Tor Åm mot Klassekampen

PFU-sak 048/22


SAMMENDRAG:

 Klassekampen publiserte en artikkel, mandag 7. mars 2022, om en helsedirektør i Trøndelag. Artikkelen ble presentert på papiravisens forside med følgende stikktittel: «Helsedirektør fikk skreddersydd retrettstilling:» og tittel: «Helsetoppens spesialavtale», samt henvisningsteksten: «RETRETT. Helsedirektør Tor Åm i Helse Nord-Trøndelag skulle få 420.000 kroner og gratis bil for å jobbe 35 prosent som rådgiver frem til han fyller 74 år. Avtalen ble laget av direktørens underordnede og aldri lagt fram for styret. Nå varsler styret oppvask, og Åm tar selvkritikk».

I selve artikkelen (s. 6 og 7.) var stikktittelen: «Sykehusdirektør fikk HR-sjefen til å skreddersy retrettavtale til seg selv:» og tittelen «Sikret en lukrativ avtale før pensjon». Ingressen var: «RETRETT: Toppsjefen i Helse Nord-Trøndelag fikk en avtale om lukrativ retrettstilling. Den var signert av hans egen underordnede. Styret mener avtalen er ugyldig og har startet oppvasken.»

 Samme artikkel ble publisert på nett. https://klassekampen.no/utgave/2022-03-07/sikret-en-lukrativ-avtale-for-pensjon

KLAGEN:

Klager er Tor Åm. Han skriver: «Klassekampen har fått innsyn i et dokument fra 2020, som var en skisse til en intensjonsavtale om en mulig stilling som medisinsk faglig rådgiver etter min avgang som Adm. direktør i Helse Nord-Trøndelag HF.

Dette dokumentet ble det aldri gått videre med. Jeg signerte det ikke og det ble aldri framlagt for styret. Dette er dermed et betydningsløs og forkastet dokument som aldri skulle vært arkivert.

Jeg har hverken en avtale eller en intensjonsavtale om en retrettstilling med Helse Nord-Trøndelag HF. Jeg har aldri henvendt meg til styret for å få godkjent en slik intensjonsavtale eller avtale. Likevel slår Klassekampen dette opp som om det var en reell avtale.

Klassekampen har klart å etterlate et inntrykk av at det er snakk om en reell avtale, til tross for at de hadde fått beskjed om at så ikke var tilfellet.» Klager viser her til sine skriftlige svar på journalistens spørsmål, sendt Klassekampen før publisering. (Se vedlegg).

Klager reagerer også på at det ikke fremgikk av artikkelen at dette dokumentet var en skisse som ble forkastet.

Spesielt reagerer klager på tittel og ingress, både på papir og nett. Klager viser til Vær Varsom- plakaten (VVP) 4.4 (tittel- og ingress), men peker også på VVP 3.2 (kildebruk og kontroll av opplysninger) og VVP 4.1(saklighet og omtanke i innhold og presentasjon).

Klager var i kontakt med Klassekampen flere ganger etter publisering mandag 7/3 og reagerer på at Klassekampen ikke ville dementere det han mener er «feilaktige påstandene». Avisen laget en oppfølgingssak dagen etter der klager fikk forklare at det var snakk om en skisse til en intensjonsavtale som han ikke hadde skrevet under.

Men klager mener dette ikke holder, da første publisering skadet ham: «de har ikke endret tittel og ingress på nett eller dementert påstandene fra den første saken. Den ble plukket opp av flere andre medier, der det refereres til Klassekampens oppslag om en lukrativ avtale om retrettstilling.»

FORSØK PÅ MINNELIG LØSNING:

Partene har vært i kontakt med sikte på å løse saken i minnelighet, uten at dette har ført fram.

TILSVARSRUNDEN:

Klassekampen (KK) avviser brudd på god presseskikk. Avisen opplyser at den påklagede artikkelen er en del av avisens kritiske dekning av de økonomiske betingelsene til toppene i det offentlige norske helsevesenet. Høsten 2021 fant avisen ut at 70 direktører tjente mer enn statsministeren og 129 mer enn helseministeren. Nyheten ble plukket opp av flere medier, skriver avisen (Vedlegg 1).  I etterkant av dette, begynte avisen å se nærmere på de konkrete arbeidsavtalene til direktørene, og den påklagde artikkelen «springer ut av våre undersøkelser av arbeidsavtalene vi hadde fått innsyn i».

Avisen skriver: «Dokumentet som er utgangspunkt for den påklagde artikkelen (Vedlegg 2), […] ble sendt fra Helse Nord-Trøndelag. Det kom sammen med arbeidsavtalen til Tor Åm, og dokumentet hadde tittel «Intensjonsavtale om rettrettstilling Åm». Vi hadde spurt om «lønn, pensjon og andre godtgjørelser etter siste regulering, i tillegg til den opprinnelige arbeidskontrakten». Dokumentets avsender var fungerende HR- og Organisasjonssjef i Helse Nord-Trøndelag. […] Den var altså ikke signert av styret, men av Tor Åms egne underordnede. Dette var, slik redaksjonen betraktet det, et åpenbart utgangspunkt for kritiske spørsmål.»

KK om kontakten med klager før publisering:

«Åm ble kontaktet torsdag 3. mars klokka 12.09, fire dager før artikkelen sto på trykk. Vi ba om intervju om intensjonsavtalen. Det ønsket han ikke å gi. På hans oppfordring sendte vi ham våre spørsmål skriftlig en time seinere. Han besvarte ikke alle våre konkrete spørsmål, men sendte oss i stedet en skriftlig redegjørelse vi kunne sitere fra (Vedlegg 3).»

Klassekampen kontaktet også styreleder i Helse Nord-Trøndelag samme dag: «Hun sa at de hadde holdt ett ekstraordinært styremøte om saken allerede, og at det var planlagt et nytt styremøte førstkommende mandag om Åms intensjonsavtale. På spørsmål om styreleder fortsatt hadde tillit til Åm, ville hun ikke svare. Styrets behandling av saken var utløst av Klassekampens undersøkelser av intensjonsavtalen.»

VVP 3.2. – Kildekritikk og kontroll av opplysninger

Hovedkilden er dokumentet. Dette dokumentet ble forelagt styreleder, HR- og organisasjonssjef og Åm i god tid før publisering. Ingen av partene bestred at det var ekte, skriver KK.

Videre ble alle parter bedt om et intervju før publisering: «HR- og organisasjonssjefen ønsket ikke å besvare våre spørsmål. Styreleder svarte skriftlig på våre konkrete spørsmål. Tor Åm svarte ikke på våre spørsmål, men sendte i stedet den omtalte redegjørelsen. Styreleders svar og Åms redegjørelse er tydelig og omfangsrikt med i saken.»

KK mener å ha kontrollert dokumentet, som var utgangspunktet for saken, og å ha sikret bredt tilfang av relevante kilder. «Vi oppfatter at grunnlaget for klagen er at klager mener dokumentet, til tross for at det var ekte og at det er enighet om hvordan det ble til, ikke kom til å bli av betydning for ham på et seinere tidspunkt.», skriver KK.

KK viser til at klager i sin redegjørelse skrev at avtalen ikke var «ment som bindende» og at det aldri ville falle ham inn å inngå en avtale der en underordnet forpliktet virksomheten. Også det er tatt med i artikkelen […]», påpeker KK og skriver videre: «Vi mener at Klassekampen, til tross for at han ikke ville la seg intervjue, i artikkelen har strekt seg langt for å få fram Åms versjon av grunnlaget for at han ønsket avtalen og betydningen han mener den hadde – eller ikke hadde. Også styreleders versjon – at styret ikke ville betraktet en slik avtale som bindende – er tydelig tatt med i artikkelen.»

Klassekampen mener klager i sin klage til PFU legger stor vekt på få fremstille intensjonsavtalen som uvesentlig, jf.  et «betydningsløst og forkastet dokument som aldri skulle vært arkivert».  Avisen viser imidlertid at dokumentet både var signert og arkivert hos Helse Nord-Trøndelag, og avisen har ikke funnet tegn til at det var «forkastet».

«Det har derimot tittel «Intensjonsavtale om retrettstilling for Tor Åm», og dokumentet fastslår at det «inngås med dette intensjonsavtale om arbeid utover fylte 72 år, retrettstilling». Dokumentet er skrevet på Helse Nord-Trøndelags brevark. Det er signert HR- og organisasjonssjefen, og utkast til arbeidsavtale er vedlagt. Det er altså den vedlagte arbeidsavtalen, ikke selve intensjonsavtalen vi omtaler, som er et utkast.»

Videre «Klager anfører at han verken har en avtale eller en intensjonsavtale om en retrettstilling. Det er i og for seg riktig i dag: Mandag 7. mars, da artikkelen sto på trykk, orienterte han styret om at han ville trekke seg fra sin stilling med umiddelbar virkning. Det skjedde få uker etter at han hadde orientert det samme styret om at han ville bli sittende i stillingen sin fram til februar 2023, altså til tidspunktet da intensjonsavtalen skulle virke fra. Den dagen artikkelen sto på trykk, var han fortsatt toppsjef i helseforetaket og satt på intensjonsavtalen – selv om han i dag mener at han ikke mente å bruke den til noe.»

Klager reagerer på at Klassekampen slår det opp «som om det var en reell avtale». «Det var det, slik redaksjonen vurderer det. Klassekampen mener å ha dokumentert at intensjonsavtalen var et ekte dokument, laget på hans oppfordring og signert av hans underordnede.

Opplysningen om at Åm aldri signerte avtalen selv er også tatt med i artikkelen. Vi gjør i den sammenheng oppmerksom på at intensjonsavtalens ordlyd ikke på noe vis forplikter Tor Åm. Den forplikter kun motparten, og er formulert som en lovnad om arbeidsgivers intensjon om å tilby ham en stilling som skissert. Hva han eventuelt kunne brukt en slik intensjonsavtale til dersom det ble strid om en framtidig stilling, tar ikke vi stilling til.»

«Dokumentet er slik vi ser det ekte, alle relevante kilder har fått anledning til å kommentere det og klagers innvendinger er tatt med i artikkelen. Når styret i helseforetaket gjennom Klassekampens undersøkelser blir oppmerksom på den spesielle avtalen, svarer de at den er ugyldig, slik de ser det. Åm forklarer at han ikke mente at den skulle være av betydning og at han angrer. Det er tatt med i artikkelen. Men dette er, slik Klassekampen ser det, reaksjoner og forklaringer som kommer i ettertid. De endrer ikke faktum i saken.»

 

VVP 4.4. – Overskrifter, henvisninger, ingresser

Forside, tittel: «Helsetoppens spesialavtale»

«Det er dekning for tittelen på avisas forside. Intensjonsavtalen beskriver en stilling som var spesialtilpasset toppsjefen Tor Åms behov […] I artikkelen bekrefter også Helse Midt-Norge, som eier Helse Nord-Trøndelag, at de ikke har noen andre slike avtaler i sitt helseforetak eller i andre underbruk.»

Forside, stikktittel: «Helsetopp fikk skreddersydd retrettstilling».

«Åm bekrefter selv at stillingsbeskrivelsen ble skrevet på hans oppfordring. Det er, som redegjort for over, god dekning for å si at den var skreddersydd hans behov. Vi gjør ellers oppmerksom på at ingressen på forsida er skrevet i 1. kondisjonalis («skulle få»), og at det tydelig framkommer at avtalen ikke var lagt fram for styret. Vi mener dermed forsida i sum gir et rettvisende bilde av saken. «

Artikkelen, tittel: «Sikret en lukrativ avtale før pensjon»

«Vi mener det er god dekning for å betegne en intensjonsavtale om en retrettstilling med slike betingelser som en «lukrativ avtale», til tross for at partene i ettertid mener den henholdsvis ikke var ment bindene/ikke var gyldig. Det er unikt i norsk helsevesen å få en intensjonsavtale med en spesialtilpasset stilling av denne typen, med millionlønn, ekstra goder, arbeid til 75 års alder og også en stillingsbrøk tilpasset avtaleverkets rammer for arbeid under pensjon. Det er ubestridt at Åm «sikret» denne avtalen selv: Den ble skrevet på hans forespørsel og den ble signert HR- og organisasjonssjefen. At han siden, konfrontert med avtalen, hevder at han ikke hadde planer om å bruke dokumentet til noe, endrer ikke på det. At styret mener de ikke ville akseptert avtalen som gyldig dersom han påberopte seg den, er heller ikke avgjørende i så måte. Artikkelen har ikke diskutert hvorvidt intensjonsavtalen kunne vært vektlagt i en eventuell framtidig strid mellom partene om fortsatt jobb. Ettersom ingen av partene stilte til intervju, ble det også umulig for oss å stille spørsmål om hvordan avtalen kunne spilt inn.»

Artikkelen, ingress:

«Klager velger å bare referere den første setningen i ingressen i sin klage. Den lyder: «Toppsjefen i Helse Nord-Trøndelag fikk en avtale om lukrativ retrettstilling». Resten av ingressen, som han hopper over, fanger opp at avtalen var signert hans underordnede, at styret mener den er ugyldig og at de har startet oppvasken. Den første setningen er uansett i seg selv et faktum vi har dekning for: Han ba sin HR-sjef om en slik intensjonsavtale og han fikk den. Avtalen var, som forklart over, lukrativ. Vi oppfatter at klager bestrider at det faktisk var en avtale, og grunngir dette med at han hevder at han ikke hadde planer om å bruke dokumentet til noe. Det endrer ikke på at dokumentet, slik det forelå for oss, var en avtale som han på et tidspunkt fikk. Ingressen tar i tillegg med at styret mener det ikke ville vært bindende. «

VVP 4.1. Saklighet og omtanke i innhold og presentasjon

«Klassekampen har forståelse for at medieoppmerksomhet om saken er en belastning for klager. Tor Åm var imidlertid toppsjef for et stort norsk helseforetak med 2300 medarbeidere og om lag 200.000 pasientkontakter i året. Åm var med sin årslønn på 1,88 millioner kroner,

en av de 70 helsetoppene i Norge som tjener mer enn statsministeren. Slik Klassekampen ser det, må han akseptere høy offentlig interesse om sin stilling i det offentlige helsevesenet.

Vi mener vår dekning er saklig og presis, og at språkbruken er nøktern. Vi prøvde i fire dager før vi trykket saken åra Åm til å stille til intervju Det har han ikke villet Vi trykket store deler av hans redegjørelse, til tross for at denne ikke besvarte alle våre konkrete spørsmål.»

Klassekampen viser også til oppfølging av saken dagen etter, tirsdag 8. mars.

«Vi intervjuet ham på telefon, og han fikk forklare hvorfor han trakk seg. Han fikk også gjenta og understreke mye av det samme som han hadde sagt i mandagens sak om at han ikke hadde planer om å bruke intensjonsavtalen. Han fortalte oss også at han ikke kunne huske å ha mottatt avtalen eller å ha returnert den i undertegnet form. Det fikk vi også med i tirsdagens artikkel (Vedlegg 5).

Etter at vi intervjuet Åm og fikk godkjent sitatene av ham, oppdaget vi at han i etterkant av intervjuet hadde sendt ut en pressemelding til en rekke medier (Vedlegg 6).

Denne ble ikke sendt til Klassekampen. […] Vi var overrasket over budskapet, og kontaktet Åm igjen. Han sa da at han ville se an hvordan saken i tirsdagsavisa, som han hadde sitatsjekka, ble før han avgjorde om han ville klage til PFU. Han ble oppfordret til å ta kontakt i dagene som kom hvis han reagerte på noe eller ville diskutere saken. Vi hørte ikke mer fra Tor Åm før vi mottok klagen til PFU fredag 11. mars.

Vi kontaktet Tor Åm samme dag som vi mottok klagen. Vi spurte om han kunne se for seg muligheter for minnelige ordninger. Han ønsket bare fult dementi av det vi hadde skrevet, og at vi rettet opp i tråd med det han beskrev i klagen.»

Klager skriver: «Dokumentet med overskriften «Intensjonsavtale om retrettstilling for Tor Åm» datert 17/3-20 og undertegnet av HR- og organisasjonssjefen i Helse Nord-Trøndelag HF med vedlegget «Utkast til ansettelsesavtale som kan inngås f.o.m. 09.02.23», var et forslag til hvordan en retrettstilling kunne se ut.

Notatet (side 1) som er underskrevet av HR- og organisasjonssjefen forklarer bakgrunnen for vedlegget «Utkast til ansettelsesavtale som kan inngås f.o.m. 09.02.23.» Det framgår med all mulig tydelighet at vedlegget er et utkast til en avtale som kan inngås mellom Helse Nord-Trøndelag ved styret og Tor Åm, og som dermed på ingen måte er inngått.

Klager skriver at han allerede i mars 2020 forkastet ideen om en slik retrettstilling og forslaget ble derfor aldri lagt fram for styret, som ville være den instansen som måtte godkjenne en slik avtale.

Feilen som ble gjort i HR-avdelingen var at forslaget ble arkivert som om dette var et endelig dokument, og at det ikke ble registrert eller gjort et notat om at forslaget ikke ville bli fulgt opp som forslag til styret. Fram til nå har jeg ikke vært kjent med at dokumentet var feilarkivert.»

Klager har «full forståelse for at Klassekampen gransker saken. Men i granskningen kommer det tydelig fram at dette ikke var en inngått avtale og at den ikke forpliktet noen av partene. Det har både styreleder og undertegnede gjort ettertrykkelig klart overfor Klassekampen.

Jeg har ikke klaget på at Klassekampen lager et oppslag om saken, men på inntrykket som etterlates, hovedsakelig i overskrift og ingress, om at dette var en endelig avtale om en retrettstilling som undertegnede hadde «fått» og som fremstilles som «sikret». Av Klassekampens begrunnelse til PFU fremstår det som om avisen fortsatt ikke har forstått at dette dokumentet ikke var en bindende avtale.»

 Kommentarer til Klassekampens tilsvar

Hvis Klassekampen med ordet «ekte» mener «gyldig», er dette feil. Klager påpeker at han i sitt første svar til Klassekampen skrev at dette var et betydningsløst dokument som ikke var bindende for hverken Helse Nord-Trøndelag eller undertegnede. Styreleder understreket at forslaget til avtale aldri hadde vært lagt fram for styret og at det dermed ikke var et gyldig dokument. Når Klassekampen visste dette før publisering, reagerer klage på at det likevel fremstilles om en avtale som var inngått.

«HR- og organisasjonssjefen har ikke myndighet til å inngå noen arbeidsavtale eller intensjonsavtale med meg. En slik myndighet er det bare styret som har. Det fremgår også av utkastet til arbeidsavtale at denne i så fall ville være mellom styret og undertegnede. HR- og organisasjonssjefen har signert dokumentet med tittelen «Intensjonsavtale om retrettstilling» som avsender av forslaget, men ikke som en underskrivende part eller arbeidsgiver. Jeg har tatt ansvar for at dette fremstår som en intensjonsavtale, men det vesentlige er uansett at dokumentet ikke hadde noen verdi og ikke gav meg rett på noen arbeidsavtale.»

«Jeg må også presisere at jeg ikke har nektet å svare på spørsmål. Om Klassekampen hadde utfyllende spørsmål etter at jeg hadde svart skriftlig på deres første spørsmål, kunne de tatt kontakt med meg. Det gjorde de ikke.»

«Faktum er at dette ikke var en avtale og at den ikke var bindende. Dette er ikke bare noe styret «mener». Denne opplysningen retter ikke opp inntrykket Klassekampen etterlater i tittel og resten av ingressen.»

Klager viser til bruken av ordet «sikret», som klager mener Klassekampen i sitt tilsvar bruker på en merkelig måte. «Jeg tror folk flest vil tolke begrepet «sikret» som at dette var en inngått avtale. Det var den på ingen måte. Avtalen måtte ha blitt behandlet i styret og vedtatt der om den skulle vært «sikret». Faktum i saken er at jeg ikke hadde fått lovnader om en arbeidsavtale, og at Klassekampen ikke hadde grunnlag for å fremstille det slik.»

Klager viser til at det i begge dokumentene står at vedlegget var et «utkast til ansettelsesavtale som kan inngås». «Det Klassekampen kaller «den signerte intensjonsavtalen» er et følgebrev til utkastet, med tittelen «Intensjonsavtale om retrettstilling», men er ikke et avtaledokument. Dette burde være åpenbart når man ser på dokumentet ved at det ikke er lagt opp til signering av partene.»

«I mitt første tilsvar til Klassekampen var jeg opptatt av å forklare bakgrunnen for at jeg i det hele tatt hadde fått HR- og organisasjonssjefen til å utforme en intensjonsavtale. Da gikk jeg ikke inn på at dokumentet kun var et forslag som hadde blitt arkivert ved en feil, fordi jeg trodde det vesentlige var å understreke at dokumentet ikke hadde noen verdi eller forpliktet noen av partene. Jeg trodde at Klassekampen ville forstå at dette ikke var et avtaledokument, i og med at det kun var snakk om et utkast til arbeidsavtale som ikke hadde blitt fremlagt for styret. Derfor ble jeg svært overrasket over at Klassekampen slo dette opp som en avtale, i betydningen noe som forplikter partene eller gir rett på/lovnader om en stilling.

Da jeg snakket med Klassekampen samme dag som første oppslag sto på trykk, forklarte jeg dette mer inngående, og i oppslag nr. 2 dagen etter ble jeg også sitert på at det kun var snakk om en «skisse til hvordan en framtidig stilling eventuelt kunne se ut». Dette burde altså ikke være ny informasjon for Klassekampen i forbindelse med klagen.

«I sitt svar til klagen er Klassekampen opptatt av å skille intensjonsavtalen fra vedlegget med utkast til arbeidsavtale, og hevder at intensjonsavtalen «forplikter motparten». Klassekampen har imidlertid fått tydelig beskjed både av meg og styreleder om at dette dokumentet ikke forplikter noen av partene. Dette blir ikke en avtale bare fordi Klassekampen vurderer det slik.»

Avsluttende kommentar:

Som administrerende direktør for helseforetaket var det mitt ansvar at det omtalte dokumentet ble utformet og arkivert på en slik måte at dette kunne oppfattes som en intensjonsavtale. Det var også mitt ansvar at det ikke ble registrert eller gjort et notat om at forslaget ikke ville bli fulgt opp som forslag til styret. Dette har jeg beklaget overfor styret.

Men uansett om man oppfatter dokumentet som en intensjonsavtale – slik Klassekampen har gjort – var det ikke grunnlag for å slå dette opp som en «lukrativ avtale» som jeg har «fått» eller «sikret».

«Jeg er takknemlig for at jeg i sak nr. 2 i Klassekampen fikk svare mer utfyllende og understreke at det kun var snakk om en skisse. Men det holder ikke å nyansere saken i et nytt oppslag, så lenge inntrykket som ble etterlatt i det første oppslaget ikke har blitt dementert eller endret.»

Klassekampen viser til at «Åm ikke ville la seg intervjue muntlig, og ønsket å få spørsmålene våre per e-post. Det fikk han. Den skriftlige redegjørelsen hans besvarer ikke alle spørsmålene våre. Vi siterer her noen av spørsmålene vi sendte til Tor Åm:

Om intensjonsavtalen:

  • Hvem tok initiativ til inngåelse av om retrettstilling?
  • Hva var bakgrunnen for at avtalen ble inngått?
  • Hva tenker du om innholdet i avtalen?
  • Er den lukrativ for deg?
  • Ligner den avtaler om tilsvarende stillinger i helsenorge?
  • Skjedde det med styrets godkjenning?
  • Hvem ble orientert om at avtalen ble inngått? Når?

Om styret:

  • Var du til stede på styremøtet i går?
  • Hva var tema for styremøtet?
  • Har du gitt en orientering til styret om retrettstillingen, evt. når?
  • Blir avtalen nå stående?

Til slutt:

  • Opplever du å ha styrets tillit?

Det fremgikk ikke av Åms redegjørelse at «dokumentet var «et forslag», som han skriver nå. Han skriver ikke, som nå, at han i mars 2020 «forkastet ideen». Han har ikke lagt fram noen form for dokumentasjon på at han har tatt initiativ til å forkaste avtalen. Vi stilte også skriftlige spørsmål til daværende HR- og organisasjonssjef, uten at vedkommende har opplyst oss om noen initiativ fra Åms side om å forkaste dokumentet.»

Klassekampen vil understreke at vi aldri har skrevet at det var en bindende avtale. Vi har tvert om ikke gjort noe forsøk på en egen juridisk vurdering av hva intensjonsavtalen kunne blitt brukt til. Det er først nå Åm hevder den egentlig var ment å bli forkastet.

[…] Lukrativ avtale. Åm skriver avslutningsvis at det ikke var grunnlag for å omtale dette som en «lukrativ avtale» som han hadde «sikret». Vi fastholder at vi mener det er lukrativt å få en intensjonsavtale om retrettstilling slik beskrevet for Åm. Hvorvidt den var «lukrativ», er ellers et av spørsmålene vi stilte Åm skriftlig, som han ikke besvarte i sin redegjørelse.»

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder en artikkel i Klassekampen om en helsedirektør som ifølge Klassekampen hadde fått en underordnet til å skreddersy en retrettstilling for seg. Titlene var: «Helsetoppens spesialavtale» og «Sikret en lukrativ avtale før pensjon».

Klager er helsedirektøren. Han mener fremstillingen er helt feil, fordi avtalen ikke er gyldig. Det vises til at dette var et utkast som aldri ble signert, og at det kun er styret som har myndighet til å inngå en avtale med ham. Klager reagerer særlig på at det gjennom titler og ingresser skapes et inntrykk av at han faktisk har fått en slik avtale som beskrives.

Klassekampen avviser brudd på god presseskikk. Avisen mener intensjonsavtalen var ekte og reell. Slik Klassekampen oppfatter klager, bestrider han at det faktisk var en avtale, og grunngir dette med at han hevder at han ikke hadde planer om å bruke dokumentet til noe. Det endrer ikke på at dokumentet, slik det forelå, var en avtale som han på et tidspunkt fikk, skriver avisen. Ettersom ingen av partene stilte til intervju, ble det også umulig for redaksjonen å stille spørsmål om hvordan avtalen kunne spilt inn, skriver avisen.

Pressens Faglige Utvalg (PFU) vil generelt minne om forskjellen på muntlige intervjuer og skriftlige spørsmål og svar, der det siste kan svekke journalisters muligheter til å forstå saken. Dette er ikke et problem kun for mediene, men i et demokratiperspektiv, også for kilder og offentligheten ellers.

Når det er sagt, er det likevel mediets ansvar å sikre at det publiserte er i tråd med pressens regelverk, Vær Varsom-plakaten (VVP).

I det påklagde tilfellet er det ingen tvil om at Klassekampen hadde rett til å sette et kritisk søkelys på det som hadde skjedd. Dette er en del av pressens oppgaver. Det er heller ingen tvil om at HR-sjefen skrev en intensjonsavtale og et utkast til en ansettelsesavtale som kunne inngås, og at klager hadde bedt HR-sjefen om dette.

I brødteksten kom det imidlertid tydelig frem at avtalen ikke var inngått, at den ikke var gjeldende, fordi det kun er styret som har myndighet til å inngå en slik avtale. Både klager og styreleder fikk gode muligheter til å forklare dette. Slik PFU ser det, har Klassekampen innfridd kravet til kildebredde og kontroll av opplysninger (VVP 3.2).

PFU reagerer derimot på presentasjonen saken fikk. Det gjelder særlig artikkelens tittel «Sikret en lukrativ avtale før pensjon». PFU oppfatter tittelen slik at avtalen om retrettstillingen faktisk var inngått, noe det ikke var dekning for i stoffet, jf. VVP 4.4. PFU mener en slik tittelbruk i denne saken rammer klager på unødig belastende vis.

 

Klassekampen har brutt god presseskikk på punkt 4.4 i Vær Varsom-plakaten.

 

Oslo, 24. mai 2022

Anne Weider Aasen,
Ellen Ophaug, Stein Bjøntegård, Ådne Lunde,
Nina Fjeldheim, Ingrid Rosendorf Joys, Øyvind Kvalnes