Adv. Erling O. Lyngtveit p.v.a. Tor Arne Uppstrøm mot Bergens Tidende

PFU-sak 103/11


SAMMENDRAG:
Torsdag 4. november bragte Bergens Tidende et intervju med tidligere verftseier Helge Martin Stokke med følgende tittel:

«Stokke sjokkert over frifinnelse»

I ingressen står det:

«Tidligere Mjellem & Karlsen-eier Helge Martin Stokke mener Tor Arne Uppstrøm skulle fått sin del av skylden etter verftskonkursen.»

Og videre i brødteksten:

«Stokke trodde han solgte verftet til en pengesterk Tor Arne Uppstrøm og den velutdannede unge revisoren Carl Fredrik Seim sommeren 2002. (…) Fem uker etter salget endte verftsgruppen i skifteretten. (…) – Seim, den unge løperen, og den eldre rike Uppstrøm tiltalte meg med masse initiativ og solid bakgrunn. De var som far og sønn, fordelte arbeidet seg imellom. De var helt avhengige av hverandre. Dette kunne ikke Seim gjort alene og dette kunne ikke Uppstrøm gjort alene. Jeg vil ikke frikjenne Seim på noen som helst måte, men jeg er dypt sjokkert over at Uppstrøm går fri, sier Stokke.»

Videre uttaler Stokke i artikkelen:

«- Uppstrøm var svært kreativ i forhold til å utsette betaling og å finne grunner til å reforhandle avtalen. (…) I min rettferdighetsverden virker det ikke riktig at den ene skal ta all skyld. (…) Når de slipper Uppstrøm helt fri, tviler jeg på rettssystemet. Uppstrøm skulle fått sin del av skylden. Jeg opplevde de to og er ikke i tvil om at de var sammen om dette. Jeg synes ikke skyldfordelingen er balansert.»

I undersaken med tittelen «Renvasket på alle punkt» står det i ingressen:

«Tor Arne Uppstrøm er frikjent på alle ni tiltalepunkt.»

Videre står det følgende om de ulovlige transaksjonene, i hovedsak fra Carl Fredrik Seim til Tor Arne Uppstrøm, som Seim nå er dømt for:

«Ikke på noen av punktene har retten funnet det bevist at Uppstrøm kunne vite at utbetalingene var ulovlige da han mottok pengene.»

Oppslaget har nok en undersak, der Uppstrøms advokat uttaler at «Tor Arne Uppstrøm var utsett for skittkasting og ein svertekampanje i media», og at saken har kostet Uppstrøm nær 100 millioner kroner. Advokaten uttaler videre:

«- Carl Fredrik Seim, som er domfelt i denne saka, brukte tidleg mykje krefter på å skyve ansvaret over på Uppstrøm. (…) Han vil ikkje no ta stilling til om Uppstrøm kan kome til å reise erstatningskrav mot staten for rettsforfølginga.»

På samme side, under tittelen «Et farlig prestisjenederlag?», kommenterer også en av BTs journalister dommen. Det står i ingressen:

«Motbakkene i økokrimsaker synes mange og bratte for bergenspolitiet. Kan bomskudd i en så profilert sak påvirke folks mot til å anmelde hvitsnipper?»

Videre står det blant annet:

«Ingen av dem BT har snakket med er det minste i tvil om at dommen (…) er et prestisjenederlag. (…) Hvilke konsekvenser kan en slik dom få på folks vilje eller mot til å anmelde økonomisk kriminalitet? (…) BT skrev for noen uker siden at nesten 70 prosent av sakene med økonomisk kriminalitet i fjor ble henlagt. (…) Riktignok er det få saker av Uppstrøm-kaliber blant dem. Likevel er det grunn til å lure: En person blir vitne til at en næringsdrivende, en leder eller en annen med penger og høy status snusker til seg på tvers av loven. Vil de ha tillit til at politi og domstol greier å straffe dem som fortjener det? (…) Aktor i denne saken var den erfarne politijuristen Ole Bjørn Mevatne. Var det et klokt valg? Enkelte tilhørere i retten fikk inntrykk av en tidvis usystematisk aktor, som tilsynelatende lot seg affisere da Lyngtveit [Uppstrøms advokat; sekr. anm.] hoverte og protesterte med hevet stemme.»

Lørdag 13. november skrev BTs leserombud en kommentar med tittelen «BT og Uppstrøm». Det står blant annet:

«3. november ble Tor Arne Uppstrøm frifunnet av en enstemmig Bergen tingrett. (…) I et debattinnlegg sist torsdag kaller advokat Arild Dyngeland frifinnelsen for et prestisjenederlag for BT. Han mener avisen (…) har forhåndsdømt Uppstrøm og at BT dekker frifinnelsen på en måte som avslører at avisen synes dommen er feil. Han hevder at dette synet på Uppstrøm har preget avisens omtale av saken hele veien. (…) Det spesielle i Uppstrøms tilfelle var at han var tiltalt i flere år etter at de to andre hadde fått sine fellende dommer. Det faktum at Seim og Vedeler ble funnet skyldig, har nok ført til at både pressen, og mange andre, regnet med at også den tredje av de tiltalte (…) ville lide samme skjebne. Denne holdningen kom klart frem i BT. Etter tingrettens fellende dom mot Seim i 2007 skrev avisen: det er ”overmåte viktig at også Tor Arne Uppstrøm får sin dom (…) Det er sannsynlig at Tor Arne Uppstrøm var minst like tungt involvert (…)”. (…) Når Dyngeland kritiserer BT og andre presseorganer for å ha forhåndsdømt Uppstrøm, har han rett. (…) Det var en soleklar plikt for BT (…) å gi saklig og utfyllende omtale av dommen (…). Dessverre valgte avisen en langt dårligere løsning. Mens den spanderte 7-8 linjer på en dom på over 50 sider, slo avisen stort opp et intervju med mannen som solgte Mjellem & Karlsen i 2003. (…) I dette tilfellet forsømte BT sin informasjonsplikt grovt (…).»

Søndag 14. november skrev BTs nyhetsredaktør et innlegg i avisen med tittelen «Dommen over den frikjente», og følgende ingress:

«Bergens Tidende gjorde rett i å drive kritisk journalistikk mot Tor Arne Uppstrøm, men vi lytter til kritikken om forhåndsdømming.»

Videre står det blant annet:

«Investoren Uppstrøm må finne seg i ubehagelig og nærgående presseomtale. (…) Selv om han holdt seg på riktig side av straffeloven, kan Uppstrøm ha opptrådt både kynisk og kritikkverdig i forbindelse med konkursen som fratok mange verftsarbeidere levebrødet. (…) At Uppstrøm er utsatt for et massivt mediekjør, betyr ikke nødvendigvis at han er forhåndsdømt. Men det er ikke grunn til å legge skjul på at avisen (…) har trykket formuleringer som ikke tar nødvendige hensyn til uskyldspresumpsjonen. (…) BTs dekning av frifinnelsen hadde åpenbare mangler. Etter min mening var det relevant å videreformidle tidligere vertseier Helge Stokkes syn på dommen (…). Problemet med omtalen var at BT ikke viet tilstrekkelig plass til tingrettens vurderinger. Vi burde (…) forklart hvorfor han [Uppstrøm; sekr. anm.] gikk ut av tinghuset som en fri mann. Ettersom vi ikke gjorde det, fremsto dekningen som nok et spark mot forretningsmannen. Det beklager vi.»

KLAGEN:

Klager er Tor Arne Uppstrøm som klager via sin advokat på BTs dekning av dommen. I klagen står det:

«Bergens Tidende [har] mot bedre vitende tillatt Helge Stokke å komme til orde med uttalelser om Tor Arne Uppstrøm uten rot i virkeligheten.»

Klager stiller spørsmål ved om noen av journalistene i BT har lest dommen, og mener dette i så fall er «sterkt kritikkverdig.»

Videre står det:

«Vi forsvarer har i likhet med Tor Arne Uppstrøm lenge ment at han har vært utsatt for en svertekampanje i media (…). Dette er presisert for blant andre Bergens Tidendes journalister ved flere anledninger. Det forhold at Bergens Tidende fant plass til en kortfattet kommentar fra oss forsvarere i oppslaget 4. november 2010, (…) oppveier på ingen måte den skadelige effekt hovedoppslaget (…) hadde på Tor Arne Uppstrøm (…). Heller ikke det forhold at Bergens Tidende ofret noen skarve spaltecentimeter til å opplyse sine lesere om at Tor Arne Uppstrøm var renvasket på alle punkt, veide opp for det tendensiøse hovedoppslaget. Helge Stokke er bergenser, og har gjennom en årrekke vært en høyt respektert forretningsmann og betydelig arbeidsgiver i Bergen. Hans ord i forhold til utenlandsbosatte, og ikke minst ”forhåndsdømte”, Tor Arne Uppstrøm må for en menig leser av Bergens Tidende ha blitt oppfattet som ”fasitsvar” på hvorledes det egentlig forholdt seg med hensyn til utvist skyld (…).»

Klager skriver videre om kommentarspalten i samme oppslag:

«Vi har ingen forståelse for hvilke motiver Bergens Tidende kan ha hatt for å sette på trykk slike antydninger om at Tor Arne Uppstrøm skal være en hvitsnippforbryter, som ble frikjent bare fordi aktors prestasjon i retten ikke oppveide for svake, om over hodet noen, beviser (…).»

Klager oppfatter kommentaren «som utslag av en misforstått, for ikke å si ondsinnet holdning til Tor Arne Uppstrøm». Videre skriver han:

«Det forhold at retten var besatt med en erfaren tingrettsdommer (…) og to sakkyndige domsmenn med revisorbakgrunn, skulle borge for at utfallet i alle fall ikke skyldtes hoverende protester fra forsvarets side (…).»

Klager påpeker videre at statsadvokatembetets anke siden ble avvist av lagmannsretten.
Han skriver så følgende om BTs kommentarartikkel:

«En henvisning som gjort til at ”ingen av dem BT har snakket med er det minste i tvil om at dommen i Bergen tingrett er et prestisjenederlag vitner ikke akkurat om journalistikk i ordets rette forstand. (…) For en utenforstående leser må oppslaget oppfattes som uttrykk for at erfarne journalister (…) mener å ha belegg for at Tor Arne Uppstrøm ble frikjent grunnet rene tabber fra påtalemyndighetens side.»

Om klagegrunnlaget skriver klager:

«Pressens Faglige Utvalg bes ikke uttale seg om i hvilken grad Bergens Tidende ved oppslagene 4. november 2010 har bedrevet dårlig journalistikk. (…) Vårt anliggende er at de oppslag som her gjøres til gjenstand for kritikk i unødig grad har underminert den oppreisning Tor Arne Uppstrøm fikk i og med frikjennelsen i Bergen tingrett (…). Pressens Faglige Utvalg bes særlig vurdere Bergens Tidendes bruk av en tilsynelatende forurettet Helge Stokke som intervjuobjekt i anledning utfallet av straffesaken (…), til å fremme uberettiget og ikke underbygget kritikk mot så vel Tor Arne Uppstrøm personlig, som mot det forhold at Bergen tingrett frikjente Uppstrøm for særdeles alvorlige anklager.»

Klager ber videre utvalget vurdere kommentaren, som han mener bærer preg av «”dårlig taper ånd” og en surmagethet uten sidestykke». Videre skriver klager:

«For Tor Arne Uppstrøm oppleves Bergens Tidendes oppslag 4. november 2010 som et overtramp, kun egnet til å desavuere verdien av den frikjennelse han oppnådde (…). For en som lever av omsetning av kunst (…) er det avgjørende å inngi tillit.»

Klager skriver deretter om nyhetsredaktørens kommentar:

«Etter vårt syn går han alt for langt i sitt forsvar av oppslaget i Bergens Tidende 4. november 2010.»

Klager peker på at det av dommen går klart frem at Uppstrøm «aldri eide aksjer i morselskapet i Mjellem & Karlsen konsernet», og at han ikke kunne klandres for at selskapet gikk konkurs, og mener kommentaren vitner om at nyhetsredaktøren «ennå ikke (…) hadde tatt seg tid til å lese dommen». Videre skriver klager:

«Den form for selvkritikk nyhetsredaktør Gard Steiros innlegg munner ut i innebærer for Tor Arne Uppstrøm så langt fra den oppreisning Bergens Tidende av eget tiltak burde initiert.»

TILSVARSRUNDEN:

Bergens Tidende skriver i sitt tilsvar:

«I dagens mediesituasjon vil rettsavgjørelser som har allmenn interesse bli fyldig omtalt av nettaviser og etermedier samme dag som de offentliggjøres. Papiravisene, som leses dagen etter, har som sentral funksjon å bygge ut dekningen med supplerende kommentarer og analyse av rettsavgjørelsen (…). Dersom man skal vurdere en medieorganisasjons dekning av en rettsavgjørelse, må man se nyhetsformidlingen i de forskjellige kanalene i sammenheng. (…) 3. november 2010 var BT første avis som meldte om frifinnelsen. Tittelen på saken – som ble plassert på toppen av bt.no (…) var ”Full frifinnelse for Uppstrøm” (…). Saken ble senere på dagen oppdatert med kommentarer fra Uppstrøms forsvarer (…), og politiadvokat Ole Bjørn Mevatne, som aktorerte saken (…).»

Om intervjuet i avisen 4. november 2010, skriver avisen:

«Vi anså og anser Stokke som en høyst relevant kilde (…). Han var eier og direkte involvert i verftsdriften i en årrekke (…). Stokke har i tiden etter konkursen offentlig målbåret kritiske synspunkter på kjøpernes overtakelse og drift av verftet (…). Vi mener hans synspunkter var av allmenn interesse. (…) Det kan synes som om klager mener at BT bare skulle intervjuet personer som hadde synspunkter som harmonerte med tingrettens konklusjon (…). En slik oppfatning mener vi er svært problematisk ut fra et ytringsfrihetsperspektiv (…).»

Til klagers anførsler om hvordan avisen har presentert saken, skriver BT:

[D]e innklagede artiklene har omtrent nøyaktig like mye tekst hvor Stokke er hovedkilde, som hvor dommen og Lyngtveit er hovedkilder. Når det er sagt, mener BT at vi skulle brukt enda mer plass på å redegjøre for tingrettens vurderinger – noe daværende nyhetsredaktør (…) redegjorde for på trykk (…).

Avisen viser videre til at den har dekket saken videre i flere omganger, og skriver:

«Vi finner (…) grunn til å minne om at dommen avsagt (…) 3. november 2010 ikke var en rettskraftig avgjørelse. Saken ble senere anket, og BT har fulgt de videre stadiene i prosessen (…).»

BT peker på at avisen også har bragt kritikk av egen dekning, uten oppfordring fra klager, i tiden etter det første oppslaget, og skriver:

«Totalt sett mener vi frikjennelsen av Uppstrøm er viet betydelig spalteplass.»

Når det gjelder kommentaren «Et farlig prestisjenederlag?» mener avisen klager feiltolker denne. BT skriver:

«Når Uppstrøm ble frikjent (…) er det et tegn på at det var tatt ut en tiltale det ikke var bevismessig grunnlag for. (…) Med tanke på hvor omfattende og tidkrevende saken har vært, mener vi det er god grunn til å referere våre kilder som mener dette er et prestisjenederlag for politiet. Prestisjenederlaget i denne sammenhengen, er at påtalemyndighetens bevisvurdering ble underkjent av tingretten. (…) Det er – og skal være – legitimt å sette et kritisk søkelys på påtalemyndighetens rolle. (…) Artikkelen er bygd på bakgrunnssamtaler med kilder med god kjennskap til rettssystemet og politiets arbeid. Det ble utrykkelig presisert i artikkelen at journalisten ikke tok stilling til om aktors prestasjon hadde hatt betydning for resultatet i straffesaken (…).»

Avisen viser også til at kommentaren var en oppfølging av en tidligere artikkel om «at en økende andel anmeldelser av økonomisk kriminalitet blir henlagt ved Hordaland politidistrikt».

Avslutningsvis bemerker BT:

«Muligheten for ytterligere tilsvar eller kommentarer er ikke benyttet til å rette opp i det klager i ettertid hevder er et ubalansert oppslag. Vi har tatt selvkritikk på at vi med fordel kunne brukt enda mer plass i papiravisen 4. november 2010 for å tydeliggjøre premissene i dommen (…). Vi anser imidlertid ikke dette for å være et brudd på Vær Varsom-plakaten.»

Klageren peker på at BT gjentatte ganger har omtalt «Tor Arne Uppstrøms angivelige rolle som en av to likestilte kjøpere av Mjellem & Karlsen gruppen(…)», blant annet under overskriften «Fakta». Til dette skriver klager:

«Undertegnede advokater (…) prøvde etter evne å presisere overfor fremmøtte pressefolk allerede første dag av hovedforhandlingen hva tiltalen mot Tor Arne Uppstøm gikk ut på (…). Tor Arne Uppstrøm [var] aldri (…) med på kjøpersiden ved ervervet av Mjellem og Karlsen gruppen. (…) Uppstrøms rolle begrenset seg til å være tilrettelegger av finansieringen. (…) Av årsaker vi ikke begriper ser det ut til at BTs redaksjon fortsatt ikke vil ta innover seg at avisen ved en rekke anledninger feilaktig har angitt at Tor Arne Uppstrøm var innen på eiersiden (…). All den tid Tor Arne Uppstrøm ikke var inne på eiersiden (…), gjentas at han ikke hadde noen mulighet til å innvirke på verftets skjebne (…). Til allmenn latter i rettssalen ble fra påtalemyndighetens side gjort et nummer av at konkursen i Mjellem & Karlsen Verft AS var et forhold selv ikke Carl Fredrik Seim kunne lastes for, idet selskapet måtte anses ”rigget for konkurs” av tidligere eier.»

Klager skriver at BT burde forstått at Stokkes uttalelser var en «unnamanøver», at han ikke ønsket å bli konfrontert med at verftsarbeiderne mistet sine jobber «grunnet skakkjørt økonomi i Stokkes eiertid».

Videre skriver klager at han er enig i BTs anførsel om retten til å bringe uttalelser fra de som også er uenige i premissene som lå til grunn for den frikjennende dommen. Det er valget av denne personen det reageres på. Klager skriver:

«Helge Stokkes uttalelser var slett ikke rettet mot noen poster i dommen. Hans kraftutsagn kan kun forstås som utslag av et ønske om å tåkelegge egen rolle og eget ansvar i forkant av at Mjellem & Karlsen Verft AS gikk konkurs. Det at BT på det som burde vært en gledens dag for Tor Arne Uppstrøm, tillot Stokke å slippe til med å gi Uppstrøm skylden for at hundrevis av verftsarbeidere mistet jobben, er rett og slett skammelig.»

Klager viser til en rekke andre artikler, noen av dem vedlagt BTs tilsvar, der påstanden om at Uppstrøm og Seim kjøpte verftet sammen, gjentas. Den første er datert 3. mars 2007, den siste 18. februar 2011. Klager viser til at dette vitner om mangel på kildekontroll, og mener BT «har forbrutt seg i kvalifisert grad» mot Vær Varsom-plakatens punkt 3.2. Klager viser videre til punktene 3.3 og 4.13. Det vises også til feil gjengivelse av hva Uppstrøm var siktet for i flere artikler forut for det opprinnelig innklagede oppslaget. Klager skriver at eksempelartiklene viser «en høyst usedvanlig utvikling i måten BT har referert fra saken (…)»:

«Fra en objektiv og korrekt gjengivelse av de faktiske omstendigheter høsten 2003 (…), til en fordreid, for ikke å si forvridd desinformasjon iallfall fra 2007 og utover.»

Avslutningsvis skriver klager:

«Tor Arne Uppstrøm er nå rettskraftig frikjent (…). Det forhold at BT åpenbart ikke under den tid straffesaken verserte klarte å oppfatte hva den dreide seg om får være så sin sak. Verre er det at BT av uklare motiver likevel fant grunn til å sette på trykk påstander som kun var egnet til å sette Tor Arne Uppstrøm i et fullstendig ufortjent og uriktig lys som en av de to ansvarlige for at 411 arbeidsplasser gikk tapt (…).»

Klager ber Pressens Faglige Utvalg «vurdere de oppslag [som] er påklagd ved vår henvendelse i lys av de her refererte tidligere oppslag».

Bergens Tidende skriver følgende om omtalen av klager som kjøper og bedrageritiltalt:

«Formelt sett er det riktig at Uppstrøm ikke sto oppført som kjøper (…). Samtidig er det en kjensgjerning at de Uppstrøm og Seim har etterlatt et klart inntrykk av at de har samarbeidet om oppkjøpet.»

Avisen viser til følgende passasje mellom Uppstrøm og journalisten, i en artikkel fra 2002:

«- Hva ser du i det du nå har kjøpt?
– Det var jo en ganske spredt portefølje… Det er klart vi må se mulighetene som… det er ikke jeg som er fagmann her. Jeg ble spurt om å bli med.
– Av hvem?
– Jeg ble spurt av Seim.»

Videre skriver avisen at Seim på samme tid uttalte at han og Uppstrøm skulle eie halvparten hver. Og:

«Samme år kjøpte Uppstrøm-selskapet Paleum verftsområdet på Marineholmen. Eiendommen var trolig den mest verdifulle delen av verftskonsernet (…). Uppstrøm sa også til NRK Dagsrevyen (…) at verftet ble kjøpt for å bygge boliger.»

Avisen viser også til uttalelser fra advokat Cato Schiøtz om kjøpet, og skriver videre:

«Saken, og Uppstrøms sentrale rolle i det som er skjedd, er forhold som er beskrevet grundig over tid. Partenes uttalelser og handlinger har vært med på å befeste dette bildet, og vi kan ikke se at den – på publiseringstidspunktet ikke rettskraftige dommen – fra Bergen tingrett snudde opp ned på bildet. Det første BT gjorde da tingrettens dom ble avsagt, var å bringe nyheten om at Uppstrøm var frifunnet. (…) Det neste vi gjorde var å hente inn umiddelbare kommentarer fra sentrale aktører. I den videre dekningen søkte vi å analysere dommen og gå nærmere inn i premissene for den. Det er den alminnelige journalistiske arbeidsmetoden som ligger til grunn for den innklagede dekningen. For personer som møtte Uppstrøm og Seim fremsto de som partnere (…).»

Avisen viser videre til dommen fra tingretten, der det står følgende om kjøpet av Mjellem & Karlsen-konsernet:

«Tiltalte [Uppstrøm; sekr. anm.] mente at Carl Fredrik Seim var rette mannen til å være med på et eventuelt kjøp (..).»

Også i rettens redegjørelser viser BT til at Uppstrøm og Seim omtales som «kjøperne». Avisen skriver:

«Med et så nært og sammenvevd økonomisk samarbeid som Uppstrøm og Seim hadde ved oppkjøpet, var det klart forsvarlig av BT å omtale dem begge som kjøpere. (…) Det var også legitimt av BT – og av allmenn interesse – å påpeke sammenfallet i tid mellom kjøpet og konkursen, og dette kan åpenbart ikke i seg selv representere noe presseetisk overtramp. (…) Vi sier oss enige i at rettssaken ikke handlet om konkursen i verftet, men mener det var riktig å fortelle om dette i faktabokser for å forklare sammenhengen for våre lesere (…).»

BT beklager videre at den feilaktig har omtalt Uppstrøm som bedrageritiltalt. Avisen skriver:

«De påpekte artiklene og andre tilsvarende artikler er rettet på våre nettsider etter at vi ble gjort oppmerksomme på det. (…) Uten at vi mener det har avgjørende betydning, vil vi samtidig påpeke at den ekstra belastningen av å bli omtalt som ”bedrageritiltalt” i stedet for ”tiltalt for grov økonomisk utroskap” må anses som noe begrenset. (…) [S]trafferammen for grovt bedrageri og grov utroskap er den samme.»

Redaksjonen holder på at de anser Stokke å være en relevant kilde, og de peker på at hans rolle i konkursen også kommer frem i BTs samlede dekning. Avisen skriver:

«Vi mener BTs samlede dekning av saken må vurderes, og at ikke en enkeltsak kan behandles isolert i denne sammenhengen.»

BT skriver om intervjuet med Stokke og klagepunkt 3.2 og 3.3:

«Vi kan ikke se at det her fremkommer faktaopplysninger som vi burde undersøkt grundigere. (…) Premissene for intervjuet (…) var klare.»

Om punkt 4.13 skriver avisen blant annet:

«Som tidligere nevnt har vi også kontaktet klager og tilbudt dem å påvise faktafeil i BTs dekning for retting. For øvrig anser vi at BT har beklagt dekningen av 4. november 2010.»

Helt avslutningsvis skriver BT:

«Klager [skriver] at det er en faktafeil at pengene ble utbetalt fra verftsselskapet. Vi er enige i at dette uttrykket er upresist, all den tid utbetalingene kom fra forskjellige selskaper i sfæren rundt Seim.»

Avisen mener imidlertid forenklingen som er gjort, er akseptabel.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder Bergens Tidendes (BTs) omtale av den frifinnende dommen mot Tor Arne Uppstrøm i november 2010. Uppstrøm var siktet for medvirkning til grov økonomisk utroskap, i forbindelse med at han finansierte Carl Fredrik Seims kjøp av selskapet HMS Holding AS Bergen, som blant annet omfattet en verftsbedrift. Verftet gikk konkurs noen uker etter oppkjøpet, og verftseieren som solgte til Seim, er intervjuet i BT. Han uttaler at han er sjokkert over frifinnelsen, og mener Uppstrøm burde fått sin del av skylden etter konkursen. I en kommentarartikkel stiller BT også spørsmål ved om ikke dommen er et prestisjenederlag som kan få konsekvenser for folks vilje til å anmelde økonomisk kriminalitet.

Klager er Tor Arne Uppstrøm, som via advokat klager på BTs vinkling dagen etter frifinnelsen, og på feilaktig informasjon i oppslaget. Han mener heller ikke BT har rettet feilaktige opplysninger. Klager viser blant annet til at det står klart i dommen at retten mener verftskonkursen ikke skyldtes oppkjøpet, samt at han selv aldri har hatt eierandeler i selskapet, han har kun bidratt til finansieringen. Klager ber videre om at PFU anmoder avisen om å slette «samtlige oppslag vedrørende Tor Arne Uppstrøm som (…) gir uttrykk for uholdbare påstander rettet mot Uppstrøm». Klager ønsker at dette også skal lede til en oppfordring til andre medier om en «kritisk gjennomgåelse og/eller sletting» av lignende saker de måtte ha liggende på nettet.

BT avviser klagen og viser til at dekningen deres, både på papir og nett, må sees i sammenheng. Avisen fastholder at de har brukt relevante kilder, og peker videre på at de i flere runder har bragt kritikk og selvkritikk i denne saken.

Pressens Faglige Utvalg mener Bergens Tidende kan vise til en bred samlet dekning av både rettssaken og dommen. Utvalget vil også understreke at en av pressens oppgaver er å sette et kritisk søkelys på hvordan domstolene fyller sin oppgave, og dermed å være kritisk til dommer som blir avgitt. I denne sammenheng mener utvalget avisen var i sin fulle rett til å kalle dommen et prestisjenederlag for påtalemyndigheten, samt å stille spørsmål ved hva slags konsekvenser den kunne få. Utvalget mener Bergens Tidende har gått langt i å ta selvkritikk for egen dekning av saken, samt i å åpne for diskusjon rundt redaksjonelle valg.

Når det gjelder klagers ønske om sletting av artikler, vil utvalget på generelt grunnlag vise til at det ikke ligger innenfor PFUs mandat å be medier om å slette noe. Men når det gjelder nettartikler som inneholder feilaktige opplysninger, har utvalget i en prinsipputtalelse uttalt hvordan disse best behandles av redaksjonen. Utvalget har i samme uttalelse gitt anmodninger om hvordan artikler som er felt skal behandles på nett, blant annet gjennom merking og lenking til PFUs kjennelse.

Slik utvalget ser det, kunne avisen med fordel vært mer etterrettelig i sin gjengivelse av enkelte fakta i straffesaken. Sett i lys av at dommen også trekkes sterkt i tvil av hovedkilden i oppslaget, mener utvalget avisen med fordel kunne gitt klager anledning til samtidig å imøtegå påstander fremmet i dette intervjuet. Det vises her til Vær Varsom-plakatens punkt 4.14. som sier at de som utsettes for sterke beskyldninger så vidt mulig skal ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger.

Det mest problematiske for klager er at han har blitt koblet til verftskonkursen, og dermed blitt beskyldt for å være delaktig i prosessen som gjorde at over 400 personer mistet jobben. Utvalget kan vanskelig ta stilling til klagers rolle i så måte. Spørsmålet er imidlertid om Bergens Tidende har gjengitt premissene for dommen på en slik måte at leserne fikk tilstrekkelig informasjon om de faktiske forhold i saken. Det er blant annet en slik tankegang som ligger til grunn for Vær Varsom-plakatens punkt 4.5., der det heter: «Det er god presseskikk å gjengi en rettskraftig avgjørelse i saker som har vært omtalt tidligere.» I den innklagede artikkelen omtales den foreløpige dommen i en sak avisen har dekket bredt, nokså knapt.

Bergens Tidende har opptrådt kritikkverdig.

Oslo, 27. september 2011

Hilde Haugsgjerd,
Marit Rein, John Olav Egeland, Martin Riber Sparre,
Eva Sannum, Henrik Syse