NN m.fl. mot Hardanger Folkeblad
Hardanger Folkeblad (HF) hadde 15. januar 2010 et førstesideoppslag samt omtale inne i avisen om en skoleklasse som har benyttet seg av at isen har kommet på Sandvinsvatnet. Førstesideoppslaget har tittelen Endelig la isen seg og opplyser at Sandvinsvatnet kan by på drømmeforhold om dagen, med blank stålis som er tykk nok til å tilfredsstille sikkerhetskravene. I teksten på framsiden videreformidles også følgende advarsel: ( ) politiet minner samtidig om at alle som ferdes på isen må være varsomme og riktig utstyrt. Oppslaget illustreres med et bilde av to elever på isen.
Den påfølgende omtalen inne i avisen har tittelen Drømmeforhold på Sandvinsvatnet, og ingressen Kuldegradene har laget eldorado for skøyteentusiastene. I går hadde OppMot drømmeforhold på Sandvinsvatnet. Den videre teksten handler om at OppMot, som er en alternativ skole, har hatt 22 elever på isen i løpet av den siste uka. Teksten avsluttes med setningen Og på stålblank og trygg is, opp til 14 cm tykk, fikk elevene skole og naturopplevelser i en kombinasjon som mange sikkert ville misunt dem. Artikkelen illustreres med et bilde av elever som spiller bandy på Sandvinsvatnet med bildeteksten: BANDY. Elevene på OppMot spiller bandy på stålis på Sandvinsvatnet.
To uker etter oppslaget, 1. februar 2010, publiserte avisen en kommentar fra ansvarlig redaktør Trygve D. Syse med tittelen Lokalavisa og (YY)s. Bakgrunnen for denne kommentaren er kritikk rettet mot Hardanger Folkeblad etter at en mann gikk gjennom isen på Sandvinsvatnet dagen etter overnevnte artikler var publisert. Kritikken kom fra pårørende til avdøde, samt enkelte representanter fra pressen, og ble omtalt i BA, BT og NRK Hordaland. Kommentaren er et svar fra HF på denne kritikken. I kommentaren imøtegår HF blant annet forsidetittelen hentet fra BT: Mener avis lokket broren i dødsfelle.
KLAGEN:
Klager er søster til avdøde, som klager på egne vegne og på vegne av sine to brødre. Klager mener HF gjennom sin omtale 15. januar formidlet budskapet at isforholdene nå var så gode og isen så sikker at de som hadde lyst på en tur på skøyter måtte nytte anledningen, og at dette var årsaken til at deres bror valgte å benytte seg av Sandvinsvatnet på skøyter dagen etter. Ifølge klageren skal avdøde, etter å ha lest HF, ha uttalt følgende: I 1996 gikk jeg på skøyter på Sandvinsvatnet og nå ser jeg at det er gode muligheter for dette igjen (bilag 3).
I klagen er det lagt ved et brev der yngste broren til avdøde oppsummerer deres syn (bilag 3): Når man leser artikkelen, sammen med det som står på forsiden av avisen, blir man helt klart ledet til å tro at det faktisk er drømmeforhold og sikkert å gå på skøyter på vannet. Det vises spesielt til at det står i artikkelen at Sandvinsvatnet byr på drømmeforhold og at isen er opp til 14 cm tykk.
På denne bakgrunn mener klager at HF bevisst feilinformerte innbyggerne i Odda om isforholdene på Sandvinsvatnet. Det har i ettertid vist seg at verken kommune eller politiet hadde tatt på seg noe ansvar for å merke vatnet med trygg/utrygg is (..) I en slik situasjon mener vi at en lokalavis når den først velger å gå ut med en artikkel om isforholdene på et så bynært vann som Sandvinsvatnet må ha et skjerpet ansvar for å påse at allmennheten ikke blir feilinformert.
Ifølge klageren ble avisen både orientert om og oppfordret til å informere om de utrygge forholdene mot sørsiden av vannet. Det vises i denne forbindelse til vedlagt brev fra en av lærerne som uttalte seg i artikkelen (bilag 7). Ifølge brevet tok han kontakt med HFs utsendte og advarte mot faren i søndre del av vannet, og poengterte at dette måtte tas med i artikkelen. Det samme skal han ha gjort overfor HFs redaktør på en sosial tilstelning samme kveld.
Slik klager ser det har avisen, ved å unnlate å informere om at deler av vannet var utrygt, brutt VVP punkt 1.4 (beskytte enkeltpersoner ( ) mot forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner). Videre har avisen ikke utvist tilstrekkelig saklighet og omtanke slik som er kravet etter VVP punkt 4.1, når man ikke til tross for flere oppfordringer – undersøkte nærmere om det var noen som hadde ansvar for å informere om eventuelle områder med utrygg is. Hvis dette var blitt gjort ville man forstått hvor viktig det var å informere om utrygge området, hevder klager.
Klageren mener avisen hadde for svakt kildegrunnlag for opplysningene i artikkelen om blank stålis som er tykk nok til å tilfredsstille sikkerhetskravene og at isen var Stålblank og trygg, opp til 14 cm tykk. Klager mener dette er spesielt kritikkverdig ettersom Haugesunds Avis bare to dager før HF publiserte den innklagede artikkelen, hadde en svær artikkel om Sandvinsvatnet i Odda som aldri fryser. Det vises i denne forbindelse til e-postutveksling mellom yngste bror av avdøde og journalist i Haugesunds Avis, Kai-Inge Melkeraaen (bilag 10). På denne bakgrunn hevder klageren det foreligger brudd på VVP punkt 3.2.
Klageren mener også det foreligger brudd på VVP punkt 4.2 (skille faktiske opplysninger og kommentar) ettersom det ikke framgår klart nok at artikkelen kun er en omtale av den aktuelle skoleklassen, og ikke informasjon til allmennheten om forholdene på Sandvinsvatnet. Videre mener klageren avisen brøt kravet om retting i VVP punkt 4.3 da den ikke endret artikkelen da både journalisten og redaktøren ble gjort oppmerksomme på at innholdet i artikkelen var mangelfullt.
Til slutt mener klageren avisen i ettertid har brutt med VVP punkt 4.6 om å utvise særlig hensyn overfor mennesker i sorg, gjennom redaktørkommentaren publisert 01.02.10 (bilag 11). Klager og avdødes familie oppfattet innholdet i denne som sterke anklager mot dem, som ble en ekstrabelastning i sorgprosessen.
TILSVARSRUNDEN:
Hardanger Folkeblad (HF) ved redaktør Trygve D. Syse opplyser innledningsvis at han har vært i kontakt med klager om en mulig minnelig ordning, men at klager ikke fant dette hensiktsmessig.
Det opplyses videre at artikkelen ble til som følge av en henvendelse fra en av de to som fulgte skoleklassen på Sandvinsvatnet, og at han var en av kildene i den innklagede artikkelen. Redaktøren merker seg at påstandene om brudd på punkter i VVP er basert på utsagn og påstander fra den samme kilden.
HF avviser påstanden om at det foreligger brudd på god presseskikk på alle punkter i klagen, og viser til følgende:
Ad. 1.5 og 4.1:
HF mener det framgår klart av den innklagede artikkelen, at dette er en sak om en skoleklasse som spilte ishockey på et avgrenset område av vannet som var undersøkt av ledelsen i skoleklassen OppMot, og ikke en generell sak om isforholdene på vannet. HF feilinformerte derfor ikke allmennheten. Videre benekter avisen påstanden om at den utsendte journalisten skal ha blitt bedt om å ta med opplysninger om at deler av vannet var usikkert, og viser til at både journalisten og ansvarlig redaksjonssjef for den innklagede artikkelen avviser at de skal ha fått en slik oppfordring. Påstanden om at HF har brutt det presseetiske krav om saklighet og omtanke, avvises derfor.
HF mener dessuten at punkt 1.5 er irrelevant, ettersom det ikke er noen offentlige instanser som har ansvaret for å overvåke isbelagte vann. Ifølge HF forutsetter dette punktet i VVP at enten Odda kommune, politiet eller en annen offentlig instans hadde tatt på seg et ansvar overfor islagte vann, og så ikke fulgt opp dette ansvaret.
Ad. 3.2
HF viser igjen til hva som var artikkelens tema, nemlig skoleklassen på isen, og mener kildegrunnlaget for dette var tilstrekkelig. HF er enig med klageren i at en generell artikkel om isforholdene på Sandvinsvatnet ville ha krevd et bredere utvalg av kilder, men det var altså ikke tilfellet for den innklagede artikkelen.
Avisen understreker videre at en av kildene artikkelen bygger på, er en autoritet på området, og at man derfor ikke hadde noen grunn til å tvile på at opplysningene var korrekte for det området artikkelen handlet om.
HF erkjenner at tittelen Drømmeforhold på Sandvinsvatnet implisitt har en oppfordring om å stå på skøyter, men viser til at artikkelen inneholdt en tydelig advarsel fra politiet i henvisningsteksten på forsiden. HF mener det faktum at noen av dem som var på isen dagen etter var riktig utstyrt, bekrefter at advarselen ble tatt alvorlig. Grunnen til at det ikke er benyttet noen offisielle, autoritative kilder i saken, er at det ikke er noen offentlig instans som har påtatt seg ansvaret for å overvåke Sandvinsvatnet (vedlegg 2).
I tilsvaret sammenlignes det innklagede forholdet med omtale av vær- og føreforhold. HF mener det vil bli helt umulig å skrive denne type saker hvis man risikerer å bli stilt til ansvar for dette. Det siteres fra den tidligere nevnte kommentaren fra redaktøren som sto på trykk i HF 15.01: I lokalavisa lager vi ei stripe ulike saker og artiklar kvar einaste dag. Det som er faktum i dag treng slett ikkje vera faktum i morgon. Det å ferdast i naturen, det vera seg om sommaren eller vinteren, er alltid forbunde med eit ansvar om folk skulle koma ut for ei ulykke. Som støtte for at man ikke kan gi noen garantier for ferdsel på isen, vises det til uttalelser fra lensmann Øyvind Rosseland publisert i HF 20. januar 2010 som presiserer at all ferdsel på isen er på eget ansvar, og at man derfor må ta sine forholdsregler (vedlegg 2).
HF mener utsagnet fra avdøde dagen før ulykken om at han skal nytte anledningen til å gå på skøyter, ikke kan knyttes opp mot den innklagede artikkelen.
Oppsummert mener avisen dens kilde for informasjon om isforholdene i det aktuelle området, samt en generell advarsel fra politiet, samlet var i tråd med de krav som stilles til kildegrunnlag i VVP punkt 3.2.
Ad. punkt 4.2.
HF aviser at denne bestemmelsen er relevant, ettersom artikkelen ikke har noe kommentar-preg.
Ad. punkt 4.13:
HF mener primært dette punktet i VVP ikke er relevant ettersom det her er tale om å legge til opplysninger, ikke rette. Videre benektes påstanden om at avisen generelt og redaktøren spesielt ble bedt om å rette opp eller legge til noe som helst i artikkelen, samt at redaktøren hadde gitt noe løfte i tråd med det klageren hevder.
Ad. punkt 4.6.
HF viser til at en av de pårørende til avdøde dagen etter begravelsen sendte et brev med sterke beskyldninger mot HF til flere medier, og at HF først fikk tilgang til dette brevet da redaktøren ble kontaktet av BT for en kommentar. Både BT og BA (og NRK Hordaland, sekr. anm.) omtalte innholdet i brevet redaksjonelt, BT med overskriften Mener avis lokket broren i dødsfelle på s. 1. fredag 29. januar. HF valgte da å bruke sin egen avis til å svare på disse påstandene (publisert 01.02.2010, gjengitt i sin helhet i vedlegg 4).
Klager understreker i sitt tilsvar at deres primære anliggende ikke er å plassere skyld, men å påvirke pressen til å være seg bevisst det ansvar man har for at den informasjon man gir allmennheten, er korrekt og presis.
Til avisens svar om at det ikke finnes noen offentlig instans med ansvar for Sandvinsvatnet, påpeker klager at det er nettopp det som gjør at HF i dette tilfellet har et særlig ansvar for å gjøre folk oppmerksomme på dette, når de først velger å skrive en artikkel som oppfordrer folk til å ta seg en tur på isen.
Videre mener klageren at advarselen fra politiet inntatt på forsiden kan villede folk til å tro at det var politiet som hadde vurdert isen som trygg. Ettersom den reelle situasjonen var motsatt politiet hadde verken sjekket eller aktet å ta noe ansvar for forholdene på Sandvinsvatnet burde dette vært klargjort i artikkelen. Ikke minst fordi det andre steder er vanlig at politiet setter opp varselskilt om isen er utrygg.
Klager mener det har formodningen mot seg at læreren som ble intervjuet i saken lyver om at han, både under intervjuet og etterpå, ba journalisten og redaktøren i HF om å ta med opplysninger om de utrygge isforholdene mot sørsiden av Sandvinsvatnet. Klageren understreker at familien ikke har noen relasjon til denne læreren utover den kontakten som har vært i forbindelse med ulykken.
Klager er uenig i at redaktørens sammenligning mellom omtale av værforhold og istykkelse er relevant i denne saken, både fordi isforhold er noe annet enn værforhold, og fordi dette er et bynært vann og værforholdene ikke endret seg fra omtalen til ulykken skjedde. Videre mener klageren det ikke fremgår av artikkelen at dette kun er en omtale av en konkret hendelse på ett konkret sted.
Når det gjelder det gjengitte utsagnet fra avdøde dagen før ulykken, så kan en av hans kolleger bevitne at dette ble sagt med HF under armen. Avdøde var abonnent, og som lokalpolitiker hadde han for vane å lese avisen hver morgen.
For øvrig opplyser klager at avdøde var kjent for å ha en ansvarlig framferd på turer i naturen, og aldri tok unødige sjanser. Ifølge klageren ville avdøde aldri ha beveget seg ut på denne delen av vannet uten at han var sikker på at den var trygg.
Klageren mener artikkelen inneholder feilaktige opplysninger om issikkerheten på Sandvinsvatnet, og at punkt 4.13 derfor er relevant.
Klager fastholder at kommentaren som sto på trykk 01.02.2010 er et direkte angrep på familien, og særlig broren til avdøde som skrev det omtalte brevet, og mener redaktøren i sin kommentar burde ha skilt mellom synspunkter som ble fremmet i brevet, og det som ble publisert i mediene. Klageren opplyser at de ikke står bak tittelen lokket broren i dødsfellen slik det sto i BT, og at de selv reagerte sterkt da de så denne. Derimot ønsker klager som det også framgår av brevet å sette søkelyset på hva man i ytterste konsekvens kan forårssake ved å gi misvisende informasjon gjennom et lokalt og for mange seriøst og troverdig medium som avisen er. På bakgrunn av dette reagerer klager særlig sterkt på at redaktøren kommenterer BTs tittel som om det var en beskyldning som kom fra avdødes yngste bror.
Hardanger Folkeblad avviser løfte om redigering eller tillegg, og viser til at samtalen mellom den aktuelle kilden og redaktøren fant sted på en litteratursamling mellom to bord på en kafé i Odda etter at avisen hadde gått i trykken. Jeg kunne da uansett ikke ha tilføyet noe som helst, og har da heller aldri lovet å gjøre det.. Det presiseres at den aktuelle kilden ikke på noe tidspunkt i denne saken har tatt kontakt med Syse i kraft av stillingen som redaktør i HF.
Når det gjelder klagen mot kommentaren i HF 15.01, vises det til fakta i saken, nemlig at flere redaksjoner fikk tilsendt dette brevet utenom HF, og at dette resulterte i en redaksjonell omtale som inneholdt sterke beskyldinger mot HF. Redaktøren var ikke kjent med familiens reaksjoner på tittelbruken, og etterlyser dementi eller nyansering av oppslaget fra BTs side, eller leserinnlegg fra familien i BT, som kunne opplyst om dette.
Videre viser redaktøren til en e-post (bilag 9 i klagen) fra broren som hadde skrevet brevet, der han uttrykker at han har fått veldig god respons på oppslagene i BT og BA.
Klager fastholder at redaktøren ble kontaktet av den aktuelle kilden i saken, og viser til en vedlagt e-post fra kilden angående dette.
Det fremgår av e-posten at kilden, etter initiativ fra redaktøren, hadde et møte med redaktøren og en redaksjonssjef fra HF. Bakgrunnen for møtet var at kilden hadde konfrontert journalisten dagen før med at han ikke hadde tatt med opplysninger om de usikre isforholdene. Under dette møtet skal kilden blant annet ha blitt konfrontert med at han jo hadde uttalt at det var drømmeforhold på isen, noe klager mener står i kontrast til HFs påstand om at intervjuet ikke dreide seg om isforholdene.
Ifølge e-posten hørte også en av elevene at kilden opplyste om de usikre forholdene på isen, til tross for at journalisten hevder det ikke var mulig å høre dette.
Hardanger Folkeblad ved ansvarlig redaktør bekrefter at de hadde et møte, men understreker at dette ble til etter initiativ fra ham, og at det derfor stemmer at han som redaktør aldri har blitt kontaktet av kilden om denne artikkelen. Redaktøren opplyser at han inviterte til møte fordi han ønsket å drøfte at kilden hadde kritisert HF i Haugesunds Avis, og at møtet ble gjennomført to dager etter ulykken. For øvrig vises det til det som er sagt i tidligere tilsvar.
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en nyhetsartikkel samt en kommentar publisert i Hardanger Folkeblad (HF) hhv. 15. januar og 1. februar d.å. Nyhetsartikkelen er en omtale av en skoleklasse som gikk på skøyter på Sandvinsvatnet. Artikkelen er slått opp på førstesiden med overskriften endelig la isen seg, og forteller om drømmeforhold og stålis som er tykk nok til å tilfredsstille sikkerhetskravene. Den innklagede kommentaren har overskriften lokalavisen og (YY)s bortgang, og er et svar fra redaktøren i HF på kritikk avisen fikk for innholdet i den nevnte nyhetsartikkelen.
Klager er pårørende til en mann som dagen etter publiseringen av den innklagede artikkelen, gikk gjennom isen på Sandvinsvatnet og druknet. De pårørende mener artikkelen ga villedende informasjon om at hele vannet var trygt, og at det var en direkte sammenheng mellom denne og avdødes beslutning om å gå på skøyter. Klager hevder avisen i forkant av publiseringen fikk flere oppfordringer om å ta med opplysninger om at deler av isen var usikker. Videre mener klageren HF, ved å publisere en kommentar kort tid etter dødsfallet med sterke anklager mot de pårørende, har brutt det presseetiske kravet om å vise hensyn for mennesker i sorg.
Hardanger Folkeblad (HF) avviser klagen, og viser til at artikkelen er en omtale av en konkret hendelse på et avgrenset område av Sandvinsvatnet. Avisen benekter å ha fått noen oppfordring til å ta med opplysninger om at deler av vannet var utrygt, og er uenig i at det forelå noe presseetisk krav om å informere om dette. HF avviser videre at den innklagede kommentaren bryter med god presseskikk, og viser til at denne er et nødvendig svar på de sterke beskyldningene som ble rettet mot HF i forbindelse med dødsfallet.
Pressens Faglige Utvalg vil på generelt grunnlag understreke at mediene for mange er en viktig kilde for informasjon. Foruten å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder, har mediene en presseetisk plikt i Vær Varsom-plakatens punkt 3.2 til å kontrollere at opplysninger som gis er korrekte.
Utvalget konstaterer at artikkelen både på forsiden og i den videre omtalen formidler at man nå trygt kan benytte seg av isen på Sandvinsvatnet. Samtidig er det ikke sagt eksplisitt i artikkelen at hele vannet er sikkert. Bildene som brukes i artikkelen, og de gjengitte uttalelsene, begrenser seg tvert imot til et avgrenset område. Utvalget er derfor uenig i at artikkelen framstår som en omtale av sikkerheten på hele Sandvinsvatnet. På bakgrunn av dette mener utvalget at innholdet i den innklagede artikkelen har et presseetisk forsvarlig kildegrunnlag i tråd med Vær Varsom-plakatens punkt 3.2. Videre kan ikke utvalget se at punkt 4.2 i Vær Varsom-plakaten om å skille mellom faktiske opplysninger og kommentarer, eller punkt 4.13 om retting, er relevant i denne sammenheng.
Påstand står mot påstand i spørsmålet om hvorvidt HF ble oppfordret til å informere om at deler av isen var utrygg, og utvalget finner ikke tilstrekkelig dokumentasjon til at dette kan vektlegges. Selv om artikkelen med fordel kunne ha opplyst om at deler av vannet var usikkert, utgjør ikke dette noe brudd på god presseskikk. Bestemmelsen som klageren viser til i plakatens punkt 1.5, må leses som en oppfordring til å omtale saker der det offentlige svikter, og ikke en presseetisk plikt til å overta oppgaver der forvaltningen forsømmer seg. Tilsvarende finner uvalget heller ikke grunnlag for påstanden om at kravet til saklighet og omtanke utløste noen presseetisk plikt til å undersøke nærmere hvem som hadde informasjonsansvaret for eventuell utrygg is.
Til slutt mener utvalget den innklagede kommentaren er en presseetisk adekvat reaksjon på de påstander som ble rettet mot HF i forbindelse med drukningsulykken, og ikke uforenelig med de krav som følger av Vær Varsom-plakatens punkt 4.6 om å vise hensyn overfor mennesker i sorg. Utvalget vektlegger her at det var de pårørende selv som tok initiativ til en offentlig debatt kort tid etter begravelsen, og at det fremgår av kommentaren at deler av påstandene HF imøtegår, er hentet fra omtalen i media.
Hardanger Folkeblad har ikke brutt god presseskikk.
Oslo, 31. august 2010
Hilde Haugsgjerd,
Marit Rein, John Olav Egeland, Øyvind Brigg,
Camilla Serck-Hanssen, Henrik Syse, Eva Sannum