NN mot Aftenposten

Aftenposten hadde onsdag 14. juni 2006 hovedoppslag på første side med tittelen «Ble brukt som våpen i selvmord». Henvisningsteksten:

«Møtende bil: Lastebilsjåfør Ronny Høitomt kjørte 26 tonn betongelementer til Trysil da han ble oppmerksom på en møtende bil. – Veien var ikke av de bredeste, så jeg holdt et øye med bilen, forteller han. Plutselig svingte den over i hans kjørefelt. Annenhver møteulykke mellom personbil og lastebil er et selvmord.»

Oppslaget var illustrert med et større foto av lastebilsjåføren foran lastebilen. Bildetekst:

«Først to og en halv måned etter ulykken klarte Ronny Høitomt å sette seg bak rattet igjen. – Jeg har innsett at jeg må lære meg å leve med dette, sier han.»
Inne i avisen gikk reportasjen over to sider, med samme tittel som på førstesiden, og med undertitlene «Psykiater håper folkeopplysning skal hindre ulykker» og «Halvparten av frontkollisjonene med lastebiler er selvmord.». Videre i teksten:
«Firebarnsfaren Ronny Høitomt (36) fikk livet snudd opp ned da han ble ufrivillig medvirkende til selvmord.
Den 29. september i fjor skulle lastebilsjåfør Høitomt kjøre 26 tonn betongelementer til Trysil. Plutselig svingte en møtende personbil over i hans kjørefelt og smelte rett inn i fronten på semitraileren. Så ble alt stille. – Jeg prøvde å bremse, men det hjalp ikke. Ingenting fungerte, og jeg ble slengt frem mot frontruta, forteller Høitomt.
Han kom seg ut av traileren og gikk bort til bilvraket. Der lå den omkomne.
– «Kom deg bort derfra. Han er død», var det en som ropte. Da kom det masse folk til stedet, og de tok seg veldig godt av meg, forteller lastebilsjåføren.

(…)

En uke etter ulykken ble Høitomt oppringt av den omkomnes sønn. – Han fortalte om livssituasjonen til faren sin, og at bilulykken var et selvmord. Det var jo mye som tydet på det, men det var ingen som hadde sagt det til meg. Jeg er veldig glad for at de ringte meg, slik at jeg vet hvordan de har det, sier Høitomt.»

Ellers i artikkelen forteller lastebilsjåføren om sin egen livssituasjon etter ulykken.

I en underartikkel er psykiater Hans Olav Tungesvik intervjuet om en forskningsrapport han har laget. Materialet viser at nær halvparten av kollisjonene mellom lastebil og personbil er selvmord. Den konkrete ulykken i hovedartikkelen ble ikke nevnt i underartikkelen.

I tilknytning til reportasjen ble det også gjengitt en forkortet versjon av et brev den intervjuede lastebilsjåføren hadde skrevet til psykiater Tungesvik. I siste avsnitt av brevet het det om hva som skjedde umiddelbart etter kollisjonen:

«Nå fikk jeg klarnet tankene litt. Det som skjer «bare» alle andre, har skjedd meg også. Så kommer tankene på personbilen – hvor er den? Jeg løper opp på veien, klatrer over trallen min og ser en slagmark. Det ligger bildeler over hele veien. Hva gjør jeg? Lever han i bilen? Hvor er bilen? Jeg klatrer over bilen min og ned på slagmarken. Alt er så stille, jeg registrerer liksom ingenting. Jeg forstår det ikke, skjønner det ikke. Jeg går videre, var det en bil? Hva var det som skjedde egentlig. Der så jeg personbilen. Den sto i grøfta med fronten ned. Jeg løp dit, og da jeg sto bak personbilen gikk liksom alt opp for meg. Sjåføren på personbilen. Han bare ligger der. Alt raser sammen. Jeg har drept et menneske! Tårene mine renner, jeg klarer ikke å holde igjen, problemer med å puste.»

Det bærende bildet på sidene var av lastebilsjåføren foran lastebilen sin. I tillegg var det gjengitt et foto fra den omtalte ulykken, med bildeteksten «Ulykken skjedde på riksvei 25 i Hernes 29. september i fjor. Lastebilen hadde 25 tonn betongelementer på lasteplanet.»

Artiklene, samt Tungesviks rapport, var også gjengitt på Aftenpostens nettsider.

Fredag 23. juni brakte Aftenposten følgende over én spalte:

«Aftenposten BEKLAGER

I Aftenposten 14. juni omtalte vi en rapport om trailersjåførers ettervirkninger etter å ha frontkollidert med personbil. I denne sammenheng brakte vi et intervju med en sjåfør som har opplevd dette. Aftenposten beklager at ulykken ble identifisert ved at tid og sted ble oppgitt, og den belastning omtalen derved ble for de pårørende.»

KLAGEN:

Klageren er pårørende til bilisten som omkom i den omtalte ulykken. Han skriver at han verdsetter «at problemet med møteulykker mellom lastebiler og personbiler tas opp på generelt grunnlag». Klageren mener likevel at Aftenpostens omtale «både er kritikkverdig vinklet mot ett konkret tilfelle, som angis både med tid og sted, og i tillegg fremsetter påstander om ulykken som synes ufunderte». Klagen omfatter både artikkelen om ulykken og gjengivelsen av lastebilsjåførens brev til psykiateren.

Klageren anfører at Aftenposten har framsatt lastebilsjåførens personlige vurderinger av årsaken til ulykken som et objektivt faktum, uten eksempelvis å ha «konsultert politiets rapport», som ifølge klageren ikke konkluderer entydig med at ulykken var en selvmordshandling. Det vises også til formuleringer i Tungesviks rapport om den konkrete ulykken, der det ifølge klageren heter at «»(H)an (lastebilsjåføren) er sikker på at ulykka var eit sjølvmordforsøk frå lastebilsjåføren si side.» I så måte kunne Aftenposten med hell lært av psykiater Tungesviks fremstillingsform». Det vises i den sammenheng i klagebrevet til Vær Varsom-plakatens punkt 4.2, om å skille fakta og kommentarer.

I klagebrevet vises det dessuten til punkt 4.4, om at titler og ingresser ikke skal gå lengre enn det er dekning for i stoffet. Klageren mener tittelen «Ble brukt som våpen i selvmord» ikke kan dokumenteres i artikkelen, fordi det kun er lastebilsjåførens vurderinger som ligger til grunn.

Videre mener klageren punktet om selvmordsomtale må gjøres gjeldende. Han skriver: «Jeg vil på dette grunnlag mene at det skal foreligge et utvetydig bevismateriale før en bilulykke kan forklares, og i det hele tatt fremstilles, i riksdekkende presse som en selvmordshandling. Klageren mener i tillegg at den omkomnes pårørende burde vært kontaktet før man beskyldte vedkommende for å ha forårsaket ulykken. Det vises til at omtalen kom som en overraskelse og et sjokk for de pårørende.

Det reageres også på at Aftenposten gjengir lastebilsjåførens brev om ulykken. Det vises særlig til siste avsnitt (gjengitt over) som inneholder en beskrivelse av ulykkesstedet. Klageren peker på at det er en vesentlig forskjell på å gjengi et slikt brev i en forskningsrapport, og å gjengi det i en avis og på nett.

Siste punkt i klagen omhandler det klageren hevder er en identifisering av den omkomne, samtidig som vedkommende beskyldes for å være skyld i ulykken gjennom en selvmordshandling. Det anføres at artikkelen inneholder tid og sted for ulykken, sammen med opplysninger om ulykkesforløpet. Dessuten er ulykkesbilene avbildet i avisutgaven.

Klageren anfører at han mener klagen har en viss prinsipiell betydning, særlig i forhold til endringene i Vær Varsom-plakatens punkt om selvmord.

TILSVARSRSRUNDEN:

Aftenposten anser at avisen hadde legitim grunn til å ta opp spørsmål om selvmord i trafikken, og mener Tungesviks rapport er et viktig bidrag i så måte. Videre anfører avisen at man valgte å la en lastebilsjåfør fortelle sin historie for å gi leserne et innblikk i hvilke virkninger en slik ulykke kan ha.

Aftenposten opplyser i sitt tilsvar at man ikke hadde til hensikt å identifisere tid og sted for ulykken, av hensyn til den omkomnes pårørende. «Det ble fattet en beslutning om at disse opplysningene skulle fjernes fra manus, men på grunn av kommunikasjonssvikt skjedde ikke dette, og det ble lagt på et bilde fra ulykkesstedet, hvor tid og sted oppgis i bildeteksten. Aftenposten er enig med klageren i at tid og sted for ulykken ikke skulle vært identifisert, Dette har vi beklaget i avisen 23.06. Aftenposten er derfor også enig med klageren i at den omkomnes pårørende burde vært kontaktet før artikkelen kom på trykk.»

Avisen mener å ha opptrådt presseetisk forsvarlig i forhold til Vær Varsom-plakatens punkt 4.9, punktet om selvmordsomtale. «Sjåførens egen beskrivelse er dramatisk, men den dveler ikke ved personbilførerens fremgangsmåte, utover å beskrive at han svingte inn i feil kjørebane. Det er en opplysning som er nødvendig – som er selve utgangspunktet for hele saken.» Avisen mener artikkelen ikke inneholder opplysninger eller beskrivelser som er egnet til å skape smitteeffekt, snarere tvert imot.

Klageren tar i sitt tilsvar til etterretning at avisen har beklaget at man oppga tid og sted for ulykken, men anfører ellers at «det fortsatt stilles spørsmålstegn ved om Aftenposten bør være i posisjon til å fremstille den aktuelle ulykken som en selvmordshandling». Klageren mener avisen, i tillegg til å beklage som den har gjort, også burde ha klargjort at «det ikke på noen måte hersker konsensus om at ulykken skyldes en selvmordshandling». I tilsvaret gjentar klageren at han mener avisen ikke hadde grunnlag for å hevde at lastebilsjåføren ble brukt som våpen i selvmord.

Klageren stiller også spørsmål ved artikkelens påstand om at lastebilsjåføren ble oppringt av den omkomnes sønn en uke etter ulykken. Dette med begrunnelse i at den omkomne ikke hadde noen sønn. Om dette skriver klageren: «Således er Aftenpostens antydninger om at den omkomnes pårørende er inneforstått med at ulykkesårsaken var et selvmord ikke korrekte.»

I tilsvaret ber klageren Pressens Faglige Utvalg gjøre følgende vurderinger:

«(H)vilken grad av identifiserende opplysninger som bør fremkomme i følge med fremstillinger av faktiske eller påståtte selvmordshandlinger, og hva som bør ligge til grunn for at pressen kan fremstille dødsfall eller ulykkestilfeller som selvmordshandlinger.»

Aftenposten mener graden av identifiserende opplysninger i forbindelse med omtale av faktiske eller påståtte selvmord, må vurderes fra sak til sak. Avisen mener at det er naturlig at det er full åpenhet rundt noen selvmord, mens i andre tilfeller kan det være at omtalen av saken har offentlig interesse, uten at identifikasjon er nødvendig. Avisen gjentar at det i den påklagede artikkelen burde vært gjennomført en bedre anonymisering.

Når det gjelder klagerens spørsmål om hva som bør ligge til grunn for at pressen kan fremstille dødsfall eller ulykkestilfeller som selvmordshandlinger, heter det i Aftenpostens tilsvar:

«Ved omtale av konkrete, identifiserte tilfeller må det selvfølgelig stilles vanlige krav til dokumentasjon og kildekritikk. I mange tilfeller, som ved frontkollisjoner, er det umulig å vite sikkert hva som var årsaken. Bare avdøde selv kan ha visst om det var en bevisst selvmordshandling. Skal man kunne skrive om dette problemområdet – noe vi, og også klageren, mener både er legitime og viktig – må vi ta utgangspunkt i hva som er sannsynlig, og hvordan lastebilsjåføren oppfattet det. Utgangpunkt for at saken (den omtalte ulykken; sekr. anm.) er med i psykiater Hans Olav Tungesviks undersøkelse, er at ulykken ble oppfattet som et selvmord.»

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder en reportasje i Aftenposten om møteulykker mellom lastebil og personbil. Bakgrunnen var en rapport som indikerer at nær halvparten av disse ulykkene i realiteten er selvmord. Reportasjen fokuserte på en dødsulykke som anses å være et selvmord, gjennom et intervju med en lastebilsjåfør om hans reaksjoner. I reportasjen ble det også gjengitt et brev fra sjåføren til psykiateren som sto bak rapporten.

Klageren er en slektning av personen som omkom under den omtalte ulykken. Han mener Aftenposten brøt god presseskikk da avisen identifiserte den omkomne ved både å opplyse hvor og når ulykken skjedde, og i tillegg viste et bilde av den omkomnes bil. Klageren mener dessuten at avisen burde tatt kontakt med den omkomnes nærmeste før artikkelen ble publisert . Endelig mener klageren avisen ikke hadde grunnlag for å fastslå at det dreide seg om et selvmord.

Aftenposten har, ved en notis i avisen, beklaget at det i artikkelen ble opplyst hvor og når ulykken fant sted. Avisen er dessuten enig med klageren i at man burde tatt kontakt med de pårørende før publisering. Utover dette mener Aftenposten det måtte være akseptabelt å viderebringe sjåførens opplevelse av ulykken, og hans påstand om at bilisten han frontkolliderte med tok sitt eget liv.

Pressens Faglige Utvalg viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.9, som maner til varsomhet ved omtale av selvmord og selvmordforsøk. Det presiseres i det samme punktet at man skal unngå å beskrive metoder som ble benyttet. Videre viser utvalget til punkt 4.6, om å vise hensyn til ofre og pårørende i forbindelse med ulykker. Endelig vises det også til punkt 4.1, om å vektlegge omtanke både i innhold og presentasjon.

Slik utvalget ser det, var Aftenposten i sin fulle rett til å omtale rapporten om møteulykker mellom lastebil og personbil, og å omtale at det i nær halvparten av de involverte personbilene sitter personer som vil ta sitt eget liv. Utvalget har også full forståelse for avisens behov for å personifisere lastebilsjåførene ved å lage et intervju med en av dem, og mener også det på et presseetisk grunnlag må være akseptabelt å viderebringe sjåførens vurdering av at det dreide seg om et selvmord. Utvalget legger videre vekt på at artikkelens fokus på lastebilsjåførenes reaksjoner kan virke forebyggende, snarere enn å ha smitteeffekt.

Utvalget mener ellers at Aftenposten med fordel kunne unngått å oppgi tid og sted for den omtalte ulykken, og registrerer at avisen selv er enig i dette. Samtidig var det gått trekvart år siden ulykken, og utvalget mener opplysningene, sett i dette lys, ikke utvidet kretsen av personer som var kjent med den forulykkedes identitet.

Derimot mener utvalget, i tråd med avisens eget syn, at man burde gjort den omkomnes nærmeste pårørende kjent med at det ville komme en større reportasje om ulykken, og på den måten forberedt dem på den belastning det utvilsomt måtte være å blir konfrontert med den. Det vises her til Vær Varsom-plakatens punkt 4.6, om å vise hensyn overfor pårørende.

På dette punkt har Aftenposten brutt god presseskikk.

Oslo, 3. oktober 2006

Odd Isungset,
Kirsti Nielsen, Marit Rein,
Ingeborg Moræus Hanssen, Eva Sannum, Henrik Syse