Dagbladet slipper å slette gamle saker

Frykt for sjikane og egg på vinduet var ikke nok til å få rettens medhold i at Dagbladet må redigere og slette i gamle saker.

Oslo Byfogdembete ga denne uken Dagbladet medhold i saken mot Kampen hotell. Advokat Jon Wessel-Aas prosederte saken for Dagbladet. Norsk Presseforbund fulgte saken hele dagen fra tilhørerbenken.

Daglig leder Gurpreet Singh og Kampen hotell gikk til søksmål om midlertidig forføyning og krevde at flere opplysninger skulle slettes fra Dagbladets omtale av hotelldriften. Ifølge Singh var disse opplysningene både ærekrenkende og feil. Han mente også at Dagbladets identifisering av han, kombinert med opplysninger om bosted, utgjør en fare for han og hans families sikkerhet og privatliv. Som grunnlag for det siste hevdet Singh at han mottar trusler, at det har skjedd ruteknusing og eggkasting ved hans hjem, hans barn mobbe og at personer kretset rundt hans bolig.

Oslo byfogdembete var tydelig på at kravet ikke kunne føre fram:

«Retten har forståelse for at saksøkerne ikke ønsker negativ omtale i pressen med identifisering, herunder navn, bosted osv. Dette er imidlertid felles for svært mange mennesker som er gjenstand for pressens søkelys. At dette oppleves ubehagelig for den det gjelder, utgjør ikke sikringgrunn i lovens forstand.»

Om sikkerhetsrisikoen fant retten at ingen av de anførte forholdene om trusler m.v. var dokumentert, og at de anførte forholdene uansett ikke utgjør en vesentlig skade eller ulempe. «Dersom Singh hadde oppfattet dette slik ville det det vært svært nærliggende å anmelde forholdene til politiet, men dette er ikke gjort,» fastlår retten.

Deretter kommer en viktig presisering:

«Retten er ikke enig med Singh i at forholdene er Dagbladets ansvar og ikke politiets. Politiet kan og bør være rett adressat dersom enkeltersoner eller juridiske subjekter mener seg utsatt for trusler og andre straffbare handlinger.»

Retten mener altså at det ikke var sannsynliggjort at Singh eller Kampen hotell var utsatt for så stor skade eller fare at det utgjør det som i loven (tvl. § 34-2) kalles «sikringsgrunn». Det betyr at de opplysningene som er publisert (eller i de fleste tilfeller der det kreves midlertidig forføyning, skal publiseres) ikke i seg selv er så skadelige eller farlige å omtale, at retten trenger å ta stilling til selve kravet – i dette tilfellet altså påstanden om ærekrenkelser og krenkelse av privatliv. Dermed slapp retten å gå inn i vurderingen dette, eller om det var grunnlag for sensur, men kunne fastslå allerede der at begjøringen om midlertidig forføyning ikke hadde ført frem.

Carl Bore som er hotelleierens advokat sier til Dagbladet at klienten hans har besluttet å anke saken. Han legger til følgende i en e-post:

«Byfogden har avgjort saken på et teknisk punkt og dermed ikke tatt stilling til pressedekningens lovlighet. Nå som kjennelsen påankes av saksøker, vil vi gjøre en grundig saksforberedelse og belyse både tekniske aspekter og pressedekningens mangler i sin fulle bredde. Vi ser fram til å møte Dagbladet i lagmannsretten».
Vi har få saker om midlertidig forføyning i Norge. Mest kjent fra nyere tid er nok «Tromsdal-saken» fra 2007, som gjaldt sending av et TV-program om politiets etterforskningsmetoder i NOKAS-saken. Hovedgrunnen mot at programmet skulle bli sendt var at den inneholdt opplysninger om Tromsdals samarbeid med politiet, som ville utgjøre en fare for hans liv, om de ble kjent. Det forelå altså en sikringsgrunn. I den videre avveiningen fant likevel Høyesterett at denne faren ikke kunne forsvare at man grep inn i ytringsfrihten og presssefriheten (grunnloven § 100, EMK art 10) ved å pålegge forbud mot publisering gjennom forføyning.
«Den konkrete avveining mellom inngrepets formål og den skade og forstyrrelse inngrepet kan påføre ytringsfriheten, er i dette tilfellet vanskelig. Forhåndsinngrep i nyhetsmedias sannhetssøken og formidling av informasjon, ideer og budskap retter seg direkte mot grunnlaget for ytringsfrihet i Norge og andre demokratier. Slike inngrep vil i vesentlig grad forstyrre det demokratiske ordskifte og individets frie meningsdannelse. Formålet med og nødvendigheten av inngrepet må holdes opp mot de universelle prosesser ytingsfriheten skal verne.»
Også her understrekes politiets ansvar:
«I slike tilfeller må samfunnet håndtere faren for skade på liv og helse på annen måte enn å forby NRK å sende TV-programmet. Den adekvate og nærliggende reaksjon for A ville vært å henvende seg til politiet for å be om beskyttelse. Politiets fremste oppgave er å beskytte personer og verne mot det som truer den alminnelige tryggheten i samfunnet, jf. politiloven. Dette innebærer blant annet å beskytte borgernes liv og helse mot kriminelle anslag. Ved trusler om represalier rettet mot en person som har vært skjult kilde for politiet i oppklaringen av alvorlige lovbrudd, må politiet vise særlig årvåkenhet.»