Jurylederens tale

Juryleder Finn Våga tale til prisvinnerene av Den store journalistprisen

Kan du huske nøyaktig når du innså at historien du forsøkte å formidle ikke bare var fortellingen om ditt og mitt eller noen andres liv, men ville forandre livene til mange?

At tilværelsen nesten ville være for absurd til å fatte? At vi skulle være nære, omsorgsfulle; paradoksalt nok ved å holde avstand til hverandre?

Og at du skulle være med på en dugnad, som framsto som et tåkelagt gåtemassiv?

Jeg kan ikke huske en mer dramatisk, utfordrende og ekstraordinær tidsperiode for nyheter enn det siste året. Mediene fikk virkelig bruk for journalistiske kunnskaper og erfaringer. Til å grave ut feil, rot og misforståelser, og ikke minst; å gjøre verden litt mer forståelig for befolkningen.

Jeg våger følgende uærbødige påstand: Norske medier har samlet sett aldri vært bedre journalistisk enn det siste året!

De har lagt ned en formidabel innsats og tunge ressurser på å undersøke de sosiale og økonomiske effektene av en global krise. De tok inn over seg den viktige samfunnsrollen de hadde med å opplyse og berolige befolkningen, og har lett etter håp alle steder hvor det kunne bli funnet.

Mediene har stått i en krevende spagat. Redaksjonelle prioriteringer er endret, journalistenes måter å jobbe på likeså. Siste nytt skal holdes opp mot vitenskapelige nyvinninger. Myndigheter skal holdes ansvarlig. Feil skal avsløres. Medfølelse skal bringes til ofrenes historier.

Mediene har foredlet, ja, finslipt journalistikken, og herdet selve grunnfjellet i journalistikkens innerste vesen: Å bringe informasjon til befolkningen – og formidle nøkterne fakta om kampen mot Den usynlige fienden.

Den kraftfulle og viktige journalistikken har blitt lest, sett og hørt av millioner.

I en stadig mer fragmentert verden, der mange henter sine nyheter fra nettsteder som ikke skal beskyldes for å være på utrettelig jakt etter sannheten, formidler ekte journalistikk fakta og sterke historier. Den etterlater oss også med en urokkelig overbevisning om at den er helt nødvendig hvis vi skal ha håp om å forstå verden rundt oss.

Også i år har juryen hatt den krevende, men utrolig takknemlige oppgaven, å dypdykke i viktig, tankevekkende, avslørende og engasjert journalistikk.

Flere av bidragene har handlet om korona, men heldigvis har det også blitt laget viktig journalistikk også om andre tema.

Mange av prosjektene har vokst fram i en tid der journalisters mulighet til å komme tett på mennesker har vært begrenset. Likevel utmerker flere av bidragene seg ved nærhet og respekt – som om 2020 nesten var et helt normalt år.

La meg kort – og helt tilfeldig valgt – nevne noen få:

• Kadafi Zaman og Janne Ambles balanserte og åpne leting etter hva og hvem som befinner seg på andre siden av samfunnsfasaden.
• Mari By Rise og Lalja Ellingsens nære, vonde og rørende skildring av hvor viktig vennskap er når den brutale sykdommen rammer.
• DNs avsløring av nasjonalhelligdommen Equinors amerikanske mareritt, eller sagt på en annen måte: Den største økonomiske kalkunen noensinne.
• Og ikke minst de journalistene som er nominert for sin årelange innsats for fri og kritisk journalistikk.

Faktabasert journalistikk er utrolig viktig for å gi nøktern kunnskap til befolkningen. Mediene har vært seg dette ansvaret bevisst.

Og når vi ser hvordan en vitebegjærlig befolkning har søkt til mediene, med stadig nye rekorder for trafikk, kan alle dere som jobber med journalistikk, rette ryggen stolt og si til dere selv:

Jeg er viktig! Min journalistikk har gjort livene til mange mennesker lettere å takle.

Norske medier er blitt en nasjonal samlingsplass, dette leirbålet av ord og bilder som forteller oss historier, gir kunnskap, beroliger og trøster, og formidler et håp om at en gang skal vi igjen kunne kjenne kroppsvarmen fra fremmede som bølger i takt foran en scene, en kveld skal du traske innover den gjengrodde stien til et hjerte du ikke lenger våget å håpe at banket for deg.

Aldri har jeg sett en så uoversiktlig og skiftende historie med så mange forvirrende dimensjoner i seg som denne. Sjelden har intensiteten i interessen for den og konsekvensene av måten fortellingene ble presentert på, vært så massiv og vedvarende.

Siden 12. Mars 2020 har flere journalister beskrevet en følelse av personlig ansvar for å koble mennesker til de samfunnsressursene de trengte for å holde seg friske. Særlig i begynnelsen av pandemien, da mange ikke tok innover seg at den var en reell trussel.

Årets vinner av Den store journalistprisen har lange og imponerende tradisjoner for kvalitetsjournalistikk. En journalistikk som informerer, engasjerer, opprører og beveger.

I pandemiens første måneder, med en lammende usikkerhet om hvor mange som var smittet, innlagt, døde, var informasjonsbehovet enormt. Samtidig var tallene fra helsemyndighetene høyst usikre.

Publikum hadde behov for å vite: Synker eller stiger smitten i min kommune? Hvor mange er døde? Hvilke tiltak gjelder? Hvor kan jeg reise? Kan jeg reise?

Én redaksjon påtok seg tidlig den krevende rollen som Folkeopplyser. Andre har fulgt etter.

Men dette mediehuset gav informasjon som ikke en gang helsemyndighetene klarte å samle og formidle.

Spørsmålene fra befolkningen skulle besvares med fakta som både skulle kunne forstås og brukes. Et nitidig og ressurskrevende arbeid startet. Redaksjonens nøkterne tilnærming var følgende: Uten undersøkende  journalistikk har et dødelig virus bedre vilkår. Vårt arbeid kan gi alle nordmenn tilgang til en nasjonal database. Man trenger ikke ha særlig velutviklet hang til pompøsitet for å kunne driste seg til følgende påstand:

Den nøkterne informasjonen fra denne medieinstitusjonen har vært utrolig viktig for folkehelsen.

Selv om hederen deles ut med respekt for de smittevernsbegrensninger som gjelder, håper juryen at denne prisvinnende redaksjonen kan føle beundringen og takknemligheten de så vel fortjener for oversiktene som gjorde et helt folk klokere og tryggere.

Det er en stor glede å kunne overrekke Den store journalistprisen til VGs koronaredaksjon for sin store og utholdende koronaoversikt.