NN mot Namdalsavisa
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
En fast spaltist i Namdalsavisa skrev sine personlige betraktninger etter et tilfeldig møte med en gammel barndomsvenn fra lokalmiljøet i Namdalsdistriktet. Vennen var blitt rusmisbruker i Oslo. De to opplevde motsatte skjebner i livet, og kronikken behandlet dette temaet.
Klager er barndomsvennens mor, på vegne av seg selv og sønnen. Hun mener at selv om det ikke er brukt navn, er sønnen identifiserbar i det lille lokalmiljøet. Hun var selv uforberedt på hva som kom, og mener at lokalavisen har trampet på hennes dypeste sorger og redsler.
Namdalsavisa mener skildringen var en del av samfunnsoppdraget. Det er et stort problem at narkomane ender i Oslo etter å ha forlatt et ganske normalt liv i småbygdene. Avisen tok også alle hensyn for å holde rusmisbrukeren anonym, mener avisen.
Pressens Faglige Utvalg skal innledningsvis bemerke at kronikken har en form som skiller den fra en nyhetsartikkel. Den er en personlig beretning, nærmest litterær i formen. Det forhindrer imidlertid ikke at den på linje med annen journalistikk må vurderes etter Vær Varsom-plakaten. Utvalget vil minne om at presseetikken og redaktøransvaret selvsagt også omfatter materiale redaksjonen har mottatt utenfra, som i det påklagede tilfellet. Det kan være ekstra grunn til etisk årvåkenhet med hensyn til materiale som er utformet av andre enn redaksjonen selv.
Et spørsmål som ligger implisitt i klagen, er om premissene for samtalen var klare. Det tilligger ikke PFU å vurdere eventuell taushetsplikt som frivillig hjelper, men utvalget legger til grunn at rusbrukeren ikke utilbørlig er lokket til å fortelle om sitt privatliv. Samtalen var en gjensynsprat mellom barndomsvenner med høyst ulike skjebner. Senere er denne og andre samtaler brukt som bakgrunn for personlige refleksjoner. Klageren hadde derfor ingen grunn til å forstå at selve møtet og det han fortalte, skulle danne grunnlag for en personlig spalte i lokalavisen.
Klager mener kronikken er et overgrep i strid med Vær Varsom-plakatens punkt 1.5 om å beskytte mennesker mot overgrep, når avisen i et lite lokalsamfunn overrumpler pårørende med slike betraktninger. Særlig belastende for en mor var setningen om at det «… var åpenbart at personen på den andre siden av bordet så ut til å være 20 år eldre enn meg. I realiteten er han bare to år eldre, og tanken på at han mest sannsynlig vil dø relativt ung, gjør meg rasende.»
Likeledes mener klager det er brudd på punkt 3.9 om den journalistiske arbeidsprosess, der omtalte ikke hadde samtykket i å bli presentert som heroinbruker, og punkt 4.3 om ikke å fremheve private forhold, og 4.4. om uheldig vinkling av saker. Det siste fordi klager mener det ikke er dekning for tittelen «Heroin».
Et springende punkt for å vurdere flere av klagers anførsler, er om barndomsvennen er identifisert. Selv om artikkelen er sparsom på detaljer mener utvalget at han er identifisert for en større krets enn bare familie og nærmeste venner og bekjente.
Det neste spørsmål er hvorvidt det kreves en eller annen form for samtykke til omtalen. Vedkommende er omtalt anonymt, og ikke direkte intervjuet. De opplysninger som gis, illustrerer en helhet, og fremstår ikke som spesifikke anklager. Tvert imot er tonen myntet på å skape sympati og forståelse. Her er skribentens refleksjoner det sentrale. Til tross for skribentens gode hensikt, og til tross for at klager er anonymisert for et bredt publikum, mener utvalget likevel at den samlede belastningen som klager utsettes for, er urimelig. Klager blir intetanende utgangspunkt for en spalte med betraktninger om hans liv og levnet – og mulige endelige skjebne. Som sådan burde han vært orientert om publiseringen og eventuelt fått muligheten til å korrigere tittelen. Slik utvalget ser det, har Namdalsavisa derfor ikke vist tilstrekkelig hensyn i den journalistiske arbeidsprosessen, jfr. Vær Varsom-plakatens punkt 3.9.
Namdalsavisa har brutt god presseskikk.
Oslo, 24. mars 2015
Alf Bjarne Johnsen,
Tone Angell Jensen, Alexandra Beverfjord,
Ellen Ophaug, Eva Sannum, Amal Aden