Odd Kalsnes mot Jærbladet
Jærbladet brakte 7. januar 2004 en énspaltet førstesidehenvisning med tittelen » Flyttet fra barnevernet «. Henvisningsteksten lød:
» Manglende samarbeid mellom barnevernet og kommunene har ført til at barnemishandlere lett har kunnet flytte til en ny kommune og starte med blanke ark. I mer enn 15 år levde mor og fem barn med farens voldsbruk før han ble fradømt omsorgen. Men da kone nummer to flyttet ut på grunn av vold, fikk han retten til omsorg for barna. Da bodde han nemlig i en annen kommune. »
Inne i avisen, under tittelen » Flyttet – unngikk barnevernet «, framgikk det at den omtalte voldsbruken foregikk gjennom hele 1970-tallet og «helt til mor og barn flyttet fra mannen i 1986″. » Barnevernet i Time var flere ganger inne i bildet, men ingen av tiltakene de gjorde nyttet. » I et avsnitt het det:
» – Barnevernet visste hva som foregikk, politiet visste hva som foregikk. Alle visste om det, men ingen gjorde noe, mener en av jentene i familien, som vi her velger å kalle ?Hilde?. Med både mor og søsken som tilhørere, forteller hun om hvordan hun opplevde spesifikke episoder og navngir hvilke personer i barnevernet som var involvert. »
Og videre:
» En gang ble hennes den gang ni år gamle bror slått ned av sin far og fikk blått øye. Vanligvis betydde synlige skader at barna ble holdt hjemme fra skolen til merkene var borte. De fikk heller ikke lov til å besøke venner. – Jeg har mer enn en gang ligget og tryglet: ?vær snill far, ikke slå meg. Da kan jeg ikke gå ut.? Søsteren og moren nikker. Dette kjenner de igjen av egen erfaring. »
Under mellomtittelen » Ville drepe festdeltakere » fortsatte Jærbladet:
» Hun (?Hilde?) forteller også om den gangen den eldste søsterens 16-års dag ble feiret som hjemme-alene fest. Da faren fant ut hva som hadde skjedd, tvang han søsteren inn i bilen og kjørte ned til kinoplassen på Bryne, den gang den lokale samlingsplassen for ungdom i helgene.
– Han tok fram tre kniver. Gav den ene til søsteren min med beskjed om å stikke den første hun så som hadde vært i festen. Selv skulle han ta seg av eventuelle andre. Da de kom ut av bilen rev han med seg to av guttene i bilen. Guttene var 16 år, så et av øyenvitnene ringte til foreldrene og fikk dem til å ta affære. Ingenting skjedde med guttene, og far slapp billig unna. Det finnes flere øyenvitner til den siste episoden, og guttene har selv forklart at de ble truet med kniv.»
» Selv om de da formelt var ute av farens klør, mener hun (?Hilde?) at både hun og de andre barna fremdeles bærer preg av oppveksten. »
Og under mellomtittelen » Rømte fra barnevernet » het det videre:
» Etterhvert ble både barnevern og politi i Sola litt for interesserte i mannen (faren) og hans nye familie, så han valgte da å stå fram i ukebladet Se og Hør under tittelen ?forfulgt av barnevernet?. (…) Se og Hør til tross, mannen måtte likevel flytte på ny for å unngå barnevernet. Denne gangen til Hå. »
» En av Hildes søstre leverte, sammen med sin sosionom, inn en rapport på faren til barnevernet i Hå. De bekreftet å ha mottatt rapporten, men gav ikke noen tilbakemelding denne gangen heller, da dette ikke er praksis i slike saker og heller ikke i tråd med lovverket. »
» Overfor Jærbladet bekrefter moren hendelsesforløpet, men rådes av sin advokat til ikke å kommentere ytterligere. »
14. januar brakte Jærbladet ytterligere to større artikler med bakgrunn i den samme voldelige farens behandling av ?Hilde? og hennes søsken. Titlene var » Forsømt som barn, forfulgt som voksen » og » Levde i konstant frykt «. Denne gang var det imidlertid «Hilde»s eldre søster som under fullt navn kom med sin versjon av opplevelsene og forsømmelsene fra barnevernets side under oppveksten.
KLAGE A:
Klager A er «Hilde»s eldre søster, som sto fram med navn i artiklene 14. januar. Hun klager primært over den opprinnelige artikkelen (Jærbladet 7. januar), som hun opplyser ble til etter et møte journalisten hadde med «Hilde» og moren hjemme hos sistnevnte. Tilstede var også klagerens andre yngre søster og eldste bror. Klageren selv og hennes yngste bror var altså ikke med.
Klageren forteller at hun ble veldig skuffet over intervjuet med den anonymiserte søsteren, siden hun selv tidligere hadde vært i kontakt med flere aviser for å få fortelle sin historie. Men redaksjonene hadde ikke villet la henne gå ut med fullt navn, og derfor hadde det ikke blitt til noe.
Særlig reagerer klageren på at Jærbladet lar søsteren fortelle historien om hva som skjedde etter hjemme alene-festen på 16-årsdagen hennes, uten på forhånd å kontakte henne . Ifølge klageren var journalisten selv tilstede den gang episoden på Bryne fant sted, og kunne altså selv bekrefte at det var sant. Klageren hevder at «de fleste på Bryne» har forstått hvem det skrives om, og at hun har fått både positive og negative reaksjoner. » De kunne like gjerne ha sagt hvem denne familien var, for akkurat den episoden tror jeg ikke har skjedd for ofte i Bryne. »
Etter at artikkelen 7. januar sto på trykk, tok klageren kontakt med journalisten for å spørre om han også var interessert i hennes historie. Det var journalisten, «og bare få dager etter er han på plass hjemme hos meg». Klageren forlangte samtidig å få gå ut med fullt navn, noe som ble akseptert av redaktøren. De to første av i alt tre planlagte artikler kom altså på trykk 14. januar, hvilket klageren var meget fornøyd med.
Når det gjaldt den tredje artikkelen, hørte ikke klageren noe mer på en stund. Journalisten meldte seg imidlertid etter hvert, og kunne da opplyse at hvis avisen skulle gå videre med klagerens historie, kunne det ikke lenger være med navn. Det hadde redaktøren bestemt. Klageren mener dette er brudd på den muntlige avtalen hun inngikk med journalisten. Redaktøren skal i etterfølgende kontakt med klageren ha sagt at han ikke kjente til en slik avtale. Ifølge klageren skal hun etter dette ha sagt at hun ikke hadde gått ut med fullt navn i de to første artiklene hvis ikke etterfølgeren også skulle komme med navn. » Jeg føler at de har misbrukt mitt navn… Føler meg sviktet av Jærbladet. »
KLAGE B:
Klager B er klager As yngste bror, og som heller ikke var med på møtet hjemme hos moren forut for artikkelen 7. januar. Han skriver blant annet at han føler seg trampet på av Jærbladet , og sikter spesielt til omtalen av at han som niåring skulle ha blitt slått ned av sin far. Klageren reagerer også på at det i artikkelen hevdes at «vi barna fremdeles bærer preg av oppveksten».
» Jeg forstod straks jeg leste artikkelen at det stod om meg og min familie, uten på forhånd fått noe beskjed eller forespørsel om lov å bruke meg i sin artikkel. Jeg vil
presisere at gutten på ni år er meg, jeg var den gang 4-5 år, dette har Jærbladet bommet litt på alderen. »
Klageren viser til at han har brukt lang tid på å prøve å bearbeide og legge bak seg en vanskelig oppvekst. «Etter artikkelen ble jeg svært deprimert, fikk tilbake gamle minner som jeg helst ikke ville tenke.» «Jeg finner dette helt sårende. Selvfølgelig bærer vi preg, men det BØR eller heller SKAL eg ikke lese om i mediene uten mitt samtykke . Jeg har aldri noen sinne hatt tanke om å gå ut i noen avis med min sak, derfor blir dette så mye vondere for meg. Jeg har også fått bemerkninger fra personer rundt meg som kjenner igjen vår familie, det har vært alt fra spydige kommentarer til støtteerklæringer.»
Videre viser klageren til at «Bryne er en liten plass, alle kjenner til historien om min søster på kinoplassen, og deretter blir jeg offentliggjort, og gjenkjent «.
TILSVARSRUNDEN:
Jærbladet skriver bl.a. om klage A:
«Vår fremstilling av klageren og hennes familie ble laget på bakgrunn av at vi på generell basis hadde tatt opp ?barnevernets unnfallenhet? som tema for artikler. Klageren og familien henvendte seg til oss etter at de hadde lest saken i Jærbladet, og dette førte til at vi fortalte klagerens historie… » «Saksforløpet er ellers greit redegjort for av klageren, bortsett fra at vi ikke er enig i at det forelå noen ?avtale? mellom henne og oss om at det skulle komme flere artikler om saken.»
» Etter at den siste artikkelen var publisert, var det vår vurdering at det ikke var ønskelig eller tilrådelig å fortsette å forfølge dette sakskomplekset, særlig ikke med klagerens fulle navn. Dette bygger på at vi så det som nødvendig å verne klagerens integritet, og på at saken var tilstrekkelig belyst. »
Jærbladet «kan forsikre om at vi har brukt mye tid på å forsøke å forklare klageren hvorfor vi ikke fant å kunne fortsette artikkelserien».
Og om klage B når det gjelder artikkelen 7. januar:
«Vi har selvsagt ikke hatt noe ønske om å ?henge ut? eller på annen måte forulempe klagerne i noen av sakene. Personene i artikkelen var derfor fullstendig anonymisert, slik vi regner med at både god presseskikk og alminnelig anstendighet tilsier . Det er samtidig umulig å hindre at personer som i sin tid var involvert i de hendelsene som beskrives, husker hva som skjedde. Dette vil imidlertid være et svært lite antall personer, og dette er ikke spesielt i denne saken.»
«Vår vurdering er at problemstillingene knyttet til barnevernet er av stor samfunnsmessig interesse. Derfor fant vi det ikke uforsvarlig å publisere den fullstendig anonymiserte
beretningen fra klagerens søster. Siden klageren – altså broren til intervjuobjektet i artikkelen – ikke er noen ?motpart? i saken, anså vi ikke at vi skulle ha noen plikt til å kontakte klageren i forbindelse med offentliggjøringen av saken. »
Klager A synes ikke at avisen ser helheten i hennes klage, og gjentar de opprinnelige ankepunktene. «Jeg hadde aldri tatt kontakt med Jærbladet hadde de[t] ikke vært for at jeg ble offentliggjort av Jærbladet 7/1-2004 via min søster…».
Klager B har ikke hatt noe å tilføye.
Jærbladet fastholder at «den fullstendige anonymiseringen» i den opprinnelige artikkelen var tilstrekkelig.
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder i utgangspunktet et intervju i Jærbladet der en kvinne kom med kritikk av barnevernet, samtidig som hun fortalte om episoder av voldsbruk fra farens side mot barna i familien. En eldre søster og yngre bror påklager at de er gjort gjenkjennelige i artikkelen, med den personlige belastningen dette har vært for dem. Den eldre søsteren klager dessuten over at Jærbladet brøt en muntlig avtale med henne, da hun ikke fikk også den siste av i alt tre oppfølgende artikler på trykk med fullt navn.
Jærbladet viser til at det generelle formålet med artiklene var å sette søkelys på barnevernets unnfallenhet. Avisen betegner den første intervjuartikkelen som «fullstendig anonymisert», og mener den dermed er i pakt både med god presseskikk og alminnelig anstendighet. Når det gjelder beslutningen om ikke å publisere den tredje artikkelen med klagerens navn, viser redaksjonen til nødvendigheten av å verne hennes integritet, foruten at saken allerede var tilstrekkelig belyst.
Pressens Faglige Utvalg finner ikke grunnlag for å betvile Jærbladets gode hensikter knyttet til artiklene denne klagesaken omhandler. Utvalget må likevel på det sterkeste advare pressen mot å trenge for dypt inn i traumatiske familieforhold, der man på forhånd vanskelig kan overskue rekkevidde og konsekvenser av publiseringen. Særlig må varsomhetskravene knytte seg til arten og graden av gjenkjennelighet for de direkte berørte.
I det påklagede tilfellet mener utvalget at Jærbladet allerede med sin første artikkel har gått for langt i å gi intervjuobjektet mulighet til detaljert å omtale episoder som gjaldt de av hennes søsken som ikke deltok i møtet med journalisten. Slik utvalget ser det, måtte redaksjonen forstå at den nærgående beskrivelsen av familieforholdene, samt steds- og tidsangivelser, sterkt ville øke lesernes muligheter til å gjenkjenne de berørte. Utvalget kan derfor ikke akseptere at artikkelen var «fullstendig anonymisert». I tillegg kommer den personlige belastningen detaljbeskrivelsene måtte forutsettes å ville være for den enkelte.
Videre finner utvalget det forbausende at avisen i neste omgang valgte å la klageren få stå fram med fullt navn, og dermed risikere å utsette både henne og øvrige familiemedlemmer for ytterligere skadelig oppmerksomhet. I en slik situasjon hviler ansvaret for publiseringen helt og holdent på redaksjonen, uavhengig av hva som måtte være intervjuobjektets ønske.
Utvalget viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.1, der det heter: «Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.»
Jærbladet har brutt god presseskikk.
Oslo, 25. mai 2004
Thor Woje,
Kathrine Aspaas, John Olav Egeland, Liv Ekeberg,
Ingeborg Moræus Hanssen, Jan Vincents Johannessen, Camilla Serck-Hanssen