Elin Solvang v. Familievernkontoret i Nordland mot Lofot-Tidende
SAMMENDRAG:
Lofot-Tidende brakte fredag 7. april 2000 et leserinnlegg med tittelen «Urettferdighet og lite likestilling i våre lover».
Innledningsvis heter det : «Hvorfor er det slik at hvis en pappa som ikke leverer sitt barn til avtalt tid etter samvær, kan bli ettersøkt av politi, beskyldt for kidnapping, puttet i fengsel og til og med kan han miste samværsretten med sitt barn? Mens en mor som holder igjen barnet, ikke leverer barnet ut på samvær, bare kan holde på slik?».
I innlegget går det fram at moren i dette tilfellet saboterer farens samværsrett. En rekke eksempler omtales. «Hun har hele tiden funnet på årsaker til at faren ikke skulle få ha sin datter. En stund var datteren for liten, da måtte samværet foregå innenfor morens husvegger. En stund skulle datteren ikke få møte farens nye partner, (han er nå gift med henne). Datteren ble ammet til hun var nærmere to år slik at far ikke skulle få ha henne på overnatting».
«Vi vet at hun kun er ute etter å hevne barnefaren dermed tenker hun ikke på barnets beste. Hun gjør seg skyldig i ?omsorgssvikt?». Barnet skal også ha blitt diagnostisert allergisk mot hund, fordi faren var hundeeier. Da faren prøve å få barnet testet «ble alt glemt. Barnet var ikke lenger allergisk». Moren skal også ha truet med å flytte, dersom han ikke «snart sluttet med ?å kreve samvær med datteren?».
Videre heter det: «I vinter kunne han hente datteren bare i tynne joggesko. En gang kom moren, datteren og søsteren gående mot faren, som skulle ha samvær, moren og eldste
datteren hennes var godt påkledd, mens det lille barnet som skulle til sin far kun hadde pologenser, bukse og joggesko». «En gang kom barnet i samme genser som hun hadde på seg under siste helgesamvær, det var gått 14 dager, denne var ikke vasket og ketchup-flekkene var begynt å mugne. En annen gang var dette barnet vitne til at moren slo faren sin på grunn av at moren var litt sint på faren».
«Barnet har ved de fleste anledninger på hjemturen, gjort tegn til å ikke ville dra hjem til moren sin. Etter en uke ferie hos sin far gråt hun mye når hun skjønte hun skulle hjem. Hun ville ikke til mammaen sin, men det var ingen bønn. Utenfor hos moren ble hun dradd ut av bilen, av moren, ufrivillig». «Alt dette er faktisk sant, men skulle en prøve å gå videre med dette blir det bare ord mot ord. Vi vet at moren aldri kommer til verken å innrømme dette eller innse at hun gjør feil. Hun tyr til løgn for å bortforklare slike tilfeller, noe barnefaren har erfart så mange ganger».
KLAGEN :
Klageren, familieterapeut Elin Solvang på vegne av den omtalte moren, reagerer på opplysningene som kommer fram , og «som gjør det mulig for henne å bli identifisert i lokalsamfunnet (……..). Det er på det rene at flere av hennes slektninger har identifisert henne, og hun antar at andre også har identifisert henne ut fra de opplysninger som fremkommer. Dette har bidratt til at NN har følt seg belastet i den grad at det har utløst angst- og depressive symptomer».
Klageren kan ikke se at innlegget har noen allmenn interesse «fordi det omhandler eksempler og detaljer som er uinteressante for allmennheten, men svært belastende å lese for de som er involvert i denne saken». Klageren anfører at redaktøren burde forkortet innlegget, slik at omtalen «fekk en større grad av anonymitet».
TILSVARSRUNDEN :
Lofot-Tidende anfører at redaktøren var i kontakt med brevskriveren før innlegget gikk på trykk, «og i fellesskap fjernet vi flere elementer som kunne virke identifiserende». Etter redaktørens mening er det «lite eller ingenting» i leserinnlegget som er egnet til å identifisere personene. «Det eneste er barnets alder. De som allerede visste om saken kunne selvsagt kjenne seg igjen».
Lofot-Tidende viser til at saken har «høy aktualitet jmf. Hjelmeland-saken og nå nylig ildspåsettelse i en Oslo-barnehage». «For å beskrive situasjonen tyr innskriveren til eksempler. Disse eksemplene viser med all tydelighet problemene en far, som bare ønsker å utøve samværsretten med sitt barn, kan havne opp i. Lokalavisen er et utmerket forum for å skrive av seg frustrasjoner ? og ikke minst påvirke politikere i en slik retning at lovverket endres».
Klageren anfører at leserinnlegget «kun har interesse for de enkeltpersoner som er involvert i en privat konflikt», og mener innlegget eskalerer en pågående konflikt. «Siden den private konflikten ikke har noen interesse for allmennheten bør derfor ikke slikt innlegg stå på trykk».
Lofot-Tidende anfører i sitt siste tilsvar at «forfatteren av leserinnlegget ?Urettferdighet og likestilling i våre lover? tilkjennegir den frustrasjon han føler i forbindelse med et samlivsbrudd. For virkelig å beskrive hva han føler mht. samværsrett og forøvrig behandling tar han utgangspunkt i den saken han kjenner best».
«At leserinnlegget oppfattes av Solvang som privat og dermed ikke fortjener spalteplass vil være en helt håpløs praksis å forholde seg til. Vi har til punkt og prikke etterlevd det ansvar som er nedfelt i Vær Varsom-plakaten. Solvang kan mene hva hun vil om brevet og dets innhold. Hun burde etter vårt syn benyttet seg av sin rett til å komme ut i det offentlige rom med sin kritikk av brevet og avisen som satte det på trykk».
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder et leserinnlegg i Lofot-Tidende der en anonym far skriver om sine problemer med samværsretten til sin datter, angivelig på grunn av morens saboteringer av ordningen. Klageren, en familieterapeut på vegne av den omtalte moren, mener kvinnen blir identifisert gjennom opplysningene som gis. Klageren viser til at flere slektninger har gjenkjent henne, og at belastningen har utløst angst og depressive symptomer. Etter klagerens mening har ikke den private konflikten noen allmenn interesse.
Lofot-Tidende anfører at innlegget ble gjennomgått før trykking, og at identifiserende detaljer ble redigert bort. Etter avisens mening er det «lite eller ingenting» i leserinnlegget som er egnet til å identifisere personene, men avisen legger til at de som allerede kjenner saken vil kjenne seg igjen. Lofot-Tidende mener innsenderen måtte få beskrive situasjonene for å gi eksempler på problemene, men påpeker at avisen ikke tar stilling til hva som er sant og usant i innlegget.
Lofot-Tidende brakte fredag 7. april 2000 et leserinnlegg med tittelen «Urettferdighet og lite likestilling i våre lover».
Innledningsvis heter det : «Hvorfor er det slik at hvis en pappa som ikke leverer sitt barn til avtalt tid etter samvær, kan bli ettersøkt av politi, beskyldt for kidnapping, puttet i fengsel og til og med kan han miste samværsretten med sitt barn? Mens en mor som holder igjen barnet, ikke leverer barnet ut på samvær, bare kan holde på slik?».
I innlegget går det fram at moren i dette tilfellet saboterer farens samværsrett. En rekke eksempler omtales. «Hun har hele tiden funnet på årsaker til at faren ikke skulle få ha sin datter. En stund var datteren for liten, da måtte samværet foregå innenfor morens husvegger. En stund skulle datteren ikke få møte farens nye partner, (han er nå gift med henne). Datteren ble ammet til hun var nærmere to år slik at far ikke skulle få ha henne på overnatting».
«Vi vet at hun kun er ute etter å hevne barnefaren dermed tenker hun ikke på barnets beste. Hun gjør seg skyldig i ?omsorgssvikt?». Barnet skal også ha blitt diagnostisert allergisk mot hund, fordi faren var hundeeier. Da faren prøve å få barnet testet «ble alt glemt. Barnet var ikke lenger allergisk». Moren skal også ha truet med å flytte, dersom han ikke «snart sluttet med ?å kreve samvær med datteren?».
Videre heter det: «I vinter kunne han hente datteren bare i tynne joggesko. En gang kom moren, datteren og søsteren gående mot faren, som skulle ha samvær, moren og eldste
datteren hennes var godt påkledd, mens det lille barnet som skulle til sin far kun hadde pologenser, bukse og joggesko». «En gang kom barnet i samme genser som hun hadde på seg under siste helgesamvær, det var gått 14 dager, denne var ikke vasket og ketchup-flekkene var begynt å mugne. En annen gang var dette barnet vitne til at moren slo faren sin på grunn av at moren var litt sint på faren».
«Barnet har ved de fleste anledninger på hjemturen, gjort tegn til å ikke ville dra hjem til moren sin. Etter en uke ferie hos sin far gråt hun mye når hun skjønte hun skulle hjem. Hun ville ikke til mammaen sin, men det var ingen bønn. Utenfor hos moren ble hun dradd ut av bilen, av moren, ufrivillig». «Alt dette er faktisk sant, men skulle en prøve å gå videre med dette blir det bare ord mot ord. Vi vet at moren aldri kommer til verken å innrømme dette eller innse at hun gjør feil. Hun tyr til løgn for å bortforklare slike tilfeller, noe barnefaren har erfart så mange ganger».
KLAGEN :
Klageren, familieterapeut Elin Solvang på vegne av den omtalte moren, reagerer på opplysningene som kommer fram , og «som gjør det mulig for henne å bli identifisert i lokalsamfunnet (……..). Det er på det rene at flere av hennes slektninger har identifisert henne, og hun antar at andre også har identifisert henne ut fra de opplysninger som fremkommer. Dette har bidratt til at NN har følt seg belastet i den grad at det har utløst angst- og depressive symptomer».
Klageren kan ikke se at innlegget har noen allmenn interesse «fordi det omhandler eksempler og detaljer som er uinteressante for allmennheten, men svært belastende å lese for de som er involvert i denne saken». Klageren anfører at redaktøren burde forkortet innlegget, slik at omtalen «fekk en større grad av anonymitet».
TILSVARSRUNDEN :
Lofot-Tidende anfører at redaktøren var i kontakt med brevskriveren før innlegget gikk på trykk, «og i fellesskap fjernet vi flere elementer som kunne virke identifiserende». Etter redaktørens mening er det «lite eller ingenting» i leserinnlegget som er egnet til å identifisere personene. «Det eneste er barnets alder. De som allerede visste om saken kunne selvsagt kjenne seg igjen».
Lofot-Tidende viser til at saken har «høy aktualitet jmf. Hjelmeland-saken og nå nylig ildspåsettelse i en Oslo-barnehage». «For å beskrive situasjonen tyr innskriveren til eksempler. Disse eksemplene viser med all tydelighet problemene en far, som bare ønsker å utøve samværsretten med sitt barn, kan havne opp i. Lokalavisen er et utmerket forum for å skrive av seg frustrasjoner ? og ikke minst påvirke politikere i en slik retning at lovverket endres».
Klageren anfører at leserinnlegget «kun har interesse for de enkeltpersoner som er involvert i en privat konflikt», og mener innlegget eskalerer en pågående konflikt. «Siden den private konflikten ikke har noen interesse for allmennheten bør derfor ikke slikt innlegg stå på trykk».
Lofot-Tidende anfører i sitt siste tilsvar at «forfatteren av leserinnlegget ?Urettferdighet og likestilling i våre lover? tilkjennegir den frustrasjon han føler i forbindelse med et samlivsbrudd. For virkelig å beskrive hva han føler mht. samværsrett og forøvrig behandling tar han utgangspunkt i den saken han kjenner best».
«At leserinnlegget oppfattes av Solvang som privat og dermed ikke fortjener spalteplass vil være en helt håpløs praksis å forholde seg til. Vi har til punkt og prikke etterlevd det ansvar som er nedfelt i Vær Varsom-plakaten. Solvang kan mene hva hun vil om brevet og dets innhold. Hun burde etter vårt syn benyttet seg av sin rett til å komme ut i det offentlige rom med sin kritikk av brevet og avisen som satte det på trykk».
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder et leserinnlegg i Lofot-Tidende der en anonym far skriver om sine problemer med samværsretten til sin datter, angivelig på grunn av morens saboteringer av ordningen. Klageren, en familieterapeut på vegne av den omtalte moren, mener kvinnen blir identifisert gjennom opplysningene som gis. Klageren viser til at flere slektninger har gjenkjent henne, og at belastningen har utløst angst og depressive symptomer. Etter klagerens mening har ikke den private konflikten noen allmenn interesse.
Lofot-Tidende anfører at innlegget ble gjennomgått før trykking, og at identifiserende detaljer ble redigert bort. Etter avisens mening er det «lite eller ingenting» i leserinnlegget som er egnet til å identifisere personene, men avisen legger til at de som allerede kjenner saken vil kjenne seg igjen. Lofot-Tidende mener innsenderen måtte få beskrive situasjonene for å gi eksempler på problemene, men påpeker at avisen ikke tar stilling til hva som er sant og usant i innlegget.
Pressens Faglige Utvalg vil understreke at barnefordelingssaker ikke er et område som er unndratt pressens oppmerksomhet. Etter utvalgets mening må også personlige opplevelser i slike sammenhenger kunne formidles, men utvalget vil påpeke redaksjoners særlige aktsomhetskrav når det dreier seg om menneskers privatsfære.
I det påklagede tilfellet mener utvalget at leserinnlegget går for langt i sin omfattende og detaljerte omtale av morens angivelige sabotering av samværsordningen. Slik utvalget ser det, rammer de mange og til dels grove beskyldningene både moren og barnet på en unødig belastende måte. Leserbrevet bryter derfor med de presseetiske varsomhetskrav knyttet til menneskers privatliv og intimsfære.
Utvalget viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.3, der det heter: «Vis respekt for menneskers egenart og identitet, privatliv, rase, nasjonalitet og livssyn. Fremhev ikke personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende.»
Lofot-Tidende har brutt god presseskikk.
Oslo, 25. september 2000
Thor Woje,
Catharina Jacobsen, John Olav Egeland, Odd Isungset,
Grete Faremo, Jan Vincents Johannessen, Marvin Wiseth