NN mot Bergens Tidende
Bergens Tidende publiserte onsdag 16. februar 2011 en nyhetsartikkel på nett som omhandlet en lektors uttalelser på Facebook. Tittelen på artikkelen var «UiB-lærere gjør narr av studenter». Ingressen:
«Lærere ved Universitetet i Bergen skriver på Facebook at de lider seg gjennom studenters makkverk-oppgaver. – Forkastelig, mener studentrepresentanter.»
Brødteksten startet slik:
«-Blir provosert av studentinnleveringer som er så dårlige at ingenting tilsier at vedkommende faktisk studerer det de skriver om! Dette Facebook-utbruddet kommer fra en lektor ved Universitetet i Bergen (UiB).»
Videre het det:
«På sin egen Facebook-side med over 400 venner har lektoren de siste månedene hatt flere oppdateringer der hun diskuterer det hun i en Facebook-status omtaler som studenters makkverkarbeid» «Rett før helgen var statusen hennes: Lider seg gjennom verdens dårligste eksamensbesvarelse.»
Den omtalte lektoren uttalte seg slik i artikkelen:
«Selv sier lektoren til BT at hun ser på Facebook som et privat og lukket forum.
– Jeg har hele tiden de strengeste innstillingene og har av prinsipp ingen studenter som venner. Over halvparten av dem jeg er venner med, er andre kolleger. De skjønner frustrasjonen, sier lektoren til Bergens Tidende. For det er en reell frustrasjon lektoren beskriver. – Man støter på studenter som ikke er flittige. Det er viktig å få frem at de Facebook-statusene som BT har fått tak i, er skrevet i forbindelse med min rolle som sensor. Dette er ikke studenter jeg selv møter til dagen, sier hun. – Men hva om noen studenter likevel skulle få innblikk i statusene dine og tolke seg frem til at dette gjelder dem? – Det er uansett ikke noen hemmelighet at det finnes flittige og mindre flittige studenter. Dette vet studentene selv også. Jeg kunne gjerne sagt til mine studenter at noen skriver dårlige oppgaver, men kanskje ikke at de skriver verdens dårligste. Det er noe som er skrevet i frustrasjon i en privat setting, sier 33-åringen.»
Lektoren uttalte videre at hun ikke ville skrevet det samme på twitter:
«- Årsaken er at twitter er en offentlig kanal. For meg er Facebook privat. Jeg ser på de statusene dere har fått tak i som oppdateringer som har kommet på avveie, sier lektoren. Hun sier hun ikke kjenner til noen konkrete retningslinjer for ansattes bruk av sosiale medier. Under en av statusene hennes skriver en tidligere ansatt ved UiB følgende: – Det viktigste jeg lærte i mine ni år som gruppeveileder, undervisningsassistent og foreleser ved universitetet, er at det ikke er mulig å undervurdere studenter. – Er det normalt blant UiB-lærere å snakke om studenter på denne måten? – Alle lærere forstår i alle fall frustrasjonen. Jeg tror at dersom noen syntes dette er å gå over streken, så ville jeg fått beskjed, sier den UiB-ansatte.»
Artikkelen var illustrert med et bilde av to studentrepresentanter. Bildetekst:
«NAIVT: – Det er naivt å tro at det man skriver på Facebook er i et lukket forum, sier Håvard Dretvik, studentrepresentant i UiB-styret. Man skulle faktisk tro at såpass oppegående folk som vitenskapelig universitetsansatte skulle ha forståelse for hvordan Facebook fungerer, sier Tine Blomfeldt, leder for studentparlamentet»
Også rektor ved Universitet i Bergen var intervjuet:
«- Det høres ikke ut som om dette er slik man skal opptre når man er lærer ved UiB. Man kan ikke se på Facebook som et lukket medium, sier han. Han forteller at UiB ikke har noen spesielle retningslinjer for bruk av sosiale medier.»
I artikkelen advarte Cecilie Staude, høyskolelektor ved BI, mot uvettig bruk av Facebook.
KLAGEN:
Klager er den omtalte lektoren, og klagen gjelder både Aftenposten og Bergens Tidende (se parallell sak 052/11), da avisene publiserte en nesten identisk artikkel. Klagen berører både det prinsipielle, når det gjelder bruk av innhold fra åpne versus lukkede profiler på nett, og det konkrete: den journalistiske metoden (hvordan journalisten fikk tak i innholdet) og måten saken er framstilt på. Det anføres brudd på punkt 3.3 (premissene), 3.7 (gjengivelse av meningsinnholdet), 4.1 (saklighet), 4.2 (skille kommentar/opplysning) og 4.4 (tittelbruk).
Klager mener at hennes uttalelser på Facebook ikke er kontroversielle eller problematiske sagt i det offentlige rom. Hun anfører at hun kunne sagt det samme i et debattprogram, en kronikk eller under en forelesning. Slik klager ser det, har uttalelsene fått nyhetsverdi fordi de er publisert i et uformelt forum (her: Facebook). Ifølge klager er det ikke noe i hennes uttalelser som har offentlig interesse: det er ikke gjort noe overtramp av grupper eller personer, ingen er gjort narr av eller er identifisert på noe vis. Klager mener sakens kjerne er «en offentlig ansatt i høyere utdanning som på generelt grunnlag har kommentert en (eller flere) oppgaver vedkommende sensurerer, i et uvisst fag» og spør: «Er det virkelig slik at offentlig ansatte ikke skal få uttale seg omkring det generelle i et slikt forum uten at det skal bli sett på som useriøst og som en sak med allmennhetens interesser? Er det slik at en sak automatisk er å regne som offentlig når offentlige ansattes uttalelser handler om jobbrelaterte tema? Dersom man kan svare ja på disse spørsmålene, er jeg bekymret for utviklingen av ytringsfriheten i sammenheng med fremveksten av sosiale medier.» Klager mener det bør være balanse mellom Vær-Varsom plakatens punkt 1.1 (pressens krav til ytringsfrihet) og punkt 1.3 (pressen skal verne om ytringsfriheten): «Dersom pressen også skal være en forkjemper for ytringsfrihet, trykkefrihet og offentlighetsprinsippet i det moderne medielandskapet, bør dette inkludere en forståelse for at ytringsfrihet også gjelder i sosiale medier [ ] Samtidig bør det inkludere en forståelse for at det ikke er gitt at informasjonen i disse mediene er underlagt offentlighetsprinsippet, som understreker innsyn i offentlig dokumenter og andre forhold som har allmenn interesse.»
Videre mener klager at hennes Facebookprofil må anses som privat og lukket, da hun har valgt de strengeste personvernsinnstillingene. Det vises til tidligere PFU-uttalelser, blant annet i saken mot iTromsø hvor PFU uttalte at «alle har rett til et digitalt privatliv», og også til uttalelser fra danske Pressenævnet om bruk av innhold på lukkede profiler. Klager mener at verken antall venner (400) eller hennes rolle som universitetslærer gjør profilen mer åpen. Uansett, mener klager, kan ikke pressen ta uttalelser ut fra sin kontekst og bruke dem på upassende måte: «I praksis vil dette si at når sitater fra min profil er brukt ute av sin originalkontekst og med journalistens egen uberettigede fortolkning av denne […] er dette et brudd på god presseskikk selv om 400 venner skulle være et argument for å klassifisere min profil som åpen.»
Det klager reagerer mest på, er selve måten informasjonen er innhentet på (mottak av utskrifter fra en lukket Facebookprofil). Hun skriver: «Ettersom informasjonen på Facebook er skriftlig og lagres, kan dette sammenlignes med en journalist som benytter seg av informasjon vedkommende har fått fra et overvåkingsopptak som han ikke selv har hatt tilgang til, men som har blitt sendt til ham fra en tredjepart.» Klager mener debatten ikke er avgjort når det gjelder spørsmålet om innhold på Facebook er offentlig eller ikke, og selv om hun står inne for alt hun har sagt, mener klager at journalisten brøt god presseskikk da han benyttet seg av «utskrifter fra min profil som grunnlag for å definere hva som er av offentlig og av allmenn interesse i denne saken.»
Hun reagerer også på selve framstillingen av saken. Klager hevder at journalisten kun framstilte enkelte aspekter ved det som ble sagt i intervjuet med henne, og videre at hans måte å skrive på «signaliserer at klager jevnt over har en negativ holdning til studentoppgaver, noe han ikke har noe belegg for å uttale seg om». Klager viser til et utdrag fra artikkelen som «slike sitater har vært vanlig på hennes Facebookside i flere måneder», og hevder at hun kun to ganger skrev slik og at begge gangene er nevnt i artikkelen. Klager opplyser videre at avisen feilaktig påførte et utropstegn bak hennes statusoppdatering, noe hun mener gjorde uttalelsen mer følelsesladet og negativ i tonen. Hun viser til reaksjonene artikkelen skapte: «Det er dermed tydelig at journalisten har gjort min helt legitime og generelle personlige uttalelse til å fremstå som en generell fiendtlighet mot studenter som gruppe, en fremstilling som jeg ikke på ingen måte kan stille meg bak.»
Videre mener klager at journalisten skulle orientert om hvordan han fikk tilgang på informasjonen, og skriver: «Jeg mener også at det må være gjennomsiktighet når det gjelder journalistisk metodebruk i saker der metoden virker inn på hva saken faktisk handler om, og at man skal være særlig oppmerksom på dette i nye mediesituasjoner der det ikke er åpenbart at informasjon har vært direkte tilgjengelig for journalisten.» At journalisten ikke offentliggjorde hvordan han hadde fått tilgang på klagers uttalelser, gjorde ifølge klager at hun i artikkelen framstår som om hun er uforstående til hvem som kan se hennes statusoppdateringer eller hvordan Facebook fungerer. Det vises til BTs politiske redaktørs kommentar «Ho hadde ei lukka profil trudde ho». Klager skriver: «Disse konklusjonene er uriktige og dreier debatten over på å omhandle uforsiktig bruk av Facebook og offentlig ansattes manglende forståelse for hvordan dette mediet fungerer, noe de aktuelle statusoppdateringene ikke er et eksempel på ettersom profilen faktisk var utilgjengelig for journalisters innsyn.» Klager mener avvissaken framstiller oppdateringene som en type informasjon som klager ikke ville delt med andre. Videre skriver klager at hun ba om å få trekke intervjuet da hun ble klar over hvilke deler av intervjuet som skulle publiseres og konteksten noe journalisten ikke ville gjøre.
Til slutt skriver klager at Facebook står i en særstilling mellom det tradisjonelt sett private og det tradisjonelt sett offentlige, og at problemet i den innklagede artikkelen er «at journalisten antar at alt som skrives på Facebook prinsipielt sett er offentlig, samtidig som han antar at brukerne selv ikke forstår dette og derfor ser på det som privat. Denne fortolkningen kommer også til syne gjennom journalistens ensidige vinkling av saken og unnlatelse av å informere om hvordan han har fått tilgang til informasjonen. […] På bakgrunn av denne klagen håper jeg på en prinsipiell uttalelse fra Pressens Faglige Utvalg om at det ikke er gitt at sosiale medier som Facebook er å regne som offentlige arenaer, og at dette er etområde der pressen må være særlig oppmerksom. Jeg håper også på en uttalelse omkring bruk av lukkede profiler som kilde. I tillegg håper jeg på medhold i at god presseskikk er brutt også i fremstillingen av saken, og at det er et vesentlig moment i denne saken at journalisten har unngått å oppgi hvordan han har fått tilgang til denne informasjonen.»
TILSVARSRUNDEN:
Bergens Tidende (BT) er enig med klager i at alle har rett til et privatliv også digitalt. Samtidig mener BT at det er en vanlig praksis i pressen, og også en viktig samfunnsoppgave, å avdekke informasjon (fra lukkede fora) som ellers ikke ville blitt kjent.
BT mener at ytringens innhold og ytrerens samfunnsrolle er viktigere enn antall deltakere en lukket profil har, og skriver: «Klager har en betrodd posisjon som sensor og lektor ved en av landets viktigste utdanningsinstitusjoner. Ytringen er heller ikke av privat karakter. Klager uttaler seg om forhold knyttet til sin offentlige rolle. Det mener vi har offentlighetens interesse.» At uttalelsen har allmenn interesse, mener avisen bekreftes av reaksjonene fra studentene og uttalelser fra rektor. BT stiller også spørsmål ved hvorvidt begrepet lukket profil er relevant så lenge 400 personer ser det man skriver.
Når det gjelder metoden, skriver BT at kilden er klagers Facebookside, men avisen ønsker ikke å si hvem som videreformidlet informasjonen. BT skriver videre at innholdet er korrekt og heller ikke bestridt av klager (unntatt en tegnsettingsfeil som ble rettet opp i). Det vises også til at klager minst to ganger i desember skrev om det dårlige nivået på studentene. BT gir klager rett i at hun ikke fikk alt hun ønsket på trykk, men at dette er helt vanlig praksis. Klager fikk opplest sitatene over telefon, og hun bekreftet at de var riktige. Avisen avviser at artikkelen har stilt spørsmål ved klagerens kunnskap om Facebook, og viser til kommentarene under artikkelen som ikke tyder på at klager skulle bli oppfattet slik.
Til slutt går BT konkret til verks. På punkt 3.3, om premissene var klare, skriver BT at journalisten presenterte seg selv og gjennomførte et helt vanlig intervju. Det vises til at klager selv skrev på Facebook at hun var oppringt av en journalist som ville gjøre en sak på hennes oppdateringer. Til punkt 3.7, presis gjengivelse av meningsinnhold, mener avisen at den har brukt klagers sitater riktig med ett unntak: tegnsettingsfeilen, men at denne ble rettet opp med en gang avisen ble kjent med feilen. Til punktet 4.1, saklighet, anfører avisen at artikkelen er gitt en saklig presentasjon hvor relevante kilder er intervjuet. Når det gjelder punkt 4.2, blandingen kommentar og opplysning, er BT usikker på hva klager mener. Avisen kan ikke se at artikkelen har en kommenterende stil, og skriver videre at utsagnene kommer fra åpne og relevante kilder. Angående punkt 4.4 , tittelbruk, mener BT det er dekning for tittelen i sitatene som er gjengitt.
Klager mener avisen ikke tar stilling til klagens kjernepunkt: «en prinsipiell problemstilling omkring hvordan journalister og andre skal forstå informasjon som publiseres i såkalte semi-offentlige forum». Klager mener tilsvaret er preget av å opprettholde det tradisjonelle skillet mellom privat og offentlig, og ikke tar høyde for at sosiale medier kan befinne seg i en gråsone mellom disse ytterpunktene. Klager skriver «Dermed trekker de (redaktørene; sekr.anm.) den slutningen at informasjonen det er snakk om må være offentlig, siden den tilsynelatende ikke er privat. Dette mener jeg er en forenkling av hvordan man skal forstå sosiale medier, og dermed også en forenkling av sakens natur.»
Videre skriver klager at det ikke er slik som avisene tror: at uttalelsene ikke var ment for offentliggjøring. Klager anfører at det ikke er offentliggjøringen som er problemet, men konteksten for og retorikken rundt deres offentliggjøring. Klager mener artikkelen er usaklig og har en kommenterende stil fordi det er journalistens retoriske grep som skaper saken, og ikke sakens innhold. Klager reagerer også på at journalisten skrev en annen type sak enn det den først ble fremstilt som.
Slik klager ser det, er ikke publiseringen gjort ut i fra en allmenn interesse: «Jeg ser ikke hvordan generelle uttalelser om ubestemt eksamensbesvarelse i et udefinert universitetsfag kan være av offentlig interesse. Det er verken oppsiktsvekkende, upassende, eller nyhetsverdig at sensorer leser oppgaver av varierende kvalitet, og kommer med generelle bemerkninger knyttet til dette [ ] de aktuelle statusoppdateringene har derimot blitt gjort til mer interessante enn de i virkeligheten er, ved at saken blir sensasjonalisert. Dette skjer gjennom at saken fremstilles som en situasjon der en universitetsansatt har kommet i skade for å skrive ting som ikke burde vært offentliggjort i en åpen profil som vedkommende trodde var lukket. Dette er ikke tilfelle, og jeg mener derfor at saken er fremstilt usaklig. Jeg mener at dersom journalisten hadde vært åpen om sin egen metode (mottak av utskrifter fra en lukket Facebookprofil), ville saken vært av en helt annen art og debatten som fulgte ville forholdt seg til fakta og ikke spekulasjoner knyttet til at vedkommende lektor ikke hadde forståelse for hvordan Facebook fungerer.»
Bergens Tidende (BT) avviser at den har argumentert med at informasjonen er offentlig fordi den ikke er av privat karakter, og skriver: «Vår holdning er at det avgjørende når det gjelder ytringer på Facebook som andre steder er ytringens karakter. [ ] og gjentar at vi anser det som en viktig del av pressens samfunnsansvar å grave frem offentlig interessante problemstillinger som ellers ikke ville vært allment kjente».
Videre kan ikke BT se at klager har utdypet hva hun mener med at artikkelen er kommenterende. BT gjentar at avisen ikke har stilt spørsmål ved klagerens kompetanse til bruk av sosiale medier eller skrevet at hennes profil var åpen. BT mener også at klager var fullt ut informert om hva saken skulle handle om, og viser til hennes Facebookstatus fra 14. februar 2011: «Synes at den som sendte utskrifter av mine facebook-statuser til mediene burde henvendt seg til meg først».
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en nettartikkel i Bergens Tidende (BT) som handlet om uttalelser en lektor ved Universitetet i Bergen kom med på sin Facebookside. Klager er den omtalte lektoren, som mener BT har brutt god presseskikk ved å ta innhold fra klagers private og lukkede Facebookside. Klager mener uttalelsen ikke har offentlig interesse. Klagen gjelder både metoden for innhenting av stoff og fremstillingen av saken.
BT avviser klagen og mener at klager uttaler seg om forhold knyttet til sin offentlige rolle. Avisen mener heller ikke at ytringen er av privat karakter. Videre anføres det at det er vanlig praksis og motta opplysninger fra lukkede fora, og at det må være opp til avisen selv å redigere stoffet og velge vinkling.
Pressens Faglige Utvalg minner om pressens rett til å motta opplysninger fra lukkede fora. Dette er helt nødvendig for at pressen skal ivareta sin samfunnsoppgave. Slik sett var Bergens Tidende på trygg etisk grunn da de mottok informasjon fra en lukket Facebookside. Spørsmålet er hva avisen gjør med informasjonen; hvordan den behandles, hva som publiseres og hvordan.
PFU har tidligere uttalt at alle har rett til et digitalt privatliv. Selv om det er naturlig å trekke et skille mellom det som er publisert på et lukket område og det som er fullt allment tilgjengelig, er ikke dette skillet absolutt. Utvalget har flere ganger uttalt at det avgjørende er ytringens innhold og ytrerens samfunnsrolle.
I det påklagede tilfellet mener utvalget at ytringens karakter har offentlig interesse i kraft av ytrerens rolle. Det er i samfunnets interesse å få innsikt i hvilket syn universitetsansatte har på studenter og studentarbeid. Utvalget konstaterer også at klager er anonymisert. Videre vil utvalget minne om redaksjonenes rett til å vinkle og redigere stoffet. Likevel skal den som blir utsatt for kritisk omtale få mulighet til å ta til motmæle. I denne sammenheng registrerer utvalget at klager ble kontaktet og fikk utdype sine uttalelser.
Bergens Tidende har ikke brutt god presseskikk.
Fredrikstad, 24. mai 2011
Marit Rein,
John Olav Egeland, Øyvind Brigg,
Henrik Syse, Camilla Serck-Hanssen, Georg Apenes