Ole Christian Bach mot Dagbladet
SAMMENDRAG:
Dagbladet presenterte onsdag 10. april 1996 et førstesideoppslag med tittelen «JEG SKAL LEMLESTE Ole Christian Bach og Espen Lie». Henvisningsteksten lyder:
«Han er en av Norges mest ettersøkte forbrytere, og politiet har drevet klappjakt på ham siden han rømte fra Oslo tinghus for snart en måned siden. Selv driver Hans Ola ‘Hassan’ Sombol jakt på Norges mest kjente torpedo Espen Lie og finansakrobaten Ole Christian Bach. – De bør ikke sove godt, de skylder meg penger, og vet at jeg kommer, sier han til Dagbladet.»
Oppslaget er illustrert med et to-spalters bilde av Hans Ola ‘Hassan’ Sonbol, og en-spalters bilder av Espen Lie og Ole Christian Bach.
Innsideartikkelen, som dekker halvannen side, har tittelen «Rømt voldsmann vil ha hevn – Dagbladet møtte livsfarlig fange i dekning». Ingressen lyder:
«Hans Ola ‘Hassan’ Sonbol er farlig. Livsfarlig, mener kriminalpolitiet. Dagbladet møtte i går den ettersøkte syreren på en hemmelig adresse i Oslo. Den rømte volds-mannen jakter på finansakrobaten Ole Christian Bach og pengeinnkreveren Espen Lie, som Sonbol hevder har lurt ham for 600 000 kroner. – Jeg skal lemleste dem, sier han.»
I artikkelen beskrives Sonbols bakgrunn, samt hans flukt fra Oslo Tinghus. Deretter forteller Sonbol om hvordan han selv og «en annen torpedo» lånte Ole Christian Bach 600 000 kroner hver. Espen Lie skal ha stått som garantist, og långiverne skal ha vært lovet 20 000 kroner i
fortjeneste per 100 000 kroner, «etter noen uker». Sonbol svarer på spørsmål at han lånte pengene til Bach fordi han var «dum», og fordi han trodde på garantiene fra Espen Lie. «Folk i min bransje vet hva jeg gjør med folk som lurer meg» , heter det i intervjuet. Sonbol hevder han flere ganger har forsøkt å få pengene tilbake, men at Lie og Bach har satset på at politiet ville utvise ham. «Dermed tok de en råsjanse og svindlet meg. Nå er de pissredde. Verken Lie eller Bach bør sove godt. De vet at jeg kommer…De skal lemlestes» , går det frem av artikkelen.
Artikkelen er illustrert med et bilde av Sonbol, sammen med Dagbladets journalist. Bildeteksten lyder:
«HEVNTØRSTIG: Voldsmannen og torpedoen Hans Ola ‘Hassan’ Sonbol hevder at Ole Christian Bach og Epsen Lie har svindlet ham for over 600 000 kroner. Jeg skal ha hevn, sier syreren. Sonbol er på rømmen og bildet er tatt i en dekkleilighet i Oslo.»
I en underartikkel med tittelen «Espen Lie: – Jeg er ikke redd» , er Lie intervjuet. I tillegg til å tilbvakevise at han er redd for Sonbol, avviser Lie også at han skal ha garantert for de pengene Sonbol omtaler. I en setning i artikkelen heter det at «Finansakrobaten Ole Christian Bach er ikke å få i tale».
Dagen etter, torsdag 10. april , har Dagbladet et større intervju med Espen Lie, under tittelen «Jeg skal ta ham, før han tar meg». Lie uttaler blant annet at «- Jeg finner meg ikke i at familien min blir dratt inn i dette og truet på livet. Sonbol mener tydeligvis at jeg har garantert for 600 000 kroner som han angivelig skal ha lånt til Ole Christian Bach. Det vet Sonbol ikke er riktig, påstår Espen Lie.»
Lengre nede i artikkelen heter det:
«Finansakrobaten Ole Christian Bach, som også er truet av Hans Ola ‘Hassan’ Sonbol, ønsker ikke å bli intervjuet om saken. Dagbladet var igår i telefonisk kontakt med Ole Christian Bach, som hevder han kan dokumentere at han ikke skylder Sonbol penger, og at det tvertimot er Sonbol som skylder ham 280 000 kroner.»
I artikkelen gjentas forøvrig Sonbols påstander fra artikkelen dagen før om at Bach har «lurt» Sonbol, gjennom et lån på 600 000 kroner. Artikkelen er illustrert med et bilde av Espen Lie. KLAGEN:
Klager er Ole Christian Bach. Han mener seg rammet både av de «grove injurier» som fremsettes i artikkelen av 9. april, samt at avisen medvirker til fremsetting av «meget grove trusler». Klageren stiller spørsmål ved om avisen, dersom den mente truslene var reelle, vurderte å varsle politiet eller advare de personer som ble truet, og hvilket moralsk ansvar avisen har i så måte. Dersom avisen ikke hadde tatt stilling til truslenes holdbarhet, spør klageren om avisen har oppfylt sin undersøkelsesplikt, og om kravet til kildekritikk er oppfylt. «Spiller det ingen rolle hvem som fremsetter de beskyldninger og trusler som publiseres» , spør klageren.
Klageren opplyser at han samme dag som artikkelen sto på trykk tok kontakt med avisens redaktør, med krav om at avisen trykte en beklagelse. Dette skal ha blitt «blankt avvist av redaktøren, som imidlertid tilbød meg spalteplass til å imøtegå Sonbols beskyldninger.» Dette var ikke klageren interessert i, og spør hvordan han skulle kunne «imøtegå» truslene.
Klageren lurer også på om avisen har stilt seg spørsmålet hvorfor Sonbol ønsket å formidle sine trusler i Dagbladet, all den tid det måtte være «adskillig mer fornuftige måter å formidle disse på», som det heter i klagen.
Klageren vedgår forøvrig at han har lånt penger av Sonbol, men at gjeldsbrevene er innfridd, og at en politianmeldelse fra Sonbol ble henlagt. «Ble det i det hele tatt lagt to pinner i kors for å kontrollere innholdet av Sonbols utsagn, før Dagbladet trykket dem på første side? Neppe.»
Etter artikkelen 11. april tok klageren igjen kontakt med avisens redaktør. Igjen ble han tilbudt spalteplass. Klageren skriver:
«Jeg har ingen interesse av å ligge i avispolemikk med en rømt forbryter om det som etter min beste overbevisning er det reneste sludder…Min interesse består selvsagt i å ikke bli slått i hartkorn med torpedoer, vold og svindel.».
Klageren skal imidlertid ha blitt satt over til den journalisten som jobbet med saken. Klageren anfører at han uttrykkelig ba om at samtalen måtte være «off the record», noe journalisten skal ha bekreftet. «Til tross for dette og at avisen selv skriver at jeg ‘…ikke ønsker å bli intervjuet om saken’, er jeg gjengitt i Dagbladet med at jeg hevder ‘…at det tvertimot er Sonbol som skylder ham penger’.»
Klageren mener avisen har brutt totalt 11 punkter i Vær Varsom-plakaten. TILSVARSRUNDEN:
Dagbladet skriver i sitt tilsvar at avisen flere ganger forsøkte å komme i kontakt med Ole Christian Bach før den første av de to påklagede artiklene ble publisert. Blant annet skal avisens journalist ha snakket med en kvinne som tok telefonen hjemme hos Bach, og som til slutt lovte å formidle en beskjed. Overfor avisen skal klageren ha bekreftet at han fikk denne beskjeden, da han dagen etter kontaktet avisen.
Avisen skriver videre at den ikke kan være prisgitt «den enkelte aktørs velvilje» hver gang man skal dokumentere hva som skjer i et helt spesielt og «uhyggelig» miljø i hovedstaden. Avisen understreker at den aldri har beskyldt klageren for å være en svindler, men at man viderebringer intervjuobjektets påstander. Avisen mener det er «interessant» når klageren ikke vil bli «slått i hartkorn» med personer som han vitterlig gjør forretninger med. I tilsvaret heter det dessuten at personer som klageren står i en særstilling, ved at han har søkt publisitet gjennom sine handlinger.
Når det gjelder artikkelen 11. april, anfører avisen at man ikke har «sitert» klageren. «Det vi derimot har gjengitt, er en setning som Bach har avgitt til politiet og til Sonbols forsvarer, advokat Arild Humlen. Humlen gjentok denne setningen i samtale med Dagbladet. Felles er at Bach da har hevdet – til de forskjellige – at han ikke skylder Sonbol penger. Dette er av så vesentlig karakter at Dagbladet fant det helt nødvendig å bruke seks linjer for å belyse dette forholdet i artikkelen», heter det i tilsvaret.
Avisen understreker at klageren, under samtalen med avisens sjefredaktør, flere ganger fikk tilbud om spalteplass for å gi sin versjon av historien.
Klageren presiserer i sitt tilsvar at han ikke har hevdet at Dagbladet ikke gjorde tilstrekkelige forsøk på å komme i kontakt med ham før den første artikkelen sto på trykk. «Hvorfor skulle jeg det, når jeg ikke uttaler meg til Dagbladet», spør klageren.
Klageren mener videre at avisen fremsetter nye injurier mot ham ved å antyde at han skulle være en «aktør» i Oslos torpedomiljø, noe han hevder aldri å ha vært.
Når det gjelder artikkelen av 11. april, og samtalen med avisens journalist dagen før, viser klageren til setningen «Dagbladet var i går i telefonisk kontakt med Ole Christian Bach, som hevder han kan…» Klageren skriver at «Her ser det grangivelig ut som om jeg har uttalt meg til avisen. Dagbladet sto selvsagt fritt til å bygge på andre kilder – men det har altså ingenting med min klage å gjøre.»
Klageren «konstaterer» til slutt at avisen ikke har svart på noen av hans spørsmål.
Avisen holder fast ved at klagerens navn er «velkjent» i det spesielle pengeinnkrever-miljøet i Oslo, selv om klageren misliker det. Avisen peker videre på at klageren har gjort forretninger med Hans Ola ‘Hassan’ Sonbol, og at Sonbol trekker inn Bach som aktør i den første artikkelen. Avisen holder også fast ved at den ikke «siterte» Bach, men «redegjorde svært kort for en opplysning som både Ole Chr. Bach og Dagbladet mente var viktig for saken.» PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder primært Dagbladets intervju med en ettersøkt, identifisert person i Oslos «pengeinnkrevermiljø». I den påklagede artikkelen fremsetter intervjuobjektet alvorlige trusler mot klageren, fordi sistnevnte skal ha lurt intervjuobjektet for betydelige pengesummer. Klageren, som er identifisert med navn og bilde, anklager avisen for å ha medvirket til fremsettelse av truslene og for ikke å ha gjort tilstrekkelige undersøkelser for å sjekke holdbarheten i pengeinnkreverens påstander om svindel. Klageren anfører også at han i en oppfølgende artikkel dagen etter ble tillagt en uttalelse om saken, til tross for at han hadde en avtale med avisens journalist om at samtalen dem imellom skulle være underhånden.
Dagbladet anfører at man flere ganger forut for den første artikkelen forsøkte å komme i kontakt med klageren, og at han var klar over at avisen ønsket kontakt. Avisen understreker at klageren vitterlig hadde gjort forretninger med den omtalte pengeinnkreveren, og at han dessuten selv har søkt publisitet gjennom sine handlinger. Avisen mener den ikke kan være avhengig av enkeltaktørers velvilje for å sette søkelyset på et helt spesielt miljø i hovedstaden. Det anføres at avisen ikke selv har fremsatt beskyldninger mot klageren. Når det gjelder det omstridte sitatet i oppfølgingsartikkelen, anfører avisen at den ikke har sitert fra samtalen med klageren, men derimot et enkelt utsagn klageren har kommet med til andre, og som hadde stor betydning for saken.
Pressens Faglige Utvalg mener Dagbladet måtte ha full anledning til å sette søkelyset på den voldelige utviklingen i Oslos såkalte pengeinnkrevermiljø. Men utvalget vil generelt advare mot at redaksjoner plasserer seg i en rolle som formidlere av alvorlige fysiske trusler rettet mot navngitte enkeltpersoner, basert på udokumenterte påstander om ulovlige handlinger.
I det påklagede tilfellet mener utvalget at klageren måtte regne med at hans kontakter i dette spesielle miljøet ville være av offentlig interesse. Utvalget vil heller ikke kritisere avisen for å ha brakt et kort, indirekte sitat fra klageren, særlig fordi utsagnet neppe kan oppfattes som problematisk. Utvalget konstaterer også at avisen forgjeves forsøkte å få klagerens versjon av saken. Påstandene om svindel var en vesentlig del av forklaringen på de trusler som ble fremsatt, trusler som illustrerte hvilke krefter som opererer i det miljøet avisen ønsket å belyse. I dette konkrete tilfellet måtte avisen derfor ha anledning til å gjengi de truende uttalelsene.
Dagbladet har ikke brutt god presseskikk.
Røros, 17. juni 1996
Per Edgar Kokkvold,
Johan O. Jensen, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Jan Vincents Johannessen, Brit Fougner
Dagbladet presenterte onsdag 10. april 1996 et førstesideoppslag med tittelen «JEG SKAL LEMLESTE Ole Christian Bach og Espen Lie». Henvisningsteksten lyder:
«Han er en av Norges mest ettersøkte forbrytere, og politiet har drevet klappjakt på ham siden han rømte fra Oslo tinghus for snart en måned siden. Selv driver Hans Ola ‘Hassan’ Sombol jakt på Norges mest kjente torpedo Espen Lie og finansakrobaten Ole Christian Bach. – De bør ikke sove godt, de skylder meg penger, og vet at jeg kommer, sier han til Dagbladet.»
Oppslaget er illustrert med et to-spalters bilde av Hans Ola ‘Hassan’ Sonbol, og en-spalters bilder av Espen Lie og Ole Christian Bach.
Innsideartikkelen, som dekker halvannen side, har tittelen «Rømt voldsmann vil ha hevn – Dagbladet møtte livsfarlig fange i dekning». Ingressen lyder:
«Hans Ola ‘Hassan’ Sonbol er farlig. Livsfarlig, mener kriminalpolitiet. Dagbladet møtte i går den ettersøkte syreren på en hemmelig adresse i Oslo. Den rømte volds-mannen jakter på finansakrobaten Ole Christian Bach og pengeinnkreveren Espen Lie, som Sonbol hevder har lurt ham for 600 000 kroner. – Jeg skal lemleste dem, sier han.»
I artikkelen beskrives Sonbols bakgrunn, samt hans flukt fra Oslo Tinghus. Deretter forteller Sonbol om hvordan han selv og «en annen torpedo» lånte Ole Christian Bach 600 000 kroner hver. Espen Lie skal ha stått som garantist, og långiverne skal ha vært lovet 20 000 kroner i
fortjeneste per 100 000 kroner, «etter noen uker». Sonbol svarer på spørsmål at han lånte pengene til Bach fordi han var «dum», og fordi han trodde på garantiene fra Espen Lie. «Folk i min bransje vet hva jeg gjør med folk som lurer meg» , heter det i intervjuet. Sonbol hevder han flere ganger har forsøkt å få pengene tilbake, men at Lie og Bach har satset på at politiet ville utvise ham. «Dermed tok de en råsjanse og svindlet meg. Nå er de pissredde. Verken Lie eller Bach bør sove godt. De vet at jeg kommer…De skal lemlestes» , går det frem av artikkelen.
Artikkelen er illustrert med et bilde av Sonbol, sammen med Dagbladets journalist. Bildeteksten lyder:
«HEVNTØRSTIG: Voldsmannen og torpedoen Hans Ola ‘Hassan’ Sonbol hevder at Ole Christian Bach og Epsen Lie har svindlet ham for over 600 000 kroner. Jeg skal ha hevn, sier syreren. Sonbol er på rømmen og bildet er tatt i en dekkleilighet i Oslo.»
I en underartikkel med tittelen «Espen Lie: – Jeg er ikke redd» , er Lie intervjuet. I tillegg til å tilbvakevise at han er redd for Sonbol, avviser Lie også at han skal ha garantert for de pengene Sonbol omtaler. I en setning i artikkelen heter det at «Finansakrobaten Ole Christian Bach er ikke å få i tale».
Dagen etter, torsdag 10. april , har Dagbladet et større intervju med Espen Lie, under tittelen «Jeg skal ta ham, før han tar meg». Lie uttaler blant annet at «- Jeg finner meg ikke i at familien min blir dratt inn i dette og truet på livet. Sonbol mener tydeligvis at jeg har garantert for 600 000 kroner som han angivelig skal ha lånt til Ole Christian Bach. Det vet Sonbol ikke er riktig, påstår Espen Lie.»
Lengre nede i artikkelen heter det:
«Finansakrobaten Ole Christian Bach, som også er truet av Hans Ola ‘Hassan’ Sonbol, ønsker ikke å bli intervjuet om saken. Dagbladet var igår i telefonisk kontakt med Ole Christian Bach, som hevder han kan dokumentere at han ikke skylder Sonbol penger, og at det tvertimot er Sonbol som skylder ham 280 000 kroner.»
I artikkelen gjentas forøvrig Sonbols påstander fra artikkelen dagen før om at Bach har «lurt» Sonbol, gjennom et lån på 600 000 kroner. Artikkelen er illustrert med et bilde av Espen Lie. KLAGEN:
Klager er Ole Christian Bach. Han mener seg rammet både av de «grove injurier» som fremsettes i artikkelen av 9. april, samt at avisen medvirker til fremsetting av «meget grove trusler». Klageren stiller spørsmål ved om avisen, dersom den mente truslene var reelle, vurderte å varsle politiet eller advare de personer som ble truet, og hvilket moralsk ansvar avisen har i så måte. Dersom avisen ikke hadde tatt stilling til truslenes holdbarhet, spør klageren om avisen har oppfylt sin undersøkelsesplikt, og om kravet til kildekritikk er oppfylt. «Spiller det ingen rolle hvem som fremsetter de beskyldninger og trusler som publiseres» , spør klageren.
Klageren opplyser at han samme dag som artikkelen sto på trykk tok kontakt med avisens redaktør, med krav om at avisen trykte en beklagelse. Dette skal ha blitt «blankt avvist av redaktøren, som imidlertid tilbød meg spalteplass til å imøtegå Sonbols beskyldninger.» Dette var ikke klageren interessert i, og spør hvordan han skulle kunne «imøtegå» truslene.
Klageren lurer også på om avisen har stilt seg spørsmålet hvorfor Sonbol ønsket å formidle sine trusler i Dagbladet, all den tid det måtte være «adskillig mer fornuftige måter å formidle disse på», som det heter i klagen.
Klageren vedgår forøvrig at han har lånt penger av Sonbol, men at gjeldsbrevene er innfridd, og at en politianmeldelse fra Sonbol ble henlagt. «Ble det i det hele tatt lagt to pinner i kors for å kontrollere innholdet av Sonbols utsagn, før Dagbladet trykket dem på første side? Neppe.»
Etter artikkelen 11. april tok klageren igjen kontakt med avisens redaktør. Igjen ble han tilbudt spalteplass. Klageren skriver:
«Jeg har ingen interesse av å ligge i avispolemikk med en rømt forbryter om det som etter min beste overbevisning er det reneste sludder…Min interesse består selvsagt i å ikke bli slått i hartkorn med torpedoer, vold og svindel.».
Klageren skal imidlertid ha blitt satt over til den journalisten som jobbet med saken. Klageren anfører at han uttrykkelig ba om at samtalen måtte være «off the record», noe journalisten skal ha bekreftet. «Til tross for dette og at avisen selv skriver at jeg ‘…ikke ønsker å bli intervjuet om saken’, er jeg gjengitt i Dagbladet med at jeg hevder ‘…at det tvertimot er Sonbol som skylder ham penger’.»
Klageren mener avisen har brutt totalt 11 punkter i Vær Varsom-plakaten. TILSVARSRUNDEN:
Dagbladet skriver i sitt tilsvar at avisen flere ganger forsøkte å komme i kontakt med Ole Christian Bach før den første av de to påklagede artiklene ble publisert. Blant annet skal avisens journalist ha snakket med en kvinne som tok telefonen hjemme hos Bach, og som til slutt lovte å formidle en beskjed. Overfor avisen skal klageren ha bekreftet at han fikk denne beskjeden, da han dagen etter kontaktet avisen.
Avisen skriver videre at den ikke kan være prisgitt «den enkelte aktørs velvilje» hver gang man skal dokumentere hva som skjer i et helt spesielt og «uhyggelig» miljø i hovedstaden. Avisen understreker at den aldri har beskyldt klageren for å være en svindler, men at man viderebringer intervjuobjektets påstander. Avisen mener det er «interessant» når klageren ikke vil bli «slått i hartkorn» med personer som han vitterlig gjør forretninger med. I tilsvaret heter det dessuten at personer som klageren står i en særstilling, ved at han har søkt publisitet gjennom sine handlinger.
Når det gjelder artikkelen 11. april, anfører avisen at man ikke har «sitert» klageren. «Det vi derimot har gjengitt, er en setning som Bach har avgitt til politiet og til Sonbols forsvarer, advokat Arild Humlen. Humlen gjentok denne setningen i samtale med Dagbladet. Felles er at Bach da har hevdet – til de forskjellige – at han ikke skylder Sonbol penger. Dette er av så vesentlig karakter at Dagbladet fant det helt nødvendig å bruke seks linjer for å belyse dette forholdet i artikkelen», heter det i tilsvaret.
Avisen understreker at klageren, under samtalen med avisens sjefredaktør, flere ganger fikk tilbud om spalteplass for å gi sin versjon av historien.
Klageren presiserer i sitt tilsvar at han ikke har hevdet at Dagbladet ikke gjorde tilstrekkelige forsøk på å komme i kontakt med ham før den første artikkelen sto på trykk. «Hvorfor skulle jeg det, når jeg ikke uttaler meg til Dagbladet», spør klageren.
Klageren mener videre at avisen fremsetter nye injurier mot ham ved å antyde at han skulle være en «aktør» i Oslos torpedomiljø, noe han hevder aldri å ha vært.
Når det gjelder artikkelen av 11. april, og samtalen med avisens journalist dagen før, viser klageren til setningen «Dagbladet var i går i telefonisk kontakt med Ole Christian Bach, som hevder han kan…» Klageren skriver at «Her ser det grangivelig ut som om jeg har uttalt meg til avisen. Dagbladet sto selvsagt fritt til å bygge på andre kilder – men det har altså ingenting med min klage å gjøre.»
Klageren «konstaterer» til slutt at avisen ikke har svart på noen av hans spørsmål.
Avisen holder fast ved at klagerens navn er «velkjent» i det spesielle pengeinnkrever-miljøet i Oslo, selv om klageren misliker det. Avisen peker videre på at klageren har gjort forretninger med Hans Ola ‘Hassan’ Sonbol, og at Sonbol trekker inn Bach som aktør i den første artikkelen. Avisen holder også fast ved at den ikke «siterte» Bach, men «redegjorde svært kort for en opplysning som både Ole Chr. Bach og Dagbladet mente var viktig for saken.» PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder primært Dagbladets intervju med en ettersøkt, identifisert person i Oslos «pengeinnkrevermiljø». I den påklagede artikkelen fremsetter intervjuobjektet alvorlige trusler mot klageren, fordi sistnevnte skal ha lurt intervjuobjektet for betydelige pengesummer. Klageren, som er identifisert med navn og bilde, anklager avisen for å ha medvirket til fremsettelse av truslene og for ikke å ha gjort tilstrekkelige undersøkelser for å sjekke holdbarheten i pengeinnkreverens påstander om svindel. Klageren anfører også at han i en oppfølgende artikkel dagen etter ble tillagt en uttalelse om saken, til tross for at han hadde en avtale med avisens journalist om at samtalen dem imellom skulle være underhånden.
Dagbladet anfører at man flere ganger forut for den første artikkelen forsøkte å komme i kontakt med klageren, og at han var klar over at avisen ønsket kontakt. Avisen understreker at klageren vitterlig hadde gjort forretninger med den omtalte pengeinnkreveren, og at han dessuten selv har søkt publisitet gjennom sine handlinger. Avisen mener den ikke kan være avhengig av enkeltaktørers velvilje for å sette søkelyset på et helt spesielt miljø i hovedstaden. Det anføres at avisen ikke selv har fremsatt beskyldninger mot klageren. Når det gjelder det omstridte sitatet i oppfølgingsartikkelen, anfører avisen at den ikke har sitert fra samtalen med klageren, men derimot et enkelt utsagn klageren har kommet med til andre, og som hadde stor betydning for saken.
Pressens Faglige Utvalg mener Dagbladet måtte ha full anledning til å sette søkelyset på den voldelige utviklingen i Oslos såkalte pengeinnkrevermiljø. Men utvalget vil generelt advare mot at redaksjoner plasserer seg i en rolle som formidlere av alvorlige fysiske trusler rettet mot navngitte enkeltpersoner, basert på udokumenterte påstander om ulovlige handlinger.
I det påklagede tilfellet mener utvalget at klageren måtte regne med at hans kontakter i dette spesielle miljøet ville være av offentlig interesse. Utvalget vil heller ikke kritisere avisen for å ha brakt et kort, indirekte sitat fra klageren, særlig fordi utsagnet neppe kan oppfattes som problematisk. Utvalget konstaterer også at avisen forgjeves forsøkte å få klagerens versjon av saken. Påstandene om svindel var en vesentlig del av forklaringen på de trusler som ble fremsatt, trusler som illustrerte hvilke krefter som opererer i det miljøet avisen ønsket å belyse. I dette konkrete tilfellet måtte avisen derfor ha anledning til å gjengi de truende uttalelsene.
Dagbladet har ikke brutt god presseskikk.
Røros, 17. juni 1996
Per Edgar Kokkvold,
Johan O. Jensen, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Jan Vincents Johannessen, Brit Fougner