Trond Andreassen mot NRK Brennpunkt

PFU-sak 081/22


SAMMENDRAG:

NRK Brennpunkt publiserte torsdag 9. desember 2021 episode 4 i en dokumentar med tittelen:

«Drapet i akebakken»

I introen til dokumentaren het det:

«Tre små barn fikk i 1994 skylda for å ha tatt livet av Silje Marie Redergård (5). Men var det barna som mishandlet venninnen til døde?»

«Riksadvokaten ber en ekspert gjøre nye undersøkelser i Silje-saken. Det han oppdager kan få store konsekvenser.»

Intervjuet med klager var en del av episode 4, og dreide seg om rapportene klager utarbeidet om kommunens behandlingsopplegg rundt de tre guttene.

https://tv.nrk.no/serie/brennpunkt-drapet-i-akebakken/sesong/1/episode/4/avspiller

Intervjuet med klager starter 9 minutter ut i del 4 i dokumentaren, og varer ca 14 minutter.

 

KLAGEN:

Klager er Trond Andreassen, som var ansatt som psykolog i Trondheim kommune i 1994, og jobbet med barnedrapssaken. Han mener det publiserte intervjuet med ham er et brudd på Vær Varsom-plakatens 3.3, om premissene i intervjusituasjonen.

Klager skriver at han ble kontaktet av NRK Brennpunkt med forespørsel om et intervju:
«(…)Han fortalte at de hadde fått samtykker og tilgang til dokumenter fra etterforskningen og de involverte barna sine journaler i Trondheim kommune. Jeg viste da til at jeg tidligere har uttalt meg til media om Trondheim kommunes håndtering av den akutte krisesituasjonen for de involverte familiene og nærmiljøet fordi dette var offentlig kjent gjennom informasjon gitt av kommunen, og at jeg kunne stille opp på et intervju om disse forholdene hvis det var ønskelig. I forhold til det konkrete innholdet i hjelpearbeidet overfor de involverte familiene og materiale fra Trondheim kommune sine journaler sa jeg at dette var noe jeg ikke kunne uttale meg offentlig om. Begrunnelsen for det var dels at jeg ikke er ansatt i Trondheim kommune, jeg sluttet der på slutten av 90-tallet, og ikke kan uttale meg om ting som ikke var offentlig mens jeg jobbet i kommunen, dels at jeg vurderte det som uetisk å snakke offentlig om forhold knyttet til konkrete personer som jeg ikke har grunnlag for å kunne vurdere mulige virkninger for av en slik offentlig omtale.»

Ifølge klager meldte NRK tilbake at de var interessert i et slikt intervju med ham. Han skriver at han gjentok overfor journalisten som skulle gjennomføre intervjuet hva han ville uttale seg om, fordi han ville være sikker på at hun var kjent med rammene.

Klager skriver:
«Hun kommenterte ikke på dette, men startet intervjuet. Intervjuet forløp på en måte som jeg opplever som svært kritikkverdig. Det begynte med et par innledende spørsmål om den aktuelle dagen da dødsfallet inntraff og hvordan jeg ble involvert i arbeidet med den akutte situasjonen. Videre fikk jeg spørsmål om min rolle i forhold til det tiltaket Trondheim kommune iverksatte for å ivareta de involverte guttene gjennom at de fikk plass i barnehager. Så ble jeg plutselig konfronterte med konkrete utdrag fra en av guttene sin journal i kommunen. Dette var veldig forvirrende for meg, dels fordi det var å gå utenfor de rammene vi hadde avtalt for intervjuet, dels fordi dette var detaljer som jeg hadde store problemer med å huske 25 år etter hendelsen. Da jeg sa at dette var ting jeg ikke husket, ble jeg konfrontert med stadig nye utdrag og forelagt en Ipad med tekst som skulle være utdrag fra kommunale dokumenter. Denne måten å spørre meg ut på opplevde jeg som svært ubehagelig samtidig som jeg ikke klarte å avbryte intervjuet. Jeg opplevde at jeg ikke fikk mulighet til å tenke meg om eller reagere på det som skjedde fordi jeg ble ‘bombadert’ med stadig nye utdrag som jeg skulle ta stilling til og anklager jeg ble presset til å svare på.»

Klager reagerer på to forhold han mener er uetiske:
«1. Jeg gjorde det klart på forhånd at det var klare begrensninger i forhold til hva jeg kunne uttale meg om, og det var kjent for redaksjonen at jeg bare ville samtykke i et intervju hvis dette ble respektert. Når Harald Eraker tok kontakt med meg 13.09.21 og sa at de fortsatt ønsket et intervju, tok jeg for gitt at det innebar at mine forutsetninger var akseptert. Det ble ikke sagt noe som tydet på noe annet.
2. Gjennomføringen av intervjuet var tydeligvis godt planlagt og hadde til hensikt å få meg til å snakke om personlige ting om de involverte barna. Journalisten hadde de utdragene fra journalen som hun skulle konfrontere meg med, tilgjengelig på sin Ipad. Og den plutselige overgangen fra «normale» spørsmål til konfrontering med sitater og anklager var bevisst strategi for å forvirre meg og ikke gi meg mulighet til å reflektere over hva som skjedde. Jeg opplevde dette som en bevisst strategi for å manipulere meg inn i en situasjon der jeg mistet kontrollen over hva jeg sa.»

Klager opplyser at han etter intervjuet tok kontakt med NRK og trakk tilbake samtykket til å bli intervjuet. Han krevde også at opptaket ble slettet. Dette avviste NRK.

 

FORSØK PÅ MINNELIG LØSNING:
Partene har vært i kontakt med sikte på å løse saken i minnelighet, uten at dette har ført frem.

 

TILSVARSRUNDEN:

NRK opplyser dette om bakgrunnen for den påklagede publiseringen:
«18. november i fjor startet NRK publiseringen av dokumentarserien «Drapet i akebakken» om drapet på fem år gamle Silje Marie Redergård i Trondheim i 1994. Serien undersøkte en rekke forhold rundt politietterforskningen som raskt konkluderte med at tre jevngamle lekekamerater var ansvarlige for dødsfallet, samt forhold rundt oppfølgingen og den psykiatriske behandlingen av guttene som ble utpekt som skyldige.

Etter at dokumentaren ble sendt har etterforskningen av saken blitt gjenopptatt av politiet. På bakgrunn av blant annet det som kom fram under intervjuet med Trond Andreassen, besluttet også Trondheim kommune å granske barnevernets håndtering av saken. Dette arbeidet pågår fortsatt.»

NRK avviser brudd på god presseskikk, og skriver:
«Omsorgen for gutten som kalles ‘femåringen’ i NRKs dokumentar ble overtatt av barnevernet etter det som skjedde. I arbeidet med dokumentaren opphevet ‘femåringen’ og hans mor Trondheim kommunes taushetsplikt rundt behandlingen og oppfølgingen av gutten mens han var under det offentliges omsorg.

Trondheim kommune sendte samtlige dokumenter rundt behandlingen og oppfølgingen av femåringen til journalistene, inkludert Trond Andreassens rapporter. Da vi tok den første kontakten med Andreassen, presiserte vi dette. Vi stilte også spørsmål rundt innholdet i rapportene hans.

Trond Andreassen var ansvarlig psykolog i Trondheim kommune og ledet arbeidet med behandlingsopplegget, og hans rapporter var altså blant dokumentene som Trondheim kommune sendte til NRKs journalister. Det var derfor naturlig at det var ham vi kontaktet for å stille spørsmål om behandlingen og behandlingsmetodene som ble brukt.

Som det framgår av dokumentasjonen vedlagt PFU-klagen var journalist Harald Eraker veldig klar på at redaksjonen ønsket å stille spørsmål om behandlingsmetodene som var beskrevet i Andreassens egne rapporter. Vi må bare ta til etterretning at Andreassen mener at han sa at han ikke ville svare på spørsmål om dette – Harald Erakers oppsummering bygger på notatene han tok under researchsamtalen på telefon med Andreassen. Det var vårt klare inntrykk at han sa seg villig til å snakke om dette i intervjuet som ble avtalt. Det ble ikke gitt noe løfte fra vår side om å ikke stille spørsmål om disse temaene.

Selve intervjuet ble gjennomført av journalist Inger Sunde, som jobbet med dokumentarprosjektet sammen med Harald Eraker. Det er riktig at Trond Andreassen før intervjuet begynte sa at han ikke kunne snakke om forhold som var omtalt i rapporter som var Trondheim kommunes eiendom, selv om vi hadde informert om at ‘femåringen’ hadde fritatt kommunen fra taushetsplikten og NRK kjente innholdet i rapportene det var snakk om.

Harald Eraker og Inger Sunde ble overrasket over dette, siden vi hadde en klar forståelse av at Andreassen var villig til å snakke om disse temaene. Men heller ikke her ble det gitt noe løfte om å ikke stille noen spørsmål om dette fra vår side – Sunde svarte at «Jeg foreslår at vi begynner, jeg, og så tar vi det som det kommer», noe Andreassen svarte bekreftende på.»

NRK avviser at det var et ‹revolverintervju». Ifølge redaksjonen foregikk intervjuet i rolige former, og Andreassen svarte på spørsmål han ble stilt knyttet til rapportene og behandlingsmetodene som var beskrevet der.

Redaksjonen skriver:
«Vi mener at NRKs journalister må kunne stille relevante spørsmål om temaer vi på forhånd har gjort det klart at vi vil stille spørsmål om. Spørsmålene handlet kun om temaer fra rapporter Trond Andreassen hadde skrevet som ansvarlig for behandlingen av ‘femåringen’. Hvis Andreassen ikke ønsket å svare på spørsmål om dette, kunne han valgt å si at han ikke kunne kommentere disse forholdene. Dette skjedde ikke på noe tidspunkt under intervjuet, og heller ikke umiddelbart etter at intervjuet ble avsluttet og teamet rigget ned opptaktutstyret, hadde han noen innsigelser mot måten dette foregikk på.»

NRK opplyser at klager tok kontakt to uker etter, og ønsket på trekke intervjuet. Dette ble avslått, og klager fikk tilbud om å komme med tilbakemeldinger, som ble tatt til følge før publisering.

Redaksjonen skriver:
«Vi mener at NRK i denne saken har vært tydelige om hvilke temaer vi ønsker å stille spørsmål om, og dermed åpne om premisser for intervjuet. Det ble aldri inngått noen avtale eller gitt noe løfte om å ikke stille spørsmål om enkelte temaer – redaksjonen gjorde det tvert imot flere ganger klart at vi ville stille spørsmål om dette, og at NRK hadde fått innsyn i de aktuelle rapportene etter at kommunen var blitt fritatt for taushetsplikten om innholdet i dem. Da kan det etter vår mening ikke foreligge noe brudd på VVP 3.3 om premisser for intervju.
(…)
Dokumentarprosjektet «Drapet i akebakken» omhandler forhold av stor samfunnsmessig interesse. Redaksjonens journalistiske arbeid har avdekket ny og vesentlig informasjon både om politiets etterforskning av saken og om behandlingen av de tre guttene som ble utpekt som ansvarlige for Silje Marie Redergårds dødsfall.

Våre journalister har stilt spørsmål om de konkrete funnene og opplysningene til alle aktører som hadde ansvar for myndighetenes håndtering av denne saken. Mange av de ansvarlige avslo å stille til intervju. Vi mener derfor at det er prisverdig av Trond Andreassen at han i motsetning til mange andre var villige til å møte redaksjonen og svare på spørsmål – men vi må samtidig fastholde at vi i en slik situasjon må kunne stille spørsmål om helt sentrale fakta i saken som vi har varslet at vi vil stille spørsmål om, og at det da må være opp til intervjuobjektet om han velger å svare på disse spørsmålene.»

 

Klager svarer:
«I sitt tilsvar sier NRK at det var deres klare inntrykk at jeg i samtalen med journalist Harald Eraker sa meg villig til å snakke om materiale fra barnevernjournalene i intervjuet som ble avtalt. Det vises til Harald Eraker sin oppsummering av denne samtalen. Jeg har kommentert denne oppsummeringen i dokumentet Tilsvar til NRK ang. intervju med Brennpunkt, som jeg vedla min klage. Det er riktig at han i denne samtalen var veldig klar på at redaksjonen ønsket å stille spørsmål om behandlingsmetodene som var beskrevet i dokumenter jeg hadde skrevet i barnevernjournalene, men det han systematisk har utelatt i sin oppsummering er at jeg hver gang han snakket om dette, sa klart ifra om at det ikke var aktuelt for meg å stille til et intervju om dette. I tillegg refererer han en rekke utsagn fra min side der jeg gir eksplisitt samtykke til et slikt intervju. Dette er ting jeg ikke sa, men som han har funnet på i ettertid. Harald Eraker avslutter sin redegjørelse med følgende avsnitt:
«Jeg spurte da eksplisitt om dette også var noe han kunne snakke med oss i et intervjue, noe han sa ja til. Etter å ha snakket om praktiske ting rundt intervjuet, spurte jeg igjen til slutt om vi da var enige om at han kunne intervjues om dette med at 5-åringen gjentatte ganger var sammen med en ansatt i barnehagen ved åstedet/graven, og dette med bruk av metoden med spark og slag, svarte han tydelig bekreftende på dette.»
Ingenting i dette avsnittet er sant. I tillegg til at han tillegger meg et samtykke jeg ikke har gitt, påstår han at vi snakket om praktiske ting rundt intervjuet. Det han skjuler med denne setningen er at vi ikke avtalte noe intervju i denne samtalen. Vi avsluttet samtalen med at jeg sa at jeg var villig til å stille opp på et intervju på de premissene jeg hadde tydeliggjort i samtalen og han sa at han skulle ta dette med tilbake til redaksjonen og diskutere om de var interessert i et slikt intervju. Jeg oppfattet dette slik at han hadde forstått at jeg ikke ville gi det intervjuet han var ute etter, og at det da var behov for å avklare med redaksjonen om de var interessert i det intervjuet jeg var villig til å gi dem. Harald Eraker ringte meg 13.09.21 kl. 11:43 (…) og sa da at de var interessert i det intervjuet vi hadde snakket om i samtalen 08.09.21. Jeg samtykket da til et intervju på de avtalte premissene. Det var da vi snakket om praktiske ting rundt intervjuet som dato og hvor det skulle foregå.
(…)
NRK sier at det ikke ble gitt noe løfte fra vår side om å ikke stille spørsmål om disse temaene. Dette er strengt tatt ikke riktig. For det første bekreftet Harald Eraker i vår første samtale at han hadde forstått at jeg ikke var villig til å la meg intervjue om materiale fra barnevernjournalene, for det andre bekreftet han at han hadde forstått mine premisser for et eventuelt intervju når han sa at han måtte diskutere med redaksjonen om de var interessert i et slikt intervju.»

 

I sin sluttreplikk skriver NRK:
«Vi må ta avstand fra Trond Andreassens påstand om at det journalist Harald Eraker skriver i sitt notat fra researchsamtalen ikke er sant, og han skal ha funnet på dette i ettertid. Dokumentet er basert på Erakers håndskrevne notater som ble tatt underveis i telefonsamtalen og oppsummerer samtalen slik han oppfattet den.

Det ville ikke vært aktuelt for redaksjonen å avtale noe intervju basert på et premiss om at vi ikke fikk stille spørsmål om selve kjernen i saken vi arbeidet med og rapportene vi hadde fått innsyn i. Det er dessuten enighet mellom Andreassen og våre journalister at han var forberedt på å svare på spørsmål om akuttbehandlingen av guttene og forhold han har omtalt før.

I en BBC-dokumentar fra 2000 fortalte han om hvordan guttene ble tatt med til graven til Silje Marie Redergård som et ledd i behandlingen av dem. Dette er forhold som er omtalt i Andreassens tidligere taushetsbelagte rapporter, og som vi stilte spørsmål om i vårt intervju. Det er ikke lett å sette noe bastant skille mellom akkurat hva som tilhørte dette området og hvilke temaer Andreassen mener han ikke kunne snakke om, og da må vi kunne stille spørsmål og la ham avgjøre hva han vil svare på. Når det gjelder det som ble sagt rett i forkant av intervjuet viser vi til redegjørelsen i vårt første tilsvar.»

NRK skriver avslutningsvis:
«Det hører til journalistikkens kjerneoppgaver å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep og forsømmelser fra offentlige myndigheter og andre. Behandlingsmetodene som ble beskrevet i Andreassens rapporter ble sterkt kritisert av andre psykologer som medvirket i vår dokumentar. Hvis vi ikke hadde stilt spørsmål om dette hadde vi rett og slett ikke gjort jobben vår som journalister i denne saken. I en slik situasjon må det være opp til kilden å avgjøre hvilke spørsmål man mener man kan svare på og hvilke spørsmål man eventuelt vil avvise med henvisning til taushetsplikt eller annet.

Trond Andreassen framhever selv at han er medievant og at han i årenes løp konsekvent har avvist å svare på spørsmål om denne saken som er omfattet av hans taushetsplikt som psykolog. Hvis han ønsket kunne han ha henvist til dette også i intervjuet med Brennpunkt – han visste også på forhånd at redaksjonen hadde fått innsyn i saksdokumentene fra Trondheim kommune etter at 5-åringen og moren hans hadde fritatt disse fra taushetsplikt. Men verken underveis i intervjuet eller etter at det var gjennomført reagerte han mot spørsmålene som ble stilt – det ville vært naturlig å anta at en medievant kilde som har et bevisst forhold til hvilke temaer han ikke vil snakke om ville sagt fra om dette på et tidspunkt.»

 

Tilsvarsrunden avsluttet.

 

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

NRK Brennpunkt publiserte i november/desember 2021 en dokumentar i fire episoder med tittelen: «Drapet i akebakken». I introen het det: «Tre små barn fikk i 1994 skylda for å ha tatt livet av Silje Marie Redergård (5). Men var det barna som mishandlet venninnen til døde?»

I siste episode var det intervju med psykologen som hadde ansvaret for det kritiserte behandlingsopplegget av guttene, og om rapportene han utarbeidet om dette.

 Klager er den omtalte psykologen. Han mener det publiserte intervjuet med ham er et brudd på Vær Varsom-plakatens (VVP) 3.3, om premissene i intervjusituasjonen.

Klager mener han på forhånd gjorde det klart at det var klare begrensninger på hva han kunne uttale seg om, og at han bare ville samtykke til et intervju om dette ble respektert. Da NRK likevel ønsket å intervju ham, tok han det for gitt at disse forutsetningene ble akseptert. Klager mener redaksjonen bekreftet at de hadde forstått premissene hans for å stille opp i intervjuet.

NRK mener redaksjonen var tydelig på at de ønsket å stille spørsmål om behandlingsmetodene som var beskrevet i klagers egne rapporter, og at de dermed var åpne om premissene for intervjuet. Det var vårt klare inntrykk at han sa seg villig til å snakke om dette i intervjuet som ble avtalt, anfører redaksjonen.

NRK fremholder at det aldri ble inngått noen avtale eller gitt noe løfte om å ikke stille spørsmål om enkelte temaer, og viser til kommunikasjonen redaksjonen hadde med klager før og etter publisering.

 

Pressens Faglige Utvalg (PFU) understreker medienes rett til å informere om det som skjer i  samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold, jf. VVP 1.4. Det var relevant og av stor offentlig interesse å få belyst hvordan de tre guttene ble fulgt opp av det kommunale behandlingsapparatet. Slik PFU ser det, var klager en viktig kilde for forståelsen av vurderingene som ble gjort den gang.

PFU understreker at det er pressens ansvar at premissene er klargjort i kontakten med kilder, jf. VVP 3.3. Disse premissene skal mediene overholde, både av hensyn til kilden selv og for tilliten til pressen som helhet. Sentralt i den presseetiske vurderingen av denne saken er om NRK hadde inngått en konkret avtale med klager om å ikke stille spørsmål om rapportene.

Ut fra det som kommer frem i tilsvarsrunden, ser PFU at NRK var tydelig på at utgangspunktet for intervjuet med klager var at kommunen var løst fra taushetsplikten og at redaksjonen derfor hadde fått tilgang til klagers rapporter om behandlingen av guttene. Klager fremholdt at han ikke kunne snakke om dette av hensyn til egen taushetsplikt, men stilte likevel opp til intervju. PFU registrerer at det er uenighet mellom klager og redaksjonen om premissene for intervjuet, men kan ikke se at redaksjonen bekreftet hans ønske om at de ikke kunne snakke om rapportene hans. Utvalget legger vekt på klager hadde erfaring med å håndtere pressen fra sin tidligere rolle som psykolog i kommunen. Han fikk også se gjennom intervjuet før det ble publisert, og PFU merker seg at han kom med endringsforslag som ble tatt til følge.

 

NRK har ikke brutt god presseskikk.

 

Oslo, 22. juni 2022

Anne Weider Aasen, Frode Hansen, Nina Hernes, Melissa Lesamana,

Ingrid Rosendorf Joys, Nina Fjeldheim, Gunnar Kagge