Høyesterett: – Det er selve den journalistiske virksomhet som skal beskyttes

PST hevder beslagleggelsen hos filmskaper Ulrik Imtiaz Rolfsen ikke berører kildevernet. I 1992 fastslo Høyesterett at forfatterene av boka "Edderkoppen" hadde krav på kildevern.

Journalistisk virksomhet, behovet for kritisk og oppsøkende journalistikk og kildenes berettigede forventing om anynymitet fordi forfatterene også var journalister, var avgjørende for Høyesteretts konklusjon.

Høyesterett skulle ta stilling til om de to forfatterene, som også var journalister, kunne nekte å forklare seg for Kontrollutvalget for overvåkingstjenesten med henvisning til kildevernet som nå er lovfestet i tvistelovens § 22-11 og den tilsvarende bestemmelse i straffeprosessloven § 125.

– Ja, mente Høyesterett og viste til at boka «Edderkoppen» og dens forfattere sto i en slik stilling at den må likestilles med de trykte skrifter (redaksjoner) som gir kildevern.

Argumentasjonen til Høyesterett for at de to journalistene er omfattet av kildevernet, har etter vårt syn klare paralleller til Rolfsens situasjon. Her er noen utvalgte sitater:

Hva skal kildevernet beskytte?

« I dag fremstår journalisten i svært mange tilfeller ved navn; det er således ikke journalistens anonymitet redaktøren skal verne. «Pressen» er noe mer enn redaktøren, og journalisten er like ofte – eller oftere – nå i fokus som kildevernets subjekt. For journalisten passer det ikke så godt å se deres rett som avledet av redaktørens. Jeg finner det naturlig å forstå bestemmelsen slik at det er selve den journalistiske virksomhet som skal beskyttes. Det bør derfor ikke uten videre være avgjørende om journalisten i det konkrete tilfellet kan sies å ha opptrådt på vegne av en redaksjon. Bestemmelsen bør etter min mening forstås slik at den enkelte pressemedarbeider er gitt en selvstendig rett til å verne sine kilder.»

Selv om jeg finner at § 209a ikke omfatter bøker generelt sett, er ikke dermed resultatet gitt for «Edderkoppen». Slik forholdene her ligger an, står den og dens forfattere i en slik stilling at jeg er kommet til at den må likestilles med de trykte skrifter som gir kildevern.

Ikke avgjørende hvordan stoffet presenteres, men hvordan det har blitt til:

Boken ligger etter sitt innhold innenfor formålet med bestemmelsen i § 209a [det som nå er tvisteloven § 22-11] som blant annet er å fremme debatten om samfunnsspørsmål. Den er også blitt til gjennom den form for samfunnskritisk og oppsøkende journalistikk som i dag anses som en positiv og viktig del av medias arbeid. Det vil etter min mening da virke kunstig å la det være avgjørende for kildevernet om journalistene i stedet for å presentere stoffet gjennom avis eller kringkasting, gir det ut i bokform.

Jeg legger også vekt på publikums situasjon. Informasjon til journalister forventes å være undergitt anonymitetsvernet i § 209a [tvistelovens § 22-11]. At flere kilder i denne saken visste at det dreiet seg om en bok under arbeid, kan ikke ha betydning for den generelle problemstillingen. Hertil kommer at en journalist i arbeidet med en bok ofte bygger på ulike kilder, som med en annen tolking her kunne komme forskjellig ut.

Hva forventer kilden?

Jeg må gå ut fra at det som er skrevet i boken dels bygger på opplysninger forfatterne har fått i sin virksomhet som journalister, og dels på opplysninger de har skaffet seg under sitt arbeid med boken. Opplysninger som i første omgang har vært beskyttet av betroelsesregelen i § 209a første ledd annet punktum, kan ikke miste vernet om opplysningene deres ikke danner grunnlaget for avisartikler eller kringkastingsoppslag, men brukes i en bok journalisten skriver. Når en bok står i en slik sammenheng med forfatterens journalistiske virksomhet som i denne saken, finner jeg at § 209a på dette punkt ikke kan gis en for snever tolkning.»

Jo viktigere den krenkedes interesse er (her: om det hadde skjedd overvåking på politisk grunnlag), dess viktigere å bevare kildevernet.

Det fremgår av rettspraksis at det er mange ulike saksforhold som ligger bak et ønske om kildevern. Avveiningen må skje konkret etter hvilke interesser som står mot hverandre. Men det er ikke uten videre gitt at kildevernet bør nedprioriteres etter viktigheten av den interesse som er krenket. I noen tilfelle vil det være slik at jo viktigere den krenkede interesse er, dess viktigere er det også å bevare kildevernet. Dette kommer etter mitt syn klart frem i denne saken. Samfunnets interesser i at overvåkingspolitiet arbeider lojalt innen de rammer folkevalgte organer har satt er fundamentale. Arbeidet for å avdekke kritikkverdige forhold – eller avsanne påstander om kritikkverdige forhold – må derfor prioriteres høyt. På den annen side er vi her på et område hvor den oppsøkende og kritiske presse har en sentral funksjon, som på andre områder hvor viktige samfunnsinstitusjoner kommer i søkelyset – det har treffende vært betegnet som kildevernets kjerneområde. Og da får kildevernets trygghetsfunksjon en særlig betydning.»

Et sterkt og omfattende kildevern fører til at flere kritikkverdige forhold blir avdekket.

Ved denne avveiningen finner jeg det riktig å legge til grunn et langsiktig perspektiv. Det kan neppe bestrides at mange forhold kommer frem i dagen fordi kilden vet at han eller hun er gitt et anonymitetsvern. Kildevernet må derfor i mange tilfelle ikke veies mot behovet for å få avdekket kritikkverdige eller straffbare forhold, men mot at etterforskningen blir mer tid- og ressurskrevende. Det må antas at et omfattende kildevern medfører at flere kritikkverdige forhold blir avdekket, enn det som ville vært tilfelle ved et vern av begrenset omfang, eller hvor vernet ikke blir gitt. Å opplyse om forhold av stor offentlig interesse, har for mange en høyere terskel enn når det gjelder mer trivielle forhold. Dermed kan også behovet for sikkerhet for anonymiteten i de førstnevnte tilfelle bli større enn ellers.»

Langsiktige konsekvenser – faren for kildetørke.

Den konkrete hjelp som Kontrollutvalget eventuelt vil få hvis journalistene ble pålagt forklaringsplikt, oppveies ikke av de negative sider det på lengre sikt vil ha om kilder i slike og lignende tilfeller vil kunne risikere å miste sitt kildevern. Jeg tilføyer at allerede det forhold at «Edderkoppen» foreligger, har gitt Kontrollutvalget grunnlag for å foreta omfattende undersøkelser.

Om samfunnets behov for kildevern.

Det er etter min mening pressens arbeidsform med blant annet henvendelser fra publikum som det er særlig viktig å beskytte, og det løpende arbeid som pågår i de ulike aviser (og kringkasting) med samfunnskritisk journalistikk. For personer som har informasjon, og som ikke ønsker å fremstå som kilde, er det naturlig å gå til pressen – det er pressen som er den åpne kanalen.

Må underbygge og konkretisere behovet for å oppheve kildevernet, selv om materialet er fortrolig.

Kontrollutvalget har bare i beskjeden grad kunnet underbygge og konkretisere påstanden om betydningen av å oppheve kildevernet, idet store deler av materialet er fortrolig. Dette tilsier etter mitt syn ikke at det her kan legges andre beviskrav til grunn enn ellers hvor det gjelder anvendelsen av denne bestemmelsen. De avsnitt fra «Edderkoppen» som er dokumentert for Høyesterett, er videre såpass vage at jeg ikke kan se det er tilstrekkelig sannsynliggjort at kildene for dette materialet er av så vesentlig betydning for sakens opplysning at kildevernet kan falle bort.»

Hele dommen: Edderkoppsaken