Robot gikk fri under tvil
For første gang behandlet PFU en artikkel skrevet av en robot. Utvalget presiserte at Vær Varsom-plakaten og redaktøransvaret gjelder for alle typer redaksjonelt innhold. I tillegg behandlet PFU ytterligere tre åpne saker, og fire saker ble behandlet bak lukkede dører.
Klagen gjaldt Bergens Tidendes såkalte bedriftsrobot, som lager redaksjonelle tekster basert på resultatregnskaper fra Brønnøysundregistrene. Klager var teknologiselskapet Muybridge, som mente tittelen «Trøbbelår for Muybridge AS» var feilaktig og gikk lenger enn det var dekning for i artikkelen. Selskapet pekte på at mangelen på redaksjonell kontroll førte til at BT ikke fanget opp at de som oppstartsselskap hadde god likviditet, er i en utviklingsfase og ikke forventer overskudd før i 2025.
BT presiserte at selv om teksten var skrevet automatisk, så er tjenesten redaksjonelt styrt. Avisen mente tittelen ikke skadet selskapet, men endret den likevel til «Slik gikk det med Muybridge AS» etter at klager tok kontakt. Redaksjonen la også inn at selskapets underskudd må ses i lys av at det er i en oppstartsfase.
Utvalget hadde forståelse for at klager reagerte på bruken av ordet trøbbelår i tittelen, og at det ikke kom frem i artikkelen at det dreide seg om en oppstartsbedrift. Selv om utvalget mente at dette ikke var så belastende at det representerte et presseetisk overtramp, endte konklusjonen på «etter en samlet vurdering ikke brudd», som er en frifinnelse med noen kritiske merknader.
Les om saken her.
Opptak fra PFUs behandling av saken.
VGs managementselskap
PFU behandlet også en klage mot Verdens Gang (VG) og omtale av profiler tilknyttet mediehusets managementselskap Max Social. PFU slo fast at det ikke er noe i veien for at VG har et eget managementbyrå, så lenge det er tydelig adskilt fra VGs redaksjonelle virksomhet.
En rekke publiseringer var innklaget, blant annet en musikkanmeldelse av Marcus & Martinus og kommentarartikler om Synnøve Skarbø og etableringen av en omstridt skjønnhetsklinikk.
For PFU kokte det presseetiske spørsmålet ned til VVP 2.3, om å opplyse om bakenforliggende forhold som kan være relevant for publikums oppfatning av det journalistiske innholdet.Burde VG ha opplyst at de omtalte kjendisene er del av deres egen management-stall?
PFU svarte både ja og nei på dette. I noen av publiseringene var det ikke nødvendig å opplyse om bindingen. Det gjaldt blant annet et underholdningsinnslag der influenseren Kristine Gjelsvik var på «speeddating». PFU fastslo at det ikke var nødvendig for publikum å vite at Gjelsvik er tilknyttet Max Social.
Derimot konkluderte PFU med at VG burde opplyst om bindingen i musikkanmeldelsen og artiklene om skjønnhetsklinikken. Det var relevant for publikum å vite at VG selv er manager for den anmeldte artisten, samt for eieren av klinikken. «Åpenhet i slike tilfeller er viktig for å skape tillit til at VGs journalistikk er fri og uavhengig», uttalte PFU.
Likevel ble ikke VG felt. Avisen hadde i ettertid lagt inn de nødvendige opplysningene. Det var også avgjørende for PFU at VG i utgangspunktet har rutiner for å vise åpenhet om Max Social. VG merker i utgangspunktet samtlige publiseringer der Max Social-kjendiser omtales. PFU påpekte at VG også er åpen om alle bindinger på en egen side for dette.
Les mer om saken her.
Opptak fra PFUs behandling av saken.
Stor takhøyde på meningsplass
Den siste klagen som ble behandlet i åpent møte, handlet om to debattinnlegg i Utrop, der det ble hevdet at Reinert Skadsem i partiet Demokratene prøver å spille innvandrere og minoritetsgrupper opp mot hverandre, og at han og partiet har et rasistisk grunnsyn.
Klager var den omtalte Reinert Skadsem, som mente Utrop hadde publisert grove, injurierende beskyldninger som han burde fått anledning til å imøtegå før publisering, og at han ble hengt ut som rasist. Klager reagerte også på at han ble nektet tilsvar på sitt andre debattinnlegg. Utrop, på sin side, mente at i en meningsutveksling mellom to ytterpunkter i innvandringsdebatten, må deltagerne påregne å få sterk kritikk. Avisen mente også redaksjonen kunne sette sluttstrek etter det andre påklagede innlegget, da klagers tilsvarsrett allerede var ivaretatt.
Spørsmålet her var altså om det var publisert beskyldninger som utløste samtidig imøtegåelse, og hvorvidt den angrepne hadde fått komme tilstrekkelig til orde.
Utvalget konkluderte med at utsagnene som var rettet mot klager og partiet Demokratene, var karakteristikker av motstandere i en løpende politisk debatt, som ikke utløste klagers rett til samtidig imøtegåelse, jf. VVP 4.14, men i stedet retten til tilsvar, jf. VVP 4.15. Avgjørende for PFUs konklusjon var at utsagnene fremkom i et debattinnlegg, ikke i en nyhetsartikkel. Selv om utvalget hadde forståelse for at utsagnene opplevdes rammende for klager, må det være stor takhøyde i meningsjournalistikken. PFU kunne heller ikke se at det andre påklagede innlegget inneholdt angrep som utløste behov for et nytt tilsvar.
Les mer om saken her.
Opptak fra PFUs behandling av saken.
Siktet eller tiltalt?
I den lukkede delen av møtet behandlet PFU en klagesak mot Verdens Gang, som gjaldt flere artikler og en podkast-serie om en mann som i 2019 ble tiltalt for overgrep mot sin tidligere fostersønn. Det sentrale spørsmålet var om VG hadde dekning for å omtale mannen som «overgrepstiltalt» på publiseringstidspunktet; tiltalen mot mannen ble henlagt i april 2021, men i juni samme år omgjorde Riksadvokaten henleggelsen og beordret nye etterforskningsskritt. VG mente at klager dermed forble tiltalt, noe klager avviste.
PFU fant det vanskelig å ta stilling til spørsmålet ettersom påstand her sto mot påstand. PFU er heller ingen sannhetskommisjon som skal avgjøre hva som er korrekt. Det utvalget må vurdere er hvorvidt eventuelle feil utgjør en så stor skade at det innebærer et presseetisk overtramp for klager.
I dette tilfellet landet PFU etter en samlet vurdering på at klager, den omtalte mannen, måtte akseptere fremstillingen. PFU la i sin vurdering vekt på at det handlet om en sak der klager faktisk ble tiltalt i 2019, og der det også er et faktum at saken var gjenopptatt på publiseringstidspunktet. Selv om PFU så at det for klager utgjør en stor forskjell om han var siktet eller tiltalt, merket PFU seg at kjernen i VGs sak i liten grad ble påvirket av hvilken status klager hadde – siktet eller tiltalt – på publiseringstidspunktet.
Generell kritikk av barn
Vær Varsom-plakatens 4.8 pålegger pressen å ta spesielt hensyn til hvilke konsekvenser medieomtale kan få for barn.
Fredriksstad Blad hadde publisert uttalelser fra en rektor som uttrykte bekymring for et økende problem med vold, trusler og narkotika. Både skolen og rektoren var navngitt, og rektoren fikk støtte fra politiet, som også var bekymret.
Foreldre til fire gutter ved skolen klaget fordi de opplevde at det var deres barn rektoren snakket om. PFU konkluderte imidlertid med at de publiserte uttalelsene var generelle, de handlet om bekymringer for et generelt problem. Siden ingen konkrete barn ble nevnt, var artiklene heller ikke et presseetisk overtramp overfor klagernes barn, uttalte PFU.
Svikt på sentrale punkter
I en klagesak mot Bergensavisen (BA) understreket PFU at den samtidige imøtegåelsen ikke bare er en pliktøvelse man gjør rett før publisering, men at den er en sentral del av den journalistiske arbeidsprosessen.
Den Nationale Scene (DNS) i Bergen klaget inn flere artikler i BA, som omtalte fryktkultur og dårlig arbeidsmiljø ved teatret. Kritikken ble rettet mot ledelsen, og bygget på både en rapport fra fagforeninger og anonyme kilder. Det ble også påstått at det skulle ha skjedd voldshendelser ved teatret.
Teatret klaget fordi de ikke ble forelagt påstandene om voldshendelser før publisering, og fordi avisen videreformidlet påstandene uten å undersøke om de stemte. Klager hevdet at avisen hverken innfridde kravet til samtidig imøtegåelse, eller sørget for tilstrekkelig opplysningskontroll. BA på sin side mente at teatret hadde skjermet seg mot kritiske spørsmål, selv om de så at teatersjefen kunne ha fått tilsendt innholdet i anklagen om voldsbruk på tekstmelding før publisering.
Utvalget slo fast at anklagene var av en slik karakter at de utløste teatrets rett til samtidig imøtegåelse. Ved å sikre mulighet for samtidig imøtegåelse, ville avisen økt muligheten til å opplyse sentrale forhold rundt påstanden om voldsbruk.
Når så ikke skjedde, ble avisen felt for brudd på god presseskikk på de to mest sentrale punktene i Vær Varsom-plakaten; 3.2, om opplysningskontroll og 4.14, om samtidig imøtegåelse.
Rammende identifisering
Når mediene omtaler personer i forbindelse med klanderverdige forhold, pålegges mediene å være varsomme med å bringe opplysninger som kan identifisere disse. Identifisering må begrunnes i et berettiget informasjonsbehov.
I en klagesak mot Nordlys ble en lærer ved en navngitt skole anklaget for å mobbe elever, og avisen opplyste at læreren er samboer med skolens rektor.
PFU slo fast at forhold som angår barn og unges skolehverdag har offentlig interesse, og at avisen måtte kunne omtale foreldrenes opplevelse av forholdene på den navngitte skolen.
Men utvalget konkluderte med at den indirekte identifiseringen var unødvendig rammende for den omtalte læreren, og i strid med VVP 4.7. PFU la også vekt på at Vær Varsom-plakaten pålegger mediene å vise særlig varsomhet når identifiserende omtale kan føre til urimelig belastning for tredjeperson, i dette tilfellet familiens barn.