NN mot Moss Dagblad

SAMMENDRAG:
Moss Dagblad brakte mandag 10. september 2001 en nyhetsartikkel over fem spalter med tittelen » Hårreisende medisinering ». Artikkelen handlet om behandlingen en pasient ved en psykiatrisk institusjon i Østfold har fått. I ingressen het det:
« Rolf Skarp fikk så store doser medisin at han sov nesten hele døgnet, og moren Randi Heiberg Skarp mener dette er hårreisende .»
Og videre i brødteksten:
«- Overlege (NN) satte ned dosen til det halve over telefonen uten å ha sett sønnen min en gang. Før jeg reiste bort hadde kommunens omsorgstjeneste lovet at han skulle få nødvendig psykiatrisk behandling. Da jeg kom hjem, fant jeg ham sovende i mørket uten mat, sier Heiberg Skarp.»
Det vises i artikkelen til at moren har skrevet og fått på trykk et leserbrev i samme avis, der hun er svært kritisk til helsemyndighetene og hvor vanskelig det er å være pårørende til psykiatriske pasienter. Artikkelen fortsetter så med et intervju med den omtalte pasienten, om hvor han har vært behandlet og hvordan han har mistrivdes.
Mot slutten av artikkelen er moren sitert slik:
»- Gruppen pårørende føler seg ofte overkjørt av spesialister og ansatte i psykiatritjenesten. Vi føler oss maktesløse og udugelige uten kompetanse. I vårt tilfelle har overlege (NN) på (institusjon) konstatert at sønnen min og jeg ikke har godt av å bo sammen, sier Heiberg Skarp og tilføyer: – Men hvem skal ta seg av ham når han har det vanskelig da?»
Helt til slutt het det:
»Moss Dagblad fikk tak i overlege NN) ved (institusjon) for kommentar tidlig torsdag ettermiddag. Han holdt da på å sette inn noen vinduer hjemme, og vi avtalte å ringe ham noen timer senere. Men da var det ingen som tok telefonen.»
Artikkelen var illustrert med bilde av den omtalte pasienten. Under hovedartikkelen var det også to undersaker – den ene et intervju med en politifullmektig om tvangsinleggelser, den andre om kapasiteten i det psykiatriske behandlingsapparatet.

KLAGEN:
Klager er den navngitte overlegen. Han skriver:
« Det sies i artikkelen at undertegnede, omtalt med fullt navn og tittel, har gjort medisinforandringer hos den intervjuedes sønn uten å se ham. Dette fremsettes som et faktum, ikke som en påstand. »
« Det fremsettes likeledes som et faktum at undertegnede, fremdeles med fullt navn og tittel, har konstatert at mor og sønn ikke har godt av å bo sammen, uten å sette dette inn i en sammenheng. »
« Journalisten har laget et vedheng med beskrivelse av kontakten med undertegnede. Nok en gang med fullt navn og tittel omtaler hun mine private gjøremål en bestemt dag før hun konstaterer at jeg noen timer senere ikke tar telefonen. »
«Jeg anerkjenner selvfølgelig pressens rett til å skrive kritisk om saker man mener det er viktig å få belyst. Jeg forventer like selvfølgelig at en journalist er kjent med at jeg som lege har en lovpålagt taushetsplikt og ikke kan svare på spørsmål om enkeltpasienter på en tilfeldig telefonhenvendelse.»
« Jeg anser at Moss Dagblad ved å bruke mitt navn og tittel på en slik måte som her er gjort, har gitt meg skadelig omtale som ikke kan rettes på ved å gå ut offentlig ut med tilbakevisning av feilaktige påstander. Avisen har brutt god presseskikk slik dette er nedfelt i Vær Varsom­plakaten og bør dømmes for dette i Pressens Faglige Utvalg. »

TILSVARSRUNDEN:
Moss Dagblad s redaktør skriver i sitt første tilsvar:
«I denne saken har ikke jeg annet å tilføre enn at klageren selvfølgelig har helt rett . Saken ble skrevet på et tidspunkt da undertegnede dessverre ikke kunne kontrollere det som sto på trykk, og det hjelper lite at det var daværende fungerende nestleder i redaksjonen som skrev saken.»
« Klageren har ikke vært i kontakt med undertegnede for å få en beklagelse for påstandene som ble trykket. Hadde vedkommende gjort det, ville han selvsagt ha fått en beklagelse på trykk så snart som mulig. Hvis (NN) ønsker en slik beklagelse, får han selvsagt det når han måtte ønske. Jeg kan bare beklage det inntrufne! »
Sekretariatet gjorde, på bakgrunn av avisens tilsvar, en henvendelse til partene med forslag til en minnelig ordning, men klageren ønsket etter noen tid å opprettholde klagen.
Klageren skriver i sitt tilsvar bl.a.:
«Jeg valgte i min opprinnelige klage å unngå å gå inn på artikkelens innhold. Jeg ønsker nå å tilføye at det i denne saken ikke er foretatt feilvurderinger eller gitt overfladisk behandling. Det gis et bilde av min faglige virksomhet som er feil, og som blir stående uimotsagt fordi jeg ikke kan gå ut i avisen og beskrive mitt arbeid med denne pasienten .»
Moss Dagblad s redaktør anfører i sitt siste tilsvar:
«Det hadde ‑ allerede da klagen kom på mitt bord ved brev fra PFU 22. oktober i fjor ‑ gått meget lang tid fra artikkelen sto på trykk (mandag 10. september). Derfor er det en del presseetiske forhold som skaper problemer ved å trykke en beklagelse fra vår side . Saken er nemlig den at en av grunnene til at artikkelen ikke skulle stått på trykk er at kilden, som sto fram med fullt navn, skulle vært vernet fra offentlighet fra vår side allerede i utgangspunktet.»
« Når vi heller ikke brakte overlege (NN)s versjon, fordi vi ikke fikk tak i ham, er dette en ytterligere grunn til at saken ikke skulle vært ?kjørt? . Dessuten ville jo (NN) av sine yrkesetiske grunner ikke kunne si noe konkret om denne saken, av hensyn til sin taushetsplikt, dersom ikke avisens journalist hadde fullmektig myndighet. (…) Derfor vil en beklagelse nødvendigvis måtte bringe saken ‑ og pasienten ‑ opp på nytt, noe jeg ser på som uheldig. En feil blir ikke bedre ved at den gjentas, med andre ord. »
«Å skrive en beklagelse som tilfredsstiller (NN) personlig, lar seg selvsagt gjøre, men ingen ville kunne forstå hva det dreier seg om, uten at (NN)s pasient nok en gang må fram i lyset, og det vil vel verken (NN), vedkommende eller avisen se seg tjent med.»
«Likevel vil jeg sterkt presisere nok en gang at vi selvsagt har gjort en feil ved trykke artikkelen slik den fremstod. Overlege (NN) ble ikke gitt adekvat anledning til kommentere påstandene . Vi trenger ikke PFU for å avdekke at god presseskikk er brutt, men aksepterer selvsagt fullt ut at PFU behandler saken.»

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klageren, som er overlege ved en behandlingsinstitusjon innen psykiatri i Østfold, mener Moss Dagblad brøt god presseskikk da avisen brakte et intervju med en pasient og hans mor. Intervjuet inneholdt kritikk av overlegen, som påklager at han ikke fikk reell mulighet til å imøtegå eller kommentere kritikken. Klageren mener også at avisen burde ha brakt en beklagelse på trykk.
Moss Dagblad har overfor klageren beklaget at han ikke fikk anledning til samtidig imøtegåelse av anklagene mot ham. Avisen forklarer at den ikke også har brakt en beklagelse på trykk med at dette ville ført til en ytterligere belastning for pasienten som var omtalt i artikkelen.
Pressens Faglige Utvalg viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.14, der det blant annet heter: «De som er utsettes for sterke beskyldninger skal såvidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktisk opplysninger.»
Etter utvalgets mening var de intervjuedes kritikk av klageren av en så alvorlig karakter at det presseetisk måtte framstå som en selvfølge å innhente hans samtidige kommentar. Videre mener utvalget at det ville vært fullt mulig å bringe en beklagelse, i en form som ikke ville ført til ytterligere belastning for de involverte i saken.
Moss Dagblad har brutt god presseskikk.

Fredrikstad, 19. februar 2002

Catharina Jacobsen,
John Olav Egeland, Liv Ekeberg,
Grete Faremo, Jan Vincents Johannessen, Marvin Wiseth