Tilbake til "Klag på 1-2-3"

Får ikke innsyn i økonomi- personal eller lønnsutgifter

KLAGE OVER HEMMELIGHOLD
Gjelder sak:
Avslag datert:

Vårt innsynkrav er avslått med henvisning til offentlighetslovens § 23(1), dvs. av hensyn til en forsvarlig gjennomføring av organets økonomi-, lønns-, eller personalforvaltning. Vi vil med dette påklage avslaget.

Formålet med dette unntaket framgår direkte av overskriften til bestemmelsen:

”Unntak av omsyn til det offentlege sin forhandlingsposisjon m.m.” Med andre ord skal unntaket sikre det offentliges interesser i en pågående forhandlingssituasjon, enten det gjelder økonomi-, lønns- eller personalforvaltning. Privatøkonomiske eller andre private hensyn, kan følgelig aldri begrunne unntak etter § 23(1).

Vi minner også om at unntakene i offentleglova aldri skal benyttes i større omfang enn i de tilfeller der det foreligger et reelt behov ut i fra de hensyn den enkelte unntaksbestemmelse skal verne. Dette er et grunnleggende prinsipp som både følger av plikten til å utøve ”meirinnsyn” (§11) og som Stortinget vektla i sin behandling av offentleglova i Innst. O. nr. 41 (2005-2006) punkt 2.4.2:

 F l e r t a l l e t legger til grunn at lovgivers intensjon var og fortsatt er, at man på tross av mulig hjemmel til å nekte innsyn likevel skulle vurdere å gi innsyn dersom det ikke ville være betenkelig. F l e r t a l l e t legger til grunn at forvaltningen har en plikt til å vurdere meroffentlighet. Det må i denne sammenheng tas hensyn til lovgivers intensjon om åpenhet som hovedregel. F l e r t a l l e t mener at forvaltningen må ha vurdert om det foreligger en mulig skadefølge hvis den likevel ikke finner at meroffentlighet kan forsvares. Terskelen for å nekte innsyn bør etter f l e r t a l l e t s oppfatning være høy.
F l e r t a l l e t registrerer at meroffentlighetsregelen i gjeldende lov foreslås videreført. F l e r t a l l e t er tilfreds med at meroffentlighetsregelen foreslås styrket ved at det blir presisert i loven at forvaltningen ved meroffentlighetsvurderingen skal foreta en avveining av hensynene som taler for og imot offentlighet, samtidig som forvaltningen oppfordres til å gi innsyn dersom hensynene som taler for offentlighet veier tyngst. Etter f l e r t a l l e t s syn er det meget viktig at meroffentlighet alltid blir vurdert, og at det selv om det er adgang til å gjøre unntak likevel gis innsyn i tilfeller der det ikke er et reelt og saklig behov for å nekte innsyn. De foreslåtte presiseringer vil etter f l e r t a l l e t s syn ivareta at loven praktiseres i samsvar med disse retningslinjene.

Vi minner også om at unntaket i § 23(1) kun gjelder opplysninger og ikke hele dokumenter. Med andre ord foreligger kun hjemmel til å unnta de opplysninger der dette er påkrevd. Dersom en fremdeles finner grunnlag for unntak, skal resten av dokumentet under enhver omstendighet frigis.

§ 23(1) stiller krav om at unntak må være ”påkrevd” av hensyn til en forsvarlig gjennomføring av organets økonomi-, lønns- eller personalforvaltning. I dette ligger et skadekrav som hever terskelen for å unnta opplysninger etter § 23(1).

I Justisdepartementets rettleiar til offentleglova (2008), punkt 8.8, gis klare føringer om hvordan bestemmelsen skal praktiseres:

Økonomiforvaltning:
”Dette unntaket vernar om dei privatøkonomiske interessene til organet i forhandlingssituasjonar, og gjeld både ved kjøp og sal og ved avtaleforhandlingar meir generelt. Også opplysningar i saker som gjeld erstatningskrav mot det offentlege vil kunne vere omfatta av dette unntaket. Derimot vil ikkje saker som gjeld den interne økonomiforvaltninga, som budsjettsaker, vere omfatta. Det er vidare eit vilkår for å kunne gjere unntak at dei aktuelle opplysningane har eit konkurranseaspekt. Innsyn i opplysningane må såleis medføre fare for at forhandlingsposisjonen eller den strategiske stillinga til organet i den aktuelle saka eller i framtidige saker blir svekt, slik at kostnadene blir større eller vinsten mindre.” (Vår utheving)

Dersom en unntar opplysninger av hensyn til forsvarlig økonomiforvaltning, må det med andre ord være tale om en forhandlingssituasjon der offentliggjøring av opplysningene vil føre til en reell fare for at forvaltningen kommer dårligere ut av forhandlingene enn ellers. I denne forbindelse må det kunne angis på hvilken måte innsyn vil skade deres forhandlingsposisjon, jf. kravet til utvidet begrunnelse i § 31 (2).

Lønnsforvaltning:
”Dette tek sikte på å verne om forhandlingsposisjonen til det offentlege, og føresegna er fyrst og fremst aktuell i lønsforhandlingar, både ved kollektive og individuelle forhandlingar. Også her er det eit vilkår at innsyn vil kunne svekkje forhandlingsposisjonen eller den strategiske stillinga til organet i den aktuelle saka eller i seinare saker. Det er ikkje høve til å gjere unntak etter denne føresegna for opplysningar om kva løn ein offentleg tilsett faktisk har. ” (vår utheving).

Med andre ord må forvaltningen være i lønnsforhandlinger med en arbeidstaker hvis hensynet til lønnforvaltning gir grunnlag for hemmelighold.

Personalforvaltning:
Det tredje og siste tilfellet § 23 (1) gir hjemmel for unntak, er når dette er påkrevd av hensyn til en forsvarlig gjennomføring av personalforvaltningen til organet. Også dette unntaket er begrunnet ut i fra at forvaltningen i en forhandlingssituasjon kan ha et legitimt behov for å unnta opplysninger. Begrepet personalforvaltningen henviser til opplysninger om for eksempel arbeidstid, arbeidskonflikter og lignende, men unntak må altså være påkrevd av hensyn til at forvaltningen skal drive best mulig personalpolitikk. En arbeidskonflikt kan derfor ikke alene begrunne unntak, med mindre det er nødvendig å skjerme opplysninger for at forvaltningen skal løse konflikten på best mulig måte. Dette følger også klart av Justisdepartementets rettleiar, s. 139:

”Dette alternativet kan gi grunnlag for unntak òg for opplysningar knytte til forhandlingar som ikkje direkte har å gjere med dei økonomiske interessene til organet, til dømes forhandlingar som gjeld arbeidstidsordningar. Unntaket vil òg kunne omfatte opplysningar som gjeld konfliktar på arbeidsplassen, men kan berre nyttast for å verne om interessene til organet. Dersom berre andre interesser blir skadelidande ved innsyn, som interessene til tilsette eller ei fagforeining, kan ikkje dette unntaket brukast.”

Skadekrav:
I tillegg til at ett av de overnevnte situasjoner må være til stede, stilles altså et krav om at det må foreligge en konkret fare for skade på beskyttelsesverdige offentlige interesser. Justisdepartementet understreker i sin veileder at skadekravet gjelder for alle disse tilfeller:

”I alle desse tre tilfella gjeld kravet om at unntak frå innsyn må vere påkravd. Det inneber at det må føreliggje ei ganske så konkret fare for at innsyn vil kunne skade dei interessene føresegna skal verne, og at skaden må vere av eit visst omfang.”

At skadekravet stiller strengere krav til unntak enn vanlig, er også lagt til grunn av Fylkesmannen in Oppland, i sak 2008/4939: Klage over Sel kommunes avslag på anmodning om innsyn i sluttavtale, der Fylkesmannen blant annet skriver:

”Loven krever imidlertid at unntak må være ”påkrevd”, og ifølge veilederen til offentlighetsloven er dette et strengt krav. Skulle kommunens synspunkt blitt lagt til grunn, ville alle avtaler som gjelder avslutning av arbeidsforhold i det offentlige vært unntatt, noe som ikke kan sies å være i samsvar med intensjonene i offentlighetsloven[…]. I foreliggende sak er arbeidsforholdet opphørt. Behovet for unntak ville ha vært et annet dersom det dreide seg om en pågående konflikt eller i en sak hvor konflikten var løst og ansettelsesforholdet løp videre. [..]Loven krever imidlertid at det må sannsynliggjøres at offentliggjøring vil føre til en eller annen form for skade, noe som ikke er gjort i denne saken”.

Avgjørelsen illustrerer også at § 23 (1) som regel vil være et tidsbegrenset unntak. Dette er en logisk konsekvens av at unntak skal være påkrevd av hensyn til pågående forhandlinger. Det vil følgelig som regel ikke være et legitimt behov for unntak når forhandlingene er avsluttet. Dette skriver også Justisdepartementet i sin veileder, samme punkt:

”Omsynet til ei forsvarleg gjennomføring av økonomi-, løns- eller personalforvaltninga til organet vil ofte ikkje tilseie at det bør nektast innsyn i opplysningar over eit lengre tidsrom.Til dømes vil det ofte vere slik at det ikkje lenger vil vere høve til å gjere unntak etter at ei forhandling er avslutta og avtale er inngått.”

Vi tillater oss også å minne om at offentleglova har et klart mål om mer åpenhet rundt forvaltningens saksdokumenter. Dette følger direkte av lovens formålsparagraf, §1, og er uttalt både i lovens forarbeider og i Justisdepartementets veileder, punkt 1:

”Det mest sentrale føremålet med den nye lova er å styrke retten til innsyn i saksdokument i forvaltninga. Den nye offentleglova utvidar på fleire område retten til innsyn samanlikna med offentlegheitslova 1970 ved at lova omfattar fleire verksemder, og inneber ei utviding av kva slag informasjon det kan krevjast innsyn i. Vidare blir høvet til å gjere unntak frå innsyn innsnevra. Dessutan blir rettane til den som krev innsyn under sakshandsaminga av innsynskravet styrka.”

Samtlige bestemmelser i offentleglova må tolkes i lys av dette.

På bakgrunn av ovenstående ber vi om en ny vurdering av avslaget.

Hvis avslaget fastholdes, ber vi om en utvidet begrunnelse for avslaget i tråd med offl. § 31(2), der en både begrunner hvorfor en mener § 23(1) gir hjemmel for unntak, og angir de hovedhensyn som har vært avgjørende i vurderingen av å nekte innsyn.

Vi ber samtidig om at klagen oversendes klageinstans ”uten ugrunna opphold”, slik som er kravet i offl. § 32. Hvis klageinstans er Kongen i statsråd, ber vi om å bli kontaktet før klagen oversendes. Dette for å ha muligheten til å bringe saken inn for Sivilombudsmannen.

Med hilsen

 

 

 

 

 

 

Tilbake til "Klag på 1-2-3"