Rune Reitan mot Aftenposten

Aftenposten publiserte søndag 13. mars 2011 en kort nyhetsartikkel med tittelen «Aftenposten vil høre din mening» og ingressen:

«Aftenposten har fornyet seg. Sjefredaktøren vil ha lesernes reaksjoner.»

I artikkelen stod det:

«Det var rett og slett en fornyet Aftenposten som dumpet ned i postkassen og lyste fra avisstativene lørdag og søndag. Reaksjonene lot heller ikke vente på seg. Både på Twitter og Facebook har lesere delt sin opplevelse av den nye helgeavisen.»

Deretter nevnte artikkelen to positive reaksjoner og to kritiske – deriblant denne:

«Rune Reitan: ”Likte ikke Aftenpostens sin nye logo. Kunne gjerne ha droppet den sorte sirkelen for renhetens del”.»

Til slutt i artikkelen uttalte Hilde Haugsgjerd, sjefredaktør i Aftenposten, at hun satte pris på tilbakemeldingene og inviterte alle leserne til en nettprat om det nye designet.

KLAGEN:

Klager er den omtalte Rune Reitan som mener Aftenposten har brutt Vær Varsom-plakatens punkt 3.5, om opplysninger gitt i fortrolighet. Klager reagerer på at Aftenposten har gjengitt en melding han skrev på sin egen Twitter-side uten å ta kontakt med ham først. Klager reagerer på at avisen har gjengitt denne melding med hans fulle navn, og skriver: «Aftenposten har ikke rett til å publisere mine meninger uten først å spørre, på samme måte som de måtte ha fått tillatelse for å gjengi f.eks. bilder jeg har tatt (åndsverksloven). Gjennom min uttalelse på Twitter snakket jeg OM Aftenposten og ikke TIL – og dessuten har ikke Aftenposten oppfordret meg til å komme med min mening (slik som f.eks. gjøres i dagens [13.03.2011; sekr.anm.] utgave).

Klager er til dels enig i at sosiale medier kan regnes som offentlige rom, men skriver:
«Det betyr ikke at aviser fritt kan sitere det som sies & knytte det til en person uten å innhente tillatelse. Ville de sitert meg om journalisten overhørte samtalen på en kafé? Neppe. Dessuten har man som bruker en mulighet til å slette sine uttalelser i sosiale medier, noe mediene også må ta hensyn til, og som er nok et argument for å innhente tillatelse til å få publisere.»
 
 
TILSVARSRUNDEN:

Aftenposten avviser klagen og mener at klagerens ytring ikke er gitt i fortrolighet. Det er korrekt at redaksjonen ikke kontaktet klager før publisering, men slik Aftenposten ser det, er Twitter et åpent forum: «En ytring på Twitter fremsettes i et offentlig rom hvor hvem som helst kan fange den opp. Twitter er dessuten (i større grad enn Facebook) et meningsforum. Vi går i utgangspunktet ut fra at den som fremsetter meninger på Twitter, også ønsker at de skal blir lest.» Avisen påpeker at klager har 595 følgere og at alle som vil, kan fange opp hans ytringer ved søk.

Selv om ytringer på Twitter av avisen anses å være fremsatt i det offentlige rom, skriver Aftenposten at den ville være tilbakeholden med å gjengi opplysninger av personlig og privat art. Men avisen mener at klagers meningsytring verken er personlig eller privat. Til slutt anfører avisen at det er forskjell på å overhøre en ytring på kafé og det å sitere fra Twitter: «siden man må gå ut fra at den som fremsetter sine meninger på Twitter ønsker de videreformidlet og lest».

Klager anfører at det ikke er innholdet i meldingen han reagerer på blir gjengitt, men at navnet hans knyttes til innholdet uten at Aftenposten henvendte seg til han først. Klager mener at Aftenposten ikke har tatt hensyn til at han «bare [er] den vanlige mannen i gata». Klager viser til at han på Twitter bruker alias, og mener dette er grunn nok til at Aftenposten ikke skulle sitert ham med hans fulle navn. Klager påpeker også at man på Twitter kan slette innlegg i ettertid, noe han mener må føre til en ekstra varsomhet hos mediene.

Aftenposten mener det er vanlig å sitere ytringer fra offentlig medier uten å innhente tillatelse på forhånd. Avisen viser til at selv om klager bruker et alias, kommer hans fulle navn frem i alle hans ytringer. Det påpekes også at klager ikke har slettet sin melding på Twitter som – «av den grunn må antas å stå fast på sine synspunkter og ikke kan ha noe i mot at de ligger tilgjengelig for alle under hans fulle navn».

Slik avisen ser det, kan det ikke ha hatt noen skadevirkninger for klageren at avisen viderebrakte hans syn på avisens logo. Av den grunn anser avisen klagen som prinsipiell, og mener det er uheldig om PFU skulle avgi en prinsipputtalelse som begrenser pressens bruk av ytringer på et offentlig meningsforum. Avisen legger også ved en prinsippavgjørelse fra PPC i England, hvor utvalget har sagt at det anser Twitter som offentlig.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder en kort nyhetsartikkel i Aftenposten som gjengir en melding skrevet i nettsamfunnet Twitter. Klageren, personen bak meldingen, reagerer på at Aftenposten har publisert den med hans fulle navn, uten å ta kontakt først. Klager oppgir at det ikke er innholdet han reagerer på, men navnbruken. Det vises til punkt 3.5 i Vær Varsom-plakaten, om opplysninger gitt i fortrolighet.

Aftenposten avviser klagen da avisen anser Twitter som et åpent forum, og Aftenposten kan ikke se at klagers ytring er fremsatt i fortrolighet. Slik avisen ser det, er det ikke er noe i ytringens innhold og karakter som skulle tilsi at den er av privat karakter. Avisen hevder det er vanlig å sitere fra offentlige medier uten å innhente tillatelse på forhånd, og mener at den som ytrer seg på Twitter må regne med å bli videreformidlet og lest.

Pressens Faglige Utvalg minner om pressens rett til å informere om det som skjer i samfunnet, også det som skjer på nettet. Selv om utvalget flere ganger har uttalt at alle har rett til et digitalt privatliv, anser ikke utvalget nettsamfunnets åpne Twitter-konti å være av privat karakter.

Utvalget er enig med Aftenposten i at ytringer som fremsettes på Twitter, ikke kan oppfattes som ytringer gitt i fortrolighet. Dette betyr imidlertid ikke at pressen ukritisk kan videreformidle alt privatpersoner ytrer seg om, men plikter – som ellers – å foreta en pressetisk vurdering av ytrerens rolle og ytringens innhold.

Utvalget vil understreke at personnavn i seg selv ikke har et eget presseetisk vern. Det er navn i kombinasjon med innhold som er det avgjørende. I denne saken kan utvalget ikke se at ytringens innhold er av en slik art at det innebærer noe presseetisk brudd å offentliggjøre navnet på vedkommende.

Aftenposten har ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 30. august 2011

John Olav Egeland,
Martin Riber Sparre, Hege Holm,
Georg Apenes, Camilla Serck-Hansen, Eva Sannum