Den norske kirkes presteforening (p.v.a. medlem) v. gen.sekr. Ole-Johs. Huuse mot Glåmdalen

Glåmdalen hadde i perioden fra 17. april til 12. mai 2007 bred dekning av en omfattende straffesak mot en prest fra avisens distrikt for overgrep mot og misbruk av sin stedatter. Etter første dag i tingretten lød avisens hovedoppslag på førstesiden (17. april): «Den overgrepstiltalte presten i retten: Mishandlet av sin egen prestefar som barn». Og henvisningsteksten:

«Presten i glåmdalsdistriktet skal ifølge tiltalen ha forgrepet seg på sin egen stedatter blant annet i et kapell og i en vaskehall på en bensinstasjon. Selv hevder han å ha blitt mishandlet av sine foreldre i barndommen.»

Over to sider inne i avisen lød tittelen: «Presten tror stedatteren blander kortene:
-Adoptivfar kan ha vært voldsutøveren». Under mellomtittelen «Selv utsatt for vold» ble det referert fra tiltaltes forklaring for retten:

«-Far gikk helt fra konseptene og slo meg da han avslørte at jeg hadde smakt
brennevin, fortalte presten. Stemmen var nær ved å svikte da han fortalte at moren hadde bitt ham fordi han ikke hadde fullført et brevkurs i matematikk som hun hadde investert penger i.»

Og i et senere avsnitt om prestens forklaring:

«Han fortalte at familiens to barn nå ikke ville ha kontakt med stesøster etter at de fikk vite anklagene hennes mot faren deres. Også jentas adoptivmor som er prestens kone, støtter ham i denne saken. Hun har heller ikke lenger kontakt med adoptivdatteren.»

Senere het det dessuten:

«Tiltalte fikk inngående spørsmål fra aktor om sitt seksualliv. Da innrømmet han blant annet at han hadde søkt opp pornosider på internett som stimulans.»

Samme dag, under tittelen «Troverdighet og løgner», brakte avisen den først av en serie kommentarartikler om rettssaken, skrevet av Glåmdalens sjefredaktør Rolf Nordberg. Her het det bl.a.:

«Faren var prest og skal flere ganger ha gått fra konseptene og blant annet hamret
brutalt løs på sin sønn med begge hendene, den ene gangen etter først å ha lagt sønnen i gulvet og satt seg oppå ham. Årsaken da var at sønnen hadde smakt hjemmebrent. Prestefruen var ikke stort likere, forklarte sønnen i retten i går. Hun hadde ambisjoner om å forbedre hans matematikkprestasjoner og bestilte et korrespondansekurs. Men da sønnens motivasjon for kurset ikke var slik moren hadde ønsket, skal hun ha utøvd alvorlig vold mot 13-14-åringen ved blant annet å bite ham.»

Kommentaren viste også til at presten i retten hadde innrømmet «å ha utøvd vold én gang mot sin første kone ved å slå henne i forbindelse med at de hadde sex, og én gang mot en sønn fra dette ekteskapet ved å dytte ham hardt ned i ei barnevogn slik at han fikk sår under haka – da sønnen var fire år».

Også tiltaltes forklaring om å ha «gått inn på pornografiske sider på internett for å hente stimuli», ble kommentert av redaktøren.

Påfølgende dag, 18. april, var rettssaken igjen hovedoppslag på Glåmdalens førsteside, under tittelen «-Sexmisbrukt i Guds navn». Henvisningsteksten lød:

* Først holdt presten preken i kirken, deretter tvang han sin mindreårige stedatter til sex i bårehuset etter gudstjenesten.
* En annen gang holdt han de nakne armene hennes mot kokvarme gryter og sa at dette var en forsmak på varmen i helvete.
* Dette var noe av den rystende forklaringen stedatteren lavmælt og gråtkvalt kom med i Glåmdal tingrett i går.

I en underartikkel i samme avis ble det opplyst: «Stedatteren til den tiltalte glåmdalspresten skal også ha blitt misbrukt av sin stebestefar.»

Redaktørens kommentarartikkel fra rettssakens andre dag hadde tittelen «Prestebolig som skrekkens hus». I et avsnitt het det:

«Den vevre stedatteren til den overgreps- og voldstiltalte presten forklarte seg
lavmælt, ydmykt og snufsende om et liv som må ha fortonet seg som et helvete på jord. Dette skjedde med en detaljrikdom, sammenheng og troverdighet som neppe levnet særlig tvil blant noen av de tilstedeværende i den lukkede retten om at hun har vært utsatt for mange og brutale overgrep.»

Og senere:

«I retten i går forklarte stedatteren at tiltaltes far, som også var prest, én gang
tiltvang seg samleie med henne, og to ganger befølte henne – trolig da hun var i 10-årsalderen. ”Farmoren” hadde slått henne på rumpa. Dette var årsaken til at hun etter hvert nektet å overnatte hos dem. ”Farfaren” er siden gått bort – i motsatt fall ville det trolig blitt reist tiltale om seksuelle overgrep mot mindreårige barn også mot ham.»

Redaktøren skriver videre at det for jentas mor må være «et stort dilemma» at datteren «ikke lenger orker å benevne henne som mor». Det vises også til at moren «har valgt å stille seg helt og fullt bak sin mann og tro på at han er uskyldig». Deretter het det:

«Hadde moren vært til stede i retten i går, ville hun høyst sannsynlig begynt å
vakle. I morgen skal hun selv vitne, og det kan også bli en kamp for sine andre barn. For spørsmålet er hvor lenge barnevernet, som har mottatt ferske bekymringsmeldinger, tar sjansen på å la andre mindreårige barn fortsatt bo under samme tak som en mann som anklages for grove seksuelle overgrep og voldshandlinger mot et barn gjennom mange år. Og med en mor som ikke har tolket signaler om overgrep mot egne barn.»

Om tiltaltes forklaring i retten dagen før skrev redaktøren til slutt:

«Presten hevdet også at han ikke er noe monster. I går ble han framstilt som begge
deler, og med en styrke som gjør det vanskelig for ham noen gang å få fjernet seg fra disse betegnelsene.»

19. april var rettssaken fortsatt hovedoppslag på førstesiden, nå med tittelen «Glemte å feste grinda til kjellertrappa: -Jeg ble nektet mat i tre dager». I henvisningsteksten het det bl.a.:

«Etter å ha glemt å feste grinda til trappa, slik at den tre år gamle lillebroren kjørte
ned trappa med tråbil, ble prestens stedatter nektet mat i tre dager av ham og adoptivmoren.»

Inne i avisen, under tittelen «Straffet med taushet og sult», lød ingressen:

«I raseri over at familiens treåring kjørte utfor kjellertrappa med tråbil fordi den da 10-11 år gamle jenta hadde glemt å feste ei grind, nektet adoptivmor og stefar å
snakke med henne på 14 dager, og hun fikk ikke tilgang til kjøkkenet på tre dager.»

Denne dagen hadde redaktørens kommentarartikkel tittelen «Ingen jokere i kortstokken?». Her tok han for seg at «forsvarerens hovedpoeng nå er å reise tvil om presten er den egentlige overgriperen fordi det ikke lenger er tvil om overgrep og voldsbruk». Det vises i denne sammenheng til forsvarerens påpekning av at stedatteren bare «har en vag erindring om at hun muligens ble misbrukt en gang av sin adoptivfar før hun fylte fire år, og at hun nå har avslørt at stebestefaren også gjennomførte samleie med henne ved én anledning. Kan stedatteren ha transformert andre overgriperes handlinger til den tiltalte stefaren?»

Og videre:

«Samtidig er det noen unøyaktigheter i hennes forklaring, eksempelvis om hun ble
tvunget til munnsex i en vaskehall med eller uten børster (vaskeautomat). Om hva slags biltype overgrepet foregikk i. (…) Men slike unøyaktigheter er knapt å regne som små krusninger i flommen av volds- og overgrepspåstander, og får neppe noen betydning verken for skyldspørsmålet eller eventuelt straffeutmåling.»

Til slutt i kommentaren vises det til at prestens kone samme dag skal vitne, «og sannsynligvis vil satse alt på å framstille sin adoptivdatter som så lite troverdig som overhodet mulig». «Nå er det ikke lenger bare av hensyn til mannens sak, men for å unngå at hun selv i nær framtid eventuelt blir tiltalt enten for grove krenkelser mot barn eller medvirkning til seksuelle overgrep og vold.»

20. april hadde rettsreferatet hovedtittelen «Kona tror på ektemannens uskyld: -Påstandene om overgrep er usanne». Her gjengis «den flere timer lange forklaringen hennes» detaljert. I et avsnitt het det:

«Et ømt punkt var også forholdet mellom adoptivdatteren og ekteparets to biologiske barn. Barna har vært sterkt knyttet til hverandre.
-Er det riktig at du har nektet de to yngste kontakt med storesøster?
-Bare etter at anmeldelsen forelå. Slik jeg vurderte det, forsøkte min eldste datter å manipulere familien med broren som mellomperson. Men jeg har sagt til dem at dette bare er midlertidig. Vi håper alle at storesøster skal komme hjem igjen, sa adoptivmoren.»

21. april refererte Glåmdalen fra den forklaring en navngitt helsesøster dagen før hadde gitt i tingretten. Hun ble sitert med følgende i ingressen:

«-Jeg har sett både blåmerkene på halsen hennes, brennmerkene på armene, blodig ansikt og kraftige bloduttredelser på ryggen.»

Deretter het det:

«Helsesøsters vitneforklaring ga rystende og grufulle bilder fra et prestehjem hvor
vold, uro og krangel preget dagliglivet bak den blanke fasaden.»

Under tittelen «Helsesøster i vond skvis» skrev redaktøren i sin kommentarartikkel denne dagen bl.a:

«I mange år har jenta dekket over overgrepene og mishandlingen, og til det siste nektet hun å anmelde stefaren. Årsaken har vært at hun hele tiden var redd for å miste kontakten med småsøsknene sine, som hun er så glad i og har tatt seg mye av i hele deres oppvekst. På mange måter oppfattet hun disse som hennes eneste familie, samtidig som hun håpet at moren en dag skulle endre seg.»

26. april, under tittelen «Å bli kvitt en brysom prest», kommenterte redaktøren videre:

«Tiltalte er ingen utpreget liberal prest, men det er ikke derfor prostiet og bispedømmet eventuelt finner det periodevis noe kronglete å ha ham i staben. Derimot er det ikke enkelt å ha en prest og sjelesørger som lider av en psykisk sykdom og dermed viser merkbart varierende dagsform til tross for medisineringen. Og som ikke tar sin del av konfirmantundervisningen.»

Og senere:

«Det enøyde fellesskap som blindt bedyrer prestens uskyld ut fra at han er en trivelig kar og det virker aldeles ufattelig at han kan ha begått torturlignende vold og seksuelle overgrep i stort omfang, har et betydelig større problem enn dem som har betegnet hans stedatter som troverdig.

Tiltalte fortjener menneskelig støtte og den holdningen at han er uskyldig inntil det motsatte er bevist, men blankt å frifinne ham på forhånd er en direkte mistillitserklæring til politi og påtalemyndighet. Samtidig betyr det at de som lenge før saken havnet i retten blankt frifant presten, sannsynligvis også vil hevde at det er justismord om han så skulle bli dømt både i tingretten, lagmannsretten og eventuelt høyesterett.»

27. april omtalte Glåmdalen på førstesiden en gudstjeneste i Vinger kirke kvelden før, der prost Ingrid Vad Nilsen «ba om at sannheten og rettferdigheten må seire i rettssalen». I samme utgave ble det referert fra den forklaring tiltaltes svoger hadde gitt i retten, under tittelen «Sterke anklager mot prestens kone: -Løgner og manipulering». I et avsnitt het det:

«For hans søster på tilhørerbenken må det ha vært usedvanlig sterk kost å høre broren hevde at hun hadde kommet med løgner om adoptivdatteren og manipulert både sin mor og øvrige søsken i denne saken for å gi inntrykk av at datteren var det store problemet i familien deres.»

I samme dags kommentarartikkel skrev Glåmdalens redaktør bl.a.:

«Forsvarsvitner som intet har hørt og intet sett har stilt i retten de to siste dagene. Til en viss grad er det litt overraskende hvor tålmodig dommer Lars Mæhlumshagen er der han gang på gang tillater lange utspørringer om snømåking og plenklipping, om presten liker eller ikke liker karri, om rutiner ved matbordet, påkledning, forkskjellsbehandling av barna, og om husarbeid og barnepass var pålagt eller foregikk frivillig..»

«Det virker til og med mot sin hensikt når en barnehagestyrer føres som forsvarsvitne, og hun nesten ikke har hatt kontakt med prestens stedatter etter at sistnevnte begynte på skolen. Det første forholdet presten er tiltalt for skal nemlig ha skjedd etter skolestart.»

«Typisk for overgrepssaker er nettopp at ingen har sett og ingen har hørt, og at jenter som blir utsatt for slikt av en nær omsorgsperson holder grundig kjeft og dekker over på grunn av en blandet følelse av skyld, skam og frykt.»

Og om forklaringen prestekonas bror ga i retten:

«Broren tok den enorme belastningen det er å plukke fra hverandre en familieidyll og splitte søskner og annen familie for alltid. Som en Johannes åpenbaring eller en vestlandsfanden – alt etter ståsted – lettet han sin samvittighet og begrunnet det med at ”jeg følte at jeg ikke kunne leve med ikke å gjøre det”. Han forklarte om det han hevder er prestekonas løgner om adoptivdatteren og manipulering overfor blant andre sine søsken og gamle mor, om at adoptiv-/stedatteren ikke ble inkludert i familien.»

Helt til slutt fastslår redaktøren: «For ingen som intet har sett og intet har hørt kan være sikre på noe som helst.»

28. april refererer avisen fra sakkyndiges forklaring for retten, under tittelen «Sakkyndig konkluderer med posttraumatiske stresslidelser: -Jentas liv handlet om å overleve». Etter spørsmål fra aktor om det går an «å være så uheldig å bli misbrukt både av stefar, stebestefar og adoptivfar», gjengis sakkyndig Bente Stolpestads svar:

«-Ofte er det faktisk slik. Dette er fordi det blir et mønster. Jeg er ikke overrasket
over at hun også ble misbrukt av prestens far (som også var prest, red.anm.), for slike ting går gjerne i arv.»

Redaktørens kommentar hadde denne dagen tittelen «Når mor og far svikter». Han baserte seg på de sakkyndiges forklaringer, og særlig Bente Stolpestads:

«Hennes faglige vurdering går også ut på at det for et overgrepsoffer som stedatteren blir et mye sterkere traume dersom noen som ser eller er klar over overgrepene ikke griper inn – det oppleves som om offeret ikke er verdig til å hjelpes. Dermed la hun indirekte et særdeles tyngende ansvar på prestens kone, og på det lokale barnevernet, som fortsatt lar presteparet ha omsorgen for to andre barn under 16 år.»

«Kanskje det snart er på tide at rette instans i fylket går barnevernet i denne konkrete kommunen nærmere etter i sømmene, ikke minst for å berolige innbyggerne om at dette barnevernet faktisk gjør jobben sin, og på en god måte.»

«For denne saken handler heller ikke bare om stedatterens ve og vel, men mishandlingen hun har vært utsatt for og som flere voksenpersoner har sett resultatene av bør også ha utløst alvorlig bekymring når det gjelde de andre barna i samme hjem. I hvert fall inntil det ble endelig avklart hvem som sto bak volden og omsorgssvikten, slik Glåmdal tingrett nå vil gjøre.»

2. mai opplyste Glåmdalen at presten fortsatt nekter skyld på alle punkter i tiltalen. Under tittelen «Hadde arr etter brennmerker» ble det samtidig detaljert referert fra en legerapport basert på gynekologiske undersøkelser av tiltaltes stedatter.

I sin faste kommentarspalte skrev redaktøren denne dagen bl.a.:

«Hadde presten mandag vedgått det han tidligere har sagt eller skrevet i en barnevernssak, i brev til biskopen og i sin politiforklaring, kunne forsvareren lagt hele bredsiden til for å få ham frikjent for seksuelle overgrep. Nå skal forsvareren også forsøke å få presten frikjent for voldsutøvelse han delvis har innrømmet tidligere. I tillegg skal han overbevise retten om at presten er troverdig til tross for løgner om sin voldsutøvelse både mot sin første kone og deres barn, sin stedatter og ett av barna i sitt nåværende ekteskap.

På den annen side vet aktor at tiltalen i stor grad er bygd på stedatterens forklaring. Forskjellen er at denne forklaringen nesten uten unntak er blitt styrket av andre og også nøytrale vitner gjennom hele rettssaken. Dermed vil aktor trolig i dag prosedere på skyld på alle tiltalepunkter, og påstand om åtte-ni års fengsel.»

3. mai omtalte avisen aktors påstand om ni års fengsel for presten, og at forsvareren hadde bedt tingretten om full frifinnelse.

På kommentarplass, under tittelen «Ordets makt og bevisets stilling», skrev redaktøren bl.a.:

«Langt på vei er det påvist at presten har vært en voldsutøver i hjemmet fra i hvertfall tidlig på 1980-tallet og fram til 2006. Når hans første kone vitnet om så å si daglige slag mot henne og barna, og dyrisk opptreden for å tiltvinge seg sex med henne, er det vanskelig å bortforklare dette med sykdom på den tid når behandlende leger samtidig slår fast at han ikke har vært psykotisk etter 1983. I dette bildet hører også at han tiltrådte ny prestestilling i 1984, og ble tilsatt som prest i glåmdalsdistriktet i 1989 – sykere var han ikke.»

12. mai refererte Glåmdalen tingrettens «Knusende dom» i saken: «Presten er dømt til ni års fengsel og til å betale stedatteren 1,8 millioner kroner i oppreisning og erstatning.» Det framgikk imidlertid at dommen allerede var anket til lagmannsretten.

KLAGEN:

Klager er Den norske kirkes presteforening, på vegne av den dømte presten. «Det klages først og fremst over de daglige ”kommentarer” av sjefredaktør Rolf Nordberg, men også over enkelte av avsnittene når det gjelder reportasjen[e] fra rettssalen (gjengitt ovenfor; sekr. anm.).

Som vedlegg følger et notat fra presten selv, der det heter at klagen bygger på «den spekulative og tendensiøse dekningen av saken der pressen har kommet til å felle forhåndsdommer og videre har publisert opplysninger som for det første krenker privatlivets fred og for det annet ikke er til allmennhetens interesse. Det dreier seg således om detaljer som ikke er relevante i forhold til saken helhetlig betraktet.»

Presten ber også PFU vurdere Glåmdalens håndtering av saken «utfra rettssikkerhetsmessige hensyn». «Jeg tenker her på mulig påvirkning av vitner.» Han mener avisens dekning har påført familien stor skade, «og jeg vil særlig nevne våre hjemmeværende barn på hhv 15 og 12 år. Omtalen av min avdøde far oppleves dypt krenkende.»

I klagebrevet fra Presteforeningen vises det til en rekke punkter i Vær Varsom-plakaten som man mener Glåmdalen har forbrutt seg mot: 1.5, 3.2, 4.1, 4.3, 4.5, 4.6, 4.7 og 4.8. «Alle disse punktene er fraveket gang på gang i ”Kommentarer” men også ofte i selve reportasjene.» Og det heter videre:

«Men spesielt mener vi Kommentarene rammes av pkt. 4.5: Unngå forhåndsdømming i kriminal- og rettsreportasjer. Alle kommentarene til sjefredaktøren synes å anse tiltalte som skyldig fra første dag av rettsforhandlingene. Det legges ikke inn noen kritiske synspunkter til hans fordel eller noe forsøk på å se saken i fra en annen synsvinkel. Det tas ikke hensyn til hvordan dette kan virke på offeret og hans familie som jo i tillegg er ekstra sårbare og kan være i ubalanse i en slik situasjon, se pkt. 4.6.

Det blir også gitt klare identifikasjonstegn på andre personer som har tilknytning til saken eller er i familie, pkt 4.7. Her kommer pkt 4.8 sterkt inn i forhold til tiltaltes barn…».

TILSVARSRUNDEN:

Glåmdalens redaktør finner det vanskelig å gi et fyllestgjørende tilsvar til en klage som omfatter 39 avissider og en serie angivelige pressetiske brudd. Redaktøren har imidlertid valgt å skille mellom kommentarartiklene og dekningen for øvrig. Han skriver i tilsvaret:

«Hele straffesaken med marginale unntak gikk for åpne dører. Unntakene var da prestens nåværende kone kort forklarte seg om sin første ektemann, og da prestenes første kone
forklarte seg om ekteskapet med presten og de voldshandlinger han skal ha utøvet mot henne og deres to felles barn da de var små. Sistnevnte hadde ikke plikt til å vitne, og for å forsikre seg om at hun ikke trakk seg, ba aktor om lukket rett. I tillegg ble det ilagt referatforbud fra de sakkyndiges rapport om presten, med unntak av konklusjonene. Begrunnelsen for åpen rett er nettopp å gi offentligheten innsyn i saken.»

«Klagen inneholder ikke påstander om at Glåmdalens dekning av rettssaken inneholder faktiske feil eller feilsitater, Vi legger derfor til grunn at ikke noe av det vi har trykket er feil, men at klager mener vi skulle latt være å trykke enkelte elementer i det vi valgte å gjengi fra rettsforhandlingene. Som dokumentasjon på at vår dekning baserer seg på det som framkom i retten, vedlegges kopi av dommen fra Glåmdal tingrett (vedlegg 1).»

«Vår beslutning om å gi en grundig dekning var blant annet basert på det faktum at denne rystende saken var av svært stor interesse i vårt distrikt, og viktigheten av stor åpenhet rundt og fokus på temaet vold og seksuelle overgrep mot kvinner og barn, inkludert i kirkelige miljøer.»

«I denne saken hvor presten (og hans kone) hele tiden har stått på forklaringer som står i sterk kontrast til stedatterens og en rekke vitners forklaringer, mente vi også det var riktig å gi en relativt detaljert gjengivelse av det som skjedde i retten, og som vi mente hadde relevans for saken, bevisførselen og sakens utfall. Vi gjenga også forhold som kan bidra til å forklare hvordan en prest eventuelt kan bli en mangeårig voldsmann mot flere av sine barn, og seksuell overgriper mot sin stedatter – slik han var tiltalt og ble dømt for. Bare på den måten ville det være mulig for offentligheten å få innsikt i saken.»

Når det gjelder avisens syn på viktigheten av åpenhet i rettssaker som den aktuelle, vises det til vedlagt kopi av intervju i Glåmdalen 30.04.07 med lederen av Kirkens ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep.

Redaktøren uttrykker «forståelse for at den volds- og overgrepsdømte presten subjektivt og flere av dagene kan ha opplevd vår dekning av rettssaken som ”ensidig”». «Men slik må det bli når aktoratets vitner kommer i tur og orden før forsvarets vitner, og når aktoratet stiller med ulike vitner som hadde sett og hørt, mens forsvaret baserte seg på vitner som hadde det til felles at de ikke hadde sett og hørt, og framstilte presten som en trivelig kar og yrkesutøver. I tillegg talte ikke de sakkyndiges rapporter til fordel for den tiltalte presten, for å si det midt.»

«Vår avis var for øvrig hele tiden nøye med å få fram også forklaringene til presten og hans kone (se eksempelvis side 16 og 17 i klagers vedlegg), og det forsvareren stilte spørsmål og reiste tvil om (se eksempelvis side 37 og 38 i klagers vedlegg, som viser at vi brukte nøyaktig like stor plass på hhv aktors og forsvarers respektive prosedyrer). Også i flere kommentarer ble det brukt bred plass på forsvareren og hans argumentasjon (se eksempelvis side 24 i klagers vedlegg).»

Redaktøren påpeker at kommentarartiklene hovedsakelig baserer seg på «det som daglig kom fram og foregikk i retten, samt blant annet samtaler med forsvarer, aktor, bistandsadvokat og andre.» Når klageren hevder at én og samme kommentar bryter med Vær Varsom-plakaten på en rekke punkter, mener redaktøren dette må bero på «en
grunnleggende mangel på innsikt i ytringsfrihet, presseetikk og retten til formidling av hva som foregår og blir sagt i en åpen rettssak».

Heller ikke når det gjelder nyhetsartikler og rettsreferater kan Glåmdalens redaktør se at klageren har dokumentert noen presseetiske overtramp.

I tilsvaret tilbakevises brudd på hvert enkelt av Vær Varsom-punktene klageren har referert til. Redaktøren finner henvisningen til punkt 3.2 irrelevant, siden avisen har full anledning til å referere fra det som skjer i retten, «uten å sjekke om det vitnene forklarer er sant eller ikke». «For øvrig har retten slått fast at det er prestens og hans kones forklaringer i retten det ikke kan festes lit til.»

Når det gjelder klagerens henvisning til Vær Varsom-punkt 4.3, skriver redaktøren bl.a.:

«Prestens psykiske sykdom, medisinering og de sakkyndiges rapport var en gjenganger i retten og et vesentlig moment i saken, også fra forsvarets side. Prestens psykiske helse, inkludert konklusjonene i de sakkyndiges rapport, hadde derfor relevans til saken og kunne ikke utelates i omtalen fra retten. Det dokumenteres også ved at retten i formildende retning la vekt på kun to forhold: At presten var blitt utsatt for vold i oppveksten, og at han sliter med en manisk-depressiv lidelse som han medisineres for.»

«Den voldstiltalte presten sto fram i åpen rett og fortalte at hans far, som også var prest, og dennes kone hadde vært voldelige. Vi forstår at offentlighet rundt dette oppleves som belastende av presten selv og hans familie. Men presten kom uoppfordret med denne forklaringen i retten – med bakgrunn i at han og hans forsvarer framsatte teorien om at andre enn tiltalte kunne ha begått vold og seksuelle overgrep mot stedatteren, og at stedatteren kanaliserte dette til feilaktige anklager mot sin stefar. En slik teori hadde klar relevans for saken.»

Redaktøren kommenterer også klagerens henvisning til VV-punkt 4.7, og skriver: «Vi har ikke brukt navn på presten, selv om vi presseetisk hadde hatt full anledning til dette i en så alvorlig sak. Vårt hovedfokus har vært ikke å bringe identifiserende opplysninger om stedatteren. (…) Vi kan heller ikke se at vi har begått brudd på dette punktet ift andre personer.»

Og angående klagers referanse til VV-punkt 4.8:

«Saken dreide seg om vold, mishandling, voldtekt og seksuelle overgrep mot barn. I tillegg ble prestens barn fra både forrige og nåværende ekteskap ofte trukket fram i retten. To av dem er under 16 år i dag, en sønn og ei datter. (…) En gjenganger i retten var stedatterens forhold til sine to yngre stesøsken, som ble oppgitt å være stort sett den eneste årsaken til at stedatteren hardnakket nektet å anmelde overgrepene til politiet eller la seg behandle på legevakta.»

«Et sentralt punkt i retten var også det forhold at presten og hans kone mislikte at og etter hvert nektet sine to mindreårige barn å ha kontakt med sin stesøster etter at hun flyttet hjemmefra, spesielt etter at presten ble politianmeldt, fordi de mente stedatteren forsøkte å
manipulere familien via stebroren. De to barna under 16 år er godt kjent med tiltalen og rettssaken mot deres far, både gjennom politiet og deres foreldre.»

Klageren mener Glåmdalen bruker utfallet av rettssaken til å rettferdiggjøre sine reportasjer og kommentarer. «Dette er en avsporing.. Stoffet må basere seg på fakta som foreligger når stoffet skrives.» Og klageren fortsetter:

«La oss først få presisere at vi ikke bestrider at det er pressens oppgave å omtale pågående saker og at offentligheten har krav på innsyn. Presteforeningen er heller ikke tilhenger av at saker feies under teppet i saker på den kirkelige sektor, og ønsker ikke å legge lokk på slike saker. (…) Det vi reagerer på er stoffets form og innhold.»

Klageren fastholder at avisen «kunne ha utøvd mer av både saklighet og omtanke i innhold og presentasjon». «Som eksempel her kan nevnes Kommentaren 18. april hvor blant annet presteboligen blir karakterisert som skrekkens hus.» Det vises også til utdrag fra denne artikkelen og fra redaktørens kommentar 19. april. «Redaktørens fantasi har fått fritt spillerom og han maler et bilde som både antyder og forskrekker.»

«Det blir i klagen presisert at det må gjøres klart at skyldspørsmålet først blir avgjort ved en rettskraftig dom. Dette perspektivet mener vi ikke ble tydelig nok i alle de rettsreportasjer og kommentarer som ble laget under rettssakens gang. (…) Ingen reportasjer og kommentarer åpner for noen annen mulighet enn at tiltalte allerede er skyldig.»

Klageren registrerer at avisen har ment å være spesielt nøye med ikke å påføre offeret ekstra belastning. «Det er flott, det kan hende dette har vært Glåmdalens intensjon, men hva med resten av familien? Her er det andre barn og ikke minst ektefelle som det også burde ha vært tatt hensyn til. Barna og ikke bare offeret, er det referert til mange ganger, også i fete overskrifter. Se f. eks. Glåmdalen 17. og 19. april.»

Til slutt skriver klageren, relatert til Vær Varsom-punkt 4.7, om bl.a. klare identifikasjonstegn:

«De som er gitt i Glåmdalen er ikke laget på en måte som er ”fotografiske”, men avisen er lokalt tilknyttet og forholdene er her små. Spesielt innen Den norske kirke er arbeidsmarkedet og forholdene små og personer/prester er lett identifiserbare. Både i det nære miljøet og i Hamar bispedømme vil det derfor være lett å identifisere presten.»

Glåmdalens redaktør mener klageren må ha misforstått hvis man «oppfatter det som om vi begrunner vår dekning av rettssaken med utfallet av den».

Redaktøren forsvarer fortsatt titler og innhold i kommentarartiklene, under henvisning til «den praksis som gjelder meningsytringer». «Da må det eksempelvis være tillatt å oppsummere rystende vitneforklaringer i begrepet ”skrekkens hus”, slik det ble framstilt i retten. I kommentarene bygges det heller ikke på fri fantasi, men på kilder i retten og innen politiet, eksempelvis ift mulig tiltale mot prestens kone (som også er prest).»

Videre er redaktøren «helt uenig» i at kommentarene ikke åpnet for noen annen mulighet enn at tiltalte var skyldig. Han kan heller ikke se at det er referert til barna «i fete overskrifter» 17. og 19. april, slik klageren hevder.

Når det gjelder klagepunktet om identifisering, viser redaktøren til de hensyn det ble redegjort for i første tilsvar, herunder «det faktum at vi i en sak av en så alvorlig karakter kunne identifisert den tiltalte presten uten at dette hadde vært brudd på Vær varsom-plakaten.»

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder Glåmdalens omfattende dekning av tingrettssaken mot en lokal prest som våren 2007 sto tiltalt for overgrep mot og misbruk av sin stedatter. Den norske kirkes presteforening, med den senere dømte prestens samtykke, påklager det man betegner som spekulativ og tendensiøs journalistikk. Etter klagerens mening forhåndsdømte avisen presten, særlig gjennom sjefredaktørens daglige kommentarartikler, men også i deler av referatene fra rettssalen. Slik klageren ser det, har avisen også publisert opplysninger som krenker privatlivets fred, uten hensyntagen til uskyldig tredjepart. Klageren viser her spesielt til prestens mindreårige barn.

Glåmdalen viser til begrunnelsen for åpne rettssaker, som nettopp er å gi offentligheten innsyn. Avisen registrerer at klageren mener enkelte elementer fra rettsforhandlingene skulle vært utelatt, men kan derimot ikke se at det er påvist konkrete feil. Etter avisens mening må det legges til grunn at saken er av en rystende karakter som ytterligere tilsier åpenhet om vold og seksuelle overgrep mot kvinner og barn, inkludert i kirkelige miljøer. Glåmdalen mener ellers å ha vært nøye med å få fram forklaringene til presten og hans kone. I tillegg legger avisen vekt på at de involverte ikke er identifisert.

Pressens Faglige Utvalg viser generelt til Vær Varsom-plakatens punkt 4.5, der det blant annet heter: «Unngå forhåndsdømming i kriminal- og rettsreportasje. Gjør det klart at skyldspørsmålet for en mistenkt, anmeldt, siktet eller tiltalt først er avgjort ved rettskraftig dom.»

Utvalget viser også generelt til sin prinsipputtalelse om retts- og kriminalreportasjen, der det i tillegg heter: «Hverken i titler eller tekst må det benyttes en konstaterende form som innebærer en forhåndsdømming.» I samme prinsipputtalelse heter det dessuten om rettsreferatet: «Selv om pressen ifølge rettspleieloven har en stor frihet når det gjelder å referere fra retten, vil Pressens Faglige Utvalg påpeke nødvendigheten av å legge de samme aktsomhetskrav til grunn for rettsreferatene og reportasjene fra pågående rettssaker som det er redegjort for tidligere.»

I det påklagede tilfellet konstaterer utvalget at det dreier seg om en sjeldent bred dekning av en alvorlig straffesak over lang tid, med en tiltalt som i egenskap av sin samfunnsrolle har nytt stor tillit og respekt. Etter utvalgets mening må det her legges vekt på den sentrale posisjon en prest har i norske lokalsamfunn.

Selv om det er mulig å sette fingeren på enkeltelementer i omtalen som kan peke i retning av at tiltalte ble betraktet som skyldig før tingrettens avsa dom, anser utvalget likevel at dekningen helhetlig bærer preg av å etterstrebe nyansering. Her legger utvalget til grunn at avisen i sine referater har foretatt en noenlunde likelig fordeling av vitneutsagn som talte i respektive parters favør. Det ligger imidlertid i sakens natur at utsagn og momenter som styrker de dystre tiltalepunktene, journalistisk vil bli vektlagt.

Når det gjelder redaktørens daglige kommentarer til rettssakens utvikling, må utvalget vise til de vide rammer som må gjelde for subjektive meninger og ytringer i pressen. Selv om også leder- og kommentarspalter er underlagt de samme varsomhetskrav som øvrige
journalistiske genre, finner ikke utvalget at redaktøren i sine analyser samlet sett har gått lengre enn det er dekning for å gjøre, ut fra hva som vitterlig framkom i rettssalen.

For utvalget er det på den annen side særdeles viktig generelt å få undertstreket det ansvar som påhviler pressen i forhold til ofre og annen uskyldig tredjepart. Selv om den foreliggende klagen ikke fremmes på vegne av tiltaltes stedatter, må det i en sak som denne sterkt manes til tilbakeholdenhet når det gjelder gjengivelse av detaljer som er egnet til å påføre de direkte berørte unødige tilleggsbelastninger. I så måte kan ikke utvalget se at avisen i dette tilfellet har gått uakseptabelt langt. Slik utvalget ser det, må prestens viktige samfunnsrolle tillegges avgjørende betydning for vurderingen av denne saken.

Etter en samlet vurdering finner utvalget at Glåmdalen ikke har brutt god presseskikk.

Oslo, 23. oktober 2007

Odd Isungset,
Kirsti Nielsen, Sigrun Slapgard, John Olav Egeland,
Ingeborg Moræus Hanssen, Trygve Wyller