Redaksjonsklubben i Laagendalsposten v. Ingar Andreassen mot Laagendalsposten
Klagerne , Redaksjonsklubben i Kongsberg-avisen Laagendalsposten , ber PFU vurdere det forhold at avisens redaktør nektet å ta inn et innlegg klubben 22. mai 1999 anmodet om å få på trykk. Innlegget tok utgangspunkt i avisledelsens oppsigelse av lokalavtalen med journalistene, og nyhetsredaktøren ga følgende begrunnelse for ikke å trykke det: » Interne forhold i egen avis er ikke tema i våre spalter «. (Kopi av innlegget vedlagt).
Om bakgrunnen for situasjonen i Laagendalsposten opplyser klagerne at redaktør Jan Roaldset i mars sa opp redaksjonsklubbens særavtale med avisen, «med det klart uttalte mål å kutte kostnader for bedriften». «Fem medarbeidere (ikke i redaksjonen) ble sagt opp og det ble lagt opp en plan for å kutte andre driftskostnader og investeringer.»
Det framgår at klagerne hele tiden har «stilt seg kritisk til de dramatiske virkemidler ledelsen har tatt i bruk for å øke overskuddet.» «Redaksjonsklubben frykter at presset på avisens økonomiske rammebetingelser begrenser mulighetene for å lage et godt avisprodukt. Og dermed svekke utøvelsen av avisens informasjonsoppgave som er en grunnleggende forutsetning i vårt demokratiske samfunn. Redaksjonsklubben fant det ikke rimelig å godta at klubbens medlemmer skulle gå ned i lønn for å øke avisens overskudd.»
Og videre:
» Oppsigelsen av lokalavtalen ble starten på en over tre måneder lang konflikt som har vakt oppmerksomhet i pressemiljøet og som er viet mye spalteplass og omtale i andre medier. Ledelsens inngrep i særavtalen har med andre ord et langt videre perspektiv enn en intern lønnskonflikt. » » Redaksjonsklubben tok derfor initiativ til å informere og gi uttrykk for redaksjonsklubbens syn gjennom leserbrevspalten i egen avis. »
Klagerne viser til Vær Varsom-plakatens kapittel 1, om ytringsfrihet og pressens informasjons-oppgave, samt ansvaret for at ulike syn kommer til uttrykk. Også Redaktørplakaten trekkes inn, foruten at klagerne viser til PFU-vedtektenes § 1, der det framgår at utvalget «også kan behandle klager som angår institusjoners og personers behandling av pressefolk.»
I det aktuelle tilfellet mener klagerne at Laagendalspostens redaktør har forbrutt seg mot «de mest grunnleggende prinsipper i norsk presse.» » Han har motarbeidet offentlighet og saklig debatt i en sak som har vært viet stor offentlig interesse. Det kan oppfattes som han har misbrukt sin stilling som redaktør til å beskytte seg selv, til å unngå en debatt om utøvelsen av egen ledelse og praktiseringen av Orklas eierskap. Redaktøren har forhindret opinionsdannelse ved å legge fullstendig lokk på en debatt om lokalsamfunnets viktigste informasjonsmedium – avisa. »
For øvrig antar klagerne at avisen ville ha tatt inn et tilsvarende innlegg, hvis det hadde kommet fra fagforeningen i en annen og utenforstående bedrift.
Som vedlegg til klagen følger en oversikt over ca. 80 innlegg om konflikten i Laagendalsposten, formidlet via den såkalte Kongsberg-web’en på internett.
TILSVARSRUNDEN:
Laagendalsposten s redaktør viser generelt til at «det eksisterer ingen trykkeplikt , verken for annonser eller redaksjonelt stoff.» «Ethvert ønske om redaksjonell dekning eller henvendelse om debattinnlegg vurderes i lys av Redaktørplakaten , som blant annet fastslår at ‘ den ansvarshavende redaktør har det personlige og fulle ansvar for avisens innhold’ , og avisens formålsparagraf og redaksjonelle strategi. I tillegg gir Vær Varsom-plakaten (og Tekstreklameplakaten) forpliktende føringer for redaktørens vurderinger og prioriteringer.»
Angående redaksjonsklubbens innlegg skriver redaktøren:
«Nevnte leserinnlegg ble levert kveldsvaktsjefen sent fredag ettermiddag 21. mai med ønske om at det skulle stå på trykk i lørdagsavisen. Da nyhetsredaktøren, idet han var på vei hjem, ble gjort oppmerksom på innlegget, kom han etter en rask gjennomlesning til at han ikke mente det var riktig å ta det inn i den form det forelå. I den forbindelse skrev han i full fart ‘ Interne forhold i egen avis er ikke tema i våre spalter ‘ på manuskriptet, en begrunnelse som langt fra er den fullstendige .»
Over helgen ga ansvarlig redaktør sin støtte til nyhetsredaktørens beslutning. «Redaksjons-ledelsens vurdering på det aktuelle tidspunkt var at den interne konflikten om overtids-prosenter, vaktordninger, frynsegoder og lignende var av rent intern karakter og ikke var synlig eller relevant for leserne i form av et kvalitativt dårligere produkt, bortsett fra fraværet av bylines .» Redaktøren nevner imidlertid at konflikten også berørte avisens fotokapasitet og journalistenes bruk av egen bil i tjeneste.
Redaktøren påpeker videre at hvis klagerne hadde fått sitt innlegg på trykk, ville avisens ledelse vært den angrepne part, som dermed skulle hatt anledning til å ta til motmæle. » Redaksjonsledelsen har ved å stanse redaksjonsklubbens innlegg samtidig nektet seg selv adgang til å tale sin sak overfor avisens lesere. Med andre ord er begge parter og ikke bare den ene nektet spalteplass til polemikk om interne forhold . Alternativet ville være en offentlig ‘skittentøyvask’ i egne spalter om forhold vi på vår side mente var uten interesse for folk flest …».
I tilsvaret medgir redaktøren at det til grunn for refusjonen av klagernes innlegg, også ble lagt «en viss vekt på en ren arbeidsgiveranalyse av situasjonen».
Ifølge redaktøren skal klagerne, etter refusjonen av innlegget, ha fått tilbud om «en felles melding fra ledelsen og klubben – en meddelelse som ikke inneholdt polemikk om de særavtalespørsmålene man var uenige om.» » Dette forslaget kom det aldri noen reaksjon på fra redaksjonsklubben .» «Dersom redaksjonsklubbens motiv utelukkende var å gi leserne saklig informasjon om et angivelig redusert produkt, virker det forunderlig at invitasjonen til å publisere en felles meddelelse ikke ble tatt imot og fulgt opp.»
I tilsvaret påpekes det også at «heller ikke før leserbrevet ble levert til desken har noen fra redaksjonsklubben kontaktet nyhetsredaktør eller ansv. red. og foreslått eller bedt om redaksjonell omtale av den interne prosessen». «Og klagen til PFU ble først kjent for redaksjonsledelsen da PFU-sekretariatet bekreftet at saken var registrert hos dem.»
Redaktøren tilbakeviser klagernes anførsel om at han ønsket å legge lokk på en offentlig debatt om forholdene i redaksjonen, og viser til «den enorme» medieoppmerksomheten for øvrig, «der den angrepne part ikke plagsomt ofte ble gitt anledning til å komme med kommentarer.» » Det å vinne opinionen gjennom mediene ser imidlertid ut til å ha vært en av redaksjonsklubbens fremste strategier for å vinne fram i tariffkampen .»
Som eksempler på at Laagendalsposten ikke har forsøkt å avskjære den offentlige debatten om internkonflikten, har redaktøren vedlagt innsendte artikler avisen har hatt på trykk og også lagt ut på sine internettsider. Vedlagt er også kopi av reportasje i egen avis da Laagendalsposten i februar 1999 måtte si opp fem ansatte.
For øvrig opplyser redaktøren at klagernes innlegg også ble sendt til konkurrentene Fremtiden og Drammens Tidende Buskerud Blad, som heller ikke skal ha tatt det inn. Derimot skal innlegget fortsatt være å finne på Kongsberg-web?en.
Redaktøren konkluderer med at påstandene i klagen «faller på sin egen urimelighet», og mener redaksjonsledelsen har opptrådt i overensstemmelse med reglene for god presseskikk. » På den annen side er presseetikk ingen eksakt vitenskap. Det kan godt tenkes at redaksjonsledelsen kanskje var for tilbakeholdende i forhold til lesernes behov for lokal informasjon .»
Klagerne tilbakeviser det de betegner som uriktige påstander i redaktørens tilsvar. Blant annet heter det at klagernes innlegg ble lagt i nyhetsredaktørens posthylle midt på dagen 21. mai, og ikke levert direkte til desken, slik redaktøren hevder. Dessuten kan ikke klagerne se at redaktøren med rette har påvist faktiske feil i innlegget. Når det gjelder tilbudet om en felles melding til leserne, hevder klagerne at dette er helt ukjent. De er også «dypt uenig» i redaktørens oppfatning av konflikten i Laagendalsposten som utelukkende av intern karakter.
Om redaktørens anførsel angående retten til å ta til motmæle, hvis klagernes innlegg var blitt publisert, heter det: » Fordi Roaldset ikke ønsker å svare på redaksjonsklubbens innlegg, skal heller ikke innlegget komme på trykk. Roaldset hadde som den angrepne part rett til å få et motinnlegg på trykk, ja. Men tilsvarsretten impliserer vel ikke noe tilsvarspålegg? »
Klagerne er dessuten «sterkt uenig» i at avisens abonnenter ikke har hatt føling med konflikten, og de skriver: «Det forundrer oss mye at redaktøren ikke ser hvilken slitasje en slik konflikt påfører produktet. Det var et sterkt behov for å gi leserne informasjon om hva som foregikk. Vårt spede forsøk ble altså kvalt.» Klagerne avviser at de aktivt gikk ut til andre medier, «men svarte naturligvis på de henvendelser vi fikk.»
For øvrig reagerer klagerne på redaktørens anførsel om at Fremtiden ikke skulle ha tatt inn innlegget deres. Klagerne betegner dette som «positivt feil», siden Fremtiden laget en redaksjonell artikkel basert på innlegget, og de påpeker at Laagendalspostens redaktør selv var intervjuet i artikkelen (kopi vedlagt).
Som vedlegg til tilsvaret følger også erklæring fra en innsender, om at han aldri har mottatt noen oppfordring fra redaksjonsklubben om å skrive leserbrev til dens fordel. Klagerne har dessuten vedlagt kopi av uttalelse fra «et samlet klubbledermøte i Orkla Media» og fra landsmøtet i Norsk Journalistlag. I tillegg følger kopier av andre avisomtaler av konflikten i Laagendalsposten.
Avisen s redaktør tar i sine siste kommentarer til etterretning at redaksjonsledelsens tilbud om en felles meddelelse til leserne «ikke er blitt oppfattet» av klagerne. For øvrig opplyser redaktøren at det er første gang han ser Fremtidens artikkel basert på klagernes innlegg, og at han altså overså denne i første omgang.
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Redaksjonsklubben i Laagendalsposten innklager sin egen avis til Pressens Faglige Utvalg, på bakgrunn av at redaktøren har nektet å publisere et innlegg fra klubben angående en pågående lokal avtalekonflikt. Innlegget ble refusert under henvisning til at «Interne forhold i egen avis er ikke tema i våre spalter». Klagerne mener avisledelsens inngrep i lokalavtalen hadde et langt videre perspektiv enn å være en intern lønnskonflikt, og at de derfor fant grunn til å orientere leserne om sitt syn på situasjonen. Slik klagerne ser det, har redaktøren brutt med grunnleggende prinsipper om ytringsfrihet og ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.
Laagendalspostens redaktør påpeker generelt at det ikke finnes noen trykkeplikt, og viser til Redaktørplakaten, som blant annet fastslår at «den ansvarshavende redaktør har det personlige og fulle ansvar for avisens innhold». Redaktøren anfører at når redaksjonsledelsen ikke fant det relevant å publisere klagernes innlegg, var det fordi den interne konflikten ikke var synliggjort for leserne i form av et kvalitativt dårligere produkt. Sett fra redaktørens side, ville trykking av klagernes innlegg også innebære tilsvarsrett fra redaksjonsledelsens side, med risiko for offentlig «skittentøyvask» i egne spalter.
Pressens Faglige Utvalg konstaterer at den aktuelle klagesaken omhandler redaktørens rettigheter kontra hans plikter. Utvalget viser til Vær Varsom-plakatens punkt 1.2, der det blant annet heter: «Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk». Utvalget viser også til Redaktørplakaten, der det blant annet heter: «Redaktøren skal ivareta ytringsfriheten og etter beste evne arbeide for det som etter hans/hennes mening tjener samfunnet».
Prinsipielt vil utvalget understreke viktigheten av at pressen setter like sterke lyskastere mot egen virksomhet som mot andre som forvalter makt og innflytelse. Ut fra dette anser utvalget at mediebedifter bør være mer forsiktige enn andre med å påberope seg interne forhold som grunn til å avvise kritiske ytringer. Er en sak av allmenn interesse, må ikke publikum, på grunn av ønske om intern arbeidsro, fratas muligheten til innsyn i det som skjer.
I det påklagede tilfellet registrerer utvalget at konflikten i Laagendalsposten forlengst var kjent gjennom andre medier. Utvalget kan ikke se at innholdet i klagernes refuserte innlegg hadde en entydig intern karakter og ikke skulle ha informasjonsverdi for leserne. Etter utvalgets mening burde avisen gitt spalteplass for klagernes syn i den aktuelle konflikten, slik den senere ga andre innsendere. Utvalget vil likevel understreke at man ikke kan innskrenke redaktørens rett til å bestemme hva som skal publiseres.
Laagendalsposten har ikke brutt god presseskikk.
Oslo, 26. oktober 1999
Sven Egil Omdal,
Odd Isungset, Astrid Kolbjørnsen, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Jan Vincents Johannessen, Manuela Ramin-Osmundsen