NN mot Finnmark Dagblad

PFU-sak 119/01


SAMMENDRAG:

Finnmark Dagblad (FD) innledet i mars 2001 en stort oppslått reportasjeserie om påståtte overgrep mot mindreårige ved Den evangelisk-lutherske Frikirkes barnehjem i Korsfjorden, i årene fra 1959 til 1964. «Først nå er det levert inn anmeldelse på personen som skal ha stått for overgrepene.» Flere av de godt voksne som hadde vært barnehjemsbarn i Korsfjorden, fortalte sine historier til avisen. Det framgikk tidlig at saken var strafferettslig foreldet.

I de første oppslagene inngikk titler som « Et hus av terror », « Barnehjemmets grufulle historie », « Yngves mareritt » og « Banket med Guds velsignelse ».

6. april brakte avisen et innsideoppslag med tittelen « Beklager ikke », der det i ingressen
het: « Alta (FD): Frikirken lokalt har stort sett vært tause, men er den eneste part som har kritisert Finnmark Dagblad i sin håndtering av barnehjemssaken. » Og videre i brødteksten:

« Derfor tok FD kontakt med Ragnar Nordseth, som oppgis å ha vært en sentral skikkelse i den lokale menigheten da forholdene skal ha skjedd. (…) – Vi er sjokkerte, forteller Nordseth, men avviser at frikirken lokalt hadde noe med barnehjemmet i Korsfjord å gjøre.»

«Barnehjemsbarna forteller at det ikke var uventet at Nordseth fraskriver den lokale frikirkens menighet all form for ansvar. – Ledelsen i frikirken lokalt var en del av systemet, hevder de. Og påstår at nettopp Nordseth var den som administrerte og betalte ut lønn til de ansatte. Han var flere ganger på besøk i barnehjemmet for å snakke med de ansatte. »

« – Det er galt, sier Ragnar Nordseth og fortsetter, men det er riktig at jeg førte regnskap fra 72 og utover, sier han. »

« – Nordseth er for høytstående i den lokale frikirke til å ydmyke seg til å beklage noen ting, forteller en kilde, han forstår at Frikirken reagerer på overskriftene. – For Frikirken er overskriftene for en Hiroshima-bombe å regne, men for oss som var der er de nærmest for milde. »

10. april publiserte FD et innlegg fra Ragnar Nordseth, der han understreker at han fra 1972
til 1985 var regnskapsfører for barnehjemmet i Korsfjorden. «Min formelle kontakt med institusjonen dreide seg kun om økonomien i form av budsjett og regnskap, og jeg har aldri hatt noen form for personalansvar enn si tilsynsansvar eller liknende på Barnehjemmet.»

21. april brakte Finnmark Dagblad enda en reportasje i barnehjemserien, under tittelen « Ny
bombe for Frikirken ». Her lød ingressen:

« Etter at to unge jenter sto fram rett før påske og fortalte om overgrep så sent som i 1982, har Frikirken sentralt fått enda mer hodebry. »

I artikkelen refereres det til opplysninger hentet fra avisen Nordlys, og det framgikk bl.a. at jentene var 4-5 år gamle den gang overgrepene angivelig fant sted.

« I følge kilder tok bestyrerparet hver dag en lang ettermiddagshvil, til tross at enkelte av barnehjemsbarna hadde behov for ekstra omsorg. Under denne ettermiddagshvilen var barna overlatt til seg selv, og det var trolig da overgrepene skjedde. »

« Søstrene forteller til Nordlys at også bestyrerparet drev grov tukt, ved å rundjule jentene i vaskekjelleren. – Vi ble slått over baken og lårene. Som oftest måtte vi kle av oss. Enten ble det brukt ris eller et lærbelte og det skjedde alltid i kjelleren, forteller den ene av de to. »

I artikkelen er Frikirkens synodeleder, Arnfinn Løyning, intervjuet. «Han mener det er ubegripelig at saken er så omfattende, men tar ofrene alvorlig.» « Og det at barna ble rundjult av bestyrerparet også på åttitallet mener han er helt ufattelig, for ikke å snakke om overgrepene som skal ha skjedd mot de to jentene. »

KLAGEN:

Klageren opplyser at hans avdøde søster og svoger var det omtalte bestyrerparet ved barnehjemmet i Korsfjorden. Han klager på vegne av sine søsken og seg selv.

Det framgår at klageren i slutten av mars sendte et konfidensielt brev til FD-journalisten som hadde laget de opprinnelige reportasjene om barnehjemmet. (Kopi vedlagt). I brevet mente klageren å forklare hva han trodde hadde vært grunnen til at søsteren og svogeren ikke hadde «gått ut» med det de den gang visste.

Da artikkelen 6. april kom på trykk, med «angrep» på Ragnar Nordseth, tok klageren kontakt med FD-journalisten. « Da jeg beklaget at han – på bakgrunn av anonyme kilder – hadde kommet med ufordelaktig uttalelse om navngitt person, avviste han det hele med at ? var det noe galt i det da? ? . Vår samtale ble kort. Med henvisning til det jeg hadde skrevet, syntes han det var vanskelig å forstå. Han hadde tydeligvis heller ikke oppfattet intensjonen med mitt brev.»

Artikkelen 21. april betegnes av klageren som « rystende », når det gjelder framstillingen av søsteren og svogeren « som utøvere av grov vold mot to jenter i en alder av 4-5 år ». Ifølge klageren vet «alle» i Alta hvem bestyrerparet – «mor» og «far» – var. Slik klageren ser det, burde journalisten ha tatt hensyn til at barn med en traumatisk bakgrunn kan ha vanskelig for å «sortere og/eller ?omplassere? opplevelsesinntrykk i en uryddig og problematisk verden».

Klageren mener avisen burde ha kontaktet andre som kjente til forholdene, «selv om det skulle gå ut over en tiltenkt sjokk-effekt». «Jeg har snakket med tre av ?tantene?. Samtlige stiller seg uforstående til det som er påstått. Den ene hadde spesielt ansvar for jentene.» (…) « Nå kan vel noen si at alle slike utsagn bare er sagt i selvforsvar. Men når det er ulike oppfatninger av en sak, får en lytte til begge parter – og foreta en sannsynlighets-vurdering .»

Til slutt spør klageren hvordan PFU stiller seg til at avisen « går ut med grove beskyldninger om personer som ikke kan forsvare seg – idet de er døde ». Han viser til Vær Varsom-plakatens punkt 3.9, om å vise særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser.

SPØRSMÅL TIL KLAGER:

Sekretariatet konstaterte i brev til klageren at han primært klaget på vegne av sin avdøde søster og svoger. «Derimot er vi noe mer i tvil når det gjelder FDs artikkel 06.04.01, og om du her mener å klage a) på avisens/journalistens indirekte bruk av ditt ?konfidensielle? brev, og b) på at avisen kontaktet Ragnar Nordseth på bakgrunn av brevet. Hvis du eventuelt også mener å klage på vegne av Nordseth for selve innholdet i denne artikkelen, må vi i tilfelle ha hans skriftlige samtykke til klagebehandling.»

Klageren opplyser i svarbrev at hovedvekten i klagen ligger på artikkelen 21. april, mens artikkelen 6. april ikke tillegges samme betydning. «Jeg tok dette med som et eksempel på det jeg mener – i beste fall – måtte betegnes som uheldig journalistikk». «Jeg ser ingen hensikt i å føre dette videre. Denne delen av klagen frafalles. »

For øvrig oversendte klageren kopi (vedlagt) av en støtteerklæring fra de tidligere omtalte «tantene» ved barnehjemmet.

TILSVARSRUNDEN:

Finnmark Dagblad kan ikke se at avisen har brutt god presseskikk i sin dekning av barnehjemsaken. Det opplyses at den første reportasjen om saken (21. mars) kom samtidig med at Frikirkens medlemsblad omtalte den.

«Tidligere barnehjemsbarn tok kontakt med Finnmark Dagblad og avisen selv kontaktet hva vi mente måtte være berørte parter i kommunen og lokalsamfunnet, blant annet Alta kommune, som etterhvert fant ut at de hadde hatt et tilsynsansvar; den lokale frikirken, som fraskrev seg alt ansvar for barnehjemmet, samt politiet, som eventuelt skulle etterforske i saken. Som utklippene viser var barnehjemsaken en stor sak i Finnmark denne våren, med et utall av aspekter og vinklinger, personer og saksforhold. En ny del av Finnmarks etterkrigshistorie er blitt fortalt. »

«Lørdag 21. april 2001 bringer Finnmark Dagblad saken om at overgrepene på barnehjemmet kan ha foregått også langt senere enn i 1964. To kvinner forteller til avisa ?Nordlys? (6. april 2001 – det ligger påskeferie og færre avisdager mellom disse to datoene, derfor den tilsynelatende store avstanden i tid) om overgrep fra en eldre gutt på barnehjemmet og at ?mor? og ?far? ga dem juling i vaskekjelleren. I brødteksten er ?Nordlys? kreditert.»

« I en sak som denne er det en selvsagt ting at forhold som kildevern og anonymitetskrav står sterkt. Finnmark Dagblad har gjennom hele prosessen vært seg disse forhold bevisst. Vi har også vært oss bevisst at det er svært sensitive forhold som har blitt avdekket. (…) At det faktisk vil være noen som kjenner igjen anonymiserte personer… er naturlig. For våre lesere er og forblir ?mor? og ?far? anonyme – og for våre lesere er det to ledere av en institusjon som har påtatt seg ansvaret for å hjelpe de aller svakeste i samfunnet, som presenteres. Den informasjonen har våre lesere krav på. »

Avisen mener klageren, ved å vise til VV-punkt 3.9, « forsøker å så tvil om kvinnene er egnet som kilder ». «Vi finner det ikke overraskende at en som er i familie med det anonymiserte bestyrerpar vil søke å verne om minnet om dem som familiemedlemmer – også gjennom utsagn fra andre ansatte på barnehjemmet (brevet fra de tre ?tantene?) – men å påstå at Finnmark Dagblad har misbrukt kildenes følelser eller at de har sviktende dømmekraft, er ikke en oppfatning vi kan stå for.»

«Finnmark Dagblad vil i tillegg nevne at det omtalte bestyrerpar er døde, og at kravet om samtidig imøtegåelse med det ikke er mulig. (…) Frikirkens ledelse, som arbeidsgiver, var med dette rette vedkommende for tilsvar – en mulighet de fikk og som de benyttet seg av. »

Klageren fastholder at «i ei lita bygd som Korsfjord» visste «alle» hvem «mor» og «far» var.

«Jeg har ikke påstått at avisen har misbrukt kilder. Men jeg har prøvd å forklare hvorfor en må være spesielt oppmerksom på uttalelser som kommer fra slike som har opplevd store traumer i sin barndom. (…) Jeg påstår intet, men jeg har forsøkt å finne en forklaring på hvordan jentene kunne fortelle hva de gjorde.»

«Jeg sitter imidlertid med mange kilder. Og hadde FD vært interessert, kunne jeg i samtalen med journalisten satt ham på sporet. Men det passet tydeligvis ikke med opplegget. For meg betyr uttalelsene fra ?tantene? mye. Men hva mange barnehjemsbarn har fortalt, teller ikke mindre.»

Etter klagerens mening kan man ikke skille mellom bestyrerparet om institusjonsledere og at de samtidig er noens familiemedlemmer. «Avisen presiserer også at Vær Varsom ikke omhandler døde personer – med hensyn til imøtegåelse. Dermed synes avisen å stå fritt. Men også døde personer har krav på et vern om navn og rykte. »

«Finnmark Dagblads selvros som historieskriver, burde vel helst vært forbigått uten kommentar. Barnehjemmet var i drift i 70 år. Tuberkulosetruede barn – barn som hadde mistet far eller mor – barn som ikke hadde noe hjem – ble her tatt hand om. Selvsagt var det mange som lengtet etter et hjem med far og mor, og som ikke opplevde alt godt. Men hva var alternativet?».

« Gjennom redaktøren i Budbæreren, Frikirkens eget organ, ble det arbeidet grundig for å komme til bunns i hva som hadde skjedd. Det var verken Nordlys eller Finnmark Dagblad som gjorde de første spadestikk. Dessuten fulgte Frikirken opp, da de inviterte alle som mente seg å ha lidd overlast, til samlinger – tok sitt ansvar – og tilbød den hjelp som kunne gis. »

Som vedlegg til tilsvaret følger kopi av et «memorandum» klageren har skrevet til sine søsken.

Avisen understreker at «ingen av de kilder Finnmark Dagblad har benyttet har på noe tidspunkt trukket seg fra sine uttalelser eller på annen måte gått bort fra hva de har fortalt oss. Punktet om misbruk av kilder er derfor fremmed for oss. (…) Vi står på at vi har anonymisert tilstrekkelig…». « Vi vet ikke hva slags sak vi hadde hatt om ikke engang de omtaltes familier hadde kjent dem igjen… ».

Klageren har, etter avsluttet tilsvarsrunde, sendt PFU ytterligere et brev. Her kommenterer han bl.a. en ny reportasje om barnehjemsaken, publisert i Finnmark Dagblad 21. september.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder en av flere reportasjer i Finnmark Dagblad om påståtte overgrep mot mindreårige ved et for lengst nedlagt frikirkelig barnehjem. I den aktuelle reportasjen ble barnehjemmets nå avdøde bestyrerpar satt i sammenheng med «grov tukt», basert på utsagn fra to tidligere barnehjemsbarn. Bestyrerparets familie reagerer sterkt på at det, med den gang mindreårige som kilder, rettes alvorlige anklager mot personer som ikke lenger kan forsvare seg. Klageren mener avisen også burde ha kontaktet andre som kjente til forholdene ved barnehjemmet.

Finnmark Dagblad understreker at det har vært av stor lokalhistorisk betydning å sette søkelys på det omtalte barnehjemmets fortid. Avisen mener den hele tiden har tatt hensyn til kildevern og anonymitetskrav, som i det påklagede tilfellet. At noen vil kunne gjenkjenne også anonymiserte personer, finner avisen naturlig. For øvrig anser avisen at imøtegåelses-retten er ivaretatt gjennom kontakt med frikirkeledelsen.

Pressens Faglige Utvalg vil generelt understreke at også døde har et krav på personvern, og at pressen har et ansvar for ikke i utrengsmål å kaste skygger over menneskers ettermæle.

Generelt viser utvalget også til Vær Varsom-plakatens punkt 3.2, der det heter: «Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte. Ved bruk av anonyme kilder må det stilles særskilte krav til kildekritikk.»

I det påklagede tilfellet kan utvalget forstå det ubehag familiemedlemmer kan føle ved å bli konfrontert med belastende påstander om avdøde slektninger. På den annen side må det være pressens rett å formidle beretninger om sterke barndomsopplevelser som har kommet til å prege menneskers liv. Utvalget viser her til Vær Varsom-plakatens punkt 1.5, der det heter: «Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.»

For øvrig anser utvalget at den innklagede artikkelen må sees i sammenheng med avisens tidligere reportasjer om andre overgrep ved barnehjemmet, og i lys av det omsorgsansvar som uansett hvilte på det omtalte bestyrerparet. Etter utvalgets mening kunne artikkelen vanskelig bli ytterligere anonymisert, uten å risikere at mistanke ble kastet på andre tidligere ansatte ved hjemmet.

Finnmark Dagblad har ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 23. oktober 2001
Catharina Jacobsen,,
John Olav Egeland, Odd Isungset, Kari Saastad,
Grete Faremo, Jan Vincents Johannessen, Trygve Wyller