Trond Giske mot Adresseavisen

PFU-sak 041-045/21


SAMMENDRAG:

Adresseavisen publiserte torsdag 27. august 2020 en nettartikkel med tittelen: «Hun tilhører Giskes nærmeste krets. Nå forteller Sandra (29) hva som skjedde på nachspiel»

ttps://www.adressa.no/pluss/nyheter/2020/08/27/Hun-tilh%C3%B8rer-Giskes-n%C3%A6rmeste-krets.-N%C3%A5-forteller-Sandra-29-hva-som-skjedde-p%C3%A5-nachspiel-22567060.ece?rs1068321614333714170&t=1

Artikkelen ble publisert i følgende fire aviser:

Aftenposten: https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/K3Q19y/hun-tilhoerer-giskes-naermeste-krets-naa-forteller-sandra-29-hva-som-s

Bergens Tidende: https://www.bt.no/nyheter/innenriks/i/vQvXBj/hun-tilhoerer-giskes-naermeste-krets-naa-forteller-sandra-29-hva-som-s

Stavanger Aftenblad: https://www.aftenbladet.no/innenriks/i/4q6vpe/hun-tilhoerer-giskes-naermeste-krets-naa-forteller-sandra-29-hva-som-s

Fædrelandsvennen: https://www.fvn.no/norgeogverden/i/P9WwRe/hun-tilhoerer-giskes-naermeste-krets-naa-forteller-sandra-29-hva-som-s

Fredag 28. august 2020 ble samme artikkel publisert i Adresseavisen og Aftenpostens papirutgaver. Vedlagt i mappa.

En uke senere, torsdag 3. september 2020, ble en nettartikkel publisert i Adresseavisen. Tittelen var: «Ingrid Resell Krogstad varslet mot Trond Giske. Nå forteller hun sin historie»

 https://www.adressa.no/pluss/nyheter/2020/09/03/Ingrid-Resell-Krogstad-varslet-mot-Trond-Giske.-N%C3%A5-forteller-hun-sin-historie-22591755.ece?rs1463181614333739604&t=1

Artikkelen ble publisert i følgende fire aviser:

 Aftenposten: https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/dOoE4B/ingrid-resell-krogstad-24-staar-bak-det-nyeste-varselet-mot-trond-gis

Bergens Tidende: https://www.bt.no/nyheter/innenriks/i/50AdwX/ingrid-resell-krogstad-24-staar-bak-det-nyeste-varselet-mot-trond-gis

Stavanger Aftenblad: https://www.aftenbladet.no/lokalt/i/pLJ85V/ingrid-resell-krogstad-24-staar-bak-det-nyeste-varselet-mot-trond-gis

Fædrelandsvennen: https://www.fvn.no/nyheter/lokalt/i/K3Qg7o/ingrid-resell-krogstad-24-staar-bak-det-nyeste-varselet-mot-trond-gis

Fredag 4 september 2020 ble samme artikkel publisert Adresseavisen og Aftenpostens papirutgaver. Vedlagt i mappa.

KLAGEN:

Klager er Trond Giske (Ap).  Han skriver: «Avisene publiserer alvorlige anklager om faktiske forhold som ikke dokumenteres, anklager som er til stor skade for meg og familien.  Publiseringen i alle Schibsteds regionaviser forsterker skaden.»  Klager mener publiseringene bryter med Vær Varsom-plakaten (VVP) 3.2 på grunn av:

  • Mangelfull undersøkelse og dokumentasjon av faktum
  • Mangelfull kildekritikk
  • Utelatelse av vesentlig informasjon
  • Manglende aktsomhet ved bruk av anonyme kilder

Innledningsvis viser klager til tidligere medieomtale: «I et av norgeshistoriens største mediedrev har jeg siden 2017 vært omtalt i 21.000 saker, de fleste «metoo»-relatert. Jeg ga i 2017 en offentlig beklagelse og fratrådte viktige verv. Det gir imidlertid ikke mediene rett til å publisere anklager uten dokumentasjon. Det virker som om enkelte medier anser beklagelsen og mediedrevet som grunnlag for å fravike viktige presseetiske regler.»

Det opplyses at publiseringen var grunnen til at klager trakk seg fra ledervervet i Trøndelag AP og fra stortingslista: «Ingen enkeltperson eller familie kan stå i et offentlig rom hvor alvorlige beskyldninger kan publiseres med så mangelfull dokumentasjon og kildekritikk.»

Terskelen for publisering må være høy når den kommer på toppen av et enormt mediedrev, skriver klager.

Artikkel 1

Kontroll av opplysninger

Klager skriver: «Hendelsene skal ha skjedd på et hotellrom i 2014 med mange personer til stede. Før publisering snakket avisen med syv av dem, men ingen bekrefter påstandene.  […] Innholdet i SMS’ene dokumenteres ikke. Tvert imot sier Skillingsås at hun ikke husker ordlyden. […] Det er fullt forståelig at man ikke husker tekstmeldinger etter seks år. Men da kan dette heller ikke brukes som grunnlag for å publisere alvorlige anklager. (…) Heller ikke påstanden om at jeg sperret døra dokumenteres. Ingen av de syv tilstedeværende som avisen har snakket med, har sett eller hørt noe som underbygger anklagene. På tross av dette publiseres anklagene

Klager mener det er brudd på VVP å publisere alvorlige anklager som ikke lar seg kontrollere: «At «noen gir sin versjon», fratar ikke redaksjonen ansvaret […]. Det ser ut som det har oppstått en oppfatning om at «metoo»-saker er unntatt fra VVPs bestemmelser.»

Klager informerte avisen før publisering om at «ingen SMS’er i min backup fra 2014 stemmer med en slik beskrivelse. Avisen viste ingen interesse for min backup for å kontrollere beskyldningene. […] PFU har påpekt at mediene aldri kan nøye seg med bare å referere en samtidig imøtegåelse, men at de må bruke informasjonen fra den angrepne part til å foreta nødvendige undersøkelser av om beskyldningene som utløste kravet til samtidig imøtegåelse, er korrekte. Det unnlater avisen å gjøre».

Klager peker spesielt på anklagen om at Skillingsås «ble tvunget til å tenke om det var smartest å si ja eller nei til å ligge med ham», og at hun «visste fra før at begge deler kan gå svært dårlig. Du kan bli frosset ut, uansett». Klager mener denne anklagen er svært alvorlig, og det fremgår ikke av artikkelen om avisene har gjort noen undersøkelser av påstanden.

Anonyme kilder

Terskelen for publisering må være høy når eneste kilde utover anklageren, er anonym og en venninne av anklageren, skriver klager og viser til at den anonyme kilden ikke dokumenterer anklagen. Kilden har vært til stede på nachspielet, men har ikke selv sett eller hørt noe. Kilden har sin informasjon fra Skillingsås selv, skriver klage og viser til «Etikk for journalister» hvor Svein Brurås skriver at opplysninger i prinsippet skal bekreftes av en annen kilde: «Da er det selvsagt viktig at kildene er innbyrdes uavhengige. Hvis kilde nr 2. har fått sine informasjoner hos kilde 1, har kontrollen liten verdi.»

En annen anonym kilde som benyttes, og som var på festen, skal ha «observerte at Giske la hånden si på rumpa til Skillingsås». Klager viser til at denne anonyme kilden er varsler i artikkel 2, noe klager ble kjent med dagen etter: «Hun er altså anonym kilde i en sak, åpen varsler i den neste. Det alvorlige er at avisen ikke gjør dette klart for sine lesere. Det framstår tvert imot som om avisen har flere kilder enn den har, og koblingene mellom aktørene tildekkes.»

Kildekritikk og utelatelse av informasjon

Avisen beskriver Skillingsås som en «veldig troverdig» kilde, men også «troverdige kilder kan huske feil», skriver klager. Han reagerer på at avisen legger til grunn at «detaljer fra en kveld for seks år siden hvor, ifølge Skillingsås, «vi var fulle, alle sammen», både huskes og gjengis korrekt til avisens journalist».

Det bør være høy terskel for publisering av seks år gammel hendelsen, skriver klager. Han viser til boka «Vitnepsykologi 2.0» og refererer: «hukommelse for episoder mange år tilbake er særdeles vag» og at «vitneforklaringer kan være tuftet på feil hukommelse for sentrale hendelser». Han viser til at et «stort antall studier viser at vitners hukommelse er sårbar for påvirkninger gitt i ettertid», at «vitner påvirker hverandre», og at «påvirkningen er større når vitnene er bekjente». Medieoppmerksomhet kan påvirke og «større alkoholpåvirkning har en klar negativ effekt». Dette er velkjent i psykologi, rettsvesen og journalistikk. Men på tross av stor relevans i disse sakene, vektlegges det ikke, skriver klager.

Det er krevende å imøtegå anklager om forhold for seks år siden, skriver klager: «Mediene selv erkjenner dette. Et presseutvalg som vurderte utvidelse av PFUs klagefrist på seks måneder, mente at det ville: «»svekke redaksjonenes mulighet til å ettergå saken, fremskaffe dokumentasjon og komme med et kvalifisert tilsvar.»»

Ifølge klager holder avisen tilbake at Skillingsås har vist at hukommelsen svikter. Han skriver: «Den opprinnelige anklagen var ifølge journalisten: «Skillingsås forteller om mye griseprat initiert av deg eller folk i din krets». Etter at jeg avviste beskyldningene, kom det fram at ingen av eksemplene viste seg å være initiert av meg. […]. Uten noen eksempler eller dokumentasjon på en slik sjargong fra min side, publiserer avisen likevel: «Trond var en del av denne sjargongen, selv om det kunne være andre der som var drøyere».  I ingressen skriver avisen: «Nå forteller hun hva hun er blitt utsatt for. På jobb som midlertidig ansatt med Giske som valgkampgeneral.» I saken er det ikke et eneste eksempel på noe jeg har utsatt henne for «på jobb som midlertidig ansatt». Men ingen andre navn nevnes, det er meg dette kobles til. Det er spekulativt og feilaktig.»

Klager hevder det er feil at Skillingsås tilhører hans nære krets. Han skriver at Skillingsås er nært knyttet til et miljø som «står i en maktkamp i Trondheim og Trøndelag AP på motsatt side av folk som står nært meg». Dette miljøet ønsker utskiftninger i Trondheim og Trøndelag AP, og klager mener at når det samme miljøet fremmer konkrete anklager rett før et politisk valg, kreves det årvåken kildekritikk. Klager hevder at dette miljøet tidligere har misbrukt varsel i kampen rundt valg og nominasjoner.

Klager mener avisen har utelatt relevant informasjonen om denne maktkampen og kildenes tendens. I stedet skapes det et motsatt inntrykk, at dette er hans nærmeste krets.

Artikkel 2

Kontroll av opplysinger

Det som påstås i artikkelen, skal ha skjedd i et rom fullt av folk, skriver klager. Avisen har snakket med syv stykker, men ingen underbygger anklagerne. Det er ikke medienes oppgave å videreformidle beskyldinger mot personer, skriver klager: «Avisen skriver at «avisen har arbeidet for å dokumentere forholdene rundt hendelsen, så langt det lar seg gjøre». I VVP 3.2 heter det imidlertid: «Kontroller at opplysninger som gis er korrekte». Det hjelper ikke at man har undersøkt saken «så langt det lar seg gjøre» hvis undersøkelsene ikke har vist at beskyldningene er korrekte. Har man ikke den nødvendige dokumentasjonen, kan man heller ikke publisere beskyldningene. Da må man enten gjøre enda flere undersøkelser, eller legge bort saken.»

Klager mener SMS-ene ikke dokumenterer anklagene. Klager opplyser at han først fikk opplyst av avisen at de hadde SMS-er som dokumenterte anklagene. Dette avviste han, og da kom det fram at SMS-utvekslingen ikke dokumenterer anklagen: «Avisen nekter å informere meg om hva som står i SMS-ene. I saken står det at SMS-dialogen har skjedd en måned etter årsmøtet, og kun at venninnen skriver: «at hun ikke kommer over det Ingrid har fortalt henne». Verken i det som legges fram for meg, eller i det som publiseres av SMS-dialogen nevnes mitt navn eller de konkrete anklagene.»

Anonyme kilder

En anonym venninne er avisens eneste synlige kilde, utover anklageren, skriver klager. Kilden har ikke selv vært til stede, men har sin informasjon fra Krogstad. Likevel brukes denne kilden som bekreftelse på svært alvorlige anklager, skriver klager som igjen peker på Brurås’ advarsel: «Hvis kilde nr 2. har fått sine informasjoner hos kilde 1, har kontrollen liten verdi».

Kildekritikkog utelatelse av informasjon

Klager mener en gjenfortelling så lenge etter er svært usikker, særlig fra en fest med mye alkohol. Likevel publiseres alvorlige anklager basert på anklagerens detaljerte beskrivelser etter hukommelsen.

Klager opplyser at han ikke har sosial omgang med Resell Krogstad foreldre: «De siste 20 årene har jeg vært hjemme hos dem én gang, ved et taleoppdrag i deres lokale partilag, og ellers kun møtt Krogstads far i partisammenheng.»

Klager mener avisen utelater opplysninger om at også denne kilden er tilknyttet miljøet som står i en maktkamp i Trondheim og Trøndelag AP, på motsatt side av folk som står klager nær. Klager reagerer på at avisen ikke nevner de tette båndene mellom aktørene i sakene, på tross av at de kjenner disse. Klager opplyser at varselet ble innmeldt 48 timer før årsmøtet i Trøndelag Arbeiderparti, og Adresseavisen fikk det før ham. Han mener avisen utelater opplysninger som at avisen var i kontakt med Krogstad før hun leverte inn varsel. Avisen utelater også at aktører i miljøet var involvert i arbeidet med å få publisert anklager mot ham i forkant av årsmøtet.

Klager avslutter klagen med følgende oppsummering: «Når jeg for første gang etter 30 år som offentlig person leverer klage til PFU, er det fordi det er nødvendig å få avklart om grensene for publisering av alvorlige anklager virkelig er flyttet. I debatten blir det sagt at varslere må få fortelle sin historie og at vi må tro på varslere. Det er viktig med gode og trygge varslingssystemer hvor varslere kan fortelle og bli tatt på alvor. Men når anklager mot navngitte personer skal publiseres i redaktørstyrte medier må presseetiske regler gjelde. Når noen «forteller sin historie» med alvorlige anklager mot navngitte personer, er det ikke lenger bare varslerens historie. Historien involverer og rammer også de som anklages og deres nærmeste.  At man har kontrollert at opplysninger som publiseres er korrekte, er selve hovedskillet mellom redigerte og uredigerte medier.

Hvis kravet til dokumentasjon ikke gjelder for «metoo»-saker, eller andre kampanjer for gode formål, vil det endre norsk presseetikk fundamentalt, og utvanne forskjellen mellom uredigerte og redigerte medier. I en tid da vi mer enn noen gang trenger troverdige redaktørstyrte medier, må det slås fast at VVP 3.2 fortsatt gjelder også dette området, og at anklager om faktiske forhold som ikke kan dokumenteres godt nok, derfor heller ikke kan publiseres.»

FORSØK PÅ MINNELIG LØSNING:

Partene har vært i kontakt med sikte på å løse saken i minnelighet, uten at dette har ført fram.

 TILSVARSRUNDEN:

Adresseavisen, Aftenposten, Stavanger Aftenblad, Bergens Tidende og Fædrelandsvennen svarer på klagen samlet. De avviser brudd på god presseskikk, og mener journalistikken ligger i kjernen av pressens samfunnsoppdrag: «To åpne kilder forteller om en mektig mann som har misbrukt asymmetriske relasjoner til yngre kvinner og utsatt dem for ubehagelige episoder og uønsket seksuell oppmerksomhet.» Det vises til VVP 1.4 og 1.5.

Avisene har forståelse for at den omfattende mediedekningen de siste årene har vært en belastning for klager og hans familie, men skriver samtidig at denne PFU-saken handler om to artikler som sto på trykk nesten tre år etter de første varslingssakene om Trond Giske. «Det har vært tre journalister involvert, ingen flokk, intet mediedrev. Artiklene er ikke oppfølgingsnyheter. De omtaler nye saker om kritikkverdig adferd av offentlig interesse.»

Avisene mener klager forstår VVP 3.2 feil: «Det sentrale poenget i Giskes klage til PFU er at de alvorlige påstandene ikke er dokumentert. Det bærende premiss i klagen [er] at formuleringen om kontroll av opplysninger i VVP 3.2 innebærer et krav om at pressen må kunne føre bevis for de påstandene kildene fremsetter. Dette er ikke en riktig forståelse av punktet.» skriver avisene og mener at klager ikke finner støtte for en slik tolkning i PFU-uttalelsene han viser til. Avisene hevder et slikt krav hadde gjort det umulig å omtale både straffesaker og sivile konflikter før en domfellelse. Avisen hevder at kravet om kontroll av opplysninger handler om at pressen må bruke flere kilder for å undersøke om det kan være hold i påstandene. «De to artiklene det her er snakk om, når opp til de høye kravene som eksisterer. Kildene er åpne og troverdige. Påstandene de fremsetter, underbygges av andre kilder.»

Ifølge medieen er det en rekke forhold som er ubestridt eller tilstrekkelig dokumentert til å fastslå at det skjedde: «Det gjelder blant annet sjargongen med seksuelt preg, og at det var et nachspiel med unge deltagere og en seksualisert drikkelek.»

Avisene mener også bruken av anonyme kilder er legitim: «For det første er de to hovedkildene åpne. Dette er avgjørende i 3.2- sammenheng. Åpne kilder har større troverdighet og må stå til ansvar for informasjonen de deler. Kildene står frem vel vitende om den belastningen og risikoen det medfører. Anonyme kilder ble brukt til å kontrollere opplysningene fra de åpne kildene. Dette var nødvendig og den eneste måte å frem viktig informasjon på. Behovet for kildevern er åpenbart.»

Videre pekes det på at de to kvinnene er åpne om sin agenda: «De vil forhindre at Giske blir valgt som leder i Trøndelag Ap. 24. august ble Giske innstilt som fylkesleder. To dager senere skrev Ellen Reitan, tidligere leder i AUF Trondheim, kronikken Jeg burde sagt fra da jeg var 17. Og 20. Og 23. Men jeg sier fra nå.  Både Sandra Skillingsås og Ingrid Resell Krogstad sier at kronikken traff dem hardt og var den utløsende årsaken til at de sto frem.»

Slik avisens ser det, er kildene troverdige: «Kildene fikk mange kritiske spørsmål om motivasjon. Vi gjorde bakgrunnsundersøkelser og undersøkte deres nettverk. Alternative motiver er gransket, men vi fant ikke grunnlag for å betvile at kvinnene har hatt ubehagelige opplevelser med Giske. Kildenes beretninger sier noe om hans egnethet som leder og hans dømmekraft i situasjoner med unge kvinner.  Kildene ville forhindre at andre skal komme i samme situasjon som dem og følte at det ville være umoralsk å sitte stille på et avgjørende tidspunkt i historien om Trond Giske. Timingen var naturlig. Giske var på vei tilbake i posisjon. De måtte snakke før han ble valgt. […]. Etter våre undersøkelser fremsto Giskes teori om at han er utsatt for en konspirasjon som oppkonstruert og lite troverdig

Artiklene bygger på et bredt og omfattende kildegrunnlag, som bare delvis fremkommer i artiklene, skriver avisene i tilsvaret: «Siden Adresseavisen avslørte Kystad-saken, […], har Arbeiderpartiet i Trondheim vært i unntakstilstand. […]. Dette har hatt mange konsekvenser i partiet de siste tre årene. Fordi frontene har vært harde, konfliktlinjene mange og belastningen på enkeltpersoner har vært stor, har Adresseavisen vært uvanlig tett på personer og partiets indre liv. Og fordi konfliktene har gått på kryss og tvers, og endret seg i perioden, har tilfanget av kilder vært spesielt bredt.  God oversikt over saksfeltet og persongalleriet har gitt et solid grunnlag for kildekritikken i saken.»

Kildenes minner og hukommelse: «Det er stor forskjell på å huske detaljer om ordlyden i slettede tekstmeldinger og å huske opplevelser som har frembragt sterke følelser. Her handler det om skremmende hendelser og krenkelser som begge hovedkildene forteller at de husker godt. I tillegg finnes det tidsnær dokumentasjon som underbygger at minnet var det samme kort tid etter hendelsen. Det legger påstanden om falske minner død.»

Påstander, ikke fakta: «De sentrale anklagene fra kildene [fremstilles]som påstander – ikke fakta. Kravet om kontroll av opplysninger gjelder uansett, men det er en vesensforskjell mellom å fremstille noe som en påstand og som et faktum. PFU har gjennom sine uttalelser understreket behovet for å ta tilstrekkelig forbehold ved publisering av påstander. Dette er ivaretatt i begge artikler. […] Det kommer tydelig frem at anklagene er anklager og ikke en fasit. Intervjuformen og store bilder av de åpne kildene gjør det tydelig hvem som fremmer påstandene. De sentrale anklagene fremsettes i sitatform. Dette bidrar til å understreke at det er kildenes versjon som formidles. Giskes samtidige imøtegåelse kommer høyt i teksten i begge artikler og gjør det klart at det er ulike oppfatninger om hva som skjedde.»

Avisene mener PFU har behandlet tilsvarende saker, som har gitt veiledning i hvilke krav som stilles, jf. PFU- sak 188/18 mot iTromsø der to kvinner hevdet seg utsatt for seksuell trakassering av en politiker. Politikeren avviste anklagene og beskrev dem som «udokumenterte». Avisene skriver at påstandene i denne saken ble kontrollert på samme måte, men i iTromsø sin sak var alle kildene anonyme: «Likevel hadde ikke PFU innvendinger mot opplysningskontrollen i saken. iTromsø ble felt på 3.2, men det var fordi avisen publiserte en rekke oppfølgersaker hvor klagers versjon ikke var med.»

Spesifikt om artikkel 1, skriver avisene at en av de viktigste kildene for å kontrollere opplysningene var Trond Giske selv. «Giske ble altså ikke forelagt påstandene fra Skillingsås for et rituelt 4.14-svar til slutt i arbeidet. Han ble aktivt brukt som kilde underveis for å kontrollere opplysningene, sikre kildebredde og opplyse saken best mulig. Først etter dette arbeidet ble formuleringene i artikkelen endelig utarbeidet.» Avisene mener det i denne artikkelen står sentralt at Giske ikke avviser påstandene. «Hans forsvar er at påstandene ikke er dokumentert. Ikke at de ikke stemmer.»

Avisenes kontroll av opplysninger handlet om å undersøke om påstandene kunne underbygges av andre kilder eller om andre kilder usannsynliggjør dem, skrives det i tilsvaret: «Dagen etter nachspielet fortalte Sandra Skillingsås om opplevelsen til en venninne. Venninnen har bekreftet at Skillingsås’ berettelse i 2014 er den samme seks år senere. Denne tidsnære betroelsen har stor kildeverdi fordi den utelukker at historien har endret seg over tid eller at den er konstruert på̊ et senere tidspunkt.

For å kartlegge nachspielet var reporterne i kontakt med et tosifret antall kilder i Arbeiderpartiet. Slik fikk vi kontrollert opplysningene om hvem som var til stede, hvem som gikk underveis, og hvem som ble igjen mot slutten. Flere kilder bekrefter at Giske var på̊ nachspielet sammen med flere unge kvinner. Flere kilder bekrefter også adferd med seksualiserte undertoner. Kildene forteller at Giske deltok i drikkeleken «Jeg har aldri…» som i stor grad handlet om seksuelle erfaringer. De øvrige til stede var unge menn og kvinner sent i tenårene eller tidlig i 20-årene. At en person i et tillitsverv og en lederrolle som er nesten 30 år eldre enn den yngste kvinnen til stede, deltar i denne typen aktivitet, er i seg selv kritikkverdig. Resell Krogstad sier hun så Giske legge hånden sin på rumpa til Skillingsås. I april 2014 sendte Krogstad en SMS til en venninne som underbygger observasjonen av Giske og Skillingsås. Denne SMS-en sitter vi på. Den er ikke publisert av hensyn til tredjepart.

Alt dette underbygger Skillingsås’ beretning om Giskes modus og at han viste seksuell interesse for henne denne natten. Det styrker hennes troverdighet at detaljer i historien bekreftes av andre kilder.»

Avisene skriver at de to åpne kildene i de to artiklene ikke kjente til hverandres historier før arbeidet med saken. «Dermed er det to uavhengige kilder som forteller om grenseoverskridende adferd fra Giske på samme nachspiel. Ingrid Resell Krogstad opptrer som anonym kilde i den første artikkelen fordi hun ennå ikke hadde bestemt seg for om hun ønsket å stå frem med sin egen historie.»

Avisene mener også at Giskes samtidige imøtegåelse er viktig i 3.2- sammenheng. «Han avviser ikke påstandene, men sier at han ikke hadde som intensjon å være ubehagelig mot Sandra. Han poengterer at hans dype beklagelse fra 2017 om at han «ikke hadde vært bevisst nok i sosiale situasjoner», fortsatt gjelder. Det kan vanskelig tolkes på noe annen måte enn at beklagelsen også er relevant for dette nachspielet.»

Når det gjelder SMS’ene vises det til Giskes imøtegåelse, der han opplyser at han ikke finner noen problematiske SMSer. «Dette nyanserer bildet og etterlater noe usikkerhet om meldingene. De aktuelle SMS-ene fra nachspielet er uansett ikke en sentral del av historien og tillegges ikke større vekt enn det er grunnlag for i artikkelen. Påstanden fra kilden er at det kom mange SMS-er fra Giske, og at hun la bort telefonen fordi det ble for mange og for intenst.»

Det pekes også på at Giske i artikkelen sier at det er vanskelig å gå inn i noe som skjedde for 6 år siden. «Men da han ble forelagt anklagene i den andre artikkelen noen dager senere, var hukommelsen blitt bedre», skriver avisen jf.: «Dette er direkte usant. Jeg husker kvelden godt med årsmøtemiddag og et hotellrom fullt av folk». Det er altså samme fest det handler om. Giskes ulike forklaringer er et element som er tatt med i kildekritikken.»

Når det gjelder tanken om det var «lurest å si ja eller nei», er dette kildens personlige og samtidige vurdering av mulige konsekvenser, skriver avisene: «Det sier seg selv at det ikke lar seg kontrollere med andre kilder hva kilden tenkte. Dette er subjektive vurderinger.

Er det realisme i frykten for utfrysning? To dager etter publiseringen, på Trøndelag Aps fylkesårsmøte, fortalte seks ulike AUF-ere og Ap-delegater at kvinner er skviset ut av partiet og at det har hersket en fryktkultur i Trøndelag Ap.», skriver avisene i tilsvaret.

Når det gjelder påstanden om at Giske deltok i griseprat hevder avisene at dette kan dokumenteres: «En SMS som vi av hensyn til tredjepart ikke har publisert, dokumenterer imidlertid at Trond Giske deltar i fleiping om trekantsex. Skillingsås’ påstand om sjargong og Giskes involvering er altså støttet av skriftlig kildemateriale.»

Slik avisene ser det, er denne upubliserte dokumentasjonen viktig av flere årsaker: «* Den viser arbeidet med å kontrollere opplysninger. * Den viser hvordan Giske argumenterer og forholder seg til anklagene. Han angriper det han tror er mangelfull dokumentasjon og kommer med teorier om falske minner og sviktende hukommelse. * Det styrker Skillingsås’ troverdighet at påstanden har dekning i annet kildemateriale. * Påstanden om at Giske ikke finner problematiske SMS-er i sin backlog stilles i et annet lys. Dette svekker hans troverdighet. *Vi får etablert at Trond Giske deltar i seksualisert dialog pr SMS med Skillingsås. Det styrker hennes forklaring om SMS-er under nachspielet.  Og det viser at Giske allerede har krysset en grense for kritikkverdig adferd i møte med unge kvinner i et asymmetrisk maktforhold.»

Selv om Giske formelt sett ikke var arbeidsgiver, var han den reelle lederen, skriver avisen. «Det gjør at han bærer en større del av ansvaret. Han erkjenner at han kjente til sjargongen, uten å slå ned på den. Praten foregikk i jobbsammenheng, og han deltok selv. Dermed er det dekning for følgende setninger i ingressen «Nå forteller hun hva hun er blitt utsatt for. På jobb som midlertidig ansatt med Giske som valgkampgeneral.»

Avisene mener det er dekning for at Skillingsås har tilhørt Giskes indre krets. Hun har vært en nær medarbeider og venn gjennom mange år, skriver avisene: «I sin imøtegåelse fremhever Giske det gode samarbeidet med Sandra, og at de har hatt en «god og vennskapelig relasjon».  Skillingsås sier at hun regnet seg selv som del av «Team Trond» og at andre også så det slik. Videre viser avisene til en SMS fra Giske til Skillingsås, samme dag som artikkelen skal publiseres (se vedlegg 3 og 4), der Giske skriver at «Hvis han ble valgt til fylkesleder, skulle han spille inn hennes navn til en stilling på partikontoret. Da hadde den interne alarmen i Trondheim Ap gått om at noe var på gang i mediene.» Avisene mener SMS-ene underbygger Skillingsås fremstilling om hvem man må holde seg inne med for å få jobb, og de omkostninger Skillingsås tar ved å stå frem.

Spesifikt om artikkel 2, vises det til varselet som er levert partikontoret den 27. august. Samme kveld publiserte Trond Giske en tekst på Facebook der han skrev at varselet handlet om «at en nå 24 år gammel kvinne hevder at jeg har strøket henne på låret». (Vedlegg 5.) Slik avisene ser det, er det Giske som fremsetter påstander som må kontrolleres med andre kilder. Han bringer detaljer om varselet ut i offentligheten. Giskes beskrivelse på Facebook bidro til at Ingrid Resell Krogstad bestemte seg for å stå frem som åpen kilde, skriver avisene og viser til at hun mente Giske bagatelliserte hennes varsel: «Ifølge Krogstad var hun tydelig og konkret i sin beskrivelse til partikontoret. Hun oppga at hun ble befølt i skrittet. Før publisering hadde Adresseavisen tilgang på en SMS fra partikontoret til Krogstad der assisterende partisekretær Kristine Kallset skriver «Det er åpenbart hva du har ment.» (Vedlegg 6.)

Avisene hevder Krogstad ikke står i noen maktkamp i Trondheim: «Rita Ottervik, som Giske omtaler som sin indre krets, har Krogstads mor som sin nærmeste medarbeider. Faren Gunnar Krogstad, har vært kjent som en av Giskes støttespillere og støttet hans lederkandidatur.  (vedlegg 7). Giske var i bryllupet til foreldrene og var så sent som i 2019 på middagsbesøk hjemme hos familien i Melhus. Når man er gjest i bryllup og i private middager, er det dekning for å beskrive relasjonen som vennskapelig. Poenget med å omtale disse relasjonene er å vise de personlige omkostningene kilden har ved å stå frem. Det styrker hennes troverdighet.»

Avisene mener Krogstad er troverdig: «Beretningen er detaljert og er fortalt til både Adresseavisen og partikontoret med stor indre sammenheng. Før publisering hadde Adresseavisen tilgang på en SMS fra partikontoret til Krogstad der assisterende partisekretær Kristine Kallset skriver «Det er åpenbart hva du har ment.» (Vedlegg 6.)  Kilden besvarte konkrete og vanskelige kontrollspørsmål på en troverdig måte. At episoden er beskrevet i et formelt varsel, betyr at Krogstad underlegger seg en saksbehandling som inkluderer en ubehagelig faktasjekk og bakgrunnssjekk. Det bidrar også til styrke hennes troverdighet.»

Påstandene i varselet ble undersøkt, skriver avisene: «Siden hendelsene med Krogstad og Skillingsås skjedde på samme nachspiel, er (…) detaljer om tid, sted, deltagere, drikkelek osv. er allerede redegjort for.» Videre: «Krogstad hadde betrodd seg til en venninne 30. april 2014, en måned etter nachspielet. Venninnen bekrefter at hun fikk høre at Krogstad hadde blitt befølt av Giske på nachspielet. Etter at Giske omtalte episoden som stryking på låret, gikk vi to ekstra runder for å avdekke eventuelle misforståelser. Også venninnen avviste at det var snakk om å stryke på låret. Hun er helt sikker på at hun fikk fortalt at det var snakk om en seksuell berøring i skrittet. På vår oppfordring søkte venninnen i egne SMS-er fra den dagen Krogstad betrodde seg. Krogstad sier hun husker sammenhengen og dagen fordi det er eneste gang hun har fortalt noen om det som skjedde.  Det viste seg at de to tekstet sammen om samtalen de hadde. Disse SMS-ene fikk avisen tilgang på, og de ble viktige for å understøtte Krogstads historie.  Det er nok kontekst i SMS-ene (kun en liten del er publisert) til å utelukke at det handler om noen andre enn Giske.»

Den påståtte koblingen til maktkamp ble vurdert som lite relevant, skriver avisene i tilsvaret, «særlig på grunn av de tidsnære betroelsene som skjedde på en tid hvor forholdet mellom Giske og AUF var godt. At det er forbindelser mellom tidligere AUF-ere, er åpenbart. Kildearbeidet avdekket ingen koblinger som det var relevant å informere offentligheten om. Adresseavisen er kjent med en rekke omstendigheter i partiet, men de har liten betydning i sakene til Skillingsås og Krogstad».

Oppsummering: «Anklagene mot Giske kommer fra åpne og troverdige kilder. Påstandene har vært gjenstand for omfattende journalistisk metode og har bestått kravene til publisering. Kildekritikken har vært grundig, anklagene underbygges gjennom andre kilder, og det er tatt nødvendige forbehold. Klager har ikke påvist alvorlige feil i artiklene. Opplysningskontrollen er minst like god som i sak 188/18 og følgelig i tråd med det PFU tidligere har vurdert som tilstrekkelig. Kravet til dokumentasjon må ikke ligge så høyt at ytringsrommet trues og det blir umulig å fremsette anklager uten håndfaste bevis. Da risikerer vi at hendelser i et lukket rom aldri vil kunne omtales, at overgrep ikke vil kunne avdekkes, og at misbruk av makt tildekkes.»

Klager viser til hovedpoenget: «Avisene publiserer usanne og udokumenterte anklager med enormt skadelige konsekvenser og som jeg kategorisk har avvist. De ser bort fra eller utelater all dokumentasjon som ikke passer med konklusjonen de har bestemt seg for, og de unnlater å gjøre helt nødvendige undersøkelser.»

Klager mener tilsvaret viser at anklagene kun bygger på anklagernes utsagn: «Det er svært alvorlig at avisene svikter i kildekritikken mot et miljø med stor makt, som hadde rent flertall i Trondheim AP og som tidligere har brukt falske anklager mot motstandere».

Klager opplyser at ordet «bevis» ikke er brukt i klagen. Det er kravet om å «kontrollere at påstander er korrekte», han er opptatt av. Spesielt når alvorlige anklager kun er «påstander», må kontrollen være god, skriver han: «VVP 3.2 handler om det mest grunnleggende i presseetikken: At det som publiseres skal være riktig.»

At kildene er åpne, er en presseetisk selvfølge, slik klager ser det. I stedet for å drive opplysningskontroll, argumenterer avisene med at kildene er «troverdige», skriver klager og mener opplysningskontrollen er spesielt viktig når avisene har bestemt seg for hvem «de tror på». Da er faren for tunnelsyn og feil størst, skriver klager.

Klager mener det er et grovt misbruk å tolke hans beklagelse fra 2017 som relevant for det aktuelle nachspielet: «Beklagelsen fra 2017 er ikke en carte blanche for å publisere usanne og udokumenterte anklager.»

Klager mener PFU-sak 188/18 ikke er sammenlignbar med hans sak, fordi iTromsø, ifølge klager, hadde gjort undersøkelser som bekreftet saken.

Klager mener det er manglende kontroll av påstandene, fordi:

Journalistene ikke viste noen interesse for hans backup-logg. Klager hevder også han avviste påstandene. Han viser til korrespondansen forut for publisering: han svarte at han ikke hadde slike meldinger i loggen, at han ikke godtok påstandene som avisen kom med, og at han mente avisene brøt med VVP 3.2.

Videre: Ingen underbygger anklagene om sperring av døra, skriver klager. Ingen av de titalls tilstedeværende underbygger Krogstads anklage. Klager mener Krogstad anklager ham for brudd på straffelovens §297. «Denne svært alvorlige og usanne anklagen dokumenteres verken i artikkelen eller i tilsvaretKlager påpeker at det som påstås å ha skjedd, har ikke skjedd i et lukket rom: «Det var et hotellrom fullt av folk, hvor ingen bekrefter anklagen.»

De eneste kildene avisene har er anonyme, nærstående og har informasjon fra kvinnene selv. Ingen dokumentasjon synliggjøres i artikkelen eller tilsvaret. Klager ser at anonymitet begrunnes i kildevernet, men minner om at mediene skal være «spesielt aktsom ved behandling av informasjon fra anonyme kilder».

Anklagen om utfrysning undersøkes ikke, skriver klager. Derimot er det i avdekket fryktkultur, skvising og trakassering i kildenes eget miljø. Klager viser til oppslag i Trønder-Avisa og VG 23. og 24. mars 2021 (Se vedlegg). Klager mener at Krogstad og Skillingsås står nært den som har styrt miljøet.

Anklager om uforsvarlig arbeidsmiljø undersøkes heller ikke, skriver klager og mener avisene skulle undersøkt med de som jobbet på valgkampsentralen, de som hadde arbeidsgiveransvar for Skillingsås og sjekket arbeidsmiljøundersøkelser. Klager var ikke leder for Skillingsås.

Klager mener at avisene skulle synliggjort andre mulige motiver og kildenes tendens. Det vises blant annet til en artikkel med påståtte anklager som avisen ikke publiserte, ifølge Giske fordi det var løgn. «Avisen kjenner dette miljøets store makt, deres metoder, mål om å fjerne andre AP-politikere og tidligere misbruk av varsel, men informerer ikke leserne om noe av dette.»

Oppsummering: Klager mener avisene har trodd på varslerne: «Verken tilstedeværende kilder eller SMS’er bekrefter anklagene. At anklagene meldes partikontoret, er ingen dokumentasjon, et varsel er sanksjonsfritt. Eneste ekstrakilde er en anonym venninne som har informasjonen fra anklageren selv. Tilsvaret hevder at kildegrunnlaget «bare delvis fremkommer i artiklene.» Men dokumentasjonen for alvorlige anklager må synliggjøres ved publisering. De innklagede avisene ber både leserne og PFU om å nøye seg med å tro på journalistene og den usynlige dokumentasjonen de hevder å ha. Gjennom usanne anklager i avisene kunne aktørene manipulere ledervalg og nominasjon på en måte de ellers ikke hadde støtte for.»

Adresseavisen, Aftenposten, Stavanger Aftenblad, Bergens Tidende og Fædrelandsvennen svarer igjen samlet. Avisene har behov for å peke på at det var Giske selv som trakk frem den eldre beklagelsen fra 2017, og sa at den fortsatt gjaldt. «Det er Giske som gir beklagelsen relevans i artikkelen som Skillingsås», skriver avisene som reagerer på at Giske omtaler dette som «grovt misbruk».

Når det gjelder SMS-logg, pekes det på at denne omtaler Giske i artikkelen: «Vi har lagt til grunn at han ikke har noen meldinger å vise frem. Tilleggsverdien i at han viser frem at han ikke har meldingene, er begrenset. SMS-meldinger kan enkelt slettes, og i dette tilfellet visste Giske at Skillingsås ikke lenger satt med meldingene etter et telefonbytte.»

Slik avisene ser det, er det et faktum at Giske i sin imøtegåelse ikke avviser påstandene fra Skillingsås, generelt: «Han skriver derimot at han «aldri [har] hatt som intensjon å gjøre noe som skulle være ubehagelig for Sandra.» Det han ikke godtar er journalistens gjengivelse av hva SMS-ene inneholdt.

Nå det gjelder påstandene om arbeidsmiljøet, så vises det igjen til at Giske i sin imøtegåelse, erkjente at det eksisterte en sjargong som kunne oppleves som ubehagelig: «Han var til stede og lot det skje. Som statsråd og profilert politiker fremsto han som en lederskikkelse, uavhengig av formelle roller.»

Avisene ser at Giske skriver at det har vært umulig å forsvare seg mot anklagene og skriver: «Han vet hvem anklagerne er. Han har fått presise beskrivelser av hva anklagene består av, og han har fått alle muligheter til å forsvare seg. Han har selv valgt hvordan han vil svare. Trond Giske er en meget erfaren og profesjonell kilde. Denne saken viser noen av hans metoder. On record har han gitt korte, skriftlige og polerte svar. I tillegg har det vært høy aktivitet med tekstmeldinger, e-poster og telefoner. Premisset har vært at denne delen av kommunikasjonen er off record. Så velger han selv om han vil publisere eller på annet vis bruke denne informasjonen. […] Fremgangsmåten viser at vi har å gjøre med en taktisk og erfaren spiller som vet hvordan han skal forsvare seg og påvirke mediene.»

Giskes fremstilling av PFU-sak 118/18 er misvisende, skriver avisene: Det er ikke riktig at det forelå en erkjennelse av de faktiske forhold eller ytterligere dokumentasjon på publiseringstidspunktet: «Selv om ingen saker er like, er det klart at PFU gjennom uttalelsen i sak 118/18 har sendt et viktig signal om hvor listen for opplysningskontroll i en slik sak ligger.»

Avisene mener at klager bruker mye tid og plass på andre saker i Arbeiderpartiet og AUF: «Hans underliggende budskap er at det det ligger et motiv for en konspirasjon og et komplott mot ham i disse sakene. Dette er en avsporing. […] Vurderingen var og er at forholdene er på siden av påstandene om hva som skjedde på nachspielet i 2014.

For det andre er det en logisk brist i Giskes tidslinje. Som kjent finnes det tidsnær dokumentasjon som viser at påstandene har eksistert siden 2014, lenge før konfliktene Giske viser til, oppsto.»

Oppsummering: «Som innehaver av samfunnets høyeste tillitsverv, folkevalgt, statsråd og stortingsrepresentant, må Trond Giske tåle et skarpt kritisk søkelys. Det gjelder særlig forhold som er egnet til å trekke tilliten i tvil. Det er en kjerneoppgave for pressen å ettergå maktpersoner. For en politiker er sammenhengen mellom liv og lære avgjørende. Giske representerer et sett med verdier og normer. […] Artiklene som er innklaget, bygger på to åpne kilder som forteller om grenseoverskridende adferd på et nachspiel, deriblant en seksualisert drikkelek med tenåringer. Påstandene har støtte i tidsnær, skriftlig og muntlig dokumentasjon. Som vi har redegjort for i tilsvaret er det tilstrekkelig grunnlag for å publisere påstandene.»

 

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder to artikler publisert i Adresseavisen, Aftenposten, Stavanger Aftenblad, Bergens Tidende og Fædrelandsvennen. To AUF-kvinner fra Trøndelag anklaget Ap-politiker Trond Giske for klanderverdig oppførsel på et nachspiel i 2014. Giske var stortingsrepresentant og innstilt til ledervervet i Trøndelag Ap da den første artikkelen ble publisert. Den andre ble publisert kort tid etter at Giske trakk sitt kandidatur.

Klager er Trond Giske. Han anfører at avisene har brutt punkt 3.2 i Vær Varsom-plakaten (VVP), om kildekritikk og kontroll av opplysninger. Klager mener det er publisert alvorlige anklager om faktiske forhold som ikke dokumenteres, og som er til stor skade for ham og familien. Klager viser til tidligere mediedekning, og ber PFU slå fast at kravet til korrekte opplysninger også må gjelde i et mediedrev. Videre reagerer klager på bruken av anonyme kilder, og han anfører at mediene har utelatt vesentlig informasjon. Klager mener kvinnene er tilknyttet et miljø som står i en maktkamp i Trondheim og Trøndelag AP, og på motsatt side av folk som står klager nær.

Adresseavisen, Aftenposten, Stavanger Aftenblad, Bergens Tidende og Fædrelandsvennen avviser brudd på god presseskikk. Avisene mener det var riktig å publisere påstandene. Det anføres at anklagene mot Giske kommer fra åpne og troverdige kilder. Kildekritikken har vært grundig, anklagene underbygges gjennom andre kilder, og det er tatt nødvendige forbehold, mener avisene. Klager har fått gode muligheter til samtidig imøtegåelse, fremholder de. Ifølge avisene var opplysningskontrollen minst like god som i tidligere saker PFU har vurdert som tilstrekkelig. Avisene mener anonyme kilder var nødvendig, og mener heller ikke at det er utelatt avgjørende informasjon i sakene.

 

Pressens Faglige Utvalg (PFU) ser at klager peker på et mediedrev. PFU understreker at det utelukkende er de to påklagede artiklene, publisert med én ukes mellomrom i 2020, PFU skal vurdere. Generelt vil utvalget likevel oppfordre alle medier som publiserer saker som innebærer at enkeltpersoner blir utsatt for belastende og kritisk omtale over tid, om å være seg bevisst behovet for motforestillinger og alternative synspunkter i arbeidet i redaksjonen.

PFU viser til VVP 3.2 og minner om at kravet til kildekritikk og opplysningskontroll ikke betyr at mediene aldri kan omtale uavklarte forhold. Noen ganger må mediene belyse saker som ikke lar seg dokumentere fullt ut. Da er spørsmålet hva og hvordan mediene har forsøkt å kontrollere, og ikke minst hvordan de presenterer opplysningene. For det første må man finne ut om påstandene er troverdige. Deretter må mediene ta forbehold og vise frem usikkerheten, slik at publikum tydelig forstår at det finnes ulike oppfatninger om forholdene som belyses. VVP 3.2 handler altså om at mediene skal bestrebe seg på at det publiserte er sannest mulig, etter å ha utøvd kildekritikk og kontroll av opplysninger så langt det lar seg gjøre.

Det er ingen tvil om at de to påklagede artiklene rammer klager hardt. Det er sterke beskyldninger. Klager hadde en offentlig rolle som gjorde at han måtte akseptere et sterkt kritisk søkelys på forhold som kunne ha betydning for lederskapet og vervet. Men også personer i slike roller har krav på et presseetisk vern.

PFU merker seg at hovedkildene er åpne i artiklene. Åpne kilder styrker kildekritikken fordi publikum i større grad kan vurdere kildenes troverdighet. Kildenes egeninteresser og motivasjon for å ytre seg, kommer også godt frem i artiklene. Videre blir det opplyst at de påståtte hendelsene ligger tilbake i tid; på en fest for seks år siden, der det ble drukket alkohol. Det fremgår også at de anonyme kildene er venninner av hovedkildene. Klager selv får komme godt til orde og gi sin versjon. Slik PFU ser det, har mediene opplyst om forhold som gjør at publikum kan vurdere motiv og troverdighet. Det er også av betydning at påstandene ikke presenteres reservasjonsløst; kritiske spørsmål fremkommer i artiklene.

Mediene har et selvstendig ansvar for å undersøke innholdet i påstandene. Utvalget merker seg at mediene har vært i kontakt med flere som var til stede på nachspielet, og at avisene slik har forsøkt å kartlegge rammene rundt de påståtte hendelsene. Videre opplyses det om tidsnær dokumentasjon. Ingenting av dette bekrefter at det som påstås skjedde, men det gjør påstandene mer sannsynlige. Sett i lys av hvor hardt omtalen rammer klager, mener utvalget at kildegrunnlaget er tynt. Likevel har utvalget under tvil kommet frem til at publiseringene er presseetisk akseptable gitt sakens offentlige interesse. PFU mener imidlertid at mediene kunne synliggjort noe mer av kildematerialet i det publiserte, også det som taler til klagers fordel.

Når mediene ikke kan dokumentere de faktiske forhold, må det tas nødvendige forbehold i det publiserte. PFU er kritiske til enkelte konstaterende formuleringer i de påklagede publiseringene, spesielt i tittel og ingress i den første artikkelen. Likevel, intervjuformen og bildebruken gjør det tydelig hvem som fremmer påstandene. De sentrale anklagene fremsettes i sitatform. Det er tydelig ellers at det er kildenes versjon, og at det er ulike oppfatninger om hva som skjedde.

 

Etter en samlet vurdering har Adresseavisen, Aftenposten, Stavanger Aftenblad, Bergens Tidende og Fædrelandsvennen ikke brutt god presseskikk.

 

Oslo, 27. oktober 2021

Anne Weider Aasen,
Ellen Ophaug, Stein Bjøntegård, Nina Hernæs,
Ylva Lindberg, Nina Fjeldheim, Ingrid Rosendorf Joys.