Avgjørelser etter offentleglova er aldri ‘vedtak’ i forvaltningslovens forstand, fordi Justisdepartementets lovavdeling la til grunn i forbindelse med utarbeidelsen av både gammel og ny offentlighetslov at avgjørelse om innsyn i saksdokumenter etter offentleglova ikke er vedtak, på samme måte som forvaltningslovens innsynsregler ikke utgjør vedtak.

Hvorvidt Fylkesmannen opphever eller omgjør underinstansens avgjørelse er dels opp til Fylkesmannens skjønn, innenfor saklighetens grenser. Ved opphevelse er underinstansen bundet til å følge de retningslinjer som fremgår av klageinstansens vedtak.

Offentleglova § 32 fjerde ledd er her interessant. Fylkesmannen har vedtatt at Ruter skal behandle innsynskravet konkret (FMs vedtak side 9). Dette pålegget kan tvangsfullbyrdes. At «formen» i pålegget er en opphevelse i stedet for en omgjøring er slik jeg ser det uten betydning.

Jeg er (i hovedsak) enig i din analyse.

Ruters formelle «Vedtak» i svarbrevet er underholdende lesning (lurer på om de har fått en jurist til å lese det):

«Ruter er uenig i fylkesmannens lovforståelse, og endrer derfor ikke sitt standpunkt i denne saken. De angjeldende dokumentene vil ikke bli vurdert for innsyn, jf. offl. § 33 andre ledd.»

Første setning er nærmest meningsløs. Man kan ikke «vedta» (i forvaltningslovens forstand) å være uenig eller sin egen lovforståelse (man kan ikke «vedta» at en bil er rød). Standpunktet/lovtolkningen er (riktige eller uriktige) rettsfakta. Ruter har heller ikke kompetanse til å «vedta» å ikke følge fylkesmannens vedtak. Ruters seneste «vedtak» har ingen rettsvirkninger og er følgelig en nullitet. Fylkesmannens vedtak (om at de må behandle klagen konkret) er likefullt bindende for Ruter, men kan muligens angripes ved søksmål fra Ruters side (Men FM kunne med fordel ha vært mer konkrete i utformingen av sin «slutning» – hva som nå eventuelt kan tvangsfullbyrdes).

(Når fylkesmannen mener at bilen er rød (at kravet må behandles etter loven) så spiller det ingen rolle om Ruter er overbevist om (og «vedtar» ) at den er grønn (at kravet IKKE må behandles etter loven). NÅ må Ruter forholde seg til FMs vedtak i dette prosessledende spørsmålet (behandle kravet etter loven). Det er for sent å angripe FMs prosessuelle synspunkt annet enn evt ved søksmål (prosessuelt «er» bilen nå rød – innsigelsen er prosessuelt prekludert – en mekanisme som nettopp er laget for å hindre «ping-pong» argumentasjon).

Ruters forsøk på å «veilede» AMTA om fremgangsmåte ved eventuell «klage» er desto mer underholdende 🙂 Etter mitt syn er Ruters seneste «vedtak» ikke engang MULIG å påklage av AMTA (sånn rent formelt – etter forvaltningsloven). Brevets konklusjon (vedtak) er verken lovlig, ulovlig eller gyldig/ugyldig. Hovedsynspunktet i brevet kan imidlertid være riktig eller uriktig. Men selv om Ruter måtte ha rett så kan de ikke opprettholde sin opprinnelige beslutning om ikke å realitetsbehandle klagen konkret. Ruter har ingen kompetanse til å «vedta» å ignorere fylkesmannens vedtak. Fylkesmannen er følgelig heller ikke kompetent til å behandle en eventuell (forvaltnings-)»klage» over Ruters nyeste «vedtak»/brev.)

AMTA må enten gå til namsmyndighetene for å tvangsfullbyrde fylkesmannens seneste vedtak (i den grad dette er konkret nok utformet), eller forsøke å få fylkesmannen til å treffe et nytt materielt vedtak om å pålegge Ruter å gi innsyn (f.eks. grunnet manglende konkret behandling av det opprinnelige innsynskravet).

Spørsmålet er om det er mulig å få fylkesmannen allerede nå til å vedta å pålegge Ruter å gi innsyn. Uten at Ruter gir nok opplysninger til at FM kan ivareta rollen som «overorndet» organ, med forsvarlig saksbehandling (altså at Ruter behandler innsynsbegjæringen «konkret» og dermed gir de relevante, spesifikke begrunnelsene – etter loven), har kanskje ikke FM tilstrekkelig underlag til å behandle selve innsynskravet?

Da må man kanskje gå to runder med tvang via namsmyndighetene. Først for å fremtvinge en konkret begrunnet beslutning fra Ruter, så få FM til å omgjøre en eventuelt uriktig beslutning, og til sist tvinge utlevering av dokumentene?

Generelt må man vel kunne konkludere med at når noen overhodet ikke vil gi innsyn, er dagens ordning etter offentlighetsloven lite effektiv. Loven burde kanskje endres slik at dersom et organ ikke begrunner et avslag tilstrekkelig konkret, så gis fylkesmannen kompetanse til å omgjøre beslutningen, selv uten tilgang til alle saksdokumentene. Da må eventuelt organet angripe FMs vedtak om å omgjøre beslutningen ved søksmål? Man snur på en måte «bevisbyrden».

Dette er vel og bra der hvor det er organets egeninteresser som er problemet. Men man risikerer at det (uhjemlet) gis for mye innsyn, til skade for tredjeparts interesser, bare fordi heller ikke overordnet organ har grunnlag for å avslå innsyn.

Ordningen med et «særorgan» for innsyn er sannsynligvis det mest effektive alternativet (men det har jo Stortinget ikke ønsket – så langt).