Child Africa v. adv. Even Rønvik mot Bistandsaktuelt

SAMMENDRAG:

Bistandsaktuelt satte i utgave nr. 9/2009 (publisert 27. november 2009), gjennom en seks siders reportasje med tittelen «Fadderpengene som forsvant på veien» og undertittelen «Ektepar fra Moss lover: ”Pengene går uavkortet til barna”», et kritisk søkelys på bistandsorganisasjonen Child Africa. Saken var også førstesideoppslag med tittelen «”Uavkortet støtte” forsvant» og et bilde av ekteparet som står bak organisasjonen. I bildeteksten het det:

«Rino og Julie Solberg sier at støtten til fattige barn i Afrika er deres hjertebarn. De siste årene har stiftelsen deres generert store overskudd på telefonsalg av postkort. I tillegg er ekteparet fra Moss involvert i en rekke kreative næringslivsprosjekter.»

I henvisningsteksten sto det:

«*Den norske stiftelsen Child Africa i Moss garanterer ”som eneste veldedighetsorganisasjon i verden” at penger som gis til fadderbarn går uavkortet til barna.
*Bistandsaktuelt adopterte ei jente fra Uganda via stiftelsen. Verken jenta eller faren visste at hun var adoptert – to måneder etter at det skjedde. Noe hjelp eller penger hadde den fattige familien heller ikke sett noe til.
*Tidligere Child Africa-ansatte i Uganda hevder at det slett ikke er uvanlig at barn får lite eller ingenting av det norske faddere gir. Child Africas styreformann avviser anklagene og mener det er en glipp.
*Les historien om et ektepar fra Moss og deres ”idealistiske” prosjekter i Øst-Afrika.»

I ingressen til selve reportasjen ble det opplyst:

«Barn som ikke får det fadderne gir, velfylte bankkontoer og påstander om ren svindel. Det er noen av ingrediensene i historien om Child Africa, en norsk stiftelse drevet av et ektepar fra Moss.»

Av reportasjen fremgikk det at Bistandsaktuelt har vært i Uganda i mai 2009 og intervjuet flere familier som skal ha norske faddere gjennom Child Africa:

«Felles for dem alle er at fadderbarna ikke mottar noe i nærheten av det som er minstebeløpet en fadder gir. Det later til å være stor variasjon i hva barna får fra Child Africa. Noen får en hel del, først og fremst de som går på skolen i Kabale. Andre får mindre eller ingenting. Enkelte familier vi snakket med, som har barn som går på billige offentlige skoler utenfor Kabale, forteller at barna kun har fått noen skolebøker og blyanter.»

Det fortelles også at en av fagbladets journalister registrerte seg som fadder i mars 2009, og at Bistandsaktuelt under besøket i Uganda oppsøkte stiftelsens kontor i Kabale for å høre om det var mulig å treffe fadderbarnet Mcline.

«Det er helt tydelig at ingen på kontoret vet hvem vårt fadderbarn Mcline er. Henry Lubega, en ugandisk journalist som Bistandsaktuelt har hyret inn, er en språkmektig herre. Han får med seg at de ansatte snakker seg i mellom på det lokale språket: ”- …de må ikke få treffe jenta.” Etter litt fram og tilbake kommer rektoren på Child Africas skole (…) Han forklarer at Mcline bor langt unna, og at det er vanskelig å komme seg dit.»

Videre fortelles det at rektoren likevel tar Bistandsaktuelt med på en tur i et forsøk på å finne Mcline, og at rektoren «ganske halvhjerte [spør] noen barn om de kjenner Mcline». Det ender med at jenta ikke blir funnet. Fagbladet lykkes imidlertid med å finne fadderbarnet da bladets journalist tilfeldigvis kommer i kontakt med en som tidligere har jobbet for stiftelsen, Milton Kwesiga. Han bruker kun noen minutter på å lete, og det viser seg at jenta bor like utenfor Kabale sentrum, altså et helt annet sted enn rektoren fortalte. I brødteksten forteller Bistandsaktuelt:

«Og det er slik vi får høre at familien ikke har mottatt en øre – på tross av stiftelsens forsikringer om at pengene var nådd fram og på tross av at det er gått to måneder siden pengene ble innbetalt.»

Den tidligere ansatte i Child Africa kommenterer:

«– Det er typisk for hvordan Child Africa drives. Mange barn får ikke støtte som er i nærheten av det fadderne gir. Noen får en del, særlig de som går på skolen i Kabale. Men mange andre får langt mindre enn det fadderne gir. Noen, som Mcline, får ikke en gang vite at de har en fadder, de får ingenting, sier Milton Kwesiga. I et drøyt år jobbet han som koordinator for Child Africa, fram til våren 2008. Da sa han opp etter en konflikt med administrerende direktør Julie Solberg. I dag studerer han utviklingsstudier og underviser på en lokal skole.»

Kwesiga kommer også med ytterligere kritiske utsagn rettet mot Child Africa. Han hevder blant annet at møter mellom faddere og barna ofte ble manipulert, ettersom Child Africa aldri lot barna og deres faddere være alene sammen.

Bistandsaktuelt refererer også andre tidligere ansatte som forteller «om spesielle arbeidsvilkår», blant annet at de ikke hadde arbeidskontrakter. En navngitt kilde forteller om manglende lønnsutbetalinger og om trusler fra administrerende direktør etter at han hadde snakket med en journalist.

Under mellomtitlene «Fra Moss», «Mange firmaer» og «”Verdens mest effektive”» presenteres dessuten Child Africa og ekteparet som står bak stiftelsen nærmere. Her fremgår det at ekteparet fra Moss også er involvert i andre prosjekter, blant annet Green Planet, et Panama-registrert selskap som både Adresseavisen og Norwatch har sett nærmere på, og som Lotteritilsynet også undersøkte og konkluderte med at lå i en gråsone. I tillegg fortelles det at Solberg skal ha etablert et selskap, Better Globe, sammen med flere som var involvert i «det skandaleombruste pyramideselskapet World Games Inc.», og det skal være tette bånd mellom Child Africa og Better Globe.

«Rino Solberg er styreformann i både Child Africa og Better Globe. Julie Solberg, som for øvrig også ble omtalt som PR-sjef i Green Planet, er blant annet oppført som administrerende direktør i Better Globe Forestry Uganda. Dette selskapet (…) drives fra samme kontor som Child Africa i Kampala. »

Under mellomtittelen «Mye penger i banken» berøres også økonomien til Child Africa:

«I 2007 begynte pengene virkelig å strømme inn. (…) Den kraftige inntektsøkningen skyldtes at Child Africa i 2007 inngikk et samarbeid med telemarketingselskapet Fulfilment som driver telefonsalg av humanitære postkort for Child Africa. (…) [A]vtalen med Fulfilment [betyr] at stiftelsen i Moss får tilgang til store, frie inntekter ”til skolebygging i Afrika”, i motsetning til fadderpenger øremerket for enkeltbarn. Postkortsalg er nemlig juridisk definert som salg av en vare. (…) Verken Fulfilment eller Child Africa vil oppgi til Bistandsaktuelt hvor mye telemarketingselskapet tar seg betalt for å drive salg for Child Africa. (…) Advokat Børre Hagen i Innsamlingsregisteret sier at det er hans erfaring at telemarketingselskaper tar minst 50 prosent av de pengene som blir gitt. (…) [Det betyr] at det er blitt gitt minst 10 millioner kroner i støtte fra velmenende norske husholdninger i 2007 og 2008. Av Child Africas regnskaper (…) framgår det at stiftelsen brukte om lag 860 000 kroner på barna i Uganda i løpet av de samme årene. De administrative kostnadene er begge år høyere enn beløpene som har gått direkte til barn, i 2007 er det mer enn 60 prosent høyere.»

Under tittelen «Child Africas styreleder: – En glipp», på reportasjens siste side, får ekteparet Solberg komme til orde og kommentere påstandene. I ingressen her het det:

«Styreleder i Child Africa, næringslivsmannen Rino Solberg, sier til Bistandsaktuelt at han beklager på det sterkeste at Bistandsaktuelts fadderbarn ikke fikk vite at hun hadde en fadder i Norge. Han mener senterlederen i Kabale gjorde alt han kunne for å finne barnet.»

Videre siterer fagbladet Solberg:

«- Det var en glipp at han ikke informerte fadderen om dette og vi legger oss helt flate. Sånt skal ikke skje[.] (…) Solberg avviser imidlertid kategorisk at Child Africa systematisk har gitt mindre penger til barna enn det fadderne har betalt inn. Han avviser også at informasjonen til faddere og fadderbarnas familier på noen måte blir manipulert.»

Styrelederen imøtegår også Kwesiga og en annen anonym kildes kritikk, og kaller dette «ren løgn»:

«– Kwesiga stjal penger fra Child Africa og vi ble nødt til å sparke han, noe vi gjorde med hele foreldreforeningen og skoleledelsen til stede. Siden har han forsøkt å hevne seg på alle mulige måter. Ikke et ord av det han sier er sant.»

Styrelederen får også kommentere fordelingen av fadderpengene og hva stiftelsen opplyser om dette på sine nettsider:

«– Både Julie og jeg ser nå at det kanskje var litt uheldig [formulert]. Poenget er at det alltid har vært vår ambisjon og intensjon [å gi pengene uavkortet til barna], og i prinsippet gjør vi det, selv om vi kanskje ikke alltid har lykkes helt. Men alle pengene har gått til barna, selv om de kanskje har blitt litt forskjellig fordelt mellom barna av og til, sier Solberg.»

Child Africa forklarer seg også i henhold til konkrete tilfeller som omtales i artikkelen, og
Bistandsaktuelt spør dessuten:

«– Hva med de ulike påstandene fra de andre foreldrene? – Spør du fattige folk i Afrika, så lyver de hvis de tror de kan tjene på det. Det vet alle som har jobbet i Afrika. Dessuten har Milton Kwesiga bestukket en rekke foreldre slik at de sier negative ting om Child Africa. Det har vi dokumentasjon på, sier Solberg.»

Styrelederen uttaler seg dessuten kritisk til Bistandsaktuelts arbeidsmetoder, og anfører også at fagbladet har misforstått stiftelsens regnskap.

For øvrig ble stiftelsen også nevnt i Bistandsaktuelts lederartikkel, som påpekte svakheter ved kontrollen av det norske innsamlingsmarkedet, ettersom Innsamlingskontrollen er en frivillig kontrollordning.

Reportasjen ble også publisert på Bistandsaktuelts nettsider. Her la blant andre stiftelsens styreleder, Rino Solberg, inn en kommentar i debattfeltet etter brødteksten.

I neste utgave av Bistandsaktuelt, nr. 10/2009 (publisert 18. desember 2009), fikk Child Africa også et tilsvar på trykk under tittelen «Sjokkert over Bistandsaktuelt». Her imøtegikk og avviste ekteparet Solberg påstandene som ble formidlet i reportasjen. De anførte blant annet:

«Bistandsaktuelt har ikke vært interessert i å publisere fakta om Child Africa (…) Etter 3 møter på Bistandsaktuelts kontor, hvor jeg og min kone åpent har forklart i detalj hva som var fakta bak de spørsmål vi fikk, ser vi til vår store forskrekkelse at Bistandsaktuelt allikevel kommer med meget sterke påstander fra tre klagende familier, som vi ikke er blitt presentert for før artikkelen ble publisert. »

Etter Child Africas tilsvar, under tittelen «Bistandsaktuelt opplyser», fulgte dessuten en henvisning fra redaksjonen:

«Til opplysning: I henhold til [p]ressens Vær Varsom-plakat skal tilsvar og debattinnlegg ikke utstyres med redaksjonell, polemisk replikk. For Bistandsaktuelts svar på Solbergs leserinnlegg henviser vi derfor til vår nettutgave. Bistandsaktuelts svarinnlegg vil bli lagt ut mandag 21. desember.»

I tillegg ble en lengre versjon av Child Africas tilsvar lagt ut på Bistandsaktuelts nettsider 18. desember 2009.

I papirutgaven nr.10/2009 publiserte Bistandsaktuelt for øvrig også en artikkel med tittelen «Kritikk mot innsamlingsmetoder» og undertittelen «Stiftelsen Child Africa en gjenganger hos Forbrukerombudet», hvor fagbladet omtalte Child Africa og Fulfilments innsamlingsmetoder. I en undersak ble også økonomien i Better Globe berørt. Rino Solberg ble referert i begge disse artiklene, og her het det blant annet:

«Child Africas styreformann Rino Solberg er svært fornøyd med samarbeidet med Fulfilment. (…) Han avviser at telefonsalget skjer på en useriøs måte.»

KLAGEN:

Klager er bistandsorganisasjonen Child Africa (CA) ved advokat. Klageren mener Bistandsaktuelt har basert sin reportasje på feilaktige opplysninger og ikke gitt tilstrekkelig anledning til samtidig imøtegåelse. I tillegg til å anføre brudd på Vær Varsom-plakatens punkt 3.2 og 4.14, viser klageren også til punkt 3.7 (gjengivelse av uttalelser), 3.10 (falsk identitet), 3.11 (betaling av kilder), 4.1 (saklighet og omtanke), 4.2 (fakta vs. kommentar), 4.4 (tittelbruk), 4.5 (forhåndsdom), 4.7 (identifisering), 4.12 (bildebruk), 4.15 (tilsvar) og 4.17 (digital meningsutveksling).

Med hensyn til den samtidige imøtegåelsesretten, forklarer klageren at det fremsettes fem sterke påstander i reportasjen, og at CA bare fikk imøtegå to av disse: «[M]en selv dette ble det ikke tatt hensyn til i artikkelen, som ble skrevet som om det skulle være begått ulovligheter, selv om vår forklaring klart viste det motsatte.»

Slik klageren ser det, har Bistandsaktuelt fabrikkert bevis ved å betale en ugandisk journalist, en tidligere ansatt i Child Africa (som ifølge klageren «fikk sparken for korrupsjon og tyveri» og som derfor skal ha hatt «et sterkt motiv for å hevne seg på CA») og flere fattige familier. Klageren mener også fagbladet «har lagt ord i munnen på intervjuobjektene», og at et brev fra en av kildene dokumenterer dette (se vedlegg, sekr. anm.). Det anføres dessuten: «Bistandsaktuelt utga seg, ihht brev fra et intervjuobjekt, for å komme fra Child Africa’s hovedkontor i Kampala og Norge i den hensikt å finne ut om intervjuobjektene trang mer støtte. Et slikt insitament vil i Afrika i de fleste tilfeller dessverre også avgjøre svaret.»

Etter klagerens mening er reportasjen «tendensiøs, insinuerende og ærekrenkende» på en slik måte at organisasjonens grunnleggere blir «forhåndsdømt og uthengt». Som eksempel på dette nevner klageren formuleringene «påstander om ren svindel» og «velfylte bankkontoer». Klageren anfører også: «For å skape større troverdighet for innholdet i selve artikkelen og for å ”dokumentere” at Solberg ikke var til å stole på brukte Bistandsaktuelt en rekke feilaktige og sammenblandede uttalelser tatt ut av enhver sammenheng.» Klageren legger også til at tittelen («Fadderpengene som forsvant på veien») er «direkte usann», og forklarer: «[P]engene sto på vår konto fordi vi selvfølgelig ikke kunne betale ut penger til et barn vi enda ikke hadde funnet.»

Klageren bemerker også: «Rent bortsett fra at Child Africa ikke fant barnet før Bistandsaktuelts journalist[,] så har vi skriftlige bevis på at alle påstandene fra de intervjuede personene er løgn.» Videre fremkommer det at det har vært møter mellom CA og Bistandsaktuelt der fagbladets fadderbarn var et tema: «Til tross for at CA forklarte detaljert i møtet med Bistandsaktuelt om at det var en enkel feil hos en av CA’s senteransatte som ikke rapporterte til hovedkontoret og fadder at barnet ennå ikke var funnet, så skrev de artikkelen som om de ikke hadde fått vite noe[,] og Solbergs omfattende forklaring ble beskrevet som en ”glipp” i artikkelen.»

Hva gjelder fagbladets presentasjon av CAs økonomi, avviser klageren at verdiene har økt, og anfører: «Bistandsaktuelt brukte også regnskapstallene satt opp i mot hverandre på helt feil måte for ytterligere å få det hele til å se suspekt ut.»

Klageren reagerer videre på bildebruken i reportasjen: «[Bistandsaktuelt] har slått opp på 1.siden et stort bilde av ekteparet Solberg. Her er også store bilder av fattige og syke personer med sine barn som står frem med et budskap om at Child Africa skal ha ”lurt” dem og beholdt pengene selv, noe som er direkte usant. Slik bruk av sterke midler, med denne vinklingen, vil få full støtte av leseren fordi den fremstiller den uthengte parten som den som tar noe fra de som er fattige og trengende, noe mange negative bloggeres uttalelser på Internett er et klart bevis på.»

Når det gjelder tilsvaret som ble publisert i papirutgaven av Bistandsaktuelt, påpeker klageren at tilsvar i henhold til Vær Varsom-plakatens punkt 4.15 ikke skal utstyres med replikk, men at fagbladet henviste til sine nettsider for redaksjonens tilsvar. Klageren innvender: «I tillegg forsøkte [redaksjonen] å sverte Child Africa ved å skrive en hel side om selskapet Fulfilment AS som står for innsamlingene våre og brukte vår logo i den sammenhengen. Dette kom i det samme bladet som vårt tilsvar og var med på å gi et sterkere negativt inntrykk av oss, da denne siden var lenger fremme i bladet enn vårt tilsvar[.] I den digitale utgaven av Bistandsaktuelt var vårt tilsvar ”gjemt” under ”debatt” innlegg og var nesten umulig å finne, men deres egne artikler lå godt synlige på 1. siden.»

For øvrig reagerer klageren også på at CAs tilsvar ble begrenset til 5000 tegn, mens fagbladets reportasje gikk over seks fulle sider. Klageren bemerker i tillegg at «den ubotelige skaden allerede var skjedd» og «allerede spredt ut» da tilsvaret kom på trykk.

I klagen henvises det ellers til en e-post Bistandsaktuelt skal ha sendt til en ugandisk journalist. Klageren reagerer på innholdet i e-posten, og karakteriserer dette både som usant og ærekrenkende. I tillegg mener klageren e-posten viser at fagbladet var forutinntatt.

TILSVARSRUNDEN:

Bistandsaktuelt forklarer innledningsvis om bakgrunnen for reportasjen: «[S]om et fagblad om bistands- og utviklingsspørsmål [syntes vi] det var viktig å sette et kritisk søkelys på hvor lett det er å starte opp en hjelpeorganisasjon, hvor lett det er å samle inn penger og hvor lite kontroll det er med ulike hjelpeorganisasjoners virksomhet ”på bakken” i fattige land. Svært mange av disse organisasjonene er, som Child Africa, ikke medlemmer av Innsamlingskontrollen, men samler inn titalls millioner av kroner i Norge.»

Videre påpeker fagbladet: «Vi understreker samtidig at vår ambisjon i saken ikke var å presentere eller vurdere alle sider ved organisasjonen Child Africas virksomhet. Ut fra den, tross alt, begrensede tid våre journalister hadde til rådighet i deres prosjektområde i Uganda, valgte vi å fokusere særlig på organisasjonens faddervirksomhet. Det grunnleggende her var å sjekke ut om organisasjonen holder det de lover overfor norsk offentlighet – blant annet det de lover på sine nettsider. Vi vurderte det slik at den beste måten å finne ut av dette på var å snakke med foreldre/foresatte til fadderbarna i området.»

Når det gjelder de konkrete påstandene klageren fremfører som argumenter for anførslene om brudd på god presseskikk, avviser Bistandsaktuelt disse. Med hensyn til den påståtte betalingen av kildene, innvender fagbladet: «Bistandsaktuelt har ikke på noe tidspunkt eller i noen sammenheng betalt for informasjon. (…) Når det gjelder Henry Lubega er han en erfaren ugandisk journalist som jevnlig tar oppdrag både for ugandiske og utenlandske medieorganisasjoner, eksempelvis Ugandas største avis New Vision, den østafrikanske avisen The East African, kanadisk fjernsyn og det tyske ukemagasinet Der Spiegel. Han har selvsagt mottatt honorar for oppdragene han har gjort, slik som Bistandsaktuelt pleier å honorere alle journalister vi inngår kontrakt med.»

Redaksjonen forklarer også at de kom i kontakt med den tidligere ansatte i Child Africa, Milton Kwesiga, etter at hans navn ble nevnt i en samtale med en annen person i Kabale: «Kwesiga var først svært tilbakeholden og skeptisk til å treffe Hem (medarbeider i Bistandsaktuelt, sekr. anm.), men gikk etter hvert med på et møte. (…) Ikke på NOE tidspunkt under dette møtet, hvor han fortalte alt det som han senere er sitert på i Bistandsaktuelt, eller under ”leteaksjonen” og møtet med Mcline ba Kwesiga om betaling. Han ble heller aldri tilbudt det. Det var med andre ord ingenting som tydet på at Kwesiga hadde økonomiske motiver for å fortelle sin historie.»

Bistandsaktuelt forklarer imidlertid at Kwesiga mottok «et beskjedent honorar» senere, da journalisten Lubega trengte en «kjentmann» for å gjøre ytterligere undersøkelser for Bistandsaktuelt. Fagbladet påpeker: «Dette var altså lenge etter at han hadde gitt sin versjon av konflikten med Child Africa – og det var Bistandsaktuelt som tok initiativet til å betale ham.» (Fagbladets egen understreking, sekr. anm.) Det tilføyes dessuten: «Bistandsaktuelt har også snakket med flere andre tidligere ansatte som langt på vei bekrefter Kwesigas utsagn. Disse har aldri mottatt noen form for betaling fra Bistandsaktuelt. Og vi har ikke minst hatt lange og svært grundige samtaler med en rekke foreldre, flere enn de som er navngitt i selve reportasjen. Mange av disse samtalene foregikk uten Kwesigas kjennskap, nettopp for å dobbeltsjekke hans påstander.» Det bemerkes også: «[B]åde vår ugandiske journalist Henry Lubega og vår norske journalist Tor Aksel Bolle var nøye med å oppsøke kilder uten at denne tidligere ansatte kjente til det eller selv var til stede.»

Fagbladet kommenterer i tillegg kildeutvalget generelt: «Det er ingen tvil om at dette har vært en vanskelig sak, der vi hele tiden har måttet vurdere hvilke kilder – innenfor et stort kildemateriale – som er troverdige. Vi mener imidlertid at vi kan stå godt inne for de sakene vi til slutt presenterte.»

Om vurderingen av Kwesiga som kilde, skriver Bistandsaktuelt: «Ut fra våre samtaler med Kwesiga og andre tidligere ansatte og foreldre mener vi at Kwesiga er en person som uttaler seg med troverdighet. Vi oppfatter det slik at Kwesiga er en varsler, en mann som offentlig har stått fram med kritikk av Child Africa. Sistnevnte bistandsorganisasjon er i kraft av sine eiendeler, aktiviteter og antallet ansatte en svært betydelig økonomisk aktør med innflytelse blant maktpersoner i Kabale.» For øvrig imøtegår Bistandsaktuelt klagerens påstand om at Kwesiga ble oppsagt blant annet grunnet tyveri: «Til tross for dette har de aldri politianmeldt ha[m], de kan heller ikke vise til noe oppsigelsesbrev. Det vi derimot har er en kopi av Kwesigas eget oppsigelsesbrev, hvor han selv sier opp fordi han er kritisk til Child Africa. Dette brevet er fra våren 2008[.]»

Bistandsaktuelt avviser også innholdet i brevet som lå ved klagen (underskrevet at Alison Magara som er intervjuet i reportasjen). Fagbladet benekter at redaksjonen har «”fabrikkert” utsagn fra Magara eller at Tor Aksel Bolle skal ha utgitt seg for å jobbe for Child Africa: «Intervjuet med Magara foregikk utenfor Kabale by og tok nærmere to timer. Magara snakket relativt godt engelsk og var klar og tydelig i sin kritikk av Child Africa. Tor Aksel Bolle gjorde det helt klart at han var journalist og at han kun var ute etter fakta, noe Magara sa han forstod.»

Etter Bistandsaktuelts mening har redaksjonen også tatt hensyn til de kulturelle og språklige utfordringene intervjusituasjonene bød på: «Spørsmål ble blant annet [stilt] mange ganger på ulike måter[.]»

Når det gjelder reportasjens hovedtittel, mener Bistandsaktuelt det er dekning for denne: «Bistandsaktuelts journalist fikk bekreftelse fra Child Africa, etter purring, på at pengene var kommet frem. Når Bistandsaktuelt så oppsøkte Mcline, hadde hun verken fått penger eller vite om at hun hadde en fadder.»

Med hensyn til bildebruken, forklarer Bistandsaktuelt: «Vi valgte å bruke ekteparet Solberg på forsiden fordi de er grunnleggere og de to eneste styremedlemmene i Child Africa. Det er ekteparet Solberg som ER Child Africa og saken handler i stor grad om hvordan de driver sin stiftelse (…) Vi ønsket ikke å bruke noen av barna på forsiden, da vi ville unngå å fokusere for mye på ett enkelt barn eller en enkelt familie.» Det påpekes også at bildebruken er klarert med de avbildede familiene, og: «Vi har avbildet de barna og foreldrene vi har snakket med og mener det er helt rimelig.»

Hva gjelder de fem påstandene klageren mener CA skulle fått imøtegå, anfører Bistandsaktuelt: «Vi antar det her refereres til de fem ulike familiene (fadderbarna og deres foreldre) som omtales i saken. Det er riktig at Child Africa ikke fikk navnene på tre av barna og deres foreldre før vi publiserte. I løpet av våre tre lange møter med Child Africa ble de imidlertid gang på gang konfrontert med at vi hadde snakket med mange foreldre om hva barna deres fikk fra Child Africa og at samtlige foreldre sa barna fikk langt mindre enn det Child Africa garanterer at alle barn som Child Africa hjelper får. Her vil vi poengtere at vi stilte åpne spørsmål om hva barna deres fikk og så sammenlignet vi det med det Child Africa hevder alle barna får. Rino Solberg avviste gang på gang foreldrenes svar som løgn. I artikkelen spør vi også Solberg: ”Men hva med de ulike påstandene fra andre foreldre?”»
Fagbladet forklarer også at årsaken til at redaksjonen holdt igjen tre av navnene, var fordi redaksjonen «etter hvert som saken utviklet seg over flere måneder, ble bekymret for at våre kilder skulle bli utsatt for press. Grunnen til dette var at det etter hvert framkom påstander om trusler fra flere uavhengige kilder.» Slik Bistandsaktuelt ser det, ble klageren imidlertid konfrontert med det vesentlige: påstandene, «som i sin kjerne var de samme for alle foreldre (…) De fikk ikke beløp som var i nærheten av det Child Africa oppgir som uavkortet støtte til fadderbarna». På denne bakgrunn mener Bistandsaktuelt at kravet til samtidig imøtegåelse er tilstrekkelig innfridd. For øvrig, hva gjelder bruken av formuleringen «en glipp», påpeker Bistandsaktuelt at dette er et sitat fra Solberg.

Med hensyn til klagerens tilsvar, anfører Bistandsaktuelt at det som ble publisert i papirutgaven, var på ca 12 000 tegn, og at en lengre versjon ble publisert i nettutgaven, der det også lå en henvisning (lenke) på forsiden til klagerens tilsvar. Fagbladet avviser for øvrig at deres henvisning i papirutgaven til eget tilsvar i nettutgaven er en polemisk replikk, som VVP punkt 4.15 omtaler, og mener tilsvarsretten overfor klageren er vel ivaretatt.

Når det gjelder e-posten som Bistandsaktuelt sendte til en ugandisk journalist, og som klageren refererer til, mener fagbladet denne er uttrykk «for en helt standard journalistisk arbeidsmetode» (e-posten er vedlagt, sekr. anm.). Redaksjonen innrømmer at e-posten uttrykket skepsis til Child Africa, noe som skyldes at bladet hadde mottatt tips, som redaksjonen ønsket å se nærmere på. Fagbladet fant etter hvert fram til journalisten som er mottaker av e-posten, og presenterte i e-posten en arbeidshypotese for ham.

Bistandsaktuelt kan heller ikke se at bladet har formidlet feil eller sammenblandinger, og forklarer at det er det reviderte regnskapet Child Africa måtte levere til Brønnøysund, redaksjonen har forholdt seg til: «Her står det: Verdiøkning i Norge: 1,2 millioner kroner.»

Når det gjelder oppfølgingsartikkelen om Child Africas samarbeid med Fulfilment, anfører Bistandsaktuelt: «Vi snakket med en rekke personer som følte seg lurt og presset av Child Africa, de oppga alle organisasjonen som kilden til problemet. Altså ikke selskapet som sto for selve gjennomføringen av salget. Det er også Child Africa som står som avsender når folk mottar regninger fra telefonsalgene og det er deres logo på kortene som folk ”kjøper”. Telefonselgerne som ringer sier også at de ringer på vegne av Child Africa.»

Ettersom Child Africa «hevder at man som ”eneste veldedighetsorganisasjon i verden” kan garantere at 100 prosent av pengene som samles inn går til barna», og organisasjonen også har «samlet inn nærmere 7 millioner kroner i Norge bare i 2007 og 2008», og «et ektepar er både grunnleggere og de eneste styremedlemmer», mener Bistandsaktuelt at Child Africa må tåle det kritiske søkelyset som er satt på virksomheten gjennom fagbladets dekning.

Klageren anfører at Bistandsaktuelts undersøkelser «er basert på helt feil kriterier som kunne vært avklart med oss, slik at fakta først kunne komme på bordet og deretter sakene undersøkt nærmere». Klageren bemerker: «I forholdet som det hele startet med, barnet som ikke visste at hun hadde fått fadder i Norge, så legges dette frem som sterkt kritikkverdig at vi ikke hadde ”funnet” barnet før Bistandsaktuelt fant det etter 2 måneder og følgelig har vi ”underslått midler”.»

Klageren innvender: «For det første så har det alltid vært slik at de aller fleste barn som får faddere som betaler månedlig[,] så er praksis hos oss at de ikke blir informert om dette før ETTER 3 måneder er gått fordi vi må samle opp penger og betale 3 måneder på forskudd når vi skriver inn barn i andre skoler enn vår egen. (…) I Bistandsaktuelts tilfell[e] hvor de betalte 3 måneder med en gang så skulle vår ansatt imidlertid ha gitt beskjed til barnet straks, men pga feilinformasjoner som den tidligere avsatte senterlederen Milton Kwesiga hadde lagt inn på barnet ved registrering, for å skjule at det kom fra hans nære omgangskrets, så fant ikke vår nye senterleder barnet. Feilen vår ansatte gjorde var imidlertid at han ikke ga hovedkontoret beskjed om dette[,] men ”fortsatte” å lete alt for lenge. At Milton Kwesig[a] ”fant” barnet på 20 minutter var derfor ikke underlig, det var nemlig BARE han som kunne finne barnet etter de opplysningene han selv hadde oppgitt (…) EN feil EN gang fra EN av våre ansatte kvalifiserer ikke til at Child Africa[s] ledelse blir hengt ut for all[e] som kjeltringer[.]» For å dokumentere at den tidligere ansatte «gikk bak ryggen» på CA, viser klageren til en e-post (vedlegg 3). Vedrørende oppsigelsesbrevet Bistandsaktuelt refererer til, innvender klageren at dette var «en planlagt strategi [fra den tidligere ansattes side] fordi han følte han vill[e] bli sparket uansett».

Når det gjelder påstandene fra foreldrene Bistandsaktuelt har snakket med, stiller klageren spørsmål ved hvordan fagbladet kan vite om disse har en fadder. Klageren anfører at «61 barn i Kabale mistet sin fadder mellom 1. mars 2007 og frem til dags dato». CA skal likevel ha beholdt disse i skolen de går på. Klageren bemerker: «Vi har selvfølgelig ikke kunnet betalt disse barna noe mer enn det de trenger for å gå på skolen[,] men det har vi i alle fall gjort. Det er også selvfølgelig at de barna som har faddere får mer betalt enn de ovennevnte 61 barna som ikke har fått noe utover det nødvendigste[,] men dette har ikke Bistandsaktuelt visst noe om, der de utbasunerer sine bastante påstander om SVINDEL av barnas støtte over 6 sider. Når de bare generelt fortalte oss at det var flere som sa at de ikke fikk ”den støtten de skulle ha” så sa jeg at ”da lyver de” og med rette, fordi jeg visste at en slik påstand ikke stemte (…) Vi kunne uansett ikke imøtegå noen av disse påstandene på noen punkt fordi Bistandsaktuelt aldri fortalte noe om dem. (Klagers utheving, sekr. anm.)»

Klageren opplyser også at onkelen til et av de omtalte fadderbarna, gutten Julius, skal ha fått og kvittert for mottatt fadderpenger til Julius. Klageren lurer derfor på «hva som ligger bak dette» når Bistandsaktuelt skal være fortalt at Julius ikke har fått penger. I denne sammenheng henviser klageren til en vedlag e-post fra Julius’ fadder, som skal ha reist fra England for å undersøke saken. Etter klagerens mening er det grunn til å så tvil ved onkelens troverdighet som kilde.

Klageren sår også tvil ved en annen kilde: «Resultatet ved nærmere undersøkelser på det andre tilfellet[,] gutten Idd[y], som heller ikke hadde fått noen støtte fra Child Africa er enda grovere. Ved vår undersøkelse fremkom det at gutten hadde gått på Child Africa skolen i alle 3 terminer i 2009[.]» (Se vedlegg, sekr. anm.) Denne gutten skal imidlertid være en av de 61 som hadde mistet sin fadder, og det fremkommer at gutten skal ha fortalt at «når journalisten fra Bistandsaktuelt kom så hadde Milton Kwesiga vært der flere ganger allerede, både med den kvinnen som skulle hatt hus (…) og Lubega (den troverdige ugandiske journalisten) og de hadde da gjennomgått hva de skulle si under intervjuet med Bistandsaktuelt. Etter at gutten hadde fortalt sin historie spurte senterlederen om dette stemte og moren innrømte da alt sammen (…) Milton Kwesiga hadde løyet for dem og presset dem.» Som dokumentasjon viser klageren her til vedlagte brev fra Iddys mor.

På bakgrunn av det ovennevnte lurer klageren på hva som skal til av dokumentasjon før Bistandsaktuelt tror på CA. For øvrig fastholder klageren at den samtidige imøtegåelsesretten ikke er innfridd, ettersom flere påstander ble fremlagt i generell form.

Slik klageren ser det, har Bistandsaktuelt «latt seg lure» av kildene, og klageren kommenterer: «[D]ette [er] ikke så rart da vi selv også har blitt lurt til å ansette dem tidligere, nettopp fordi de virket så troverdige. I tillegg til dette så er det dagligdags at til og med foreldre vi hjelper lyver om en rekke ting for å skaffe seg flere fordeler hvis de kan. Dette har vi lært oss å leve med etter snart 20 år og derfor har vi også meget strenge kontroller og rutiner for alt som har med penger å gjøre under vårt arbeid i Afrika.»

Hva gjelder omtalen av samarbeidet med Fulfilment AS, anføres det: «Etter vår erfaring er de meget profesjonelle i sitt salg generelt, selv om dessverre enkelte ungdommer kan være litt overivrige fra tid til annen. Hver gang vi har fått en klage har dette blitt ordnet opp den samme dagen (…) og vi sitter med kopi av ALLE svarene til kundene. (…) at noen skulle føle seg ”truet” eller ”presset” til å kjøpe av deres selgere er for oss helt uforståelig.» Her viser klageren til vedlegg 4 (10 bud for seglere i Fulfilment, sekr. anm.).

Bistandsaktuelt påpeker at fagbladet «ikke har påstått at Child Africa har ”underslått midler” slik [klageren] hevder i sitt [tilsvar]», men «forsøkt å undersøke om det stemmer at Child Africa gir 100 prosent av pengene de får fra faddere til barna». Redaksjonen viser her til en vedlagt artikkel, og bemerker at Rino Solberg her også innrømmer at det er «en sannhet med modifikasjoner» at pengene går uavkortet til barna, samt at han også sier at teksten på nettsidene skal endres, noe redaksjonen påpeker at fremdeles (8. april 2010) ikke er gjort.

Med hensyn til organisasjonens økonomi, innvender Bistandsaktuelt at klageren «gjentatte ganger [har] hevdet at [redaksjonen] har misforstått regnskapet og at det [fagbladet] har skrevet er fullt av feil, men har foreløpig ikke påvist konkrete feil».

Slik Bistandsaktuelt vurderer saken, kommer det stadig ny informasjon fra klageren, og det anføres: «Vi er ganske overrasket over at Rino Solberg nå kommer med helt nye opplysninger om Child Africas praksis vedrørende faddere og fadderbarn. Han hevder nå for første gang at det er vanlig praksis at barn som får faddere ikke blir informert om dette før etter tre måneder. (…) Dette har aldri blitt fortalt oss i løpet av de tre lange møtene vi har hatt med Rino Solberg, og det er heller ikke nevnt i Rino Solbergs lange tilsvar (…) Tvert i mot, på direkte spørsmål fikk vi forsikringer om at pengene var kommet fram. (Se vedlagte kopi av e-post)[.] Vi er også overrasket over at Solberg nå også hevder at ”vårt” fadderbarn, som vi plukket helt tilfeldig ut blant flere hundre avbildede barn på Child Africas hjemmeside, ifølge Solberg kommer fra den tidligere senterlederen Milton Kwesigas ”nære omgangskrets”.»

Når det gjelder Kwesiga og hans påståtte innflytelse på kildene, innvender Bistandsaktuelt: «Kwesiga [er nå] student i utviklingsstudier og har en deltids[-]jobb ved en lokal skole. Hans økonomi og innflytelse i lokalmiljøet er, etter vår oppfatning, svært begrenset. Dette er altså personen som skal ha bestukket og presset en rekke foreldre til å lyve om Child Africa, en stor og rik organisasjon i Kabale. Dette skal han ha gjort sammen med Henry Lubega, en journalist fra Kampala som Kwesiga aldri tidligere hadde møtt eller hatt noen form for relasjon med. Vi mener det er svært lite sannsynlig.»

Fagbladet avviser også det vedlagte brevet som er undertegnet Iddys mor, og påpeker at Bistandsaktuelts journalist og deres ugandiske journalist «presenterte seg som journalister, det ble blant annet vist fram visittkort». Hva gjelder en av CAs engelske støttespillere, opplyser Bistandsaktuelt: «Vi vet at [støttespilleren] av en eller annen grunn trodde at Bistandsaktuelt, med hjelp fra Kwesiga, gjorde undersøkelser rundt en eiendomstransaksjon i Kabale som [han] var involvert i. Denne transaksjonen var imidlertid helt ukjent for oss (…) Vi vet imidlertid at [han] ved flere anledninger har kommet med grove trusler mot Kwesiga, trusler som vi tok så alvorlig at vi, i et forsøk på å beskytte Kwesiga, sendte (…) et brev.» (Se vedlegg, sekr. anm.)

Etter Bistandsaktuelts mening fremstår også forholdene rundt saken som gjelder den omtalte gutten Julius’ fadderpenger, som merkelig: «Det vi finner merkelig (…) er at Rino Solberg i møtene med oss understreket at Child Africas fastlagte policy var å aldri gi penger direkte til foreldre eller foresatte, men å gi pengene til skolene barna går på. Dette var for å sikre at pengene ble brukt på skolegang. Allikevel hevder Solberg nå at Kakuru [Julius’ foresatte, sekr. anm.] fikk utbetalt betydelige summer kontant[.]»

Bistandsaktuelt fastholder at den samtidige imøtegåelsesretten er ivaretatt, og påpeker dessuten at Solberg også fikk saken hvor han var sitert, til gjennomlesing. I tillegg opplyses det at redaksjonen også kan dokumentere hva som ble sagt i møtene med CA, ettersom det finnes opptak av disse.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder en bredt anlagt reportasje i Bistandsaktuelt, der det ble satt kritisk søkelys på stiftelsen Child Africa (CA) og deres innsamlingsmetoder. I reportasjen ble også tidligere CA-ansatte og fadderbarns foresatte i Uganda intervjuet, og det ble fremmet påstander blant annet om at barna ikke får det fadderne gir.

Klager er Child Africa ved advokat, som mener Bistandsaktuelt har basert sin reportasje på feilaktige opplysninger og ikke gitt tilstrekkelig anledning til samtidig imøtegåelse. Slik klageren ser det, er reportasjen «tendensiøs, insinuerende og ærekrenkende» på en slik måte at ekteparet som står bak stiftelsen, blir «forhåndsdømt og uthengt». Klageren anfører dessuten at fagbladet har opptrådt under falsk identitet og fabrikkert bevis ved å betale kilder for å få disse til uttale seg kritisk om stiftelsen.

Bistandsaktuelt avviser klagen og at redaksjonen skal ha betalt for informasjon. Fagbladet vedgår at kildearbeidet, spesielt vurderingen av kildenes troverdighet, har vært en utfordring i foreliggende sak. Det påpekes imidlertid at redaksjonen har snakket med en rekke kilder og dobbeltsjekket opplysninger. Journalistene skal også ha stilt åpne spørsmål og flere spørsmål på ulike måter for å unngå misforståelser grunnet kulturelle og språklige forskjeller. Etter Bistandsaktuelts mening er klageren dessuten forelagt alle vesentlige påstander i forkant av publiseringen, og både den samtidige imøtegåelsesretten og tilsvarsretten innfridd.

Pressens Faglige Utvalg konstaterer at det i foreliggende klagesak fremkommer mange påstander som det er vanskelig å etterprøve og vurdere riktigheten av. Dette er imidlertid en oppgave som ikke tilligger utvalget, og utvalget vil derfor understreke at det her ikke tar stilling til hva som er korrekt.

Utvalget mener det er nærliggende at Bistandsaktuelt, som fagblad innen feltet bistand og utviklingsarbeid, problematiserer organisasjoners faddervirksomhet og innsamlings-metoder. Child Africa måtte derfor tåle at Bistandsaktuelt satte et kritisk søkelys på stiftelsen og dens virksomhet. Slik utvalget ser det, er Bistandsaktuelt her i utgangspunktet i kjernen av sitt samfunnsoppdrag.

At man stiller kritiske spørsmål og behandler samfunnsviktige tema, betyr imidlertid ikke at de presseetiske reglene blir mindre viktige eller kan underordnes. Én forutsetning for at pressen skal kunne kritisere, er at den som blir rammet av kritikk og sterke beskyldninger, får ta til motmæle.

I det påklagede tilfellet merker utvalget seg at klageren har fått komme bredt til orde, både samtidig og i etterkant av publiseringen. Utvalget registrerer likevel at klageren ikke fikk kjennskap til navnene på tre av de fem omtalte familiene. Slik utvalget ser det, er disse benyttet som eksempler for å underbygge hovedpåstanden – om at fadderbarna ikke alltid får alt fadderne gir. Ettersom klageren har fått kommentere denne påstanden, mener utvalget at den samtidige imøtegåelsesretten er innfridd. Utvalget mener også Bistandsaktuelts argument om at redaksjonen valgte å holde de tre navnene tilbake grunnet redsel for trusler, er troverdig, og et argument som kan vektlegges i forbindelse med spørsmålet om imøtegåelsesretten. I tillegg noterer utvalget seg at klageren i reportasjen også fikk et generelt spørsmål om «de ulike påstandene fra de andre foreldrene», noe klageren avviser som løgn. At de lyver, er også argumentet klageren bruker i sitt tilsvar med hensyn til de tre tilfellene som redaksjonen ikke navnga før publisering.
Et annet sentralt presseetisk prinsipp handler om kildekritikk. Etter utvalgets mening er dette særlig påkrevet i de tilfeller der kilder kan tenkes å ha bakenforliggende motiver, noe utvalget merker seg at klageren hevder spesielt en av hovedkildene i reportasjen – en tidligere ansatt – har. I denne sammenheng noterer utvalget seg imidlertid at Bistandsaktuelt også opplyser at denne kilden sa opp etter uenigheter med klageren, og at klageren også får slippe til med sine synspunkter på denne kilden. Slik utvalget ser det, bidrar dette til at også fagbladets lesere får en mulighet til å vurdere kildens troverdighet.

Kildekritikk kan utvilsomt by på utfordringer når man arbeider i andre kulturer og språkområder. Dette tilkjennegir også fagbladet, og utvalget merker seg at Bistandsaktuelt dessuten har vært seg denne problemstillingen bevisst. Selv om det alltid er mulig å være ytterligere kildekritisk, og man ideelt sett kunne tenke seg at redaksjonen stilte sine kilder flere kritiske spørsmål, mener utvalget at Bistandsaktuelt har opptrådt presseetisk akseptabelt også i dette henseendet.

Reportasjen som helhet, presentasjonen, og inntrykket som skapes gjennom denne, er et aspekt det er vanskelig å finne objektive kriterier for. Dette er likevel berørt i presseetikken, idet det manes til saklighet og omtanke i innhold og presentasjon. I det påklagede tilfellet konstaterer utvalget at Bistandsaktuelt har en svært tydelig vinkling til klagerens ufordel. Vinklingen skapes blant annet gjennom ladede formuleringer. Etter utvalgets mening kunne Bistandsaktuelt med fordel utvist større tilbakeholdenhet med hensyn til dette aspektet, men utvalget kan heller ikke her se at fagbladet har gått ut over de grensene presseetikkens normer setter.

Etter en samlet vurdering finner utvalget at Bistandsaktuelt ikke har brutt god presseskikk.

Oslo, 27. april 2010

Odd Isungset,
Hilde Haugsgjerd, John Olav Egeland, Marit Rein,
Henrik Syse, Ingeborg Moræus Hanssen