NN mot Enebakk Avis

PFU-sak 011/20


PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Enebakk Avis publiserte en artikkel om en tenåring som var dømt for vold mot andre ungdommer. Flere episoder av vold og trusler ble beskrevet i artikkelen, samt episoder som involverte ulovlig bilkjøring. Retten dømte tenåringen til en ungdomstraff på ett år. Den dømtes alder, kjønn, bostedskommune, samt steds- og tidsangivelser der hendelser fant sted, ble omtalt i artikkelen.

Klager er mor til den omtalte tenåringen, som klager med samtykke fra denne. Klager mener det var unødvendig å dele hele dommen så detaljert og ensidig negativt. Hun er ikke enig i dommen, og mener også det står flere opplysninger i artikkelen som ikke er sanne. Hun mener avisen har hengt ut et ungt menneske som forsøker å starte på nytt. Hun påpeker at de bor på et lite sted, og at alle forstår hvem det gjelder. Det vises til at omtalen har vært en stor tilleggsbelastning for tenåringen.

Enebakk Avis avviser klagen. Avisen mener den har tatt tilstrekkelige hensyn ved å anonymisere tenåringen så mye som mulig. Artikkelen handler naturlig nok om forhold i Enebakk, men flere av episodene det refereres til har skjedd flere mil unna tenåringens bosted, skriver avisen. Videre skriver avisen at omtalen er korrekt. Avisen mener den må ha tillit til at Follo tingrett gjengir riktige beskrivelser i sine dommer. Enebakk Avis viser ellers til at det er vanlig praksis i norske medier å referere fra dommer.

Pressens Faglige Utvalg (PFU) har stor forståelse for at både saken i seg selv og medieomtalen oppleves belastende for berørte.

Utvalget mener at Enebakk Avis måtte kunne omtale dommen. Vold og trusler mot og mellom barn og unge er alvorlig og noe mediene bør omtale. PFU har ikke grunnlag for å si at omtalen ikke er korrekt. Gitt den omtaltes unge alder, må avisen likevel utvise stor varsomhet både når det gjelder hva som omtales, og hvordan, jf. VVP 4.7 og 4.8.

Utvalget ser at avisen har valgt å omtale dommen bredt og detaljert. Dette bidrar til å økt belastning for involverte. Samtidig veier informasjonsbehovet tungt. Sakens alvor (og strenge straff) berettiger en bredere redegjørelse av domsgrunnlaget. Slik utvalget ser det, kan offentligheten på denne måten selv vurdere dommen og om de mener den er riktig. Utvalget ser også at de momenter som taler til domfeltes fordel er videreformidlet i referatet.

I en sak som gjelder unge lovbrytere har mediene plikt til å være ekstra varsomme når det kommer til identifiserende opplysninger, jf. 4.8: «Barns identitet skal som hovedregel ikke røpes i familietvister, barnevernssaker eller rettssaker.»

Utvalget ser at avisen sier at den har anonymisert tenåringen så mye som mulig. Utvalget er ikke helt enig i dette. Avisen navngir konkrete steder og tidspunkt der hendelser er begått. Kombinert med opplysninger om kjønn og alder er dette samlet sett opplysninger som øker risikoen for at en større krets vil kunne vite hvem dette er.

Sett opp mot barnepunktet i VVP, punkt 4.8, som av PFU praktiseres strengt, så skulle avisen vært enda mer varsom med slike konkrete (identifiserende) opplysninger. Utvalget legger også vekt på at opplysningene ikke var nødvendige for å forstå dommen/saken.

Enebakk Avis har opptrådt kritikkverdig på punkt 4.8 i VVP.

 

Oslo, 23. juni 2020

Alf Bjarne Johnsen,
Stein Bjøntegård, Anne Weider Aasen, Liv Ekeberg
Sylo Taraku, Nina Fjeldheim, Kristin Taraldsrud Hoff