Tine Cecilia Holm og Caroline Svendsen med samtykke fra AAP-aksjonens leder Elisabeth Thoresen mot Aftenposten

PFU-sak 050/20


SAMMENDRAG:

Aftenposten (A-magasinet) publiserte torsdag 6. februar 2020 (nett) og fredag 7. februar 2020 (papir) en større artikkel med tittelen: «Pasienten har alltid rett» og ingressen: «Avføring i heisen. Penis i munnen. Pasienter som truer seg til sykmelding. Er det rart norske fastleger er slitne?»

Med utgangspunkt i fastlegeordningen og Nina Lykkes skjønnlitterære bok, «Full spredning», hadde A-magasinet intervjuet ti fastleger i Norge som fortalte fra sin pasienthverdag. Leger og pasienter var anonymisert. Artikkelen var illustrert med tegninger, grafer og tall. Artikkelen inneholdt 18 pasienthistorier og tre av historiene omhandlet uføre.

Aftenposten har i ettertid korrigert artikkelen.

Ny tekst i starten:

AFTENPOSTEN BEKLAGER: I en tidligere versjon av denne saken lå det inne en serie grafer som skapte et feil bilde av utviklingen i antall konsultasjoner hos fastlege, sykemeldinger og andel uføretrygdede. Disse er nå rettet.

Ny tekst til slutt:

* Aftenposten presiserer: I en tidligere versjon av artikkelen sto det at en pasient var uføretrygdet etter «noen måneder». Historien var upresist gjengitt. Det tar lengre tid å få innvilget uføretrygd.

Artikkelen (papir og nett) ligger i mappa, men kan også leses her:

https://www.aftenposten.no/a-magasinet/i/8mo5aW/pasienten-har-alltid-rett?

KLAGEN:

Klager er Tine Cecilia Holm, helsejournalist og redaktør for helsetine.no, og Caroline Svendsen, frilansjournalist. De klager med samtykke fra Elisabeth Thoresen, leder av AAP-aksjonen, jf. «AAP-aksjonen er en ideell organisasjon som har som kortsiktig mål å sikre de som blir syke og uføre en avbruddsfri inntektssikring fra folketrygden inntil de er endelig avklart mot arbeid eller uføretrygd […] Vi er i skrivende stund over 1300 betalende medlemmer i organisasjonen, AAP-aksjonen»

Klagerne mener kronisk syke og uføre blir rammet hardt i denne artikkelen. De mener Aftenposten har brutt Vær Varsom-plakaten (VVP) når det gjelder kildebruk og kontroll av opplysninger (3.2), saklighet og omtanke (4.1), stigmatiserende ordbruk (4.3), tittelbruk (4.4.), feilaktige opplysninger (4.13) og kravet til samtidig imøtegåelse (4.14) og tilsvarsretten (4.15).

(VVP 1.2) VVP 3.2 – Kildebruk og kontroll av opplysninger

Artikkelen anføres å være for ensidig, unyansert og ubalansert, idet Aftenposten ikke har tatt hensyn til pasientene. Det er bare ett syn som kommer til uttrykk, skriver klagerne.

Klagerne reagerer på bruken av anonyme kilder: «Vi forstår at det ikke er mulig å identifisere kildene her, men når praktisk talt alle kildene er anonyme blir det umulig å ettergå om opplysningene er korrekte.»

Klagerne mener Aftenposten har opptrådt ukritisk i valg av kilder: «Hvor er bredde og relevans blitt av? Vi får ingen motstemmer blant legene, ingen historier som kan bekrefte noe annet. Vi får heller ingen informasjon om hvem legene, alder, hvor de jobber, fartstid i bransjen etc.»

Klagerne mener Aftenposten kommer med feil fakta. Det vises spesielt til publiseringen av en historie som gjelder uføre: «Spesielt ille er det at A-magasinet ikke har sjekket sannhetsgehalten i en fastleges historie om en pasient som ville sykmeldes og ha uføre grunnet en vond skulder – som fikk nei, byttet lege, og ifølge artikkelen reiste verden rundt som ufør et par måneder etterpå. Dette er kraftige påstander om en pasient som ikke får forsvare seg.»
Klagerne ser at A-magasinet skriver i en fotnote i en senere nettversjon at det tar noe lengre tid å få uføretrygd enn et par måneder. Klagerne opplyser at det i noen tilfeller kan ta opp til 17 år å bli uføretrygdet. Det er godt dokumentert i media at prosessen med å bli uføretrygdet for de fleste er svært vanskelig der svært mye dokumentasjon og utredning kreves av både fastlege og pasient. «Det blir derfor direkte feil at artikkelen får det til å se ut som at det er bare å troppe opp hos fastlegen og be om å bli uføretrygdet, for så å få det innvilget kort tid etterpå.» [….] De som har kontakt med mange pasienter som f.eks AAP-aksjonen har tatt kraftig til motmæle mot mange av de episodene som beskrives.»

VVP 4.1. Saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.

Klager mener at det verken er saklig eller omtenksomt å presentere en ensidig sak der «rare» og tildels «morsomme» anekdoter fra legeværelset serveres under headingen «Pasienten har alltid rett» – sammen med (feilaktig) fakta og statistikk som «beviser» hvor krevende pasientene har blitt som forlanger sykmelding og uføretrygd på sviktende grunnlag.

Klager reagerer på sjangerblandingen. Slik klagerne ser det forsøker avisen seg på skråblikk, men illuderer noe helt annet – nemlig at dette er sannheten: «En helt ny hverdag hvor pasienter er stadig mer krevende og legen ikke har noe å si. […] Det er også et tankekors at man lar en maktelite som leger være anonyme, mens pasientene deres latterliggjøres. Det er åpenbart at man må ta hensyn til kildene, men artikkelen skulle vært løst annerledes i utgangspunktet. Hadde tittelen vært «fastlegenes villeste historier» og fremstått som en ren kuriosa-sak, kunne den kanskje fungert.»

VVP 4.3. Stigmatiserende ordbruk

Klager refererer til debatten i etterkant av publiseringen, hvor en rekke mennesker har stått frem og fortalt at man opplever artikkelen som stigmatiserende:

AAP-aksjonen ved Elisabeth Thoresen mente artikkelen fremstod som et gufs fra en annen tid. Hun opplyser at folk i Nav-systemet lever i en helt annen virkelighet enn det A-magasinet presenterer og legger frem fakta som viser at mange står uten en eneste krone å leve for i 2020.  Les her: https://journalisten.no/a-magasinet-aap-aksjonen-aftenposten/vi-syke-er-ikke-syke-vi-bare-later-som/398959

Nettlege og pasient Therese Utgård reagerte stekt på at ingen av pasientene var intervjuet om hvordan de har opplevd legemøtene. Utgård mente artikkelen tråkket på hverdagen og livet til folk. Utgårdviser til at en rekke pasienter nok kan fortelle om feilbehandling av arrogante leger og som ikke har fått hjelpen de trenger og måtte kjempe en hard kamp i helsevesenet. Hun reagerer sterkt på at artikkelen ikke inneholder slike historier. Hun forstår ikke hvordan en slik artikkel kan komme på trykk uten at noen ledd i Aftenposten reagerer og sier det forsterker det hun tror er fordommer mot uføre og folk som mottar Nav-ytelser; at «det er ikke så farlig, det er slik det er.»  Utgård deltok i Dagsnytt 18, den 18.3.20: https://tv.nrk.no/serie/dagsnytt-atten-tv/202002/NNFA56021320/avspiller

Klagerne peker også på at Dagsnytt 18-programleder for egen regning la til, «at det er ikke rart at vi reagerer når artikkelen i tillegg er krydret med statistikk og faktabokser som forsterker inntrykket av den virkeligheten fastlegene presenterer».

I tillegg til Thoresen og Utgård, har også Allmennlegeforeningen ved Marit Tuv, reagert på artikkelen: «Fastleger er slitne, men av en annen grunn enn det A-magasinet hevder. Det er krevende å hjelpe en plaget sjel gjennom panikkanfall, men befriende for både pasient og lege når angsten slipper. Det bor ressurser i alle mennesker – og fastlegens kjennskap til den enkelte kan være avgjørende når livet slår krøll på seg. De fleste mennesker ønsker å bidra i samfunnet. Velferdsstaten fanger opp de av oss som i en kortere eller lengre periode ikke kan yte fullt,» skriver hun https://www.aftenbladet.no/meninger/debatt/i/GGbaEm/fastlegene-vi-er-der-nar-du-trenger-oss?fbclid=IwAR1bn1P_W6DepkNjxs0X4rBAxCt-ISMWJ1vhL4gZStyYcc-rXMwBvhIFTfs

Klagerne legger også med en artikkel til, fra Journalisten, som sammenfatter flere artikler med kritiske og viktige røster om artikkelen. «Her fremgår det også hvordan Aftenposten svarer og redegjør for seg, noe vi ønsker PFUs syn på om holder mål, rett og slett», skriver klagerne i klagen: https://journalisten.no/a-magasinet-aftenposten-mimir-kristjansson/aftenpostens-anonyme-leger-provoserer–historiene-danner-et-totalt-misvisende-bilde-av-ufore/399029

Klagerne viser for øvrig til et innlegg på klagers blogg, om ME-syke Cathrine Eide-Westerby og hennes reaksjoner på A-magasinets artikkel.  http://helsetine.no/me-syke-cathrine-stigmatisert-av-a-magasinet-jeg-folte-meg-enda-mer-utenfor-samfunnet-og-odelagt/

VVP 4.4 – Tittelbruk

Tittelen «Pasienten har alltid rett» er misvisende og går lenger enn det er dekning for i virkelighetens Norge, skriver klagerne. Det reageres også på tittelen i undersaken, «Fra lydighet mot shopping.», som klagerne mener er tendensiøs: «Den virker her til å bekrefte det ensidige og falske bildet: Grafene viser faktisk at færre pasienter oppsøker fastlegen enn før, ikke flere. Denne statistikkfremstillingen har Aftenposten beklaget, men angivelig kun på Facebook.»

VVP 4.13. Feilaktige opplysninger skal rettes og eventuelt beklages snarest mulig

A-magasinet beklaget raskt misbruk av statistikk. Det skjedde ved at A-magasinets redaktør Lillian Vambheim beklaget i en FB-tråd på Aftenpostens side Bak forsiden. Sjefredaktør Trine Eilertsen har senere beklaget feil bruk av statistikk i Journalisten.

«Men – vi kan ikke se at beklagelsen kommer tydelig frem i artikkelen og den er såvidt vi vet ikke beklaget i selve avisen. Det er også problematisk at sjefredaktør ikke beklager hvor støtende artikkelen oppleves for mange, kun beklager statistikken som er grunnlag for påstandene.»

VVO 4.14.– Samtidig imøtegåelse

Det vises til at ti fastleger er intervjuet og forteller det samme. Det er ingen nyanser eller motstridende historier: «- Ingen av pasientene, som tildels er utsatt for sterke beskyldninger av anonyme fastleger, har fått adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger. En bedre måte å løse det på kunne for eksempel ha vært å høre med noen pasienter eller andre leger som hadde ulikt syn og prøve å ha en diskusjon på hvordan det virkelig står til på legekontorene.»

VVP 4.15 – Tilsvarsrett

Klagerne reagerer på at Aftenposten nektet å ta inn tilsvaret fra Elisabeth Thoresen, leder av AAP-aksjonen. Thoresen sendte inn et tilsvar på denne artikkelen ved 12-13-tiden samme dag artikkelen var publisert, og fikk et raskt svar om at avisen ikke ville ta den inn.

«Thoresens debattartikkel hvor hun setter fokus på hvordan syke og uføre opplevde denne stigmatiserende krenkelsen ble altså refusert av Aftenposten. AAP-aksjonen opplever dermed, slik de ser det, at pasientgruppene og de uføre ikke har blitt hørt i avisen i anledning denne artikkelen: De har ikke fått noen formell unnskyldning. Aftenposten har ifølge Thoresen og AAP-aksjonen heller ikke vært villig til å intervjue Nav-rammede som kunne belyse saken på en annen måte: Pasientgruppene og de uføre har ikke blitt hørt. Det hadde vært relevant om hun hadde fått et tilsvar her siden hun da svarer på vegne av et stort antall pasienter som er i jevnlig kontakt med helsevesenet og i og med at de anonyme pasientene i artikkelen ikke fikk et tilsvar.»

Oppsummert mener klagerne at denne klagesaken er aktuell og har stor offentlig interesse, noe som samfunnsdebatten har vist. Slik klagerne ser det, styrkes saken ved at flere fagpersoner har gått hardt ut mot artikkelen.

«Vi stusser over at grafer ble brukt feil. Misbruk av statistikk er alvorlig og det ble nærmest avdekket ved en tilfeldighet at de ikke holdt mål. Når noe av hovedpoenget i artikkelen er at vi belaster fastleger i større grad og shopper det vi trenger, og det ikke stemmer, verken statistisk eller holdningsmessig (viser her til alle som sliter i NAV-systemet, hvor lang tid det normalt tar å få innvilget uføre, hvor mange som er utsatt for legefeil og har helt andre historier etc) så sliter man virkelig med journalistikken.

Vi er overrasket over at Aftenposten ikke har lagt større alvor i å beklage og rette opp feil og inntrykk. Det bør gjøres i avisen, til alle leserne. […] Vi er også overrasket over at AAP-aksjonen ble nektet tilsvar og at deres henvendelser om å belyse andre sider av saken ikke ble hørt.

Sett i lys av NAV-skandalen og statistikk og viten om hvor mange unge som sliter og om hvor mange som ikke oppsøker helsevesenet når de trenger hjelp, oppleves artikkelen fra A-magasinet ekstra støtende og stigmatiserende. Det er slike holdninger vi kjemper mot i samfunnet og som får sykmeldte og uføre til å skamme seg og kanskje ikke oppsøke hjelpen når det trengs.»

FORSØK PÅ MINNELIG LØSNING:

Partene har vært i kontakt med sikte på å løse saken i minnelighet, uten at dette har ført fram.

TILSVARSRUNDEN:

Aftenposten peker på to aktualitetsknagger som dannet bakgrunn for artikkelen:

1) Samfunnsdebatten om fastlegeordningen. Mange stemmer har beskrevet en ordning i krise. Allmennlegene har stadig fått flere oppgaver, og det er problemer med rekruttering til yrket. Saken er viet stor oppmerksomhet i mediene.

2) Den Bragepris-vinnende og kritikerroste romanen «Full spredning» skrevet av Nina Lykke. Den beskriver kravstore pasienter som oppsøker en overarbeidet lege.

Aftenposten stilte spørsmål om også virkelige, norske fastleger opplever at pasientene er blitt mer kravstore og har  urealistiske forventninger til en fastlegeordning som er under press.

Når det gjelder VVP (1.2) 3.2, om vinkling, valg av kilder og fakta-kontroll

Det er mange synspunkt og meninger i en debatt som denne, men alle synspunkt og meninger har ikke krav på å komme til uttrykk i én og samme artikkel, skriver Aftenposten: «I denne artikkelen var hensikten å vise frem fastlegenes opplevelser av pasientene. Dette fremkommer tydelig i innledningen av artikkelen. En slik avgrensning og avgjørelse om hvilke kilder som skal brukes for å belyse saken fra denne siden, er opp til redaksjonen. Artikkelen må leses som del av en større debatt, ikke som et konsentrat av hele sakskomplekset.»

Det opplyses for øvrig at «pasientombudet er intervjuet i samme artikkel». Det vises også til at Aftenposten hadde minst syv debattinnlegg på trykk med reaksjoner på artikkelen i dagene og ukene etter publisering. Til sist, minner Aftenposten på avisens omfattende dekning av uførhet blant unge og en lang tradisjon for å dekke pasientenes sak i møte med systemet, noe ikke minst Nav-skandalen er et eksempel på.

Aftenposten mener det må være mulig å omtale legens møter med pasienter, sett fra legenes perspektiv. «Et vesentlig poeng med artikkelen er å vise at leger også bruker tid på folk som ikke er syke, og pasienter som legger beslag på unødig mye tid hos legen. Dette stjeler naturligvis tid og ressurser fra den gruppen som trenger legehjelpen mest: de syke og uføre. Den overordnede hensikten med journalistikk om fastlegeordningen må være å belyse den fra alle sider slik at befolkningen får et helsetilbud som fungerer best mulig. Kunnskap om hvordan legene opplever utviklingen i pasientkontakten er en del av grunnlaget for å forstå og utvikle ordningen.»

Anonyme kilder

Aftenposten mener det var riktig å bruke anonyme kilder:  […] I denne saken er det både legenes og Aftenpostens vurdering at det er av stor offentlig interesse å få kjennskap til konkrete pasienthistorier som gir et innblikk i fastlegenes arbeidshverdag. […]

«Å identifisere fastlegene vil bidra til å identifisere pasientene. Fastleger har et begrenset antall pasienter på sine lister og pasientgrunnlaget tilhører et begrenset geografisk område. På mindre steder vet mange hvem som går til samme lege. […] Det er samtidig klart at det er snakk om personopplysninger, og at det er nødvendig å ta hensyn til pasientene. Det gjøres best gjennom å anonymisere legene. I tillegg er det selvstendig grunnlag for å beskytte legenes identitet. De deler blant annet opplysninger om at de skriver ut sykmeldinger uten faglig belegg og gir etter for pasientenes krav. Dette er opplysninger det åpenbart er stor offentlig interesse for, men som det er vanskelig for leger å dele under fullt navn.»

 Valg av kilder og kildekritikk

Aftenppsten skriver «Det journalistiske formålet med artikkelen var å finne ut om norske fastleger opplever en utvikling i henvendelsene i fra pasienter. […] Det er opplagt at det er fastleger selv som er de beste kildene til å fortelle om denne opplevelsen. Som det fremgår i en faktaboks i artikkelen har A-magasinet intervjuet 10 fastleger. De representerer begge kjønn, har ulik alder og erfaring og jobber i ulike deler av landet.

[…] Aftenposten kjenner naturligvis legenes identitet og har etablerte tillits- og kildeforhold til flere av dem. Det gjør det mulig å gjøre kildekritiske vurderinger av den informasjonen de deler. Når 10 uavhengige kilder uttaler seg om førstehånds erfaringer om samme tema, ligger det en kontrollfunksjon i å sammenligne kildenes opplysninger. Her sammenfaller beskrivelsene av utviklingen. Andre viktige kilder er Allmennlegeforeningen, SSB, Helsedirektoratet, pasient- og brukerregisteret og Nav. Tall og opplysninger innhentet fra disse kildene er en viktig del av artikkelen og er viet stor plass. Tallene underbygger fremstillingen om økt press mot fastlegeordningen.

To andre kilder uttaler seg også i artikkelen. En fagdirektør ved Folkehelseinstituttet deler sin sammenfatning av utviklingen over tid. Pasientombudet i Oslo gir sine kommentarer til saken. I sum viser dette et bredt og relevant kildeutvalg for å belyse legenes opplevelse av situasjonen, slik formålet med artikkelen er. Uansett hvor stor sympati vi har for pasientene og deres sak, er de ikke like relevante som kilder i denne sammenheng.

Artikkelen utgir seg ikke for å gi et komplett bilde av alle sider ved utviklingen av uføretallene eller andre utfordringer i helsesektoren.»

Kontroll av fakta

Når det gjelder den konkrete historien om den uføre, mener Aftenposten at historien fremstår som plausibel og sannsynlig og kommer fra en kilde Aftenposten vurderer har høy troverdighet: «Vi har ingen opplysninger, heller ikke fra klagerne, som tyder på at historien ikke stemmer. Vi avviser at kildekritikken har vært mangelfull.»

Aftenposten har korrigert den upresise tidsangivelsen: «Aftenposten har ingen opplysninger om tiden det tok for mannen å bli erklært arbeidsufør. Begrepet “noen måneder” var en feil som oppsto under utskrivingen. Opplysningen kommer altså ikke fra legekilden. Som nevnt ble feilen rettet så snart vi ble klar over den. Vi er også uenig i at artikkelen “får det til å se ut som at det er bare å troppe opp hos fastlegen og be om å bli uføretrygdet, for så å få det innvilget kort tid etterpå”, slik klagerne skriver. De tre pasientene som møter opp denne måten i vår artikkel, blir jo alle avvist av legen.»

VVP 4.1 – saklighet og omtanke

Det er vanskelig å vite hva klagerne mener er usaklig eller gjort uten omtanke, skriver Aftenposten som svarer noe mer generelt: «Presentasjonen er dominert av illustrasjoner som etter vår vurdering er uproblematiske i presseetisk sammenheng. Artikkelen presenterer bakgrunn og kontekst, og pasienthistoriene er presentert i et normalt nyhetsspråk som ikke fargelegger unødig. Vi har vist omtanke for pasientene ved å ta ut alle identifiserende detaljer. Det fremgår av artikkelen at detaljer i pasienthistoriene er endret av hensyn til personvernet.»

Aftenposten mener ikke artikkelen gir et falskt bilde: «Artikkelen gir et bilde basert på intervjuer med 10 fastleger. Den påstår ikke at det er det komplette og eneste bilde, men det er et bilde som hører med i fastlegedebatten.»

VVP 4.3 – stigmatiserende ordbruk

Det avgjørende i en vurdering av VVP 4.3 er om artikkelen behandler mennesker på en lite respektfull måte, bruker stigmatiserende begreper eller er invaderende på noe vis. Det vil vi sterkt avvise, skriver avisen: «Reaksjonene klagerne viser til, handler om at de ikke er enige i den fremstillingen de 10 legene gir, nemlig at enkelte pasienter oppsøker lege unødig og har tydelige bestillinger til legen. Men også denne fremstillingen hører hjemme i offentligheten. Man kan ikke utlede at de 18 pasienthistoriene gir et representativt bilde av alle pasienter i Norge. Pasienthistoriene fungerer som illustrasjoner på ytterpunkter i en utvikling.

Det er legitimt å etterlyse pasientenes perspektiv og være uenig i fremstillingen slik de nevnte debattantene har gjort, men det betyr ikke at artikkelen bryter med god presseskikk.»

Aftenposten skriver at avisen har fått en lang rekke tilbakemeldinger om artikkelen, og heller ikke klagernes utvalg er representativt, skriver avisen: «Mange leger og andre lesere har tatt kontakt for å si at de kjenner seg i beskrivelsene og den utviklingen artikkelen tar for seg.»

 VVP 4.4 – tittelbruken

Tittelen «Pasienten har alltid rett» er et ordspill med referanse til det faste uttrykket «Kunden har alltid rett», skriver avisen. «Tittelens poeng er at pasientens forhold til legen utvikler seg i retning av et kundeforhold. Det underbygges av kildene i hovedsaken.

Tittelen i undersaken har tittelen: «Fra lydighet mot shopping», også den underbygges av kilder: «Fra en tid hvor pasienter var svært underlegne i møte med leger og leger hadde enorm autoritet. I dag skifter pasienter enkelt lege og kan “shoppe” mellom ulike legetjenester. Denne utviklingen er ubestridt og godt underbygget i artikkelen. Begge titler er klart innenfor titteltradisjonen i nyhetsmagasiner og det etiske regelverket.»

 VVP 4.13.

Det opplyses at Aftenposten har korrigert to elementer i den aktuelle artikkelen.

1: Vi publiserte en serie grafer som viser utviklingen i antall fastlegekonsultasjoner, sykmeldinger og antall uføretrygdede. Tallene i grafene var korrekte, men fremstillingen, med trunkerte y-akser, ga et misvisende bilde.  I den digitale versjonen ble grafene fjernet og erstattet så snart vi ble klar over feilen, samme dag. Grafikken i A-magasinet ble beklaget i Aftenpostens morgennummer påfølgende dag og i A-magasinet så snart det lot seg gjøre. I tillegg beklaget sjefredaktør feilen i sosiale medier og i bransjemedier. Det er derfor feil, det klagerne skriver, at beklagelsen for fremstillingen i grafene kun ble gitt på Facebook: «Beklagelsen er trykket både i Aftenpostens morgennummer og i A-magasinet og ligger i tillegg i den digitale versjonen.»

2: I originalversjonen av artikkelen omtalte vi en pasient som byttet lege og “noen måneder senere” ble erklært ufør. Denne tidsangivelsen var upresis og ble endret til “etter en tid” i det digitale manuset så snart vi ble klar over feilen. Begge disse feilene er beklagelige, men det er snakk om uheldige fremstillinger og ikke alvorlige feil som representerer brudd på god presseskikk. Feilene ble korrigert snarest mulig i tråd med VVP 4.13.

VVP 4.14 – samtidig imøtegåelse

Aftenposten kjenner ikke identiteten til pasientene, så å innhente kommentarer fra dem er umulig uten at legene bryter sin taushetsplikt, skriver avisen.

Aftenposten skriver: «Den presseetiske avveiningen består av å balansere hensynet til den offentlige interessen og hensynet til pasientene. Aftenpostens vurdering er at det knytter seg stor offentlig interesse til legenes beskrivelse. Konteksten er en samfunnsviktig ordning under stort press. Taushetsplikten avskjærer oss fra å innhente kommentarer fra pasientene. Bør det også avskjære oss fra å publisere opplysningene? Det avhenger av en konkret vurdering av innholdet i opplysningene.»

Aftenposten er ikke enig i at artikkelen utsetter pasienter for sterke beskyldninger som utløser samtidig imøtegåelse. «Det er ikke en beskyldning om et sterkt kritikkverdig forhold at man oppsøker lege med en bekymring eller et spørsmål om uførhet, selv om den medisinske vurderingen senere skulle vise seg å være at det kanskje ikke var nødvendig.

En av legekildene uttaler: ”Jeg vil ikke nødvendigvis si at de ikke burde gå til legen, men yrket har endret seg.” Altså er ikke den enkeltes henvendelse kritikkverdig. Det er summen av alle henvendelsene som utgjør et problem for fastlegeordningen. Og det er denne endringen, som kilden referer til, artikkelen bidrar til å dokumentere.

Et annet element i vurderingen er at pasientene er fullt ut anonymisert og fremstår i en kontekst med en lang rekke andre pasienter. I sum: Det er tatt tilstrekkelig hensyn til pasientene, det er ikke snakk om at enkeltindivider blir utsatt for sterke beskyldninger, og publiseringen er samfunnsviktig.»

 VVP 4.15 – Tilsvarsrett.

Aftenposten avviser at klagerne har tilsvarsrett: «AAP-aksjonen er ikke omtalt i artikkelen og er følgelig ikke utsatt for et angrep som gir tilsvarsrett. AAP-aksjonen har som navnet tilsier, et formål om å reversere kuttet i arbeidsavklaringspenger (AAP) og jobber for å utvide makstiden for AAP. Dette er ikke temaer som berøres i artikkelen.

Artikkelen tar for seg alle fastlegens pasienter i vid forstand. AAP-aksjonen kan ikke sies å representere denne gruppen. Aksjonen kan heller ikke vise til at den snakker på vegne av konkrete personer som er omtalt i teksten.  AAP-aksjonen kan sies å representere kronisk syke og uføre, men artikkelen er heller ikke et angrep på denne gruppen. Som nevnt innledningsvis berøres uførhet i mindre grad i artikkelen.  Artikkelen beskriver tre personer som henvender seg om uførhet hos sin fastlege og blir avvist. Samtlige byttet lege. Dette kan ikke regnes som et angrep mot gruppen kronisk syke.»

Videre opplyses at Aftenposten publiserte en rekke debattinnlegg med kritikk mot artikkelen, utdypninger og andre perspektiver etter publisering (se avisens tilsvar for alle aktuelle lenker). Allerede samme dag som artikkelen sto på trykk i A-magasinet, publisert avisen et innlegg med samme type kritikk som klager/Thoresen fremsetter, skriver avisen: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/1n31mB/totalt-misvisende-om-nors ke-stoenadsmottagere-anna-serafima-s-kvam

Elisabeth Thoresens innlegg ble avvist fordi avisen allerede hadde takket ja til dette overnfor nevnte tilsvarende innlegget om samme sak. I tillegg var Thoresens innlegg allerede publisert på journalisten.no: https://journalisten.no/a-magasinet-aap-aksjonen-aftenposten/vi-syke-er-ikke-syke-vi -bare-later-som/398959

Aftenpostens debattredaksjon prioriterer i utgangspunktet ikke innlegg som er publisert andre steder. Dette får alle debattanter vite når de sender innlegg til Aftenposten. Aftenposten minner om at det heller ikke var snakk om tilsvarsrett, så avvisningen mener avisen var naturlig og riktig.

Oppsummert viser Aftenposten til at avisen har deltatt i en offentlig debatt i kjølvannet av publiseringen. «En del av debatten har handlet om sjangerblanding og hvorvidt teksten er vellykket. Det er en interessant debatt, og Aftenposten er oppriktig interessert i tilbakemeldinger om hvordan journalistikken oppfattes. PFU skal imidlertid ikke ta stilling til smaksmessige vurderinger, men om det foreligger brudd på Vær Varsom-plakaten.»

Klagerne skriver i flere omganger at artikkelen “ikke stemmer”, og avisen svarer slik: «Artikkelen formidler refleksjoner og observasjoner fra 10 fastleger. Det finnes ikke grunnlag for å påstå at deres opplevelser ikke stemmer. Andre leger og pasienter kan ha andre opplevelser, men det diskvalifiserer ikke opplevelsen til de 10 førstnevnte. Fastlegedebatten og situasjonen til kronisk syke og uføre består av en lang rekke elementer og perspektiver.

Aftenposten har over tid bidratt til å belyse disse temaene fra mange hold. Den innklagede artikkelen bidrar med et viktig perspektiv. Som vi har vist er den også utformet i tråd med pressens etiske regelverk.»

Klager mener Aftenpostens tidligere dekning av problematikken ikke er relevant. Det kan ikke forsvare de redaksjonelle valgene som har blitt foretatt i denne innklagede saken, skriver klagerne. Slik klagerne ser det, bidrar ikke artikkelen med et viktig perspektiv: «Vi mener artikkelen heller bidrar til å stigmatisere en allerede stigmatisert og sårbar gruppe.»

Klagers hovedankepunkt er at artikkelen i stor grad baserer seg på anonyme kilder. «Vi minner om at man skal være svært varsom ved bruk av anonyme kilder og at det skal helt spesielle grunner til å anvende dem […] I Aftenpostens artikkel er fastleger intervjuet ukritisk om «vanskelige» pasienter og sjansen for overdrivelser, fortegnelser og manipulasjon er sterkt tilstede. For hvordan har spørsmålsstillingen vært? Journalisten(e) kan ha en egen agenda.  Anekdotene blir brukt til å generalisere over «pasientene», mens det i realiteten finnes kun et fåtall vanskelige pasienter. Majoriteten går sjelden til legen og har få krav.»

Det vises til Aftenpostens egne husregler, der det står at avisen kan bruke anonyme kilder når det er eneste mulige måte å få frem viktige opplysninger på. «Bruk av anonyme kilder krever spesiell aktsomhet, fordi redaksjonen påtar seg et særlig ansvar ved å gå god for anonyme kilders pålitelighet.»

Tematikken rundt fastlegenes arbeidsvilkår er viktig, men det er mange andre måter å gjøre det på som hadde vært bedre egnet enn å intervjue legene anonymt. Mange fastleger snakker villig vekk om sin pasienthverdag uten å gjemme seg bak anonymitet. [..]

Vi er her uenig i at bruken av anonyme kilder var den eneste måten å få frem opplysninger på, og det er også høyst diskutabelt hvor viktig disse opplysningene er. Faktisk fremstår bruken av fastlegers anekdoter i denne saken nær suspekt. Det gis et massivt inntrykk av pasienter generelt som masete, klagete og nær psykotiske. «Sa han og hun virkelig det?» er et spørsmål vi stiller oss. Eller har de stressede og slitne fastlegene overdrevet, utelatt eller misforstått?» […] Det er uansett umulig å få et sannferdig bilde av måte mellom pasient og lege ut ifra disse anekdotene. For møte mellom lege og pasient er altfor komplekst, og det gir disse pasienthistoriene i liten grad inntrykk av.»

Klager setter spørsmål ved premisset for utvelgelsen av pasienthistorier, og ser som sagt ikke viktigheten av at akkurat disse kommer frem. Historiene fremstår som et merkelig utvalg sladrehistorier.  Det vises til eksempler, se klagers kommentar.

Videre: «Når det gjelder kapittelet om uføre ser vi at Aftenposten har rettet en detalj i en pasienthistorie. […] Aftenposten sier de har stolt på legen som har fortalt denne historien, men Aftenposten har et selvstendig ansvar for å sjekke at det denne legen sier om uføretrygd stemmer, spesielt med tanke på det kompliserte regelverket rundt det å få uføretrygd, og hvor lang tid det tar. Det kan synes som om Aftenposten ikke kjenner til og har satt seg inn i regelverket, noe man plikter.

[…] Her burde Aftenposten gått tilbake til fastlegen, vist til reglene for uføretrygd og bedt ham sjekke historien nærmere.  I denne historien er det også på sin plass med en uttalelse fra pasienten det gjelder, eventuelt den nye fastlegen. Selv om Aftenposten ikke kjenner mannens identitet, så kjenner tydeligvis legen de har intervjuet pasienten  og «vet» at han har fått en ung ny fastlege og reiser verden rundt på uføretrygd. (?!)»

Klagerne mener det i artikkelen blir fremstilt som uføretrygd er noe pasienter ønsker seg: «Uføretrygd – fordi jeg fortjener det.»  Det vises til pasienter som truer fastleger til å skrive rapporter og om pasienter som bearbeider NAV-ansatte.

I virkeligheten jobber Elisabeth Thoresen, AAP-aksjonen og støttegruppen på Facebook med et enormt stort antall mennesker som sliter med å bli hørt og trodd både hos fastlegen og hos NAV. Man blir mistrodd, uglesett og fratatt ære og penger.  Nær alle ønsker seg et normalt liv med lønnet jobb […] Klagerne mener det er mer rimelig enn urimelig at Thoresen får godkjent tilsvarsrett.  «Thoresen representerer ikke bare AAP, men alle typer syke og sykmeldte på vei mot den lange prosessen det er å få uføretrygd eller komme tilbake i arbeid. Thoresen har også bakgrunn som veileder i NAV og kjenner saken fra begge sider.  Og hun er pasient. Ved å slippe til henne kunne Aftenposten langt på vei ha nyansert bildet som artikkelen skapte.»

Ifølge Thoresen selv tilbød hun kronikken til Aftenposten FØR hun sendte den videre til Journalisten, men fikk avslag.  Vi er også kjent med at svært mange i AAP- aksjonen og i støttegruppen på FB har reagert på artikkelen og blitt lei seg over fremstillingen mange

Oppsummert, Klagerne mener måten fastleger er brukt som anonyme kilder på i denne artikkelen, er et grovt overtramp. Det er legene som beskyttes, ikke pasientene. Artikkelen bidrar også til å stigmatisere en hel gruppe som ikke har mulighet til å ta til motmæle. Dette er spesielt ille da gruppen er svært stigmatisert fra før: Mange misunner urettmessig de syke og uføre – de vet ikke hva det vil si å være i denne situasjonen.  Aftenposten gjør med  artikkelen «Pasienten har alltid rett, «det enda verre å være pasient, og kan i ytterste konsekvens gjøre terskelen høyere for sårbare pasienter og oppsøke fastlegen i frykt for å bli latterliggjort.»

Aftenposten mener klagerne ikke har påvist eller sannsynliggjort at kildene har fremsatt uriktige eller misvisende opplysninger. «Det er heller ikke grunnlag for å si at Aftenposten ikke har opptrådt tilstrekkelig aktsomt i behandlingen av informasjonen fra kildene. De anonyme kildene fremsetter ikke personkarakteristikker eller sterke angrep, men bidrar med faktuelle beskrivelser av konsultasjoner slik de opplevde dem.»

Videre vises det til at Aftenposten, etter publisering, ikke har blitt kontaktet av noen av dem som er omtalt i artikkelen, eller noen av kildene. Det opplyses at Aftenposten mottok e-post med debattinnlegget fra Elisabeth Thoresen klokken 12.51 samme dag som artikkelen ble publisert i A-magasinet. Før debattredaksjonen hadde vurdert innlegget, ble det publisert hos Journalisten klokken 13.37. «Siden AAP-aksjonen ikke har tilsvarsrett, prioriterte vi et annet upublisert innlegg med samme type kritikk.»

Til sist opplyses det at «Elisabeth Thoresen og klagerne er velkommen til å sende Aftenposten debattinnlegg. Vi har ønsket å lytte til deres tilbakemeldinger og å diskutere intervjuer og innlegg som kunne belyse saken fra et annet perspektiv, men motparten ønsket dessverre ikke å møte Aftenposten til en samtale etter at vi mottok klagen.»

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:   

Aftenposten publiserte i februar 2020 en artikkel i A-magasinet med tittelen: «Pasienten har alltid rett».  Med utgangspunkt i Nina Lykkes roman, «Full spredning», var ti fastleger intervjuet om sine erfaringer med pasienter.

Klagerne er to journalister. De klager med samtykke fra leder av AAP-aksjonen, en gruppe som jobber for kronisk syke og uføre. Klagerne reagerer på det de mener er en ensidig og tendensiøs fremstilling av forholdet mellom lege og pasient. Klagerne forstår at det ikke er mulig å identifisere kildene her, men når praktisk talt alle kilder er anonyme, blir det umulig å kontrollere om opplysningene er korrekte. Slik klagerne ser det, bidrar avisen til å stigmatisere en hel gruppe som ikke fikk mulighet til å ta til motmæle. Dette er spesielt ille med tanke på omtalen av uføre, da dette er en sårbar gruppe som er svært stigmatisert fra før. Klagerne peker også på enkelte feil, som de mener ikke er beklaget godt nok. Til sist reageres det på at Aftenposten avviste et tilsvar fra AAP-aksjonens leder.

Aftenposten avviser brudd på god presseskikk. Slik avisen ser det, bidrar artikkelen med et viktig perspektiv i debatten om fastlegeordningen. Aftenposten mener ikke artikkelen gir et falskt bilde: Den gir et bilde basert på intervjuer med ti fastleger. Den påstår ikke at det er det komplette og eneste bilde, men et bilde som hører med i debatten, skriver avisen. Videre mener Aftenposten at anonymitet var avgjørende for at fastlegene, på grunn av taushetsplikt, kunne fortelle. Aftenposten anfører at den har bedrevet kildekritikk, og at det ikke rettes sterke beskyldinger mot enkeltpersoner. Det vises ellers til de mange innlegg avisen har sluppet til i etterkant av publiseringen. Aftenposten mener AAP-aksjonen ikke ble angrepet i artikkelen, og at de derfor ikke har tilsvarsrett.

Pressens Faglige Utvalg (PFU) minner om at journalistikk kommer i mange ulike sjangere og formater; noe er ment å opplyse, noe skaper debatt, noe skal underholde. Uavhengig av sjanger må journalistikk forholde seg til virkeligheten.

I dette tilfellet handlet det om ti anonyme fastlegers opplevelser av enkelte pasienter. Det er ikke brudd på god presseskikk å velge en vinkling. Det er tydelig at det er legenes historier som fortelles. Det gjøres også klart for leseren at dette er et utvalg av historier. Med utgangpunkt i tittelen og henvisningen til Nina Lykkes bok, mener utvalget at publikum forstår hvilket ståsted Aftenposten har valgt å se saken ut fra.

Å velge ut historier som peker i en retning, gir et ensidig preg. Det i seg selv innebærer ikke et brudd på god presseskikk. Men når man gjør et slikt utvalg som Aftenposten har gjort, der alt peker i samme retning, må man passe på at man ikke kommer i skade for å skape et inntrykk av at dette nødvendigvis er representativt.

I artikkelen ble historiene presentert sammen med et bilde av en statistisk utvikling. Dette bildet var misvisende, og kunne gi et annet inntrykk av utviklingen enn det var dekning for. Utvalget ser at Aftenposten raskt rettet og beklaget, noe som er i tråd med VVP 4.13.

Når det gjelder bruken av anonyme kilder, mener utvalget at det var forsvarlig. En slik total anonymisering skaper imidlertid en usikkerhet knyttet til historienes ekthet, noe som påfører publiseringen en svakhet. Leseren har kun Aftenposten å stole på, og må ha tillit til at redaksjonen har gjort den jobben journalistikken og presseetikken krever, jf. Vær Varsom-plakaten (VVP) punkt 3.2: «Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte. Det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder. Vær spesielt aktsom ved behandling av informasjon fra anonyme kilder, informasjon fra kilder som tilbyr eksklusivitet, og informasjon som er gitt fra kilder mot betaling.»

Utvalget har ingen grunn til å betvile at Aftenposten kjenner legenes identitet, og at avisen gjorde de nødvendige kildeundersøkelser på bakgrunn av det.

Aftenposten fikk av naturlige årsaker ikke kontrollert opplysningene med de aktuelle pasienter, men utvalget mener at i dette tilfellet var ikke det presseetisk påkrevd. Det er ingen tvil om at dette er legenes versjon, og at publikum kun får én side av saken. Utvalget merker seg for øvrig at pasientombudet fikk komme til orde i artikkelen.

Slik PFU ser det, er artikkelen ett av mange perspektiv i en ellers løpende debatt om forholdet fastlege og pasient. Utvalget kan forstå at klagerne opplever artikkelen sårende og urettferdig, men mener en slik artikkel må aksepteres. Utvalget har også tidligere uttrykt at i en vurdering av presseetiske krenkelser vil en omtalt gruppe måtte tåle mer enn identifiserbare enkeltpersoner. Utvalget legger stor vekt på at Aftenposten har åpnet spaltene for kritikk og debatt i etterkant.

Utvalget kan ikke se at klager er direkte angrepet i artikkelen, og klager har følgelig ikke tilsvarsrett.

 

Aftenposten har ikke brutt god presseskikk.

Oslo 23. september 2020

 

Anne Weider Aasen,
Nina Hernes, Frode Hansen, Ellen Ophaug
Ylva Lindberg, Erik Schjenken, Ingrid Rosendorf Joys