Adv. Christen Røer p.v.a. klienter mot Folkevett

PFU-sak 141/98


SAMMENDRAG:
Tidsskriftet Folkevett , som utgis av organisasjonen Framtiden i våre hender (FIVH), hadde i nr.1/1998 en reportasje med tittelen » Et gufs fra fortiden «. Ingressen lød, i «jeg»-form fra journalistens side:
» – Vi lever som slaver, sa plantasjearbeiderne.
– Et gufs fra fortiden, kommenterte jeg i Dagbladet.
– Dette er ærekrenkende, sa Braastad junior, Patrick.
– De har ikke en gang snakket med oss, klagde ekteparet Braastad.
– Tull og vås, svarte Dagbladet og jeg.
– Vi glemte dessverre at dere skulle komme, unnskyldte Braastad Junior, Jan.
– Vi lar fru Braastad snakke i fred, sa Dagsrevyen «.
Reportasjen bygger på et besøk Folkevetts medarbeider gjorde på ananasplantasjer tilhørende selskap Safco i Elfenbenskysten, sammen med er reportasjeteam fra Dagbladet. Det framgår at besøket ble gjort for å rapportere om Fremtiden i våre henders NorWatch-prosjekt, som omfatter «flere norske selskap på Afrikas gullkyst». Videre opplyses det at ananasplantasjene drives av ekteparet Astrid og Robert Brastad, som ikke var til stede da besøket ble gjort. Reportasjen var illustrert med en rekke bilder med plantasjearbeidere.
Om selskapet Safco heter det: «Allerede i 1949 ble det grunnlagt av Robert Braastad, sønn av Gjøvik-mannen Sverre Braastad som slo seg opp som konjakk-produsent i Frankrike tidlig på 1900-tallet. (…) Robert og fru Astrid har etter et langt liv som plantasjeherrer overlatt driften til sønnen Jan».
Flere fremmedarbeidere fra Burkina Faso er intervjuet, og en av dem uttaler: «- Vi vil fortelle dere hvordan livet på plantasjene er, men dere må ikke skrive hva vi heter. Da mister vi jobbene våre». En annen tidligere Safco-ansatt sier: «- Vi fra Elfenbenskysten er ikke villige
til å jobbe for en slik sultelønn». Bladet tilføyer: «Arbeiderne klager også over at de må jobbe med sprøytemidler som gjør dem sjuke». Og reporteren fastslår for egen del: «Jeg reiser fra plantasjene med en sterk følelse av å ha opplevd et gufs fra fortiden».
I et avsnitt skriver journalisten dessuten:
» Før jeg dro til Elfenbenskysten kontaktet jeg Braastad-familien med forespørsel om å få besøke Safco, slik vi alltid gjør i forbindelse med NorWatch-reiser. Men på tross av flere henvendelser til diverse adresser, fikk jeg ingen svar. Tilbake i Norge forsøker jeg igjen å komme i kontakt med Braastads for å få deres kommentarer til det plantasjearbeiderne har fortalt oss. Dagbladet trykker sin reportasje ‘Sultelønn på norsk plantasje’, med kommentar fra meg om ‘gufs fra fortiden’ «.
Reportasjen viser til reaksjoner fra Braastad-familien kort tid etter: «Hvorfor har dere ikke kontaktet Braastad selv, slik at de kan imøtegå den grove kritikken?». Braastads kom deretter til orde med tilsvar i Dagbladet. Det vises også til Dagsrevy-intervju med Astrid Braastad.

I nr.4/1998 publiserte Folkevett et tilsvar fra Astrid og Robert Braastad. Under tittelen » Tilsvar angående FIVHs angrep mot ananasplantasjen Safco i Elfenbenskysten » tilbakeviste ekteparet «de alvorlige påstander» som «uriktige og ærekrenkende». «Vi kan dessverre ikke se at den slags journalistikk som FIVH har vist i denne sak har bidratt til å peke på de virkelige problemer i Afrika. Dere har skutt på feil målskive, og det gjorde oss spesielt vondt etter et langt og tildels vanskelig liv med plantasjearbeid i Elfenbenskysten».

Som «hale» på tilsvaret brakte Folkevett en redaksjonell kommentar til tilsvaret. Her «presiserer» bladet bl.a. at «Det var plantasjearbeiderne som selv brukte ord som ‘ slavearbeid ‘ og ‘ farlig å klage ‘ om arbeidsforholdene, som forøvrig også beskrev forholdene på plantasjene med mange andre negative utsagn». (…) «På bakgrunn av arbeidernes egne beretninger om arbeidsforholdene, brukte vi ord som ‘ gufs fra fortiden ‘ og ‘ etter kolonitidens normer ‘».
Dessuten het det: «Når det gjelder betegnelsen ‘ norsk plantasje ‘, så presiserte vi at Robert Braastad ikke er norsk statsborger, men at vi brukte betegnelsen fordi Braastad-familien tidligere har profilert seg som nordmenn fra Gjøvik».

KLAGEN:
Klagerne er Astrid og Robert Braastad, via advokat. I utgangspunktet gjelder klagen ekteparets vanskeligheter med å komme til orde med et tilsvar til Folkevett-artikkelen. Det vises til tilsvarende reportasjer i Dagbladet og Framtiden i våre henders nyhetsbrev NorWatch, som også inneholdt » feilaktige og belastende beskyldninger » mot Braastads.
Advokaten opplyser: «Dagbladet trykket mine klienters tilsvar i bladet 20.11.97. FIVH unnlot i seks måneder å la Astrid og Roger Braastad benytte sin tilsvarsrett . Dette er etter min vurdering et klart brudd på de etiske normer som gjelder for pressen», og advokaten viser til Var Varsom-punktene 4.13, 4.14 og 4.15,1.
Og klagernes advokat fortsetter: «Mine klienter hadde unnlatt å føre denne sak videre om ikke FIVH, uten forvarsel, knyttet en polemisk replikk til tilsvaret . (…) På denne måte har FIHVs redaksjon klart utnyttet sin stilling til å knytte en replikk til tilsvaret i sine publikasjoner. Dette er klart i strid med Vær Varsom-plakatens punkt 4.15, 2. setning: » Tilsvar skal ikke utstyres med redaksjonell, polemisk replikk «.
I siste del av klagebrevet redegjør advokaten for de mange forsøk på å komme i kontakt med redaksjonen, skriftlig og pr. telefon, og viser til vedlagte kopier. Da det i april 1998 ble «truet med privat straffesak», kom det svar fra FIVHs advokat. Det framgår at Folkevett 23.04.98 informerte om at spalteplass for tilsvar tidligst kunne stilles til disposisjon i nr. 4/1998. 2. juni ble tilsvaret oversendt redaksjonen, med ønske om at det kom på trykk uten endringer.
Til tross for purringer, anfører klagernes advokat at han 14. juli «endelig» mottok kopi av Folkevetts utgave nr. 4/1998, og kunne konstatere at redaksjonen hadde knyttet «en replikk» til tilsvaret.
Og advokaten skriver mot slutten av klagebrevet:
«For ikke å gjøre denne sak unødvendig vidløftig, velger jeg foreløpig ikke å kommentere selve replikken som er både feilaktig og misvisende. Imidlertid ønsker jeg at PFU kommenterer den unnlatte tilbakemelding fra FIVHs redaksjon. (…) Den kortfattede begrunnelse at de har forsøkt uten å lykkes å komme i kontakt med dem (ekteparet Braastad, sekr. anm.), er uakseptabel når de selv ikke har vist vilje til å besvare både mine klienters og mine mange henvendelser for å få rettet direkte feil… «.

TILSVARSRUNDEN:
Folkevett anfører i sitt tilsvar:
«Den klagende part hevder at FIVH (dvs. Folkevett og NorWatch) ‘ unnlot i seks måneder å la Astrid og Robert Braastad benytte sin tilsvarsrett ‘, og at ‘ De ba med en gang om å få adgang til tilsvar i ovennevnte publikasjoner ‘. Dette stemmer ikke . Kravet fra Braastads gikk den første tiden ut på at vi skulle trekke tilbake artiklene (dvs. NorWatch-artikkelen, som lå ute på internett; sekr. anm.). Blant annet kom dette kravet fram i brev fra Robert Braastad datert 25.01.98 hvor det ikke nevnes noe krav om tilsvarsrett…». (Kopi av brev på fransk vedlagt).
Tilsvaret refererer også til telefonsamtale med Astrid Braastad 16.02.98. Etter samtalen gjorde redaksjonen det klart at man ikke aktet å trekke tilbake artiklene (brevkopi vedlagt). «Først i brev datert 03.04.98 fra advokat Røer kom kravet om tilsvarsrett». Tilsvaret viser til at redaksjonen, via sin advokat, meddelte klagernes advokat at hans klienter «var velkommen til å skrive tilsvar i NorWatch og Folkevett». «To måneder senere, i brev datert 02.06.98 fra advokat Røer kom endelig Braastads innlegg som Folkevett (nr. 4-98) og NorWatch Nyhetsbrev (nr. 10, juni 1998) trykket i sin helhet så raskt det lot seg gjøre».
På dette punkt konkluderer dermed redaksjonen:
» Det stemmer altså ikke at vi i et halvt år nektet Braastads tilsvarsrett. Da de fremmet dette kravet i april, ga vi umiddelbart samtykke til dette, og da innlegget deres kom i posten i juni, gikk det på trykk så raskt som mulig «.
Tilsvaret kommenterer også det forhold at Braastads ikke kom til orde i den opprinnelige Folkevett-artikkelen, med samme begrunnelse som «vi gjorde leserne oppmerksomme på».
Når klageren mener at Folkevet knyttet » en polemisk replikk til tilsvaret «, er redaksjonen uenig i dette. «Det vi gjorde, og som vi mener vi har rett til, er å gjøre leseren oppmerksom på at Braastads beskylder oss for synspunkter som ikke er våre. (…) Vi har i den ‘ polemiske replikken ‘ gjort leserne oppmerksomme på at dette var arbeidernes egne ord om forholdene på Safco-plantasjene «.
Og tilsvaret avsluttes slik:
«Vi kan ikke se at vi har brutt Vær Varsom-plakaten eller god presseskikk i denne saken. Vi har etter vårt skjønn besvart henvendelser og gitt tilsvarsrett på en akseptabel måte. Når det gjelder det stadig tilbakevendende kravet om ‘ å få rettet direkte feil i deres artikler ‘, så har vi ikke gjort dette av den enkle grunn at vi ikke kan se at vi har skrevet noe som er feil i våre artikler».

Klagerne s advokat tilbakeviser redaksjonens framstilling av gangen i saken og mener «den utvekslede korrespondanse viser klart at fra begynnelsen har FIVH nølt med å rette de mange feilaktige opplysninger som mine klienter gjorde dem kjent med». Som vedlegg sender advokaten kopi av norsk oversettelse av Braastads brev datert 25.01.98. » Det hersker ikke tvil om at dette brev var ment som en rettelse på feilaktige opplysninger om dem selv og ananasplantasjen Safco «.
Advokaten har vedlagt ytterligere kopier av «ubesvarte brev» som hadde til formål å få til et møte med redaktører og lederen av FIVH. Han mener at «redaksjonen absolutt ikke [kan] høres med sine påstander om at krav til tilsvar kun var fremmet i april. Redaksjonen i FIVH var blitt bedt siden januar 1998 om å bidra til en debatt «.
Videre gjentar advokaten klagepunktet angående Folkevetts «polemiske hale», og skriver om innholdet i denne: «Det skulle være for lett om man kunne sette hvilket som helst ord i en annens munn for å slippe ansvar for enhver trykket kommentar».

Folkevett anfører i sine siste kommentarer at bladet «ikke på noe tidspunkt [har] hatt verken grunn eller motiv for å ønske å forsinke en korrespondanse» med klagernes advokat. Folkevett gjennomgår saksgangen trinn for trinn, og mener gjennomgangen gjør det klart «at saken fra denne side har blitt fulgt opp så raskt det har latt seg gjøre helt i fra starten av, og uten forsinkelser det er grunn til å påklage». Det vises til at advokaten ble underrettet om bladets tidsfrister allerede i slutten av april, mens klientenes tilsvar først ble mottatt i juni.
Angående den redaksjonelle «halen» skriver bladets redaktør:
» Braastads tilsvar gjentok beskyldninger i forhold til artikkelen som ble trykket i Folkevett. Det var gått et halvt år siden denne artikkelen sto på trykk, og man kan ikke vente at leserne vil huske saken. Av hensyn til leserne ønsket vi derfor å kommentere de rent faktiske uriktigheter i tilsvaret. Etter min oppfatning ble dette gjort på en saklig og upolemisk måte «.
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen har sin bakgrunn i en reportasje i bladet Folkevett, som utgis av Framtiden i våre hender (FIVH). Artikkelen tok for seg ananasselskapet Safcos virksomhet i afrikanske Elfenbenskysten. I reportasjen, som ble presentert med tittelen «Et gufs fra fortiden», legges det vekt på at ananasselskapet drives av en navngitt familie med norske røtter, og det framgår at plantasjearbeidere og tidligere ansatte har lite pent å si om dem. Det navngitte ekteparet, som i første omgang ønsket en tilsvarende artikkel trukket fra internett, for deretter å be om beriktigelse, klager via advokat over at redaksjonen i et halvår unnlot å la dem benytte sin tilsvarsrett. I tillegg påklages det at Folkevett knyttet en redaksjonell polemisk replikk til tilsvaret.
Folkevett tilbakeviser advokatens framstilling av saksforløpet, og viser til at klagernes tilsvar først forelå etter et halvår, for så å bli publisert i bladet så raskt det lot seg gjøre. Redaksjonen påpeker at advokatens henvendelser den første tiden dreide seg om å få artikkelen trukket, innen kravet om tilsvarsrett etter flere måneder ble fremmet. Når Folkevett ikke tidligere brakte en beriktigelse, var det fordi redaksjonen ikke kunne se at den hadde skrevet noe uriktig. For øvrig er Folkevett uenig i at den redaksjonelle «halen» til tilsvaret er å betrakte som en polemisk replikk, siden meningen var å gjøre leserne oppmerksom på at tilsvaret tilla redaksjonen synspunkter den ikke hadde.

Pressens Faglige Utvalg anser at den opprinnelige reportasjen utvilsomt brakte klagerne i en situasjon som ga dem tilsvarsrett, selv om de tidligere ikke hadde vært tilgjengelige for samtidig kommentar. Utvalget konstaterer at Folkevett ikke har trukket tilsvarsretten i tvil, og også etterkom denne så snart det var praktisk mulig.
Etter utvalgets mening må klagerne, og deres advokat, ta sin del av ansvaret for at det i første omgang synes å ha hersket ulike oppfatninger om hva formålet med henvendelsene til redaksjonen var. Ut fra dette finner utvalget det vanskelig å klandre redaksjonen ensidig for at det tok lang tid innen klagernes syn på saken nådde fram til leserne.
Når det gjelder Folkevetts redaksjonelle «hale» til tilsvaret, viser utvalget til Vær Varsom-plakatens punkt 4.15, der det blant annet heter: «Tilsvar skal ikke utstyres med redaksjonell, polemisk replikk».
I det påklagede tilfellet kan utvalget forstå redaksjonens motiver for å bringe «halen», også sett på bakgrunn av bladets periodiske utgivelse. På den annen side finner utvalget at «halen» inneholder elementer som må betraktes som polemiske, og dermed bryter med Vær Varsom-punkt 4.15. Slik utvalget ser det, skulle redaksjonen ha ventet med å bekjentgjøre sitt syn på tilsvarets innhold.
På dette punkt har Folkevett brutt god presseskikk.
Oslo , 17. november 1998
Sven Egil Omdal,
Ingrid Andersgaard, Catharina Jacobsen, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Brit Fougner, Jan Vincents Johannessen