Kjell Inge Røkke/Aker RGI ved advokat mot Økonomisk Rapport
Økonomisk Rapport brakte den 5. februar 1999 en reportasje om Norway Seafoods fiske-avtale, som kunne ha påvirket RGIs kurs da selskapet fusjonerte med Aker. Forsidetittelen er «Røkke-milliarden som forsvant», og under står følgende henvisningstekst:
«Kjell Inge Røkkes fiskeimperium inneholdt en råtten milliardavtale da han raidet Aker. Men Røkke holdt kjeft og kom ut med gevinst».
Inne i bladet er reportasjetittelen » Kjell Inge Røkke tiet og tjente» , og følgende står i ingressen:
«Hvordan kan en avtale som ble verdsatt til 1,2 milliarder kroner på et år bli til skarve 45 millioner? Dette er historien om Kjell Inge Røkkes russiske fiskerieventyr, og hvordan fiskeren fra Molde blendet den norske finanseliten med store tall og lite innhold».
I teksten går det fram at Røkke kom tilbake til Norge for å bli «industriherre», og at RGI og en russisk fiskeriavtale var «juvelen» hans. Det vises til en «løfterik administrasjonsavtale og joint-venture-samarbeid med det russiske fiskerederiet Vladivostok Based Trawling Refrigerat Fleet (VBTRF)». Videre framkommer det at «russersamarbeidet ble ifølge involverte kilder nemlig verdsatt til hele 1,2 milliarder av Sundal Collier og Orkla Finans, Røkkes rådgivere i forbindelse med Aker RGI-fusjonen». Det er «26 ganger mer» enn
Røkke fikk realisert avtalen for. Det hevdes at Kjell Inge Røkke måtte kjenne til dette som sjef for Norway Seafoods, «men sa han fra?».
Det framgår videre at Røkke, tross flere forespørsler «de siste tre ukene», ikke har villet kommenterere saken overfor Økonomisk Rapport. Reportasjen går gjennom utviklingen og bakgrunnen for samarbeidet mellom russerene og American Seafoods fra september 1993 fram til september 1997, der Kjell Inge Røkke og «hans Norway Seafood» til slutt får 45 millioner og avtalen avsluttes.
Bladet opplyser at i løpet av sommeren 1995 «faller nå American Seafoods eierandel til 50%» i selskapet ASC/Russia, og American Seafoods får ikke lenger noen eksklusiv rett til å selge fisken fra russerene. Det hevdes at russerne ikke lenger er avhengige av Røkkes kompetanse og kapital. «Og i løpet av 1996 og 1997 synker American Seafoods andel i russersamarbeidet fra 50 prosent til 12,5 prosent. Røkkes pengebinge er bunnskrapt». Det framgår at Røkke kunne ta ut flere titalls millioner fra avtalen med VBTRF, «men at han neppe vil få utbetalt mer enn en brøkdel av dette». Avtalen blir ikke sagt opp. «Den kan komme godt med når RGI skal møte det norske investormarkedet».
I følge Økonomisk Rapport vet Røkke at fiskeindustri er «helt nytt for aktørene på Oslo Børs». Få om noen kan svare på hvordan man verdsetter et fiskekonsern, hevdes det i reportasjen. Det vises til et prospekt fra 1995, der RGI beskriver «effekten av økningen i russersamarbeidet fra tre til ni supertrålere: Effekten av russersamarbeidet estimeres til å øke resultatet før skatt med 10 millioner dollar (75 millioner kroner, red. anm.) per år».
Året etter, 1996, blir RGI verdsatt til over fire milliarder kroner, og det hevdes at «Milliardavtalen med russerne utgjør en betydelig del av dette, opplyser sentrale aktører til Økonomisk Rapport».
Høsten/vinteren 1996/1997 starter fusjonsarbeidet mellom Aker og RGI, og det går fram at partene stort sett er enige om de fleste punkter, bortsett fra «russersamarbeidet». Karl Johan Fonds, Akers rådgivere, kommer fram til at «russeravtalen er verdt 300 millioner kroner. Nesten en milliard mindre enn estimatet fra Røkkes rådgivere, Sundal Collier og Orkla Finans».
Økonomisk Rapport slår fast at «på papiret har russersamarbeidet helt klar stor verdi», og bladet stiller spørsmål ved om «rådgiverne på begge sidene av bordet» vet like mye som Kjell Inge Røkke. «- Avtaler og samarbeid med russere var helt nytt for norske rådgivere den gangen. Det store problemet var hvilken pris usikkerheten av en slik russeravtale som Norway Seafoods hadde, skulle få, sier en sentralt plassert kilde».
Den samme kilden opplyser at «hadde alle involverte visst alt om usikkerheten da, ville de astronomiske verdsettelsene av russersamarbeidet ikke forekommet». Partene blir enige om et bytteforhold i fusjonen på 2,15 RGI-aksjer for hver Aker-aksje. Videre framgår det at verdien på russeravtalen blir «jekket ned», men at endringen er minimal. Det tilføyes
at «ved at russersamarbeidet er så mye høyere verdsatt enn de 45 millioner kronene det ble til slutt, har det gitt Røkke en milliard kroner høyere RGI-kurs».
Avslutningsvis i reportasjen heter det at Røkke har gjort » en god investering. Fra fåtall millioner i 1993 fikk Røkke ut 45 millioner kroner i 1997. Og så Aker da».
Bladets leder kommenterer også denne saken, og det framgår at det var «de færreste som var i stand til å vurdere verdien av» Røkkes avtaler og selskaper. Denne reportasjen «viser hvordan hele det norske finansmiljøet var jomfruelig inkompetent i sin verdivurdering av Kjell Inge Røkkes «fiskeriimperium». I lederen undres det over hvordan det var mulig å bomme med 2.500 prosent, og det stilles spørsmålet «om Kjell Inge Røkke visste at det skrantende russersamarbeidet sendte verdiene til bunns og unnlot å informere om de faktiske forhold til de to meglerhusene som sto for tilretteleggelsen av emisjonene».
KLAGEN:
Klagerne , Kjell Inge Røkke og Aker RGI ved advokat, hevder at påstanden i overskriften «Røkke – milliarden som forsvant» er uriktig. De mener det ikke forelå noen verdsettelse av Norway Seafoods´ virksomhet i Russland til 1,2 milliarder kroner.
Klageren anfører at «som følge av at denne påstanden er uriktig, er også helheten i artikkelen blitt vesentlig feilaktig . Klageren viser til Økonomisk Rapports utsagn , der det heter at «russersamarbeidet ble ifølge involverte kilder nemlig verdsatt til hele 1,2 milliarder av Sundal Collier og Orkla Finans, Røkkes rådgivere i forbindelse med Aker RGI-fusjonen».
Klageren viser til at Sundal Collier og Orkla Finans sin verdsettelse (vedlagt) av Norway Seafoods virksomhet i Russland var «ca. NOK 380 millioner i forkant av fusjonen». RGIs eierandel i Norway Seafoods «var på 61,4 %». Den riktige verdsettelsen «var dermed ca. NOK 235 millioner».
Videre anfører klageren at påstanden, om en verdisettelse på 1,2 milliarder kroner, «basert på troverdige anonyme kilder, ikke [ble] tilstrekkelig kontrollert». De mener det må stilles særlige krav til kildekritikk, og viser til VVP punkt 3.2, om kildekritikk. Klageren mener at de sterke beskyldningene mot Kjell Inge Røkke og RGI må «ytterligere skjerpe tidsskriftets plikt til kildekritikk og kontroll av holdbarheten i dets beskyldninger. I samme retning trekker at opplysningen om verdsettelsen er den helt sentrale premiss for artikkelen. Uten en slik verdsettelse – ingen artikkel».
Dessuten mener klagerne at det ikke er riktig å hevde at en verdisettelse av samarbeidet mellom RGI/ASC og russerene, lå til grunn for fusjonen. «Norway Seafoods ble verdsatt som en helhet i forbindelse med fusjonshandlingene». Klageren påpeker at verdisettelsen av Aker og RGI var «gjenstand for forhandlinger mellom partene. » Når den ene parts verdsettelse angivelig skal være nesten NOK 1 milliard høyere enn den annens parts, er det åpenbart at selv ikke en minimal endring av denne ville lagt grunnlag for fusjon». (..) «Aker la selvsagt mest vekt på verdsettelsen utarbeidet av dets egne rådgivere».
Klageren påpeker at Økonomisk Rapport hevder «at aksjemarkedet vurderte RGI-kursen en milliard kroner høyere nettopp på grunn av samarbeidet i Russland. Noen dokumentasjon for denne påstanden fremlegges ikke».
Klageren reagerer også på insinuasjonene om at RGI og Kjell Inge Røkke skulle ha hemmeligholdt samarbeidets virkelige verdi ved kapitalforhøyelser i Norway Seafoods og RGI i forbindelse med fusjonen. Klageren viser til at bladets lederartikkel stiller spørsmål ved dette, mens Økonomisk Rapport er mer konkluderende i teksten på forsiden, der det
heter: «Kjell Inge Røkke holdt kjeft og kom ut med gevinst». Det påpekes også at reportasjen gir inntrykk av at Røkke skal ha «ført både rådgivere og det norske aksjemarkedet bak lyset».
I flere punkter framlegger klageren andre «faktiske feil» i reportasjen. Det vises til et avsnitt der det heter : «og i løpet av 1996 og 1997 synker American Seafoods´andel i russersamarbeidet fra 50% til 12,5 %» . Klageren påpeker at artikkelen blander sammen eierandel og utbyttehandel. Videre påstås det at «Røkkes pengebinge er bunnskrapt». Klageren anfører at «i 1995 ble det gjennomført en emisjon i Norway Seafood på NOK 720 millioner. Dette medførte at Norway Seafoods hadde svært god økonomi». Videre står det i artikkelen at det hentes «inn i underkant av 100 millioner kroner til RGI». Det korrekte er USD 100 millioner, ifølge klageren.
Det vises videre til at Kjell Inge Røkke ved to anledninger er blitt forespurt om intervju, men at Røkke i tidsrommet rundt den ene forespørselen befant seg i London, og at «han har en tett timeplan». Videre hevder klageren at «Aker RGIs informasjonsavdeling tilbød seg ved to anledninger å lese gjennom manuskriptet og gi kommentar tilbake på faktiske opplysninger. Dette ble det ikke gitt anledning til». Klageren mener at informasjons-avdelingen er like kompetent til å svare på verdsettelsen av samarbeidet i Russland «som Kjell Inge Røkke», og mener det er brudd på god presseskikk at en slik mulighet ikke ble gitt. Klageren opplyser også at det ble foreslått fra informasjonsavdelingens side, å sende artikkelen til Røkke, og at han da kanskje ville uttale seg.
Klageren gjør oppmerksom på at Kjell Inge Røkke fikk publisert et leserinnlegg i Økonomisk Rapport nr. 4/99, men legger til at «en imøtegåelse i ettertid ikke kan innebære at et tidsskrift får gå fri for brudd på retten til samtidig imøtegåelse».
TILSVARSRUNDEN:
Økonomisk Rapport anfører at reportasjen i hovedsak omhandler «verdivurderingen av fiskeriavtalen mellom American Seafoods Company og det russiske fiskebåtrederiet Vladivostok Based Refrigerator Fleet (VBTRF) (heretter kalt russeravtalen)». Bladet mener det er grunnlag for å hevde at nevnte avtale «mellom november 1995 og april 1997 (..) ble verdsatt til anslagsvis vel en milliard kroner.»
Bladet påpeker at utgangspunktet for arbeidet med reportasjen «var sentrale kilder som kunne opplyse at Kjell Inge Røkke og hans rådgivere i en innledende fase av fusjonsprosessen mellom Aker og RGI forsøkte å «selge inn» russer-avtalen med en verdivurdering på 1,2 milliarder kroner».
Som forklaring på sin verdsettelse, viser Økonomisk Rapport til et prospekt fra november 1995, samt to analyser fra april 1997, «utarbeidet av henholdsvis Sundal og Collier & Co og Orkla Finans». I prospektet fra 1995 går det fram at en økning med seks nye båter er under planlegging, og man antar » at russersamarbeidet totalt sett vurderes å innbringe 15
millioner dollar årlig, eller 112,5 millioner kroner». Det neste spørsmålet som reises er hvilken P/E som skal brukes. P/E står for «price earnings», og er en måte å vurdere et selskap på. «Tallet (P/E-tallet, sekr. anm.) viser prisingen av selskapet i forhold til den forventede inntjeningen».
Økonomisk Rapport viser videre til at prospektet fra 1995 oppga en P/E på 7,4 . I analysene fra de to meglerhusene fra 1997, «ble det imidlertid benyttet en P/E mellom 14 og 20» på hele Norway Seafoods . Bladet opplyser at i perioden fra 1995 til 1997 «har verken ledelsen i Norway Seafoods eller RGI/Aker RGI gitt markedet opplysninger som tilsier at fiskerier skal vurderes annerledes i 1995/96 enn april 1997». Bladet konkluderer med at det er naturlig å benytte den samme P/E gjennom hele perioden da Kjell Inge Røkke raidet Aker, og da fusjonsprosessen mellom Aker og RGI pågikk, «som Kjell Inge Røkkes rådgivere – Sundal og Collier & Co og Orkla Finans – benyttet i april 1997».
Redaksjonen valgte «en forsiktig verdivurdering i nedre intervall av P/E på 14-20 – nemlig en P/E på 16». Dette ga et resultat på 1.800 millioner kroner (112,5 millioner ganger 16, sekr. anm.), og når RGIs andel av dette var 61,4 prosent, blir verdianslaget av «russersamarbeidet på 1.105 millioner kroner (..) i prospektet fra 1995», konkluderer bladet.
Økonomisk Rapport hevder at dersom klageren mener at 7,4 var den korrekte P/E , «må nødvendigvis Kjell Inge Røkke og hans rådgivere i perioden etterpå ha oppjustert P/E-en». Bladet anfører på den bakgrunn at tittelen «Røkke-milliarden som forsvant» kan forsvares. Redaksjonen mener også å ha dekning for betegnelsen «råtten milliardavtale», og viser til salgssummen på 45 millioner.
Videre presiserer Økonomisk Rapport at bladet ikke har hevdet at russer-avtalen ble verdsatt til anslagsvis 1,1 – 1,2 milliarder kroner i forbindelse med fusjonsavtalen. «Tvert imot skriver Økonomisk Rapport i midterste spalte side 20: «Etter mye frem og tilbake blir partene enige om et bytteforhold i fusjonen på 2,15 RGI-aksjer for hver Aker-aksje. Etter det Økonomisk Rapport erfarer måtte Røkke og RGI jekke ned verdien av blant annet russersamarbeidet»».
Det vises også til at det var stor avstand mellom partene da avtalen skulle forhandles, og siterer fra et senere prospek som omtaler fusjonen mellom Aker og RGI i oktober 1996, der det heter at RGI fremhevet «sin vurdering av verdien av eierposisjonen i Norway Seafoods».
Økonomisk Rapport anfører at «hva den endelige verdivurderingen av Norway Seafoods og eventuelt russer-avtalen ble, er irrelevant». «Det som er interessant er hvilken verdivurdering som ble forsøkt «solgt in(n)» på et innledende stadium i fusjons-prosessen. Det er det Økonomisk Rapports reportasje i nr. 3, 1999 omhandlet».
Bladet bemerker også at deres kilder var sterkt involvert i Norway Seafoods´ virksomhet «og nærsittende til fusjonsprosessen mellom Aker og RGI». Kilden skal ha bekreftet at russeravtalen første halvår 1996, da Kjell Inge Røkke foretok sitt raid mot Aker, ble forsøkt verdsatt til 1,2 milliarder kroner. Videre hevder bladet at «på tross av noen skjønnhetsfeil i reportasjen, har det handlet i tråd med god presseskikk», og legger til at «unøyaktig-hetene og de konkrete feilene kunne vært unngått dersom Røkke hadde uttalt seg».
Økonomisk Rapport mener de har dokumentert «at russeravtalen i en periode i forkant av fusjonsprosessen mellom Aker og RGI ble verdsatt til anslagsvis 1 milliard kroner».
Bladet viser også til at Kjell Inge Røkke fikk et innlegg på «så raskt som det overhode lot seg gjøre», der Røkke «tilbakeviser deler av reportasjen».
Klageren mener at utregningen Økonomisk Rapport har gjort er gal, og viser igjen til at det «verken i prospektene av desember 1995 eller april 1997 finnes noen verdsettelse av Russlandssamarbeidet». Klageren anfører videre at bladet har benyttet P/E- multiplikatoren
«for Norway Seafoods samlede virksomhet», og at resultatet på 112,5 millioner kroner (fra 1995, sekr. anm.), som redaksjonen har kommer fram til, er «et før skatt resultat». Dermed må før-skatt P/E anvendes. Den oppgis til å være 5,9, og ikke 7,4.
Videre påpeker klageren at P/E faktoren på 16, som redaksjonen benyttet, er den som er angitt i april 1997, «mer enn et halvt år etter at fusjonen mellom Aker og RGI var vedtatt». Igjen presiserer klageren at «P/E faktorer som er gjengitt i analysene er anvendt for virksomheten til hele Norway Seafood. Russlandssamarbeidet (ASC/Russian) er bare en av virksomhetene».
Det hevdes at ØR sin P/E på 16 er «i klar strid» med det som indikeres i prospektet fra 1995, nemlig P/E 5,9, «og også i klar strid med verdsettelsen som ble foretatt i september 1996». Klageren viser til analysen fra 1997, som ØR har tilgang på, og peker på at «på analysens side tre (i tabell) angis en multiplikator på 6 for 1998». Det vises videre til at analysene fra april 1997 tar høyde for «that substantial risks are involved with doing business in Russia», og «uncertainty concerning Russia».
Klageren oppfatter reportasjen dithen at verdsettelsen av Russlandsamarbeidet skal ha bidratt vesentlig til at RGI/Kjell Inge Røkke «fikk fusjonert Aker og RGI». «Det er reportasjens røde tråd at denne fusjonen skjedde på uriktige premisser» , og at «aksjekursen på RGI skulle være økt med 1,2 milliarder kroner på grunn av Russlandssamarbeidet. Som påpekt i klagen kan dette logisk sett ikke være mulig».
Klageren anfører også at «det her først og fremst [var] snakk om å kunne imøtegå en påstand om en verdsettelse på 1,2 milliarder kroner. Det ville vært helt naturlig at slike henvendelser ble gjort til Aker RGIs informasjonsavdeling».
Økonomisk Rapport anfører i sitt siste tilsvar at det » var grunnlag for å hevde at Kjell Inge Røkke og hans rådgivere forsøkte å selge inn en vurdering av den såkalte russeravtalen på 1,2 milliarder kroner».
Bladet presiserer at «Økonomisk Rapports kilder opplyser at det forelå et forsøk på «å selge inn» russeravtalen til 1,2 milliarder kroner. Det er viktig å skille mellom fusjons-forhandlingenes innledende fase og det som til slutt ble resultatet». ØR anfører at bladet kontrollerte opplysningene fra kilden sin ved å vurdere de omtalte prospektene og analysene. «Dette gjorde vi altså for å finne ut om det var mulig å verdivurdere russeravtalen til 1,2 milliarder kroner», og utsagnene fra kilden «ble sannsynliggjort».
Økonomisk Rapport referer til Sundal Collier og Orkla Finans´ analyser fra april 1997, der klageren ber PFU merke seg usikkerheten ved russersamarbeidet. Bladet hevder de har tatt dette forholdet i betraktning da de la seg på en P/E på 16. «Man kan saktens diskutere om
man burde lagt seg på en P/E på 14, men det var ikke vesentlig for formålet; nemlig å forsøke å sannsynliggjøre utsagnet til Økonomisk Rapports kilder som hevdet at russersamarbeidet ble forsøkt verdivurdert til 1,2 milliarder kroner». Videre bemerker Økonomisk Rapport at de konsulterte analytikereksperter forut for reportasjen.
Redaksjonen viser til forslaget om å sende reportasjen «til Kjell Inge Røkke, da sannsynligheten for å få en kommentar i så tilfelle trolig ville øke. Dette ble ikke gjort». Økonomisk Rapport avviser et slikt forsøk som aktuelt, og bemerker at «å oversende en reportasje til Kjell Inge Røkke flere uker før publisering ville gi ham uante muligheter til å utøve mediemanipulasjoneringens kunst dersom reportasjen var av en slik art at han helst så den upublisert. Og det var den åpenbart i dette tilfelle».
Økonomisk Rapport avviser også at informasjonssjefen i Aker RGI burde blitt konfrontert med påstandene. «Til det vil Økonomisk Rapport hevde at det ikke ville være naturlig», (..) «Aker RGI oppfattes ikke som en aktør i denne saken».
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en reportasje i Økonomisk Rapport, der en russisk fiskeavtale påstås å ha blitt verdsatt for høyt, og dermed påvirket RGIs kurs da selskapet fusjonerte med Aker. Klageren, en advokat på vegne av Kjell Inge Røkke og Aker/RGI, mener at verdsettelsen av avtalen på 1,2 milliarder kroner er uriktig, og at titler og artikkelen dermed er vesentlig feilaktig. Klagerne reagerer også på bladets kildebruk, og anfører at bruken av anonyme kilder krever særlig varsomhet og høye krav til dokumentasjon, noe klageren mener bladet ikke har utvist. Klageren anfører også at Kjell Inge Røkke beskyldes for å ha tiet med informasjon, og «ført både rådgivere og det norske aksjemarkedet bak lyset».
Økonomisk Rapport mener det er grunnlag for å hevde at russeravtalen, mellom november 1995 og april 1997, ble verdsatt til vel en milliard kroner. Bladet viser til sentrale kilder i fusjonsprosessen som bekrefter dette, og at opplysningene er sannsynliggjort gjennom vurderinger av tidligere prospekter og analyser. Bladet anfører at de feil og unøyaktigheter som artikkelen inneholder, kunne blitt rettet opp dersom Kjell Inge Røkke hadde villet kommentert saken, og avviser at Aker/RGI burde blitt konfrontert med påstandene, «da de ikke oppfattes som aktør i saken».
Pressens Faglige Utvalg mener Økonomisk Rapport var i sin fulle rett til å sette søkelyset på verdivurderingen av den omtalte avtalen, selv om Kjell Inge Røkke ikke ville stille til intervju.
Utvalget konstaterer, som partene, at det er forbundet med en stor usikkerhet å verdsette avtaler som den omtalte, men bemerker at bladet fastslår at den høye verdsettelsen av russeravtalen har gitt Røkke en milliard kroner høyere RGI-kurs. Utvalget kan ikke ta stilling til hvorvidt det på et tidspunkt ble framlagt en verdivurdering på 1,2 milliarder kroner med betydning for kursen, men konstaterer at både verdifastsettelsen i 1995, samt høsten 1996, som også lå til grunn for fusjonen, var betydelig lavere enn det som forelegges som fakta fra anonyme kilder. Utvalget viser i den forbindelse til Vær Varsom-plakatens punkt 3.2, der det heter: «Vær kritisk til valg av kilder, og kontroller at opplysningene som gis er korrekte. Ved bruk av anonyme kilder må det stilles særskilte krav til kildekritikk».
Ut fra dette mener utvalget at klageren burde blitt forelagt de konkrete påstandene for uttalelse, selv om selskapets hovedperson avslo å stille til intervju på generelt grunnlag. Utvalget anser at en slik framgangsmåte også kunne ha rettet opp andre feil og unøyaktig-heter i reportasjen, og viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.14, der det blant annet heter: «De som utsettes for sterke beskyldninger skal såvidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger».
Økonomisk Rapport har brutt god presseskikk.
Oslo, 22. juni 1999
Sven Egil Omdal,
Odd Isungset, Catharina Jacobsen, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Brit Fougner, Jan Vincents Johannessen