Håvard Belbo m.fl. mot Snåsningen

Snåsningen hadde onsdag 14. april 2010 en lederartikkel med tittelen «Snåsa fjellstyre, Lurukroken, Ismenningen og en lokal maktelite!»

De to første avsnittene:

«For en måned siden skrev Snåsningen om Områdestyret for reindrift i Nord-Trøndelag reinbeiteområde som gikk hardt ut mot planene til Jan Ivar Sandnes i Lurukroken. De var heller ikke nådige mot Snåsa Fjellstyre. Som en kommentar til den saken gikk Sandnes så langt i påstandene sine at han beskyldte krefter på Snåsa for å virke negativt inn på næringsutvikling.

I en sak i Trønder-Avisa mandag denne uken sier Sandnes at han har mistet motivasjonen og at han vil legge ned Lurukroken seter. Han er lei av å bli motarbeidet, og går så hardt ut mot Snåsa fjellstyre at enkelte må føle situasjonen litt ubehagelig.»

Videre i lederartikkelen vises det til tidligere forhold:

«Den gang ble heller ikke anlegget lagt ut på anbud, slik loven krever ved offentlige investeringer. Det unngikk de behendig ved å danne Ismenningen Fjellstuggu A/S, hvor Snåsa fjellstyre så vidt fikk under 50% eierandel. Det mest betenkelige den gangen var det slektsmessige og økonomiske samrøret.

Daværende Snåsa fjellstyre ved blant annet Erik Landsem og Helena Gravbrøt ga en eksklusiv og meget stor og behagelig fordel til det selskapet sønn og svigersønner sto i ledelse av – uten konkurranse fra andre. Ismenningen Fjellstuggu ble dessuten etablert av Coop-fondet hvor Pål Benum var leder og Snåsa Vekst, hvor Håvard Belbo var leder! Belbo ga altså sin egen bedrift en eksklusiv fordel, igjen uten konkurranse, sammen med Fjellstyret som Landsem ledet. Benum hadde en betydelig aksjepost i Øverbygg, og tjente dermed på å holde prosjektet utenfor konkurranse. Landsem hadde en noe mindre aksjepost, men dog de samme økonomiske motivene som Benum. En meget tvilsom sak, som det muligens var bare jeg som tenkte på den gang. Jeg trodde det var slik det foregikk i Snåsa. Samtidig så jeg også viktigheten av utvikling og progresjon, men ikke for enhver pris. Hadde dette vært praksis i andre kommuner ville ikke Øverbygg hatt ett eneste oppdrag utenom Snåsa. Slik er det heldigvis ikke.»

Lederartikkelen var signert avisens ansvarlige redaktør.

Onsdag 21. april brakte avisen et lengre leserinnlegg der fire personer, to av dem navngitt i lederartikkelen over, gikk imot påstandene i lederartikkelen. Innlegget hadde tittelen «Skivebom på lederplass». Det anføres at det er «vel og bra med åpen debatt og en engasjert lokalavis, men når man på lederplass kommer med en rekke udokumenterte påstander og alvorlige anklager er rolleforståelsen på et uakseptabelt lavmål. Leserne av Snåsningen kan bli forledet til å tro at slikt sladder faktisk stemmer.»

Onsdag 2. juni hadde lederartikkelen tittelen «Snåsadagan i ”ny drakt”». Der forekommer følgende:

«21. april i år sto et annet leserinnlegg på trykk i Snåsningen, undertegnet Bård Landsem, Arne Petter Mediaas, Pål Benum og Håvard Belbo. Der kom de også inn på tema Snåsadagan etter at undertegnede hadde stilt seg kritisk til en del relasjoner på Snåsa i en annen sak. De påsto nemlig at redaktøren kom med lettvinte, udokumenterte påstander og anklager uten å ha undersøkt saken skikkelig. De nevnte flere eksempler, blant annet at det var gitt inntrykk av at Snåsadagen BA var en virksomhet med god økonomi, samtidig som det var unnlatt å informere nytt styre om store påløpne kostnader! Redaktøren har ikke latt seg skremme til taushet etter dette leserinnlegget. Han har i stedet tatt det til etterretning og også utført noe han ble oppfordret til, nemlig undersøkende journalistikk. Det har avdekt enda flere tilfeller av den type relasjoner vi omtalte tidligere. At de går til motangrep i stedet for på en tilfredsstillende måte svare på påstandene virker merkelig, men viser på en måte at de idealiserer sine egne virksomheter og har en annen virkelighetsoppfatning av egne posisjoner.»

Redaktøren opplyser i lederartikkelen at han har unnlatt å kommentere «flere av disse sakene» fordi avisen ennå ikke har fått sjansen til å dokumentere og bekrefte påstandene han framsatte i den opprinnelige lederartikkelen overfor PFU.

KLAGEN:

Klagere er de fire som undertegnet leserinnlegget. Klagen gjaldt først den første lederartikkelen. Det vises til Vær Varsom-plakatens punkt 3.2, om kontroll av opplysningere, og 4.14, om rett til samtidig imøtegåelse. I klagen heter det:

«Tore Viem (ansv. red.; sekr. anm.) kommer med grove injurierende påstander mot bedrifter og enkeltpersoner, som er basert på udokumenterte påstander og direkte faktafeil. Av de som kjenner fakta, oppfattes dette som negativt sladder av verste sort, men leserne kan allikevel bli forledet til å tro at det faktisk stemmer ettersom det skrives av redaktøren i lokalavisa, på lederplass. Vi aksepteres at redaktøren er kritisk, men reagerer på at han ikke er undersøkende i sitt journalistiske virke.»

Det reageres videre på at det ikke ble gitt tilbud om samtidig imøtegåelse. «Avisa kommer ut en gang i uka, så det gikk en hel uke før vi ved å skrive et leserinnlegg fikk dementert påstandene og forklart leserne hvilke fakta som var feil i det som ble lagt til grunn for påstandene.»

Klagen ble senere utvidet til også å gjelde lederartikkelen av 2. juni. I et nytt kort klagebrev heter det: «Denne gangen er lederen heller ikke fulgt opp av reportasjer der saken han kommenterer belyses. Vår eneste mulighet til å respondere er å skrive nye leserinnlegg, men slik kan det ikke være riktig at man skal holde på?»

TILSVARSRUNDEN:

Snåsningens redaktør avviser klagen. I tilsvaret skriver han at han skjønner at klagerne reagerer på innholdet i lederartikkelen. «Klagerne har i liten grad vært vant til at det har blitt stilt spørsmålstegn ved ting de har gjort». Han peker på at klagerne i sin klage ikke nevnte hva som var faktafeil og udokumenterte påstander, og hva som var injurierende, og at de i leserinnlegget uken etter heller ikke kom med klare svar på noe av det han stilte spørsmålstegn ved.

Angående lederartikkelens påstander om familiære relasjoner, viser redaktøren til at han ikke har nevnt inhabilitet, «jeg vet det formelle er på plass i den saken jeg har skrevet om» (…). Men i en del saker på Snåsa (som andre steder i verden) tas ofte avgjørelser etter bakenforliggende makt- og alliansestrukturer selv om det formelle er i orden i forhold til inhabilitet ved behandlinger av saker i styrer og utvalg.»

Avisen har lagt ved en artikkel fra egen avis (17.03.2010) og en fra Trønder-Avisa (10.04.2010) som ifølge redaktøren er bakgrunnen for den første lederartikkelen.
aH

Klagerne gjentar i sitt tilsvar klagepunktene i den opprinnelige klagen.

Snåsningen har heller ikke i sitt andre tilsvar brakt nye momenter inn i klagebehandlingen.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder to lederartikler i avisen Snåsningen. To av de fire klagerne er navngitt i den ene artikkelen. Klagerne mener Snåsningen har opptrådt i strid med god presseskikk ved å bringe feilaktige opplysninger og ikke gitt dem mulighet til samtidig imøtegåelse av alvorlige påstander.

Snåsningen avviser klagen. Det anføres at klagerne er vant til positiv omtale, men at de også må akseptere kritiske kommentarer når avisen omtaler problematisk samrøre i lokalt næringsliv og forvaltning.

Pressens Faglige Utvalg vil på generelt grunnlag si seg enig med Snåsningens redaktør i at det er en lokalavis’ oppgave å sette kritisk søkelys på forhold som omtales i de to påklagede lederartiklene. Videre vil utvalget understreke at det er lang tradisjon i norsk presse for stor takhøyde for meninger i mediene, selv om det som uttrykkes på meningsplass også er omfattet av de presseetiske normene.

Utvalget verken kan eller vil ta stilling til om påstandene i lederartiklene er korrekte. Men utvalget konstaterer at det som uttrykkes er svært sterke påstander om begunstigelser og kameraderi som, om de skulle være korrekte, er høyst uakseptable.

At det ikke er naturlig med samtidig imøtegåelse i leder- og kommentarsjangrene, kan ikke innebære at Snåsningen kan bringe delvis nye beskyldninger av denne art til torgs uten at de angrepne får anledning til å ta til motmæle, i samme avis. Dette kunne eventuelt skjedd på reportasjeplass. Det vises til Vær Varsom-plakatens punkt 4.14, der det blant annet heter: «De som utsettes for sterke beskyldninger skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger.»

Snåsningen har brutt god presseskikk.

Oslo, 27. september 2010

Hilde Haugsgjerd,
Marit Rein, John Olav Egeland, Øyvind Brigg,
Camilla Serck-Hanssen, Eva Sannum, Gry Cecilie Sydhagen