NN mot Sunnmørsposten

PFU-sak 007/20


PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder totalt fem artikler i Sunnmørsposten fra november og desember 2019, om en konflikt i en kommunalt eid bedrift. Det ble fremsatt kritikk av lederstilen til en identifisert daglig leder, som innledningsvis i dekningen var sykmeldt og deretter gikk av. Det fremgikk at også flere ansatte var sykmeldt eller hadde sluttet. Videre ble det vist til en konklusjon fra Arbeidstilsynet om at bedriftsstyret ikke hadde håndtert påstander om trakasserende lederstil i henhold til arbeidsmiljøloven.

Klager er den daglige lederen som anfører at han ikke kunne forsvare seg fullt ut mot beskyldningene på grunn av taushetsplikt, og at Sunnmørsposten derfor burde ha utvist mer kildekritikk og gjort flere egenundersøkelser for å balansere og korrigere fremstillingen. Klager mener seg forhåndsdømt og kan ikke se at det var i tråd med god presseskikk å identifisere ham. Han anser heller ikke at han fikk god nok adgang til samtidig imøtegåelse.

Sunnmørsposten avviser brudd på god presseskikk og mener å ha gitt klager god adgang til samtidig imøtegåelse. Sunnmørsposten mener også å ha hatt godt nok kildegrunnlag. Redaksjonen anfører at den har ønsket å belyse konflikten fra begge sider, og at den ikke har tatt stilling til hvilken part som har rett. Videre mener redaksjonen at identifiseringen av klager var naturlig, samt at bildebruken var nøktern.

 

Pressens Faglige Utvalg (PFU) oppfatter at den direkte kritikken i de påklagede publiseringene i hovedsak var rettet mot bedriftsstyret, og ikke mot klager. PFU konstaterer imidlertid at omtalen rommet beskyldninger mot klager om trakassering og dårlig ledelse.

Etter utvalgets syn måtte Sunnmørsposten kunne omtale forholdet selv om det sto strid om hva konflikten bunnet ut i, og selv om klagers kritikere var anonyme i omtalen og uttalte seg via en fagforeningsrepresentant. PFU betviler ikke at omtalen var belastende for klager, men oppfatter ikke at redaksjonen uforbeholdent la til grunn at kritikken av klager var berettiget.

PFU mener at identifiseringen av klager var presseetisk akseptabel, gitt klagers rolle, og presentasjonen fremsto heller ikke usaklig eller sensasjonspreget, slik utvalget ser det.

Utvalget utelukker ikke at det hadde vært mulig for redaksjonen å bore mer i andre sider ved saken, men basert på det foreliggende materialet kan ikke utvalget se at omtalen innebar et brudd på punkt 3.2 i Vær Varsom-plakaten (VVP) om faktakontroll og kildebredde. I saker der det foreligger eller påberopes taushetsplikt, er det viktig at redaksjonene streber etter å bringe inn nødvendig balanse i dekningen på annet vis. Skulle det komme frem nye opplysninger i tidligere omtalte saker, kan det også være naturlig å følge opp dette for å sikre balanse over tid.

Utvalget merker seg at redaksjonen kontaktet klager i forbindelse med de første påklagede publiseringene for å få kommentarer og imøtegåelse, jf. VVP 4.14. Ettersom klager ikke svarte, mener utvalget det var hensiktsmessig av redaksjonen å henvise og lenke til klagers tidligere imøtegåelse. PFU kan derimot ikke se at redaksjonen kontaktet klager i forbindelse med artiklene om Arbeidstilsynets rapport et par uker senere. Her omtales sterke beskyldninger mot klager noe mer eksplisitt enn i foregående publiseringer, uten at klagers tidligere imøtegåelse blir gjengitt på papir. Selv om klager ikke navngis i artikkelen, er han identifiserbar gjennom tidligere omtale. PFU mener at redaksjonen burde gjort mer for at klagers stemme skulle komme frem i publiseringen.

Sunnmørsposten har opptrådt kritikkverdig på punkt 4.14 i Vær Varsom-plakaten.

 

Oslo, 27. mai 2020

Alf Bjarne Johnsen
Stein Bjøntegård, Anne Weider Aasen, Liv Ekeberg
Øyvind Kvalnes, Sylo Taraku, Nina Fjeldheim