Skavlan: Hva brast så høyt?
Fredrik Skavlans intervju med Jimmie Åkesson har skapt reaksjoner. Jeg tror det skyldes misnøye over at underholdningsprogrammet ble politisk brytekamp.
«Ettersom hverken svenske eller norske seere er uvant med at journalister stiller kritiske spørsmål til politikere, kan ikke alle reaksjonene mot Skavlan-intervjuet med den sykmeldte partilederen for Sverigedemokraterna skyldes dette alene. Folk flest vet at journalister skal være kritiske. De er vel vant med at journalister kan være ubehøvlede.
Reaksjonene til Kringkastingsrådet kan kanskje forklares med at de er organisert, det vil si samkjørt blant politiske tilhengere av SD. Norsk Presseforbund, som er sekretariat for Pressens Faglige Utvalg (PFU), har kun mottatt en håndfull klager på programmet. Flere av disse presiserer interessant nok at de ikke tilhører Sverigedemokraternas politiske side (noen skriver for sikkerhets skyld hvor de hører hjemme) før de fremfører sin klage mot programmet.
«Uhøflig»
Klagerne synes Skavlan var uhøflig og ikke lot Åkesson få snakke ut. En av dem skriver: «At det ble stilt kritiske spørsmål er greit, men den arrogante og nedlatende måten dette intervjuet ble utført på var nøye planlagt og burde ikke hørt hjemme i en seriøs kanal som NRK ønsker å være.»
En annen skriver at klagen skyldes «Sammenblanding (av) journalistisk integritet og propaganda for egne syn mot intervjuobjekts syn».
Her peker klageren på noe som får lite oppmerksomhet i mediedebatten; mange lesere og seere er opptatt av hvilken politisk tilhørighet journalistene har. I Fritt Ords store undersøkelse av status for ytringsfriheten i Norge (2014), svarer så mange som 71 prosent at de tror journalister i svært stor eller ganske stor grad lar seg påvirke av sitt politiske standpunkt. Blant dem som stemmer FrP, er tallet enda høyere; 78 prosent. Heller ikke KrF-velgerne stoler på journalistenes frihet fra politikken; 83 prosent tror at journalister lar seg påvirke av hvilket parti de stemmer på. Tallene er gjennomgående høye, men Ap-, SV- og Sp-velgerne har de laveste utslagene, henholdsvis 65 prosent, 66 prosent og 65 prosent.
Journalistenes storting
Hvert år måles journalisters politiske tilhørighet via den store Medieundersøkelsen som presenteres under Mediedagene i Bergen. Fjorårets tall viste – som før – at journalistenes storting ville vært rødere enn det velgerne har stemt frem. Ifølge tall fra undersøkelsen ville journalistenes storting bestått av 65 representanter fra Ap, 19 SV-representanter, 23 fra Venstre, 26 fra Høyre, 17 fra Miljøpartiet De Grønne, 10 fra KrF, 9 fra Rødt, ingen fra FrP. Redaktørenes storting ville til sammenligning hatt 88 representanter fra Ap, 9 fra SV, 35 fra Høyre, 27 fra Venstre, men ingen fra FrP.
I så måte er journalistene i utakt med det Storting velgerne har stemt frem, med Høyres 48 representanter, FrPs 29, Ap 55 representanter, SVs syv og Venstres 9. Denne utakten er et faktum redaksjonene bør være seg bevisst. Publikum er tydelig årvåkne overfor en mulig politisk slagside i journalistikken – og målingene viser at det er en politisk skjevhet i redaksjonene.
Motstander
Når Skavlan, i en situasjon der de fleste seerne sitter med lave skuldre og hviler ut etter uken, lener seg frem, bretter ut et ark og siterer utsagn fra 13 år tilbake som bevis for hva Åkesson må stå til ansvar for, er det ikke så rart at folk reagerer. For uvant er det i alle fall – i et program som er velkjent for så mange. Dernest blir samtalen dem imellom svært engasjert og Åkesson får ikke snakke ut. Jeg ser to politisk engasjerte deltagere i debatt, hvorav en av dem også er programleder. Er Skavlan dermed en politisk motstander? Jeg mener det er god grunn til å undres over dette etter «intervjuet». Og en god anledning til å reflektere over faren ved at en journalist som forventes å være fri og uavhengig, mistenkes for å ha en politisk agenda. Trolig er det protesten mot dette som har skapt så mye støy.
Bunnlinjen er over 3000 og rekordmange klager til Kringkastingsrådet og nærmere 1000 klager til SvT på andre siden av grensen. Hvilket i seg selv viser hvor viktig det er at folk har et sted å vende seg når de rett og slett er misfornøyde med NRK. At PFU kun har mottatt noen få klager, tolker jeg som at intervjuet primært har skapt misnøye og frustrasjon, og ikke så mye et ønske om å vurdere det som et presseetisk brudd på Vær Varsom-plakaten som krever en «straff» fra PFU.