Astarte Education AS mot Bergensavisen

PFU-sak 048/10


SAMMENDRAG:

Bergensavisen (BA) hadde lørdag 6. februar 2010 følgende hovedoppslag på første side:

«BA var med på Märthas kurs:
Tre dager på
ENGLE-
SKOLEN

Side 3, 13, 14, 15 og 16»

Tittelen var innfelt i et stort foto av prinsesse Märtha Louise.

Inne i avisen var tittelen «Finnes virkelig engler?», med stikktittel «Forrige helg holdt prinsesse Märtha Louise engleskole i Bergen. BA var på kurset for å finne ut hva deltakerne lærer.»

Artikkelen over fire sider er en beskrivelse av hva journalisten opplevde på kurset. Det framgår av artikkelen at hun meldte seg på som vanlig deltaker. I en underartikkel, med tittelen «Kort svar fra Märtha», heter det:

«BAs journalist Linda Nilsen har spurt arrangørene om de vil svare på disse spørsmålene rundt kurset:

Hva synes dere om at en av deltakerne går ut og forteller om kurset?
Hvordan plasserer dere engleskolen i forhold til religion? Strider det med kristendommen, eller er vår skytsengel den samme som Bibelens engler?

Slik lyder svaret fra kurslederne:

Hei, herunder kommentar fra prinsesse Märtha Louise og Elisabeth Samnøy. Ethvert menneske står fritt til å ytre sine egne opplevelser av enhver sammenheng. Samtidig har ethvert menneske krav på selv å velge når de vil være i det offentlige rom. Vi håper derfor at journalisten kun holder seg til sine opplevelser. Utover dette har vi ikke noen kommentarer da vi tidligere har svart på de fleste spørsmål.»

Samme dag hadde avisen en lederartikkel med tittelen «Engleskole under lupen». I denne artikkelen forklarer avisen hvorfor man har laget reportasjen om engleskolen, og hvorfor dette ble gjort ved at journalisten ikke tilkjennega hvorfor hun var deltaker. Det heter blant annet i lederartikkelen:

«BA hadde en journalist med på kurset forrige helg. Journalisten deltok på kurset på oppdrag fra avisens ansvarlige redaktør. Avisen betalte kursavgiften, men journalisten avslørte verken for arrangørene eller de øvrige deltakerne at hun deltok i egenskap av å være journalist.»

Avisen framhever i lederartikkelen at den ikke har noe imot at noen driver engleskole for dem som tror på slikt, men at prinsessens virksomhet har aktuell og allmenn interesse. Dette begrunnes i at Märtha aktivt benytter sin prinsessetittel i markedsføringen av sin forretningsvirksomhet. Det argumenteres senere i artikkelen med at det ikke ville være mulig å gi en riktig beskrivelse av kurset dersom journalisten hadde oppgitt sitt yrke.

KLAGEN:

Klager er Astarte Education AS v. Elisabeth Samnøy og prinsesse Märtha Louise. I klagebrevet heter det: «Bakgrunnen for klagen er fremgangsmåten til journalist Linda Christine Nilsen i forbindelse med hennes datainnhenting som grunnlag for hennes artikkel i Bergensavisen den 06.02.2010.» Det anføres at journalisten ikke på noe tidspunkt ga seg til kjenne som journalist og at hun dermed heller ikke opplyste hva hensikten med kursdeltagelsen var. Klagerne mener avisen har opptrådt i strid med Vær Varsom-plakatens punkt 3.3, om å klargjøre premissene, og med punkt 3.10, om at bruk av falsk identitet bare skal brukes i unntakstilfeller, når det er «eneste mulighet til å avdekke forhold av vesentlig samfunnsmessig betydning».

Klagerne viser til at de har deltatt i en rekke åpne arrangementer der pressen har vært til stede, og at de har gitt ut en bok hvor de «behørig forteller hva vi står for». Videre skriver klagerne at selv om det de driver med, er viktig, har de vondt for å forstå at det skulle dreie seg om «vesentlig samfunnsmessig betydning».

TILSVARSRUNDEN:

Bergensavisen avviser å ha opptrådt i strid med de presseetiske normene. I forhold til punkt 3.3 viser avisen til at ingen ble intervjuet og at den påklagede artikkelen kun er basert på journalistens egne inntrykk. Det vises også til at klagerne ble kontaktet i etterkant og gitt anledning til samtidig imøtegåelse.

Med hensyn til klagepunktet om skjulte metoder, anføres det at avisen ønsket å gi et så realistisk bilde av «hvordan et englekurs faktisk foregår», og at det ikke ville vært mulig om journalisten hadde oppgitt hvem hun var og hensikten med deltagelsen. Det anføres fra avisens side at prinsesse Märtha Louise har blitt kraftig kritisert blant annet for å ha brukt sin prinsessetittel i kommersiell virksomhet og at dette spørsmålet har allmenn interesse.

Videre: «Et kommersielt kurs er dessuten en vare. Det må være legitimt for journalister å delta på kommersielle kurs uten å gi sitt yrke til kjenne i den hensikt å gi informasjon om hvilken vare deltakerne får for kurspengene, på samme måte som anmeldere går anonymt på restaurant for å anmelde mat og service.» Det vises til at det ikke var noe mål å stille verken prinsessen, hennes samarbeidspartner eller deltakerne i et negativt lys.

Astarte Education opprettholder klagen og gjentar i all hovedsak sine argumenter fra det opprinnelige klagebrevet. Klagerne kan ikke se at avisens tilsvar «bærer i seg prinsipielle presseetiske resonnementer eller faktaopplysninger» som skulle endre deres standpunkt.

Klagerne mener at «(e)n utvikling hvor journalister deltar som ”privatpersoner”, mens en i realiteten utfører et journalistisk oppdrag, vil være meget uheldig for samfunnets åpenhet og for individenes ytringer, men ikke minst for borgernes krav til anonymitet og fortrolighet. Tydelighet på hensikt og identitet må være meget viktige etiske prinsipper for pressen i et demokratisk samfunn.»

I tilsvaret anfører klagerne at man ikke kan se at avisen har ført en akseptabel begrunnelse for bruk av sin uvanlige journalistiske metode. «Vi er av den oppfatning at våre kurs er viktige for våre deltakere, men å beskrive hvordan et englekurs faktisk foregår kan neppe sies ”å avdekke forhold av vesentlig samfunnsmessig betydning”. Som sådan har ikke den bevisste handlingen med å skjule journalistens hensikt med sin kursdeltakelse og skjule sin journalistiske identitet noe legitimitetsgrunnlag i Vær Varsom-plakaten.»

I tilsvaret anføres det også at hvis pressen er til stede på kurset, vil kursdeltakerne reservere seg, «og kursene ville ikke bli det de var tiltenkt».

Bergensavisen registrerer klagernes anførsel om at kurset ikke ville blitt som tiltenkt om pressen er til stede. «Dette er nettopp årsaken til at vi valgte den metoden Astarte Education har klaget på.» Det understrekes også at man ikke har opptrådt under falskt flagg og at kursdeltakerne er anonymisert.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder en reportasje i Bergensavisen om den såkalte engleskolen i regi av Astarte Education. En av avisens journalister deltok på et helgekurs i regi av skolen. Journalisten oppga ikke at hun er journalist og at hensikten med deltakelsen var å omtale kurset i avisen. Skolen mener avisen har opptrådt i strid med prinsippet om å klargjøre premissene i forhold til kilder og kontakter. Dessuten mener skolen at begrunnelsen for å opptre med fordekte metoder, ikke er holdbar.

Bergensavisen framholder at for å kunne gi et realistisk bilde av hva et englekurs er, var det nødvendig å delta uten å fortelle om hensikten med deltagelsen. Videre pekes det på at prinsesse Märtha Louise er blitt kraftig kritisert, blant annet for å ha brukt sin prinsessetittel i kommersiell virksomhet, og at innsikt i dette kurset har allmenn interesse. Det anføres også at skolen fikk anledning til samtidig kommentar og at ingen av kursdeltakerne ble identifisert.

Pressens Faglige Utvalg har gjentatte ganger uttalt at fordekte metoder i ulik form kan være både akseptabelt og nødvendig for å avdekke forhold av vesentlig samfunnsmessig betydning. Vær Varsom-plakatens punkt 3.10 inneholder, i tillegg til vesentlighet, også et annet krav som må oppfylles for at slike metoder skal være pressetisk akseptable, nemlig at det ikke skal finnes «normale» måter å avdekke forholdet på.

I det foreliggende tilfellet er partene, fra hvert sitt ståsted, enige om at om en journalist hadde vært til stede i full åpenhet, hadde kurset endret karakter. Astarte oppgir dessuten at man av denne grunn ikke ønsker å ha journalister som deltakere på kurset. Utvalget mener at om Bergensavisens journalist hadde opptrådt fordekt og gjort skjulte opptak under kurset, ville dette vært i strid med punkt 3.10. Dette fordi situasjonen ikke ville oppfylt kravene til «eneste mulighet» og «vesentlig samfunnsmessig betydning», slik det er formulert i plakaten.

Spørsmålet er imidlertid om dette er en relevant tilnærming. Journalisten har ikke opptrådt fordekt, hun har oppgitt sitt eget navn og sin egen privatadresse, og på kurset har hun framstått som en vanlig kursdeltaker. Så har hun i etterkant delt sine observasjoner med Bergensavisens lesere.

Utvalget vil videre understreke at det må være et hovedprinsipp i journalistikken at kilden er kjent med under hvilke premisser journalistikk lages. I plakatens punkt 3.3 vises det til at det er god presseskikk å klargjøre hvem man er, og å tydeliggjøre hva hensikten er. I det foreliggende tilfellet skjedde ikke dette, fordi Bergensavisen da åpenbart visste at man ikke ville få gjennomført reportasjen slik man ønsket. Spørsmålet blir derfor om dette skulle være presseetisk påkrevet.

Utvalget noterer seg at ingen av de øvrige kursdeltakerne er omtalt eller avbildet og at innholdet i artikkelen neppe kan oppfattes som krenkende. Dessuten har Bergensavisen gitt Astarte full mulighet til å kommentere journalistens observasjoner, i tråd med formuleringen i plakatens punkt 4.14, om rett til samtidig imøtegåelse. At skolen ikke ønsket å benytte seg av denne muligheten, svekker ikke dette faktum.

Klagerens virksomhet kan neppe karakteriseres som av «vesentlig samfunnsmessig betydning», men er omfattet av betydelig samfunnsmessig interesse i kraft av at en av eierne/driverne av Astarte Education er medlem av kongehuset. Dette forsterker etter utvalgets mening at det var presseetisk akseptabelt at Bergensavisen ikke klargjorde premissene for sin deltakelse på helgekurset i Bergen.

Bergensavisen har ikke brutt god presseskikk.

Fredrikstad, 27. mai 2010

Odd Isungset,
Kirsti Nielsen, Halldis Nergård, John Olav Egeland,
Ingeborg Moræus Hanssen, Camilla Serck-Hanssen, Henrik Syse