Omgjøring av nektelse av innsyn i fengslingskjennelse
INFO TIL BRUKER:
I malene som er publisert på presse.no om åpenhet i rettsvesenet forutsettes det at saken det gjelder har allmenn interesse, og det er inkludert setninger om dette i tekstene (vi antar at pressen ikke har interesse av saker som ikke har allmenn/offentlig interesse). I de fleste sakene bør det presiseres tydelig og konkret hvorfor du mener saken er av offentlig interesse, og hvorfor du mener det er viktig at det kan omtales. I enkelte av malene er det foreslått hvor dette kan plasseres. Dette er markert tydelig med “***”.
Begjæringen sendes normalt til domstolens e-postmottak. Be om at den sendes videre til dommeren som behandler saken.
UTKAST:
Begjæring om omgjøring av nektelse av utskrift (innsyn i) fengslingskjennelse
Vi ber med dette tingretten om å omgjøre avgjørelsen om å nekte innsyn i fengslingskjennelsen i sak SAKSNUMMER og at det gis innsyn i kjennelsen, eventuelt med et helt avgrenset referatforbud.
Utgangspunktet er at det kan gis utskrift av fengslingskjennelser. Dette følger av forskrift om offentlighet i rettspleien § 8 andre ledd siste punktum der det heter at utskrift kan gis hvis vilkårene i straffeprosessloven § 28 tredje ledd er oppfylt. Utskrift kan videre nektes hvis det er grunn til å frykte at “utskriften vil bli benyttet på urettmessig vis”, jf. straffeprosessloven § 28 fjerde ledd.
Av G-2001-22, rundskriv fra Justis- og politidepartementet om offentlighet i rettspleien, fremheves det at dette er særlig aktuelt for fengslingskjennelser, jf. merknad til § 8. I det samme rundskrivet står det at bestemmelsen “kan tenkes anvendt i tilfeller hvor domstolen sitter inne med konkrete holdepunkter for misbruksfare og at retten til utskrift er imidlertid ikke knyttet til rettslig interesse eller et nærmere angitt behov. I normaltilfellet kan det således ikke kreves en nærmere begrunnelse for kravet om utskrift», jf. punkt. 4.4.
Det følger videre av rundskrivet at det må bero på “en konkret vurdering” av hvor terskelen skal ligge for at farevilkåret i straffeprosessloven § 28 fjerde ledd skal være oppfylt. Retten må vurdere om hensynet til etterforskningen heller kan ivaretas ved at det gis et referatforbud.
I rundskrivets punkt 4.5.2 (side 24) heter det:
«Å gi utskrift av rettsavgjørelser til dem som henvender seg til domstolen og ber om å dette, er derimot ikke offentlig gjengivelse. Det gjelder selv om den det gis utskrift til er en journalist eller annen som kan tenkes å gjengi avgjørelsen offentlig, for eksempel til redaktøren av en domssamling eller til Lovdata. Domstolen kan altså etter en konkret vurdering gi utskrift av avgjørelser som er forbudt offentlig gjengitt uten å anonymisere avgjørelsen. Ved vurderingen av om det er forsvarlig å overgi en avgjørelse uanonymisert, vil det være naturlig å legge vekt på faren for misbruk eller uheldig spredning av avgjørelsen. Normalt må det antas som forsvarlig å overlate nødvendig anonymisering til Lovdata og redaktør av en domssamling. Det samme vil gjelde overfor pressen.»
I LB-2015-103019, som var en anke fra to journalister over nektelse av utskrift i en alvorlig straffesak hvor fengslingsgrunnlaget var bevisforspillelsesfare, la Borgarting lagmannsrett følgende til grunn ved vurderingen av kravet i § 28 fjerde ledd: “Lagmannsretten kan ikke se at det er grunn til slik frykt, og de ankende parter har følgelig krav på utskrift av dommen. Retten bemerker for ordens skyld at det ut fra de foreliggende opplysninger ikke kan legges vekt på politiets erfaringer fra etterforskningen i andre straffesaker. Utskrift av kjennelsen kan de ankende parter få hos Asker og Bærum tingrett”.
I LB-2015-103019 ble det gitt utskrift selv om “saken er spesiell og alvorlig, og at etterforskningen er i startfasen samt at det foreligger bevisforspillelsesfare”. At “svært mange personer får kjennskap til opplysninger som vil kunne hindre eller vanskeliggjøre oppklaring av saken” tilsa heller ikke at det skulle nektes utskrift. I den konkrete saken ble for øvrig også et forbud mot offentlig gjengivelse opphevet.
Vi ber derfor retten vurdere om forholdene i kjennelsen faktisk oppfyller vilkåret i § 28 fjerde ledd. Selv om bestemmelsen i seg selv ikke gir et rettskrav på innsyn, må den også leses i sammenheng med rettspraksis knyttet til Grunnloven § 100 og EMK artikkel 6 og 10, som kan gi grunnlag for en plikt til å gi innsyn. Denne plikten vil oppstå hvis kriteriene som er satt i rettspraksis er oppfylt.
Retten til å motta informasjon er ansett som en del av pressens ytringsfrihet etter EMK artikkel 10, jf. EMDs storkammerdom Magyar og høyesteretts kjennelser Rt-2013-374 og Rt-2015-1467, for å sikre offentlig kontroll med, og mulighet for kritikk av, rettergangen og rettslige avgjørelser. I HR-2016-423-U (18) er det utdypet slik av Høyesterett:
“Det åpnes altså for å praktisere offentlighet utover det som følger av forskriften. Denne saken gjelder dessuten begjæring om utskrift fra en journalist i forbindelse med hans yrkesutøvelse. Loven og forskriften må dermed praktiseres i samsvar med de krav som følger av EMK artikkel 10 om ytringsfrihet. Det vises til Rt-2013-374 og Rt-2015-1467 hvor det fremgår at bestemmelsen også kan pålegge myndighetene plikt til å gi informasjon.“
Gulating lagmannsrett la i 21-129023SAK-GULA/AVD1, som gjaldt anke fra mediene over tingrettens beslutning om delvis nekting av innsyn i fengslingskjennelse i en drapssak (Tengs-saken), også til grunn at innsynsspørsmålene må vurderes i lys av ovennevnte bestemmelser og prinsipper. Lagmannsretten viste til HR-2021-526-A avsnitt 44 til 52, hvor Høyesterett ga en nærmere redegjørelse for kriteriene som er lagt til grunn i Magyar-storkammerdom:
“(45) EMD understreker altså at det må skje en konkret vurdering i hver enkelt sak. Til bruk ved denne vurderingen angis fire kriterier. Begrepet «threshold criteria» – terskelkriterier – må naturlig forstås slik at det er en forutsetning for innsyn at alle de fire kriteriene er oppfylt. Innholdet i kriteriene gir imidlertid hver for seg anvisning på konkrete vurderinger.
(46) De fire kriteriene, som følger av avgjørelsen avsnitt 158 til 170, er følgende:
- Formålet med innsynskravet – «The purpose of the information request»
- Opplysningenes karakter – «The nature of the information sought»
- Rollen til den som krever innsyn – «The role of the applicant»
- Foreliggende og tilgjengelig informasjon – «Ready and available information»
Lagmannsretten la deretter følgende til grunn:
“Selv om det foreligger en rett til innsyn etter EMK artikkel 10 nr. 1, vil et krav kunne avslås i den utstrekning vilkårene for inngrep etter artikkel 10 nr. 2 er oppfylt. De grunnleggende vilkårene for inngrep er at dette er hjemlet i lov, oppfyller et av formålene i bestemmelsen, som for eksempel å forebygge at fortrolige opplysninger blir røpet, og er nødvendig i et demokratisk samfunn. Det siste vilkåret innebærer et krav om proporsjonalitet.”
Deretter kom retten til at det i den konkrete saken ikke var “nødvendig” å nekte innsyn:
“Lagmannsretten er enig med tingretten i at flere tungtveiende hensyn taler for å gi pressen innsyn i fengslingskjennelsen. Både pressens oppgave med å informere offentligheten om alvorlige kriminalsaker og pressens kontrollfunksjon med politi, påtalemyndighetens og domstolens arbeid, taler for innsyn. Det er snakk om en alvorlig sak som har betydelig offentlig interesse på et område der pressen har en viktig rolle som «vakthund». Drapssaken har tilbakevendende og over mange år fått stor mediedekning. Forhistorien og resultatene av tidligere etterforskning og domstolsbehandling, øker den offentlige interessen i fengslingskjennelsen mot en ny siktet. Etter lagmannsrettens syn tilsier både formålet med innsynskravet, opplysningenes karakter og pressens rolle at pressen her har et berettiget krav på fullt innsyn, jf. EMK artikkel 10 nr. 1.
Mot disse hensynene, står hensynet til etterforskningen. Tingretten har etter en konkret vurdering kommet til at etterforskningshensyn må veie tyngre enn hensynet til at pressen gis innsyn i hele fengslingskjennelsen. Tingretten har blant annet vist til at sakens art, alvor, forhistorie, hensynet til andre berørte og samfunnets klare interesse i at saken kan oppklares, gjør at hensynet til etterforskningen har særlig stor vekt. Tingretten har også sett hen til at det dreier seg om en midlertidig, og trolig ganske kortvarig utsettelse i innsynsadgangen.
Lagmannsretten ser annerledes på dette. Lagmannsretten er enig i at etterforskningshensyn må tillegges stor vekt. Slik saken nå ligger an, mener lagmannsretten at etterforskningshensyn likevel ikke kan veie tyngre enn de hensyn som taler for at pressen gis innsyn i hele fengslingskjennelsen.”
Lagmannsretten bemerket også at påtalemyndighet ikke hadde anført at det var noe i denne konkrete saken som ga grunnlag for å tro at pressen ville benytte informasjonen i kjennelsen på urettmessig vis ved å ta kontakt med vitner eller andre, jf. straffeprosessloven § 28 fjerde ledd. Lagmannsretten kunne heller ikke se at det er holdepunkter som gir grunnlag for slik frykt.
Vi minner om at Høyesteretts ankeutvalg i HR-2016-423-U slo fast at domstolene er pliktig til å vurdere EMK artikkel 10 når denne er uttrykkelig påberopt.
Avslutningsvis vil vi påpeke at det i denne saken er et stort behov for offentlig kontroll.
Vi ber derfor om at det umiddelbart gis innsyn/utskrift (digitalt). Hvis tingretten ikke omgjør sin beslutning, ber vi om at begjæringen sendes til lagmannsretten som en anke.