["142"] mot TV 2
TV 2s aktualitetsmagasin Sentrum gikk i sin sending mandag 15. mai 2000 direkte på lufta med et innslag fra et gisseltakerdrama, der gisseltakeren ble intervjuet under sendingen.
Per Ståle Lønning er programleder, og i panelet sitter psykolog John G. Sandstrøm, Rune Harald Rækken, leder for Foreningen to foreldre og advokat Sverre Næss. Gisseltakeren er direkte med på telefon. Han blir ikke navngitt eller avbildet. Under sendingen diskuteres mannens sak spesielt og barnefordelingssaker generelt. Diskusjonen går både mellom paneldeltakerne og med mannen selv. Mannen får også komme med en forklaring på hvorfor han har gått til et så dramatisk skritt som å innta en barnehage med våpen.
KLAGEN:
Klageren er Norsk Presseforbunds generalsekretær, som i kraft av sin initiativrett ber PFU drøfte de prinsipielle og presseetiske sider ved TV 2s program «Sentrum» mandag 15. mai d.å..
Generalsekretæren anfører følgende: «Programmet og det direktesendte telefonintervjuet med gisseltakeren reiser viktige, prinsipielle spørsmål om medienes samfunnsrolle. Jeg vil mene at det ligger langt utenfor pressens informasjonsansvar og samfunnskritiske rolle, å gå
inn som selvstendig aktør i en høyeksplosiv og uavklart situasjon, der menneskeliv står på spill. Det er ikke medienes oppgave, på siden av og i strid med fagpersonells ønsker, å
forhandle med en gisseltaker som gjennom sine desperate handlinger har demonstrert sin utilregnelighet».
«Dersom det inntrykk festner seg at enkeltmennesker i ubalanse eller grupper med ekstreme hensikter kan tiltvinge seg plass i mediene, er det i hvert fall en ting som er sikkert: at den frie presse blir taperen».
Generalsekretæren mener at redaksjonen måtte forstå at den ikke lenger hadde kontroll med etterlevelsen av de presseetiske krav som stilles til enhver redaksjon, da den valgte å intervjue gisseltakeren på direkten. Generalsekretæren ber PFU «om å vurdere programmet i forhold til både involvertes og pårørendes personvern, jfr. Vær Varsom-plakatens pkt. 3.9, om mennesker i ubalanse, pkt. 4.1, om saklighet og omtanke i innhold og presentasjon, pkt. 4.6, om hvordan omtale av kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende, og pkt. 4.8, om identifisering av barn i familietvister».
TILSVARSRUNDEN:
TV 2 ved advokat Theo Jordahl bemerker innledningsvis at «saker som den foreliggende på ingen måte er enkle», men er uenig med generalsekretærens kommentar om at «det ligger langt utenfor pressens informasjonsansvar og samfunnskritiske rolle, å gå inn som selvstendig aktør i en høyeksplosiv og uavklart situasjon, der menneskeliv står på spill». TV 2 anfører at «en uttalelse fra den intervjuede om bakgrunnen for handlingen og den aktuelle situasjonen der og da var av åpenbar interesse og av viktighet for alle dem som fulgte dramaet, enten man var direkte involvert eller ikke. Slik sett ga TV 2 viktig (og viste det seg i ettertid, riktig) informasjon om hva som skjedde.
TV 2 hevder også at saken vedrører ytringsfrihet og «TV 2s rett til etter en redaksjonell vurdering, å viderebringe de ytringer intervjuobjektet kom med». TV 2 avviser at den foreliggende situasjonen kan beskrives som ?en høyeksplosiv og uavklart situasjon, der menneskeliv står på spill?».
TV 2 viser til at redaksjonen, den 5. mai i år, fikk et e-brev fra mannen, der han ga uttrykk for å være på «selvmordets rand fordi han ikke fikk se sine barn, og på grunn av prosessen rundt denne saken». På det tidspunket var det ikke aktuelt å ta opp saken, men da nyheten om at 25 barn og 10 voksne ble holdt som gisler i en barnehage i Hjelmeland, framsto barnefordelingssaker som «et dagsaktuelt tema for kveldens program».
TV 2 tok kontakt med politiet, og ble oppfordret til ikke å belaste telefonlinjen inn til barnehagen. TV 2 «sendte derfor en telefax», og gjorde mannen oppmerksom på at han «kunne ringe redaksjonen hvis han ønsket det. Innholdet i faxen ble politiet også underrettet om». «Et sentralt poeng er at politiet etter dette aldri gikk ut med noen oppfording til TV 2 om ikke å snakke med mannen, på tross av at TV 2 s hensikter var klargjort».
Mannen tok kontakt med redaksjonen ved 1900?tiden, og hadde «to rolige og beherskede samtaler» med Per Ståle Lønning «i påhør av en samlet redaksjon». Redaksjonen ba etter dette om tillatelse til et opptak av samtalene mellom ham og Lønning «som grunnlag for et
klippet innslag i det påfølgende Sentrum-programmet. Mannen motsatte seg imidlertid å gi et slikt samtykke, og uttalte at det var en forutsetning for utsendelse at han selv fikk være med i programmet» . Begrunnelsen var at han ville ha advokat Staff ved sin side når han avga uttalelsene. «På dette tidspunktet oppsto det alvorlige dilemmaet. Selv om det var redaksjonens inntrykk at samtalen med Lønning hadde dempet situasjonen, måtte man tenke på konsekvensene av igjen å svare nei på mannens ønske om å få fortelle sin historie». TV 2 gjengir et internt e-brev fra Sentrum-redaksjonen som beskriver dilemmaet til redaksjonen da avgjørelsen om intervjuet skal tas.
«Du har tre sekunder igjen. Svaret må avgis. En desperat mann, en ladd hagle, sprengstoff av et eller annet slag, vi vet ikke hvilket. Fire barn og to voksne, pluss gisseltakeren selv. Mannen med våpenet setter ikke fram noe krav, men han har et ønske: Å få komme på lufta. Og han må ha svar nå!». «Og svaret er ja».
TV 2 noterer seg at NPs generalsekretær «ber om at PFU vurderer programmet i forhold til punktene 3.9, 4.1, 4.6 og 4.8». Redaksjonen er enig i at «direkte sending gir en særpreget risiko, men peker på at man aldri ? siden radioens barndom hvor alle sendinger gikk direkte ? har ment at det er presseetisk uakseptabelt å benytte direkte sending, begrunnet i at redaksjonen ?ikke lenger hadde kontroll med etterlevelsen av de presseetiske krav som stilles til enhver redaksjon?». «TV 2 er naturligvis klar over at direkte sendinger er en programform som særpreges av at det kan være vanskelig å forutse utviklingen og styre de konkrete uttalelsene. Dette kaller på spesielle forberedelser og en våken og balansert styring/avvikling av programmet. Vi mener at man i den aktuelle situasjonen ivaretok disse hensynene så langt mulig».
TV 2 påpeker at intervjuobjektet ikke ble avbildet eller navngitt, men registrerer at lensmannsbetjent Lund er nevnt, en ansatt på sosialkontoret, Hilde Sigmundstad, er identifisert som ektefellen til en kateket, den tidligere ektefellen nevnes som Berit, den intervjuedes sønn nevnes en gang, han omtaler Anne Berit som en støtte og han nevner også at han har mistet Maria i krybbedød. «Vi kan ikke se at dette fører til en identifikasjon ut over den lille gruppen som klarligvis måtte ha vært kjent med familiens situasjon eller hadde kontakt med barnehagen og således umiddelbart ville vite hvem den intervjuede var».
Vedrørende Vær Varsom-plakatens punkt 3.9, viser TV 2 til at mannen i programmet ble gitt en mulighet for å forklare sine motiver og fremstår da også som en langt mer nyansert person med vesentlige nyanserte hensikter, enn han ville gjort uten intervjuet. «I innslagets planlegging og gjennomføring kan vi vanskelig se at man ikke har lagt vekt på ?saklighet og omtanke både i innhold og presentasjon? jfr. pkt. 4.1.».
Vedrørende punkt 4.8, er TV 2 i tvil om barnets fornavn «i det hele tatt innebar en identifikasjon». TV 2 hevder at Vær Varsom-plakaten ikke er overtrådt, «sett i lys av at dette var en direktesending og således må underlegges slike konsesjoner som nevnes ovenfor».
Generalsekretæren er overrasket over at TV 2 ikke ser faren både for samfunnet og for mediene selv, «dersom syke mennesker, gjennom medienes egne beslutninger, får følelsen av at de kan sikre seg en nasjonal talerstol i beste sendetid ? bare deres handlinger er desperate og alvorlige nok. Mediene må aldri stille opp for mennesker som bruker terror som sitt mål».
Generalsekretæren kommenterer videre TV 2s tilsvar i fem punkter: «Jeg kan ikke, i motsetning, til Jordahl, se noe ytringsfrihetselement i denne saken. Det er riktignok ikke lett for pressen å ivareta partenes ytringsfrihet i barnefordelingssaker, men det er ikke så vanskelig at TV 2 kan bruke ytringsfrihetsargumentet for å viderebringe gisseltakerens ytringer om sin vanskelige livssituasjon. Advokat Jordahl peker i tilsvaret på «den mengde saker, både av politisk, forbrukermessig og også strafferettslig art som har funnet sin løsning gjennom medienes aktivitet/omtale/mellomkomst». Det er naturligvis riktig. Men alt kan ikke sammenlignes med alt annet. Og det blir fryktelig galt dersom TV 2 trekker den slutning at fordi man har bidratt til å løse en forbrukertvist, så kan man også gå inn som aktør i et gisseldrama. Advokat Jordahl benekter at «den foreliggende situasjon ? helt konkret vurdert», kunne beskrives som uavklart og høyeksplosiv. Det forundrer meg. Det vil sannsynligvis også forundre alle andre, inklusive TV 2s egen Knut Lindh, hvis beskrivelse også er vedlagt tilsvaret: «Fire barn og to voksne holdes fortsatt som gisler. Ser du ditt eget barn for ditt indre øye??. En desperat mann, en ladd hagle, sprengstoff av et eller annet slag?» TV 2 mener det ikke er grunnlag for å hevde at man i programmet «forhandlet» med gisseltakeren. Det stemmer ikke, jfr. utskriften av programmet, hvor Lønning blant annet uttaler: «Er det ikke like greit å slippe resten av gislene nå, tror du ikke at du har fått markert saken din?»?.»Kan vi si det sånn da, at hvis politiet ikke tar seg inn i barnehagen, så er det heller ingen fare for dem som oppholder seg der nå?»?. «Ja, er det kanskje litt trøst for deg, det du hører våre folk i studio sier?»?. «For nå får du hjelp, det tror jeg vel jeg kan garantere»?. «Jeg vil bare si til deg i barnehagen på Hjelmeland: Ikke gjør noe dumt! Er det en avtale?»». I tilsvaret heter det at de som tok beslutningen om å intervjue kidnapperen, alle er personer med «lang fartstid og omfattende erfaring». Det gjør etter min oppfatning beslutningen enda mer kritikkverdig.
Generelsekretæren mener TV 2 har brutt god presseskikk «ved å påta seg en rolle medier ikke skal ha og aldri må få», og påpeker at gisseltakeren krevde at han selv fikk være med i programmet. Klageren anfører at TV 2 ga etter for presset «fordi redaksjonen mente at så lenge mannen fikk snakke og noen lyttet, ville han ikke skade verken seg selv eller andre». Generalsekretæren minner om Vær Varsom-plakatens pkt. 2.9: «Redaksjonelle medarbeidere må ikke motta pålegg om oppdrag fra andre enn den redaksjonelle ledelse».
Videre anfører klageren at TV 2 har rett når det påpekes at «direkte sendinger er en programform som særpreges av at det kan være vanskelig å forutse utviklingen og styre de konkrete uttalelsene», og legger til følgende: » Når TV 2 valgte å intervjue gisseltakeren direkte, måtte vurderingene av de presseetiske kravene i sin helhet tas i forkant av sendingen. Man tok bevisst en sjanse. Derfor kan TV 2 heller ikke i ettertid påberope seg de mer liberale krav som gjelder direktesendinger».
TV 2 anfører i sitt siste tilsvar at mannen aldri truet redaksjonen for å sikre seg plass i sendingen, men viser til at mannen ville ha advokat Staff ved sin side under intervjuet. Når det gjelder ytringsfrihetsspørsmålet, peker TV 2 på at dette ikke er et sentralt eller avgjørende poeng i deres tilsvar , men at det har relevans i saken.
TV 2 mener klageren forenkler kanalens framstilling under hans punkt C. TV 2 presiserer at man anså at «situasjonen var under kontroll og at man vurderte den slik at intervjuet ikke ville eskalere eller vanskeliggjøre løsningen av saken. Redaksjonens usikkerhet lå tvert om i vurderingen av konsekvensene ved eventuelt å avslå å intervjue mannen slik situasjonen utviklet seg».
Til bokstav D i klagen, «bemerkes at oppfatningen av begrepet ?å forhandle? synes å være noe forskjellig». TV 2 oppfatter spørsmålene som journalistiske.
TV 2 påpeker avslutningsvis at «den presseetiske prøvingen i slike tilfeller alltid må farges av den konkrete situasjonen. Det vil alltid være en risiko for at et intervjuobjekt her fremkommer med noe som ikke var verken planlagt eller kjent. Det kan imidlertid ikke automatisk innebære at man opptrer i strid med god presseskikk dersom det i slike situasjoner kommer utsagn som krenker andre eller som rammer intervjuobjektet selv. Dersom man prinsipielt skal ta vurderingen av ?de presseetiske kravene i forkant? vil alt annet enn oppleste forhåndsklarerte utsagn være presseetisk uakseptabelt. Vi kan vanskelig gå vår tilslutning til dette, og advarer utvalget mot konsekvensene av å introdusere et slikt prinsipp».
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Norsk Presseforbunds generalsekretær bruker sin initiativrett, og ber Pressens Faglige Utvalg vurdere en direktesending i TV 2 s aktualitetsmagasin Sentrum, der en barnefar blir intervjuet mens han bevæpnet holder barn og voksne som gisler i en barnehage.
Generalsekretæren mener mediene aldri må stille opp for mennesker som bruker terror for å nå sitt mål, og anfører at TV 2s redaksjon måtte forstå at den ikke lenger hadde kontroll med etterlevelsen av de presseetiske krav som stilles til enhver redaksjon, da kanalen brakte intervjuet direkte. Generalsekretæren påpeker at direkte sendinger er en programform som særpreges av at det kan være vanskelig å forutse utviklingen, og påpeker at i slike situasjoner må de presseetiske vurderingene tas i forkant av sendingen. Klageren mener programmet bryter med flere punkter i Vær Varsom-plakaten, og viser særlig til de involvertes og pårørendes personvern.
TV 2 hevder at saken vedrører ytringsfrihet og retten til, etter en redaksjonell vurdering, å viderebringe de ytringer intervjuobjektet kom med. Redaksjonen hevder den aldri ble truet til å publisere, og avviser klagerens beskrivelse av situasjonen som ?høyeksplosiv og uavklart, der menneskeliv sto på spill?.
Videre påpeker TV 2 at det alltid vil være en risiko for at et intervjuobjekt under direktesendinger fremkommer med noe som verken var planlagt eller kjent. Det kan imidlertid ikke automatisk innebære at man opptrer i strid med god presseskikk dersom det i slike situasjoner kommer utsagn som krenker andre, eller som rammer intervjuobjektet selv. TV 2 advarer prinsipielt mot at vurderingen av de presseetiske kravene skal tas i forkant, og påpeker at alt annet enn oppleste forhåndsklarerte utsagn da vil være presseetisk uakseptabelt. TV 2 mener redaksjonen i den aktuelle situasjonen ivaretok hensynene til de involverte så langt mulig, og viser til en balansert styring og avvikling av programmet.
Pressens Faglige Utvalg mener TV 2 var i sin fulle rett til å sette søkelyset på gisseldramaet og gisseltakerens situasjon.
Utvalget konstaterer imidlertid at da redaksjonen inviterte gisseltakeren pr. telefaks til å ta kontakt, satte den seg selv i en situasjon den ikke kunne overskue følgene av, verken redaksjonelt eller for de berørte i gisseldramaet. Utvalget vil sterkt advare pressen mot en aktiv og direkte inngripen i konflikter der menneskeliv kan stå på spill.
De presseetiske vurderinger i slike ekstraordinære saker må, så langt det er mulig, foretas i forkant av sendingen. TV 2 måtte forstå at en direktesendt samtale med gisseltakeren ville berøre flere presseetiske punkter. Utvalget kan på den bakgrunn ikke se at TV 2 kan søke ly bak en mer liberal presseetisk vurdering som gjelder ordinære direktesendinger.
I tilfeller som det påklagede understreker utvalget at verken ytringsfriheten eller informasjonsfriheten innskrenkes ved at redaksjoner velger en annen og mer kontrollert publiseringsform enn direktesendinger.
Innslaget bryter med flere av Vær Varsom-plaktens punkter som berører involvertes og pårørendes personvern. Utvalget viser særlig til Vær Varsom-plakatens punkt 3.9, om å vise hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. TV 2 kunne ikke ta for gitt at en desperat mann på selvmordets rand, og som med våpen i hånd holder barn og vokse som gisler, skulle kunne handle rasjonelt i intervjusituasjonen, og enda mindre forstå konsekvensene av sine uttalelser avgitt på direkten.
Utvalget peker også på gisseltakerens beskrivelse av navngitte og lett identifiserbare personer i den konkrete barnefordelingssaken, og viser til Vær Varsom-plakatens punkt. 4.1, om saklighet og omtanke i innhold og presentasjon, punkt. 4.6, om hvordan omtale av kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende, og punkt 4.8, om identifisering av barn i familietvister.
TV 2 har brutt god presseskikk.
Oslo, 24. august 2000
Thor Woje,
Catharina Jacobsen, John Olav Egeland, Liv Ekeberg,
Grete Faremo, Jan Vincents Johannessen, Marvin Wiseth
FOR OFFENTLIGGJØRING I RELEVANT SENDETID:
«Pressens Faglige Utvalg (PFU), som er klageorgan for norske medier, mener TV 2 brøt god presseskikk da Sentrum-redaksjonen på direkten intervjuet en gisseltaker som hadde tatt seg inn i en barnehage.
PFU mener redaksjonen satte seg i en situasjon den ikke kunne overskue følgene av da den inviterte gisseltakeren til intervju. Utvalget vil sterkt advare pressen mot en aktiv og direkte inngripen i konflikter der menneskeliv kan stå på spill.
Etter PFUs mening måtte TV 2 forstå at en direktesendt samtale med gisseltakeren ville være presseetisk problematisk. Redaksjonen kunne ikke ta for gitt at en væpnet mann på selvmordets rand skulle handle rasjonelt i intervjusituasjonen. Innslaget bryter med flere av Vær Varsom-plaktens punkter som gjelder de involvertes og pårørendes personvern, herunder gisseltakerens beskrivelse av navngitte og lett identifiserbare personer.
TV 2 var innklaget til PFU av Norsk Presseforbunds generalsekretær.»