget at påstand står mot påstand om hvorvidt hun var klar over at hun ble intervjuet av en journalist. Utvalget bemerker at beboeren, etter å ha uttalt seg om brannen, skal ha latt seg avbilde og deretter oppgitt sitt mobilnummer og navn til journalisten. På denne bakgrunn anser utvalget at journalisten var i god tro da han publiserte jentas ytringer, som for øvrig ikke framstår som belastende hverken for henne eller kollektivet.

Vedrørende navngivelsen av 16-åringen mener utvalget imidlertid at redaksjonen burde ha anstrengt seg ytterligere for å forsikre seg om at identifiseringen var akseptabel for jenta og hennes foresatte.

På dette punkt har Troms Folkeblad opptrådt kritikkverdig.

Oslo, 18. desember 2001
Thor Woje,
Catharina Jacobsen, John Olav Egeland, Odd Isungset,
Grete Faremo, Marvin Wiseth